Dødsangst

[Gjest TS]

Jeg sliter, av en eller annen merkelig grunn med dødsangst Vet ikke hvorfor, vet bare at jeg en dag lå i sengen, plutselig poppet tanken om at jeg en dag skal dø opp i hodet, jeg ble helt skjelven, kvalm, pusta tungt og det kjentes ut som om rommet rundt meg bare var en enorm boble.. og like fort som det kom var det over... Etter det har jeg kun fått mindre slike "anfall" (iform av hjertebank, blir skjelven), etter at jeg tok en lang prat med samboeren min om dette problemet...

Likevel sliter dette på meg! Går hele tiden å tenker på det, skal snart ut å reise og det eneste jeg klarer å tenke på er: Tenk om flyet styrter! Jeg sover dårlig, for jeg blir liggende i flere timer før jeg sovner og tenker på dette, og når jeg sovner har jeg mareritt I natt f,eks drømte jeg om at en venn av min samboer tok liv av sønnen sin fordi han hadde en sykdom så han ville ikke utsette sønnen for smerte osv.. og siden vi var vitner til dette skulle han drepe oss også, og jeg kjente bare angsten komme over meg, våknet heldigvis opp, pusta tungt og fort, var skjelven, og helt på gråten.. Jeg opplevde for et par mnd siden at et nært familiemedlem døde, og jeg satt ved siden hennes da det skjedde.. jeg klarer ikke få bildet eller tanken om henne ut av hodet! Fortalte ene sykepleieren på sykehuset om "problemet" mitt, og spurte om å få noe å sove på, men da fikk jeg bare beskjed om at det var ikke en måte å takle sorgen på...

Min samboer hadde noen Sobril liggende, så jeg har tatt en halv tablett 2 ganger nå før jeg legger meg tidligere i uken, rett og slett for at jeg skal kunne få sovet om natten, og jeg kjenner at jeg er veldig rolig dagen etterpå jeg har tatt dem.. Men jeg kan jo ikke holde på med dette i lengden..

Jeg er bare 21 år, jeg skal da ikke ha sånne problemer Synes det er flaut å gå til legen med dette.. har vært endel hos henne pga andre problemer, hun vet at jeg sliter til tider, og derfor redd for å bli oppfattet som "hypokonder" pga dette oppå toppen

Noen som kjenner til problemet, og har en "vindunderkur"?

[yoga]

Hei

Jeg har dessverre ikke noen vidunderkur, men har kjenneskap til problemet, selv om vi kanskje har erfart det på litt ulike måter. Var selv plaget med dødsangst i noen perioder. Men mine perioder var knyttet til perioder hvor jeg var veldig syk, og døden var et tema.

Men jeg vet hvordan det er å legge seg og være redd for ikke å våkne opp dagen etterpå..

Måten det gikk over for meg var at jeg snakket om det, og fikk etterhvert erfare at jeg ikke døde. Snakker du med din samboer om det? Hvis nei, vil jeg anbefale deg at du gjør det. Slik at han kan være en støtte i den perioden når det herjer som verst.

Du skriver at det ikke er lenge siden et famililemedlem gikk bort. Kan dette være en underliggende årsak, tror du? For det er nok ganske naturlig at man kan få ulike reaksjoner på det..

Jeg skulle så gjerne gitt deg noen råd, men det har jeg ikke. Men en ting vet jeg; det kommer til å gå over etterhvert!!

[Gjest TS]

Tusen takk for svar Yoga!

Jeg har hatt dette problemet i over halvannet år Tenker på det hver eneste dag og jeg holder på å bli sprø!

Jeg har jo ingen grunn til å tenke slik heller, er jo ikke syk og har ikke vært det i den perioden jeg har hatt det heller..

Ja jeg snakker med han om det, har sagt til han at jeg sliter og det var han som foreslo Sobrilen.. pratet med mamma om det også og hun mente jeg skulle ta en prat med legen Har perioder hvor det går fint og jeg klarer å leve med det og andre perioder som nå hvor det bare ødelegger alt Var på alternativmessa i Oslo, og det gav meg litt nytt syn på dette med døden osv, men bare for en kort periode

[yoga]

Huff, du har gått med det så lenge, ja. Ikke rart du er sliten og lei av det da.. Nå fikk jeg ordentlig vondt, for det er jo så fælt å ha det sånn!!

Jeg er faktisk ganske så enig med moren din, jeg. At du bør ta dette opp med legen din. Du skal ikke behøve å være så redd og så sliten av angsten din. Og jeg tviler sterkt på at du blir sett på som en hypokonder: er nok mange pasienter som er redd for det, men det er som regel en redsel uten realitet.

Legen har mest sannsynlig vært borti dette tidligere, og kan gi deg noen råd, hjelp eller avt henvise deg videre.

Synes ikke du også at halvannet år med denne vonde angsten holder??

[Gjest Gjest]

Du bør snakke med legen din, synes jeg. Enten kan han ta noen prøver av deg om du har symptomer du er redd kan være farlige (virker som de skyldes angst hos deg riktignok), han kan være en god samtalepartner eller han kan henvise deg videre til psykolog. Det kan også hende han har en annen mening om innsovningstabletter e.l for en periode - om du har søvnmangel oppå angsten blir den jo ikke bedre.

Det er sikkert også lurt at du bearbeider forholdet ditt til døden, f eks ved å lese ulik litteratur om emnet og prøve å finne en tilnærming. Men jeg vet med meg selv at så lenge tankene har fritt spillerom om fysiske symptomer eller man av en eller annen grunn havner i en negativ tankespiral, bruker man minst like mye energi på å være redd og usikker som om man faktisk hadde noe konkret å forholde seg til... På et eller annet tidspunkt tror jeg det føles mer fristende å gå til legen - enten for å åpne seg om det psykiske, eller for å få en diagnose - enn å slite med tankene på egen hånd.

[Gjest TS]

Ser ut som om det blir legetime på meg denne uken da

Jeg tror ikke det er noe som feiler meg, at jeg er syk eller noe.. jeg tror det går litt mer på at jeg er redd for å ikke oppleve ting Tanken på å ligge i en kiste under jorda gjør at jeg får helt panikk..

Gjest, hva slags litteratur tenkte du på, kan du komme med noen eksempler?

Yoga: Uff ja, jeg er sliten

Tusen takk for tips, råd og litt trøst

[Gjest Gjest]

kjenner meg igjen i den tankegangen der ja. En "oppdager" at man en dag skal dø og da slår hodet seg litt vrang, fordi det er ingen verdens ting som kan hindre at den dagen kommer. Og det kan gi sterk angst.

Prøver selv og tenke på at jeg er iallefall ikke alene, rik eller fattig. Og vi som lever i denne tiden skal skiftes ut med andre. Det former livet på en måte også, fordi en må prøve å bruke tiden spå noe som man ønsker. Gjøre det man vil. Skrekkscenariotet mitt er at jeg plutselig "våkner" når jeg er pensjonist og føler jeg kastet bort livet mitt på andre ting enn det jeg selv ønsker.

Dum-dum boys synger om "livet henger i tynn-tynn tråd" og at det ikke er noe å stresse med, for at vi alle skal samme sted". Syns det kan være greit å tenke på, når jeg føler at jeg er den eneste som har det slik.

Det er bedre å nyte livet nå, enn å bruke for my tid på negative tanker. Det vil ikke gjøre alderdommen bedre iallefall.

[Gjest Cel]

Jeg sliter, av en eller annen merkelig grunn med dødsangst Vet ikke hvorfor, vet bare at jeg en dag lå i sengen, plutselig poppet tanken om at jeg en dag skal dø opp i hodet, jeg ble helt skjelven, kvalm, pusta tungt og det kjentes ut som om rommet rundt meg bare var en enorm boble.. og like fort som det kom var det over... Etter det har jeg kun fått mindre slike "anfall" (iform av hjertebank, blir skjelven), etter at jeg tok en lang prat med samboeren min om dette problemet...

Likevel sliter dette på meg! Går hele tiden å tenker på det, skal snart ut å reise og det eneste jeg klarer å tenke på er: Tenk om flyet styrter! Jeg sover dårlig, for jeg blir liggende i flere timer før jeg sovner og tenker på dette, og når jeg sovner har jeg mareritt I natt f,eks drømte jeg om at en venn av min samboer tok liv av sønnen sin fordi han hadde en sykdom så han ville ikke utsette sønnen for smerte osv.. og siden vi var vitner til dette skulle han drepe oss også, og jeg kjente bare angsten komme over meg, våknet heldigvis opp, pusta tungt og fort, var skjelven, og helt på gråten.. Jeg opplevde for et par mnd siden at et nært familiemedlem døde, og jeg satt ved siden hennes da det skjedde.. jeg klarer ikke få bildet eller tanken om henne ut av hodet! Fortalte ene sykepleieren på sykehuset om "problemet" mitt, og spurte om å få noe å sove på, men da fikk jeg bare beskjed om at det var ikke en måte å takle sorgen på...

Min samboer hadde noen Sobril liggende, så jeg har tatt en halv tablett 2 ganger nå før jeg legger meg tidligere i uken, rett og slett for at jeg skal kunne få sovet om natten, og jeg kjenner at jeg er veldig rolig dagen etterpå jeg har tatt dem.. Men jeg kan jo ikke holde på med dette i lengden..

Jeg er bare 21 år, jeg skal da ikke ha sånne problemer Synes det er flaut å gå til legen med dette.. har vært endel hos henne pga andre problemer, hun vet at jeg sliter til tider, og derfor redd for å bli oppfattet som "hypokonder" pga dette oppå toppen

Noen som kjenner til problemet, og har en "vindunderkur"?

Det er ofte unge har slike tanker innimellom. Det er viktig å prøve å se positivt på livet, man vet selvfølgelig aldri hva som kan skje og man kan ikke kontrollere det heller, slik er det for oss alle. Det er viktig at du ikke lar frykt styre livet ditt. Tenk bare på hvor ofte man bekymrer seg, og først dagen etter skjønner man at det ikke var noen grunn til det, og at bekymringene var forgjeves.

Du kan prøve dette; hver gang tanken slår deg, prøv å finn på noe å gjøre,noe du liker. Du kan også prøve å drikke varm kamillete om kvelden før du legger deg, det virker beroligende. Håper svaret mitt hjalp litt:)

[Gjest Madeleine]

Utrolig flott sagt at livet er som en utskifting. Er jo logisk, ny fødte kommer hver dag i samme stund er det noen som dør. Det jeg synes er skummelt er å mise alt jeg har nå. Jeg tror selve døden ikke er farlig. Tror jeg blir borte, alt blir svart. Engster meg ikke for det. Men frykten er å miste alt, ikke ha følelser og miste de jeg er glad i og ikke følge med utviklingen til de jeg er glad i gjør vondt.. Håper aksepten for å miste alt kommer med årene.

[Gjest lilly]

TS,

Jeg vil bare si at du ikke er unormal som tenker på dette hver dag.

Det er slik hjernen din fungerer, og det er ikke noe du skal skamme deg for eller føle at du er annerledes for.

Alle ha perioder hvor vi tenker mye på en spesiell sak, pga feks trauma.

Når tankene kommer til deg så vil jeg at du skal tenke, ja, nå tenker jeg på døden igjen, men det skader ikke meg eller noen andre. Det er ikke farlig og jeg har det bra. Dette klarer jeg.

[Gjest lillevill]

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/742243/

[AnonymBruker]

Jeg er litt eldre enn deg, men jeg har også hatt tanker og når jeg var ung ble jeg litt redd. Det føltes som om tankene kom ramlende på meg, livets forgjengelighet og å miste de man er glad i.

Etter som årene har gått, har jeg mistet mange jeg er glad i og var knyttet til. Det gjorde meg mindre redd for å dø. ..De har jo gått den veien før meg, og selv om man går alene inn i døden er det naturlig å dø.

Jeg er ikke troende, men håper likevel at jeg møter mine kjære etter livet. Det å miste de som fremdeles lever er likevel en tung tanke.

Jeg har tunge dager og av og til håper jeg å få slippe mer, men fordi jeg har barn er jeg nesten nødt til å gjøre det beste til min tid kommer. Jeg tror, men vet jo ikke, at når man dør kan man besøke de man er glad i av og til. NOen ganger føler jeg sterk kontakt med mine nærmeste som ikke lever mer. Jeg drømmer ofte om dem og de har kommet med gode råd i drømmene mine.

Når du får angst for å dø, kan du prøve å si til deg selv at å leve evig heller ikke ville være noen trøst. Jeg har siden jeg var fem år lurt på hvor jeg var før jeg ble født og det er også en tanke som gir meg styrke på en måte.

Jeg mistet en av mine nærmeste for ett år siden og daglig tenker jeg på livet, døden og føler et dypt og ubeskrivelig savn. Savnet er så dypt at jeg ville fulgt frivillig etter i døden hvis det ikke var for de jeg er glad i og som også er glad i meg.

Vet ikke om jeg har noen gode råd, men døden er noe vi alle må forholde oss til selv om vi lever til vi blir hundre år.

Hvis du sliter med å sove på grunn av angsten, kan du for en periode be om å få innsovningstabletter av legen din. Angst har det med å bli større og altoverskyggende hvis man aldri er uthvilt.

Hvis du har noen å snakke med om det du føler, kan det også hjelpe. Jeg har merket at å snakke om døden ikke er lett, men det hender jeg gjør det likevel til de jeg kjenner godt.

Jeg tror du er i en fase som du kommer over. Tankene vil dukke opp igjen, men hvis du blir bevisst på at alle har dødsangst når de ligger på det siste, da vet du i alle fall at du ikke er alene.

[Gjest Kristin]

Jeg er 18 år, og har hatt de samme "anfallene" i 1-2 år nå. Mine kan beskrives som at det er en intens nervøsitet som starter i magen, og brer seg ut i kroppen som en uro, jeg får helt panikk, og blir desperat etter å komme meg bort fra det stedet jeg er. Det har hendt at jeg ubevisst har reist meg opp og begynt å bevege meg, desperat etter å komme meg over på andre tanker. Likt som du beskriver, varer de veldig kort, bare 1-2 sekunder. Det er først nå i det siste jeg har prøvd å tenke over hvorfor, og om det er noe jeg kan gjøre for å hindre hyppigheten av disse anfallene. Jeg er redd for at de kan gå utover livskvaliteten min, som gjør det enda verre med tanke på at hodet mitt er innstilt på at jeg skal dø om 50 år, noe jeg føler kommer til å gå fort.

Jeg vet jeg burde snakke med noen om det etter så lang tid, men jeg har ikke klart det, fordi jeg er redd for å påvirke folk jeg er glade i til å tenke over døden på samme måten som meg, og at kanskje også mine nærmeste begynner å få lik dødsangst. Disse "anfallene" kommer i perioder, og har slått meg i situasjoner som på kino, på buss, under lesing til prøver og mens jeg går rundt i bygater. Jeg har aldri tenkt at jeg er unormal, men jeg er bekymret over tanken på at jeg kanskje vil lide av disse tankene i veldig lang tid, ettersom jeg bare er 18 år. Men jeg har ingen anelse om hva jeg skal gjøre for å få disse panikkanfallene til å slutte.

[Casa Pound]

Jeg sliter, av en eller annen merkelig grunn med dødsangst Vet ikke hvorfor, vet bare at jeg en dag lå i sengen, plutselig poppet tanken om at jeg en dag skal dø opp i hodet, jeg ble helt skjelven, kvalm, pusta tungt og det kjentes ut som om rommet rundt meg bare var en enorm boble.. og like fort som det kom var det over... Etter det har jeg kun fått mindre slike "anfall" (iform av hjertebank, blir skjelven), etter at jeg tok en lang prat med samboeren min om dette problemet...

Likevel sliter dette på meg! Går hele tiden å tenker på det, skal snart ut å reise og det eneste jeg klarer å tenke på er: Tenk om flyet styrter! Jeg sover dårlig, for jeg blir liggende i flere timer før jeg sovner og tenker på dette, og når jeg sovner har jeg mareritt I natt f,eks drømte jeg om at en venn av min samboer tok liv av sønnen sin fordi han hadde en sykdom så han ville ikke utsette sønnen for smerte osv.. og siden vi var vitner til dette skulle han drepe oss også, og jeg kjente bare angsten komme over meg, våknet heldigvis opp, pusta tungt og fort, var skjelven, og helt på gråten.. Jeg opplevde for et par mnd siden at et nært familiemedlem døde, og jeg satt ved siden hennes da det skjedde.. jeg klarer ikke få bildet eller tanken om henne ut av hodet! Fortalte ene sykepleieren på sykehuset om "problemet" mitt, og spurte om å få noe å sove på, men da fikk jeg bare beskjed om at det var ikke en måte å takle sorgen på...

Min samboer hadde noen Sobril liggende, så jeg har tatt en halv tablett 2 ganger nå før jeg legger meg tidligere i uken, rett og slett for at jeg skal kunne få sovet om natten, og jeg kjenner at jeg er veldig rolig dagen etterpå jeg har tatt dem.. Men jeg kan jo ikke holde på med dette i lengden..

Jeg er bare 21 år, jeg skal da ikke ha sånne problemer Synes det er flaut å gå til legen med dette.. har vært endel hos henne pga andre problemer, hun vet at jeg sliter til tider, og derfor redd for å bli oppfattet som "hypokonder" pga dette oppå toppen

Noen som kjenner til problemet, og har en "vindunderkur"?

Verden er smekk full av gode grunner til å ha dødsangst. Trikset er å prøve å finne ut hvilken spesifikk utløser det er som setter i gang disse tankene og rydde opp i den. Dø skal vi alle en dag, det er like naturlig som å bli født. Angst derimot vil sette igang et batteri av forsvarsmekanismer som vil gjøre deg syk og forsterke angsten i en nedadgående spiral.

Døden er ikke noe å være redd for. Det er bare en del av livets evige kretsløp. Frykten derimot innebærer åndelig død og tap av evne til å leve mens du ennå er fysisk levende.

[Gjest livsglad]

Jeg drømte en gang at jeg var kommet til min dødsdag, alt var ordnet materielt sett, men EN ting hadde jeg glemt! Nemlig si adjø til mine nære og kjære.. D gjorde meg så vannvittig trist at jeg til slutt fløy 3-4 meter med armene ut til siden og hilste på alle jeg var blitt glad i den tiden jeg hadde levd! D var både godt og vondt :

[Gjest Ingunn]

Hei, jeg vil bare si at jeg også har problemer med akkurat det samme! Ofte helt uten videre kan jeg få et anfall og få helt panikk! Har prøvd å snakke med venner om det, men det er ingen som forstår. Akkurat som deg kan jeg få et anfall under kinoen, på bussen, på badet el. på soverommet før jeg legger meg. Kjempeskummelt!! Varer kun et par sekunder, men på de sekundene tenker jeg på hvordan det er å være død, hvordan det føles, om jeg kan tenke, hvordan det føles å ikke kunne tenke osv. Jeg mister også helt smerterskelen...kan klype meg til blods uten å føle noe...Dette har jeg slitt med siden jeg var 7år (da flyttet vi inn i nytt hus og jeg husker det begynte første natten), og nå er jeg 16....Dette skjer daglig med meg fremdeles, så nå vurderer jeg å skaffe hjelp!

[Gjest Ingunn]

Hei, jeg vil bare si at jeg også har problemer med akkurat det samme! Ofte helt uten videre kan jeg få et anfall og få helt panikk! Har prøvd å snakke med venner om det, men det er ingen som forstår. Akkurat som deg kan jeg få et anfall under kinoen, på bussen, på badet el. på soverommet før jeg legger meg. Kjempeskummelt!! Varer kun et par sekunder, men på de sekundene tenker jeg på hvordan det er å være død, hvordan det føles, om jeg kan tenke, hvordan det føles å ikke kunne tenke osv. Jeg mister også helt smerterskelen...kan klype meg til blods uten å føle noe...Dette har jeg slitt med siden jeg var 7år (da flyttet vi inn i nytt hus og jeg husker det begynte første natten), og nå er jeg 16....Dette skjer daglig med meg fremdeles, så nå vurderer jeg å skaffe hjelp!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vil annbefale deg å lese boken sjelereiser:

www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=143578

Du er en sjel, ikke kroppen din. Sjelen din lever evig, selv om kroppen dør.

Vi er på jorden for å utvikle oss og danne oss erfaringer sammen med andre sjeler. Når kroppen din dør, vil sjelen din løsrive seg og bli tatt imot av sjeler som allerede har gått over til den andre siden. Det er et møte som er fylt med kjærlighet og glede. Etter en tid å åndeverdenen kan du selv velge å reise tilbake til jorden i en ny kropp.. Alt har et mål.

Jorden er et vanskelig sted, med krig, løgner, svik, og uærlighet. Men det er også et sted for latter, glede og kjærlighet. Alt dette er til for at vi som sjeler skal kunne utvikle oss. For eksempel møte svik med tilgivelse, lære oss å utvikle empati.. osv.

Jeg har selv prøvd hypnose(regresjonsterapi) og fikk se hvem jeg var i mitt forrige liv. Jeg fikk se hvem jeg var, hvordan jeg levde, mine utfordringer i livet.. og jeg fikk se hvordan jeg døde Det var en sterk, men god opplevelse. .. for selv om jeg døde da, så lever jeg forsatt nå! Og de menneskene jeg levde sammen med da, har jeg fortsatt i livet mitt nå, bare i nye kropper

Jeg håper du kommer over dødsangsten din, for døden er ikke slutten! Vær glad og taknemlig for at du lever, det er en gave. Stor klem

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg vil annbefale deg å lese boken sjelereiser:

www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=143578

Du er en sjel, ikke kroppen din. Sjelen din lever evig, selv om kroppen dør.

Vi er på jorden for å utvikle oss og danne oss erfaringer sammen med andre sjeler. Når kroppen din dør, vil sjelen din løsrive seg og bli tatt imot av sjeler som allerede har gått over til den andre siden. Det er et møte som er fylt med kjærlighet og glede. Etter en tid å åndeverdenen kan du selv velge å reise tilbake til jorden i en ny kropp.. Alt har et mål.

Jorden er et vanskelig sted, med krig, løgner, svik, og uærlighet. Men det er også et sted for latter, glede og kjærlighet. Alt dette er til for at vi som sjeler skal kunne utvikle oss. For eksempel møte svik med tilgivelse, lære oss å utvikle empati.. osv.

Jeg har selv prøvd hypnose(regresjonsterapi) og fikk se hvem jeg var i mitt forrige liv. Jeg fikk se hvem jeg var, hvordan jeg levde, mine utfordringer i livet.. og jeg fikk se hvordan jeg døde Det var en sterk, men god opplevelse. .. for selv om jeg døde da, så lever jeg forsatt nå! Og de menneskene jeg levde sammen med da, har jeg fortsatt i livet mitt nå, bare i nye kropper

Jeg håper du kommer over dødsangsten din, for døden er ikke slutten! Vær glad og taknemlig for at du lever, det er en gave. Stor klem

D er en trøst å vite dette Da min bestemor døde fikk moren min høre av sykepleieren at hennes sjel ikke var borte, den hadde bare gått ut av kroppen hennes. Kroppen hennes var da kun skallet som var igjen. Jeg kjenner på mange måter at hun fremdeles er blant oss, akkurat som alle de andre som dro inn i den nye dimensjonen før henne. D er for meg en trøst at vi treffer de vi har vært glad i når vi en gang dør. D jeg eventuelt gruer meg til er smerter, ensomhet og fortvilelse når jeg en gang skal dø, dessuten er d jo forferdelig trist for dem som er igjen

[Gjest Cathrine]

TS her! Dette innlegget hadde jeg helt glemt at jeg hadde skrevet for nå 4 år siden!

Jeg kan oppdatere litt, etter dette innlegget ble ting gradvis bedre, jeg gjorde det slutt med samboeren min rundt denne tiden, traff en ny mann, dro til Usa, fikk litt orden på livet mitt og kom tilbake til Norge som et nytt menneske noen mnd etterpå. Startet på skole, ble gravid, han nye mannen viste seg å ikke være så herlig som først antatt så jeg ble alenemor. Mye å bearbeide men dødsangsten var borte. Var først i november 2010 den kom tilbake igjen, BANG sa det. Fikk angstanfall, dro til lege som henviste meg til psykolog, noe jeg hadde stor nytte av.

Har siden den gang ikke vært plaget, jeg har begynt på skole, fått litt mer orden i livet, samt truffet en ny mann (denne gangen fant jeg prinsen ) og vi er forlovet. men nå igjen, som lyn fra klar himmel så kom angsten tilbake henvist til psykolog på nytt og håper jeg kan få tilbake hverdagen min slik den var før Var ved en tilfeldighet at jeg fant innlegget mitt her igjen, litt "godt" å lese at det var helt likt den gangen, for jeg har gått rundt og følt det var verre denne gangen enn sist. Da er det håp for at jeg kan komme meg over det igjen og reise meg sterkere enn før, atter en gang!

Tusen takk for svar alle sammen! Anonymbruker #18: Det innlegget ditt var veldig godt å lese Jeg er veldig interessert i det alternative, og jeg har alltid trodd at det må være noe mer i livet enn at vi bare dør og alt blir svart. Den boken skal jeg titte litt på, i tillegg skal jeg søke litt på hypnose og regresjonsterapi, for det kunne vært veldig interessant å prøve! Igjen, tusen takk