abort

[Gjest ts]

hei,

tittelen sier det meste.

om man ikke skal gå inn på det personlige, som f.eks om man er sammen med barnefaren, om man har god eller dårlig råd, osv, hvilke for og imot punkter har man da?

jeg trenger at noen hjelper meg meg tankelufting bare

[Gjest Gjest]

hei,

tittelen sier det meste.

om man ikke skal gå inn på det personlige, som f.eks om man er sammen med barnefaren, om man har god eller dårlig råd, osv, hvilke for og imot punkter har man da?

jeg trenger at noen hjelper meg meg tankelufting bare

Om man vil ha barn eller ikke. Om man er typen til å få barn. Alder på mor. Tanker/planer om fremtiden.

[Gjest Gjest_gjest_*]

jeg har ikke noe i mot at andre tar abort, det får bli deres valg. Men personlig hadde jeg nok aldri klart å tatt abort.

[Gjest Gjest]

Man burde ideelt sett være i stand til å ta vare på seg selv, før man setter i gang med å få barn.

[Gjest ts]

ser dere tenker på de samme tingen som meg..

kan jo nevne litt mer om min historie da, også kan dere komme med synspunkter.. for jeg trenger noen som kan hjelpe meg å tenke klart..

jeg er 24 år, er veldig selstendig, har stor, fin leilighet som er barnevennlig, tjener ca 600 000 i året og har et stabilt liv.

men jeg er partymenneske. jeg vet ikke om det er slik jeg er og forblir jeg, eller om det bare er en 24-år-fase, men sånn er det nå ihvertfall.

jeg er ikke sammen med barnefaren og kommer aldri til å bli det. han har bare vært en elsker, og det er ingeting mer der. jeg er ikke interessert i han på den måten.

men jeg aaaaaner ikke hva jeg skal gjøre!

jeg vet ikke engang hvordan jeg skulle gjort det om jeg skulle beholdt barnet.

må jeg si det til han da? jeg er jo ikke interessert i han liksom..

synspunkter..?

[Gjest Gjest]

Jeg er av den oppfatning at enhver må ta det valget som passer for dem.

Men samtidig mener jeg at når ting ligger til rette for å gi et barn en god og trygg oppvekst, så er det rett å la barnet få vokse opp. Altså å ikke ta abort.

Du er i en kjempefin alder til å få barn, du har god lønn, du har en barnevennlig leilighet. Du har definert ditt forholdt til barnefaren, og mange vokser opp uten fedrene sine i dag. Festingen ville automatisk ta slutt, og jeg tror ikke du hadde savnet det når du hadde visst hva du får..

Nå er jeg ganske farget i øyeblikket, av at jeg måtte ta en abort av et meget ønsket barn pga store mangler hos barnet, men jeg mener jo fortsatt at det er et valg du må ta selv

[Gjest Gjest]

ser dere tenker på de samme tingen som meg..

kan jo nevne litt mer om min historie da, også kan dere komme med synspunkter.. for jeg trenger noen som kan hjelpe meg å tenke klart..

jeg er 24 år, er veldig selstendig, har stor, fin leilighet som er barnevennlig, tjener ca 600 000 i året og har et stabilt liv.

men jeg er partymenneske. jeg vet ikke om det er slik jeg er og forblir jeg, eller om det bare er en 24-år-fase, men sånn er det nå ihvertfall.

jeg er ikke sammen med barnefaren og kommer aldri til å bli det. han har bare vært en elsker, og det er ingeting mer der. jeg er ikke interessert i han på den måten.

men jeg aaaaaner ikke hva jeg skal gjøre!

jeg vet ikke engang hvordan jeg skulle gjort det om jeg skulle beholdt barnet.

må jeg si det til han da? jeg er jo ikke interessert i han liksom..

synspunkter..?

Hei! Jeg syns vel at barnefaren har rett til å vite om det hvis han blir far?! Eller er det bare jeg som er gammeldags her? Uansett om dere har noen planer om en fremtid sammen eller ikke..

Ut fra det lille man kan få ut fra et innlegg, syns jeg det virker som forholdene ligger til rette for at et evt barn vil kunne få en god oppvekst hos deg. Og så angrer man vel sjelden på barn man får. Men avgjørelsen er det jo bare du som kan ta. (Ikke alle angrer på en abort heller...) Har ikke barn selv, men hvis jeg skal tro folk jeg kjenner som har barn, så blir barnet det som føles som viktigst i livet, mye viktigere enn å feste, når du først har fått det.

Dette ble rotete skrevet. Konklusjonen er vel uansett at det egentlig ikke nytter for meg å synse om hva DU skal velge.

[Gjest Gjest]

Skjønner at det er et vanskelig valg da du må prioritere livet ditt annerledes når du får barn.

Personlig, så kunne jeg ALDRI tatt abort. Det er ikke et embryo, det er et barn, et menneske, og jeg hadde alltid kommet til å tenke på at " nå hadde h*n vært 1 mnd, 1 år, osv.." Tror at du vil glede deg over morsrollen og elske barnet ditt over alt annet, og ikke angre på at du valgte barnet ditt framfor festing :rødme:

[Gjest ts]

Skjønner at det er et vanskelig valg da du må prioritere livet ditt annerledes når du får barn.

Personlig, så kunne jeg ALDRI tatt abort. Det er ikke et embryo, det er et barn, et menneske, og jeg hadde alltid kommet til å tenke på at " nå hadde h*n vært 1 mnd, 1 år, osv.." Tror at du vil glede deg over morsrollen og elske barnet ditt over alt annet, og ikke angre på at du valgte barnet ditt framfor festing :rødme:

Når det kommer til barnefaren da? hva gjør man der?

jeg har kjent han i 2 måneder, og hatt sex 4-5 ganger i uka de to månedene, men det har aldri vært noe personlig, aldri vært noe sjans for at det kunne blitt noe mer, fordi jeg ikke vil ha noen kjæreste nå. hva gjør jeg der?

MÅ jeg fortelle det til han? jeg vet ikke om jeg stoler på han med mitt barn, om jeg beholder det. han er uansvarlig og bor i et høl av en leilighet sammen med to uansvarlige kompiser som aldri rydder.

endrer han seg automatsik når han blir far? er gutter sånn?

jeg vet at mange jenter bare endrer seg naturlig.. men hva med guttene?

og hvordan er ting uten en far med i bildet?

hvis man sier at man "ikke vet hvem som er faren" får man noen ekstra støtte fra staten eller noe da?

jeg spør sikkert dumt, men det er ganske nytt for meg å tenke i disse baner..

[Noli]

Jeg kjenner flere som angrer på en abort. Jeg kjenner ingen som angrer på at de fikk barn, selv ikke blandt de som vurderte abort og så på graviditeten som noe negativt.

[Gjest anonym nå]

Jeg har i utgangspunktet alltid vært imot abort ettersom frøet i masget svært tidlig blir utviklet og har levende organer.. Men da jeg ble alenemamma, gutten min var et halvt år gammel og jeg ble gravid med en dritsekk av en barnefar for andre gang, følte jeg ikke at jeg hadde noe valg. Vi hadde flyttet fra hverandre og jeg hadde hverken økonimi eller kapasitet til å ta meg av et barn til på dette stadiet. Jeg så ikke noe annet valg enn å ta abort. Dette kom også av at jeg hadde ikke klart å ta meg av barnet jeg hadde fra før under en ny graviditet heller dersom jeg skulle få en like vond grad av bekkenløsning den andre gangen som jeg hadde med nr 1.

Jeg vet jeg gjorde det riktige valget, for det hadde vært fysisk umulig for meg å få ting til å henge sammen på det stadiet, men alikevel gjør det meg veldig veldig vondt.

Jeg mener at abort bør være et GODT overveid valg. Man bør ikke bare kaste seg i det som om det ikke er "noen big deal". Jeg for min del mener man bør ha en svært god grunn for å gjøre dette og synes det er smakløst å høre om de som snakker om aborten sin som en helt dagligdags ubetydelig ting.

Men et barn fortjener foreldre som bryr seg og som har kapasitet og evne til å ta vare på det, men mener alikevel at adopsjon er et mye bedre alternativ dersom man er i fysisk stand til å gå igjennom en graviditet.

[Gjest Gjest]

Jeg er av den formening om at man skal ønske seg barn før man bringer en uskyldig tredjepart inn i verden.

Jeg er resultat av en "ulykke", og jeg har hele livet fått høre hvordan jeg har "ødelagt" livet til foreldrene mine, og hvordan de ville hatt det mye bedre hvis jeg ikke eksisterte. For å si det sånn, den største arven jeg har fra mine foreldre er at jeg er døv på det ene øret som følge av gjentatte slag mot hodet.

Men, misforstå meg ikke nå. Abort bør alltid være et nøye overveid valg. Som anonym over her sier, abort er ikke like enkelt som å bytte sokker.

Du kan ikke snakke med en uavhengig rådgiver?

[Gjest Gjest]

Vet ikke om jeg hadde turt å ta abort nå som 23 åring:-P

Er mer redd for å aldri kunne få barn om jeg tar abort, og syns det er mer prioritet å få barn enn ikke å få det i det hele tatt for å si det sånn!

Er egentlig ikke imot abort sånn sett heller, hvis man feks har en god grunn for det og var veldig uheldig eller noe lignende.

Det kommer nok an på ens verdier. Hva er viktigst i ens liv der og da?

Er veldig imot sen abort da. Men vet man egentlig om det er smertefullt for forsteret eller ei?

[Gjest ts]

Vet ikke om jeg hadde turt å ta abort nå som 23 åring:-P

Er mer redd for å aldri kunne få barn om jeg tar abort, og syns det er mer prioritet å få barn enn ikke å få det i det hele tatt for å si det sånn!

Er egentlig ikke imot abort sånn sett heller, hvis man feks har en god grunn for det og var veldig uheldig eller noe lignende.

Det kommer nok an på ens verdier. Hva er viktigst i ens liv der og da?

Er veldig imot sen abort da. Men vet man egentlig om det er smertefullt for forsteret eller ei?

takk

[Gjest ts]

en annen ting jeg lurer på forresten, og dette er vel et spørsmål mer rettet imot dere unge mødre som får unger uplanlagt.

om jeg beholder ungen nå, så vil jeg være førstemann i gjengen som får det..

er det noen andre som har opplevd det?

hvor finner man venner med unger egentlig?

ensomt å være den eneste med unge imens alle drar på byen, f.eks..

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke la det at du vil gå på byen med vennene dine bli et tungtveiende argument hvis jeg var deg. Det er jo bare sånn passelig egoistisk...

Og faren bør få vite, og velge selv om han vil være en del av livet til barnet. Du skal jo ikke bli sammen med han fordet...Og han har god tid til å lære seg pappatingene, han kan jo ikke kreve å ha barnet alene så lenge du ammer.

Men gjør det klart at han ikke bare være pappa de helgene det ikkje "skjer noe", slik som en kompis av meg. Betale barnebidrag skal han jo og...enten han vil være pappa eller ei..

[Gjest fisk]

Jeg ville beholdt barnet, og ikke sagt noe til barnefaren... Jeg tror en del av deg vil beholde dette barnet, og da syntes jeg du skal gjøre det.

Jeg har selv tatt abort en gang, og for meg var det faktisk ingen big deal. Det er 7 år siden, og jeg har ikke hatt NOE problemer siden. Men jeg var veldig bestemt med en gang jeg fant det ut. Det var aldri noen overveielse. Og jeg var bare 17 år.

Hadde jeg blitt gravid nå (24 år) hadde jeg nok beholdt uansett. For jeg har mye å gi, og det vil nok aldri passe 100% uansett. Virker som du har mye på plass. Og det er uansett på tide å vokse opp, og slutte med all festingen

Jeg er helt sikker på at du klarer dette. Ting løser seg, og du kommer aldri til å angre på at du fikk lille nurket ditt

[Gjest amu]

jeg er ikke sammen med barnefaren og kommer aldri til å bli det. han har bare vært en elsker, og det er ingeting mer der. jeg er ikke interessert i han på den måten.

men jeg aaaaaner ikke hva jeg skal gjøre!

jeg vet ikke engang hvordan jeg skulle gjort det om jeg skulle beholdt barnet.

må jeg si det til han da? jeg er jo ikke interessert i han liksom..

synspunkter..?

Velger å ikke skrive noe for og imot. Det er det du selv som må bestemme siden ingen andre kan sette seg inn i akkurat din situasjon.

Du skal se det ordner seg, uansett hva valget blir

Men, jeg mener faren har krav på å vite det dersom du beholder. Selv om dere ikke skal bli sammen, er det egoistisk å frata barnet muligheten til å ha en far.

Kanskje kan og vil han bidra mye, kanskje ingenting. For alt du vet kan han være en fantastisk far.

Jeg ville beholdt barnet, og ikke sagt noe til barnefaren... Jeg tror en del av deg vil beholde dette barnet, og da syntes jeg du skal gjøre det.

Forstår rett og slett ikke denne tankegangen. Hvordan skal det bli når barnet vokser opp og lurer på hvem sin far er, og hvorfor de ikke har kontakt. Skal du da si at far ikke ville ha kontakt med barnet, når det var du som ike ga ham en sjanse en gang. Å leve med en slik løgn kan da ikke være en god ting.

[Gjest nsyj]

far har like stor rett som mor å få vite om dette, uansett hva avgjørelsen blir.

barnefaren lever jo nå sitt liv som om han er singel og ung, og vil helt sikkert forandre på mye om han skal bli pappa.

dessuten har det virkelig ingenting å si hvorvidt barnefaren har det rotete i hjemmet eller livet sitt, han kan jo bli en fantastisk far fordiom.

det er jo som andre her sier, kjenner ingen som angrer på at de fikk barn, men kjenner noen som angrer på abort. (uten at jeg tror noen ville fortalt meg at de har tatt abort og ikke angrer.)

jeg har ikke barn, men tror ikke jeg hadde klart å ta abort - spesielt ikke om jeg hadde ok orden på livet mitt.