Symtomer på spiseforstyrrelser

[Gjest ts]

Er det et vanlig symptom ved spiseforstyrrelser å bli veldig opptatt av å kommentere andres kropper/vekt (både de som er tynne og de tykke) på en negativ måte? Komme med kommentarer som f.eks. "Herreguuuud hvor tynn du er!!?Nå må du legge på deg." eller "Så du hvor mye hun hadde lagt på seg,jeg fikk sjokk!!!" Har en normalvektig (75kg) venninne som har slitt med spiseforstyrrelser i mange år,og ifølge eget utsagn tenker på mat "hele tiden".Hun er alltid raskt ute med å si hva hun mener om andres kropper,og det er utrolig slitsomt i lengden.Er slik stor fokus på andres vekt rett og slett et av symptomene man kan få av spiseforstyrrelser?

[Gjest Gjest]

At vi med spiseforstyrrelser har fokus på kropp og vekt? Det er jo selvsagt! Hvis du synes det er slitsomt så må du forrtelle henne akkurat det. Vær en støttene venninne som sier ifra når ting føles feil.

[Ethereal]

Ja, det tror jeg er ganske normalt.

[Gjest ts]

At vi med spiseforstyrrelser har fokus på kropp og vekt? Det er jo selvsagt! Hvis du synes det er slitsomt så må du forrtelle henne akkurat det. Vær en støttene venninne som sier ifra når ting føles feil.

Ja,det forstår jeg selvsagt. Det jeg lurte på er om det er vanlig at det gir seg utslag i en slik væremåte, hvor man er så opptatt av andres kropper og vekt også, og ikke bare sin egen. Det er ikke alltid like lett å forstå for oss som ikke selv har følt problemet på kroppen.

[Gjest Gjest]

Det var det jeg synes var så selvsagt. Hvis du kan tenke deg en som er sykelig opptatt av trening f.eks. Han eller hun vil jo klart hele tiden ha fokus på alle kropper, muskelfremtoning etc. En som er opptatt av religion, så vil ha fokus på det åndelige livet til de rundt. En som er opptatt av interiør/hage, vil ha fokus på dette.

Hvis du da snakker om spiseforstyrrelse, en alvorlig psykisk lidelse, som bl.a gjenkjennes som sykelig opptatt av vekt så er det ganske selvsagt.

Det er ikke lett å være en god venn til noen med psykiske problemer, når man ikke har de selv, så bare bra du spør altså

Jeg råder deg bare til å være åpen og støttende. Og da kan du få sagt at dere gjerne kan snakke om hennes problemer, men at du ikke har lyst til å snakke/dømme andres kropper.

Det må hun takle å høre.

[Gjest Gjest_vimsa_*]

hei!

jeg har spiseforstyrrelser, har hatt det i ca 8-9 år.

jeg er ekstremt optatt av andre jenter, hvordan de ser ut, vekt - tynn - normal - tykk,

når mine venniner komenterer en kjekk gutt, sier jeg hæ? for jeg er så optatt av å se på hvordan jenter jeg ikke kan kjenne engang ser ut i forhold til meg.

(jeg er ikke lesbisk!)

så ja, folk med en SF kan bli sykelig optatt av utseende på andre!

det er ikke noe gøy for venninden din å få det konfrontert, men jeg tror det er veldig viktig!

dessuten er det faktisk veldig ok når venninder spør/konfronterer meg med SF'en min. da skjønner jeg at jeg blir sett og det er veldig viktig for mange som sliter.

lykke til

[Marilyn0103]

Av egne erfaringer som spiseforstyrret; ja.

[Veronica88]

Jeg har den meningen at jeg kan finne meg i mye så lenge jeg vet en grunn, men er det ingen grunn, så får folk skjerpe seg. Og alt har sine grenser!

Å sitte å være negativ til andres kropper, det er jo verken pent gjort eller nødvendig. Men jeg FORSTÅR jo at ei med spiseforstyrrelser, ikke klarer å la være å se andre kropper og tenke på dem.

Det har uansett ikke noe med sykdommen å gjøre å være ufin, så du kan godt si til henne at "vet du, jeg er lei av å høre deg klage på andres kropper hele tida. Tenk hva du vil, men jeg orker ikke å høre det. Forstår at du gjerne ser det lettere enn meg, men jeg deler ikke intressen for å prate om kropp hele tida."

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg har den meningen at jeg kan finne meg i mye så lenge jeg vet en grunn, men er det ingen grunn, så får folk skjerpe seg. Og alt har sine grenser!

Å sitte å være negativ til andres kropper, det er jo verken pent gjort eller nødvendig. Men jeg FORSTÅR jo at ei med spiseforstyrrelser, ikke klarer å la være å se andre kropper og tenke på dem.

Det har uansett ikke noe med sykdommen å gjøre å være ufin, så du kan godt si til henne at "vet du, jeg er lei av å høre deg klage på andres kropper hele tida. Tenk hva du vil, men jeg orker ikke å høre det. Forstår at du gjerne ser det lettere enn meg, men jeg deler ikke intressen for å prate om kropp hele tida."

Veldig enig i det du skriver. Jeg hadde en venninne med spiseforstyrrelser og hun kommentere ofte både meg og andre sånn. TS: Tror det er ganske vanlig ja.

Jeg ble veldig såret av det og følte meg alltid stygg i nærheten av henne selv om jeg var helt normalvektig, og det ødela mye av vennskapet fordi jeg ofte gruet meg til å møte henne. Særlig om vi skulle på fest eller byen og hadde pyntet oss kom det ofte sårende kommentarer fra henne.

[Gjest MelodiAnna]

jeg er bulimisk (4 år i mai) og er ikke enig. jeg er opptatt av hvordan kroppen ser ut, men min kropp. det er det jeg tenker om. ellers komenterer jeg ikke andre for å ikke få extra oppmerksomhet. hvis jeg snakker ikke om andre, vurderer de ikke min kropp. kanskje hun sa det bare fordi hun mente det, ikke fordi hun har SF selv. folk med SF har det som en hemelighet.

[nanya]

jeg er bulimisk (4 år i mai) og er ikke enig. jeg er opptatt av hvordan kroppen ser ut, men min kropp. det er det jeg tenker om. ellers komenterer jeg ikke andre for å ikke få extra oppmerksomhet. hvis jeg snakker ikke om andre, vurderer de ikke min kropp. kanskje hun sa det bare fordi hun mente det, ikke fordi hun har SF selv. folk med SF har det som en hemelighet.

Trådstarter sier jo at venninnen har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. Og for de aller fleste sprekker hemmelighetsbobla etter noen år. Jeg har hatt spiseforstyrrelser i 11 år, de første tre holdt jeg det forsåvidt hemmelig. (Sånn bortsett fra at alle skjønte det da min 180cm høye kropp plutselig raste i vekt til godt ned på 50-tallet). Så sprakk bobla, men 11 år senere har jeg fremdeles spiseforstyrrelser - dog som regel latente. Jeg er rimelig åpen om at jeg er spiseforstyrret, men forteller ikke folk hva jeg gjør og tenker i forhold til det hele tiden. Forteller heller ikke folk med en gang at jeg har spiseforstyrrelser, men er ærlig på det i situasjoner der det er naturlig å fortelle det.

[Gjest Catwoman]

Det er helt normalt ja Var også ekstremt opptatt av hvordan andres kropper så ut da jeg var på det verste med SF'en - men jeg kommenterte det ikke slik ts beskriver. For meg var det sånn som for MelodiAnna - jeg ville ikke at andre skulle vite hvor opptatt jeg var av en sånn tilsynelatende dum ting, så jeg holdt det for meg selv.

[Gjest Gjest]

Kan være hun prøver å ta fokuset vekk fra seg selv også? Jeg hadde en venninne med anorexia, etter hun ble utskrevet fra psykiatrisk ble hun fryktelig opptatt av å kommentere andre jenter, særlig hvis de var tynnere enn "normalt". Alle tynne jenter var alvorlig syke, ifølge henne. Tror det var mye for å ta fokus vekk fra seg selv, og kanskje normalisere sin egen tilstand litt.