Teite/morsomme utsagn du som psykisk syk har

[Gjest Gjest]

Hei. Tenkte vi kunne dele litt erfaringer vi som har en psykisk lidelse, hvilke uttalelser har du hørt fra friske folk?MOrsomme eller teite

- Har du prøvd å få litt frisk luft i ansiktet? Det gjør bare SÅ godt altså

- Jeg tror nok du hadde hatt godt av å jobbe litt jeg da...ikke noe artig å gå hjemme er det vel?

- jeg hører du er sykmeldt fordi du er "deppa"?

[linnmerete]

''ja, det er bra du har begynnt å gå til psykolog, for da blir det litt holdbart for oss andre å jobbe her også...''sa sjefen min, og det latterligste var at mye av grunnen til at jeg begynnte å gå til psykolog var at jeg ble trakkasert på jobb... sånne mennesker kan man bare ikke ta seriøst...

[aline]

vel, de mest vanlig er vel:

"du liker å ha det litt vondt du, derfor du holder fast på det"

og "dersom du ser deg selv i speilet hver morgen, smiler, og sier "dette blir en god dag!", så blir det bedre skjønner du!"

Eller "bare slutt da vel!" (ang angst i totalt ulogiske situasjoner)

eller "bare tenk positivt når det kommer, så går det over."

[Gjest Wind]

Ei venninne av meg fikk høre av ene læreren sin på siste skoledag på videregående: "God bedring med hodet ditt."

HALLO! Hvem sier noe slikt?

[Gjest LanaLane]

Sliter til tider med sosial angst og det jeg har hørt fra mine "perfekte" venninner er:

"Det er jo bare å skjerpe seg"

"Still deg foran speilet hver morgen og si "Jeg er en vinner" så tror du på det til slutt. Det gjør jeg nemlig"

"Tenk fine tanker"

"Slutt å vær så pysete"

"Kom igjen da, jeg VET du klarer det, kom igjen da, kom!" (jeg er ikke en hund eller en 3åring som prøver å lære seg å gå)

"Men er det ikke flaut å være sånn da?"

"Veldig mange mennesker drar til psykolog iløpet av livet sitt" Jeg: Ja,jeg vet,kanskje du må ta en tur en dag også. "Nei, er du gal, jeg kommer aldri til å bli sånn jeg"

Jeez.

[Avalon]

"Hvis du begynner å gå i kirken vil alt bli så mye bedre. Hvis du bare kan ta i mot jesus i hjertet ditt så ordner alt seg!"

"Hun er syk i hodet, ikke helt god", en eks venn..

"Frisk luft, gå en tur i marka eller fjellet!"

"Få deg en hobby, så tenker du ikke så mye"

"Meld deg inn i militæret!"

[Gjest Gjest]

"Hvis du sliter så fælt med å få i deg mat, kan du jo bare spise sjokolade."

"Kan du ikke bare slutte å ha det fælt, det virker så kjipt"

"Hvis du trener så blir du kanskje bedre, og siden du har en spiseforstyrrelse, så kan det jo hende du blir litt tynnere av det også, og da blir du vel glad?"

HA-HA... Snakk om innsikt ang. spiseforstyrrelser.

Da jeg var kjempetynn fikk jeg høre "Neimen, så tynn og pen du har blitt da!" av en onkel. Da veide jeg under 40 kg. Og rundt samme periode, en jeg ikke hatt sett på lenge, "Du ser jo veldig godt ut!"... nei, man ser ikke godt ut når man nettopp har kommet ut fra sykehuset, er likblek, nesten skallet og unormalt mager.

Lista er lenger selvsagt. Innenfor alt fra angst, depresjon og det som følger med. Ofte enkle løsninger andre har på ens problemer. Som å bare skjerpe seg litt, ta seg sammen, gå ut og gjøre noe hyggelig, får mange argumenter for hvorfor det slett ikke er farlig å gå på kino eller kjøre buss. Blant annet "Du er jo ikke særlig miljøbevisst når du lar angsten styre deg sånn at du alltid må kjøre bil overalt."

[Frigg]

"skjerp deg!"

"Ta deg sammen!"

ja, for det hjelper særlig mye å si...

Endret 31. januar 2009 av Frigg

[Gjest Gjest]

Ville det være et tåpelig utsagn av meg dersom jeg påstod at mange av dere ville blitt bedre etter å ha blitt med på overnatting under åpen himmel på Hardangervidda en stjerneklar desembernatt i 20 minus? Evt. vårskitur i shorts og 20 plussgrader? Og deretter repetert fremgangsmåten på forskjellige måter?

Jeg er hellig overbevist om at det hadde funket for mange. Men det er jo litt vanskelig å vite sikkert når man aldri har opplevd reell motgang selv.

[Marilyn0103]

"Ta deg sammen!"

"Åh du er SÅ emo!"

hm ok.

[angeleyes]

"skjerp deg!"

"Ta deg sammen!"

ja, for det hjelper særlig mye å si...

De har jeg hørt ja. Sammen med

"Herregud. Må du gjøre alt så vanskelig."

[Pingting]

Ville det være et tåpelig utsagn av meg dersom jeg påstod at mange av dere ville blitt bedre etter å ha blitt med på overnatting under åpen himmel på Hardangervidda en stjerneklar desembernatt i 20 minus? Evt. vårskitur i shorts og 20 plussgrader? Og deretter repetert fremgangsmåten på forskjellige måter?

Jeg er hellig overbevist om at det hadde funket for mange. Men det er jo litt vanskelig å vite sikkert når man aldri har opplevd reell motgang selv.

...ville du foreslått det som behanding mot influensa, dårlig stoffskifte eller kreft? Det er nemlig omtrent like logisk. Klart det kan ligge mye positivt i å oppleve noe fint, ta en utfordring og alt det der, men jeg skjønner ikke helt at en isolert skitur skal kunne hjelpe mot angst...?

[aline]

Ville det være et tåpelig utsagn av meg dersom jeg påstod at mange av dere ville blitt bedre etter å ha blitt med på overnatting under åpen himmel på Hardangervidda en stjerneklar desembernatt i 20 minus? Evt. vårskitur i shorts og 20 plussgrader? Og deretter repetert fremgangsmåten på forskjellige måter?

Jeg er hellig overbevist om at det hadde funket for mange. Men det er jo litt vanskelig å vite sikkert når man aldri har opplevd reell motgang selv.

Det å ha angst, depresjon eller andre psykisk sykdom, dreier seg som oftest om mer en motgang, det er lidelser.

Jeg kan f.eks se tendensene allerede fra jeg var ett lite barn. Og noen av de tingene som slår først ut som angstanfall idag, har jeg hatt fra jeg var ihvertfall 6 og oppover. Så det er faktisk noe jeg er mer eller mindre født med. (uten at jeg hadde noen problemer med det før i voksen alder, og det har alltid vært veldig situasjonsbetinget, både som barn og som voksen.)

Mange kunne kanskje opplevd en tur på vidda eller skitur på våren, som dager med ro eller som en sjanse til å komme seg vekk litt. For min del, når jeg var virkelig syk (angst og depresjon), ville det rett og slett ikke vært gjennomførbart. Når jeg hadde sosialangst, klarte jeg ikke gå utenfor hjemmets fire vegger mer en en gang om dagen, fordi jeg da måtte se og bli sett av andre mennesker. Så det å dra på overnatting på hardangervidda, sammen med noen, ville rett og slett ikke vært noe som fungerte.

Når jeg ble bedre, og bare slet med depresjon, selvmordstanker, selvskading og angst, så kunne jeg nok sett på det å reise på en slik tur, som en god adspredelse fra hverdagen, men jeg tror ikke turen i seg selv ville gjort meg bra.

Dersom du ser på institusjoner, som f.eks Modum Bad, så kombinerer de bruke av naturen med behandling, DET har jeg tro på. Så dersom det hadde vært snakk om ett lenger opphold, med psykologer og andre behandlere innimellom muligheter og krav til å være ute og bruke naturen, så hadde det nok også vært en mulighet.

Men bare det å dra ut og oppleve kalde, vakre netter, roen og stillheten, de annerledes opplevelsene, tror jeg dessverre ikke vil gjøre noe mer en i beste fall gi en god dag.

og er nok litt enig med Pingting, tror du det hadde gjort lidelsen bedre også for en diabetiker, astmatiker, en med influensa eller en med en annen sykdom?

Og, ja, jeg ville nok sett på det som litt tåpelig å si at vi ville blitt bedre av det, for dersom det hadde vært så enkelt, tror jeg at noen av alle de som utdanner seg spesiellt innenfor feltet psykiske lidelser, ville ha kommet opp med dette som et raskt og enkelt behandlingstilbud.

Jeg tror at dersom det hadde eksistert EN enkel løsning på psykiske problemer, eller en som ihvertfall fungerte på mange, så ville den vært viden kjent og brukt.

Endret 1. februar 2009 av aline

[Gjest Gjest]

-"vi har vel alle våre dager"

[Gjest Emera]

Ville det være et tåpelig utsagn av meg dersom jeg påstod at mange av dere ville blitt bedre etter å ha blitt med på overnatting under åpen himmel på Hardangervidda en stjerneklar desembernatt i 20 minus? Evt. vårskitur i shorts og 20 plussgrader? Og deretter repetert fremgangsmåten på forskjellige måter?

Jeg er hellig overbevist om at det hadde funket for mange. Men det er jo litt vanskelig å vite sikkert når man aldri har opplevd reell motgang selv.

Hehe, det er jo nettopp dette tråden handler om. Lettvinte råd mot store lidelser fra folk som er helt overbevist om at det vil hjelpe. Du gir deg selv svaret, forresten.

[Gjest Sativa]

" det er ikke bare lett for meg bestandig heller, skal jeg si deg. Da jeg ble skilt måtte jeg av og til ta beroligende, men så fant jeg ut at jeg skulle begynne å sykle meg en lang tur istedet, og det burde du også gjøre. Det er ikke bra å bare putte i seg medisiner"

"Det er ikke rart du sliter når du bare hører på sånn sinna musikk"

"jeg synes du skal kvitte deg med kattene, de skaper masse ekstra jobb for deg"

"Hvordan kan du finne på å jobbe i helsevesenet når du ikke er helt stødig? Vi må kunne stole på at det er oppegående folk som ivaretar de svakeste"

"tror du hadde blitt gladere av å bruke litt mer fargerike klær"

"du kan jo ikke deppe når du har så kjekk datter"

"drit i hva andre tenker"

"du burde spise mer frukt"

ja,jeg kunne fortsette i det uendelige, hehehe, mye dumme mennesker rundt omkring, som burde få fjernet stemmebåndene sine...

[Cata]

"Kom deg ut blant folk" (Jah, særlig da - spesielt siden jeg selv i frisk tilstand ikke er glad i å gå på byen. )

"Tenk positivt". (Joda, men det er jo nettopp det man ikke gjør når man er deprimert.)

Så den beste av alle - som ikke egentlig er noen setning, men en scene:

Vi sitter ved lunchbordet på jobben og mine tøffe mannekolleger har lest en skremselsartikkel om antidepressiva i avisen. Selvsagt kan ingen av dem skjønne hvorfor noen er så dumme at de overhodet gidder bruke slikt. Det er det selvsagt bare hypokondere og skrullinger som gjør og alle med sunn fornuft i skallen må jo begripe at det bare er tull. De skjønner heller ikke hvorfor legene bare skriver resepter på disse stoffene.

Etter 5-10 minutter med diskusjon karene imellom fant jeg det for godt å åpne munnen: "Jeg har gått på antidepressiva i de siste 3 månedene."

Gjett om det ble stille rundt bordet .

(For ordens skyld så hadde pillene på det tidspunkt virket bra på meg, dessuten er jeg en ganske god skuespiller ute i hverdagen så ingen av dem hadde kunnet se på meg at jeg slet med noe. Tvert i mot virker jeg både selvsikker, munter og rimelig utadvendt i jobbsammenheng.)

[Gjest Tanita]

" det er ikke bare lett for meg bestandig heller, skal jeg si deg. Da jeg ble skilt måtte jeg av og til ta beroligende, men så fant jeg ut at jeg skulle begynne å sykle meg en lang tur istedet, og det burde du også gjøre. Det er ikke bra å bare putte i seg medisiner"

"Det er ikke rart du sliter når du bare hører på sånn sinna musikk"

"jeg synes du skal kvitte deg med kattene, de skaper masse ekstra jobb for deg"

"Hvordan kan du finne på å jobbe i helsevesenet når du ikke er helt stødig? Vi må kunne stole på at det er oppegående folk som ivaretar de svakeste"

"tror du hadde blitt gladere av å bruke litt mer fargerike klær"

"du kan jo ikke deppe når du har så kjekk datter"

"drit i hva andre tenker"

"du burde spise mer frukt"

ja,jeg kunne fortsette i det uendelige, hehehe, mye dumme mennesker rundt omkring, som burde få fjernet stemmebåndene sine...

For noen utsagn! Spesielt lo jeg av den om sinna musikk!

[Pingting]

Etter 5-10 minutter med diskusjon karene imellom fant jeg det for godt å åpne munnen: "Jeg har gått på antidepressiva i de siste 3 månedene."

...tøffing! *imponert*

[Cata]

...tøffing! *imponert*

Ville neppe vært så tøff i trynet hadde det ikke vært for at jeg vet jeg stort sett blir sett på som både tøff og rimelig avbalansert. Syntes det var greit å få formidlet at flesteparten av oss som har psykiske lidelser faktisk kan fungere rimelig bra i de fleste sammenhenger.

Men...dette minnet meg på en annen morsom situasjon. På min arbeidsplass så er vi flere som er ganske åpne på dette med at vi sliter/har slitt psykisk (og, heldige oss, omgivelsene har ikke problemer med å godta det).

Ca. følgende samtale utspant seg en ettermiddag (C er meg, K er kollega - mannlig sådan som også slet litt en periode), der vi plutselig hadde opplevd en "uønsket hendelse" som måtte fikses opp i:

C: Auda, når får vi begynt med den jobben?

K: Blir vel ca. kl. 17, tenker jeg.

C: Ånei, da blir det overtid på meg så jeg rekker ikke apoteket. Og så jeg som er skulle kjøpt ny forsyning med antidepp.

K (knusktørt): Gjø'kkeno. Du kan få av meg....

Ut fra situasjonen som utløste behov for overtidsarbeid, og den replikkvekslingen så kunne man virkelig tro vi har en tøff hverdag på jobb. (For ordens skyld, jeg visste jeg kunne hoppe over medisin et døgn eller to uten problemer så det ble ikke noe "låning" av andres medisin )