Jeg behandler stebarna ulikt

[Gjest Gjest]

Jeg merker at jeg behandler mine to stebarn ulikt. At jeg på en måte "Liker" han ene bedre:( De har forskjellige mødre, og jeg tror dette kommer av at jeg ikke liker mora til han ene. Hun har oppført seg som et troll til tider og det er det vanskelig for meg å glemmer dessverre. Samtidig vet jeg jo at dette ikke er gutten hennes sin feil, han har igenting med dette å gjøre. Allikevel merker jeg at jeg er noe negatvit innstilt til han. Blir fryktelig frustrert over meg selv for jeg gjør det bare vanskelig for meg selv. Prøver sevfølgelig ikke å vise dette til han, da jeg vet det er meg som er dum her.

Jeg har faktisk aldri vært spesielt glad i andres barn, men det skal jo være annerledes med barna til min mann... Jeg kan virkelig ikke fordra den dama og ungen hennes er selvfølgelig veldig opptatt av henne og prater mye om henne, da han er bare 5 år. Men jeg merker jeg grøsser hver gang og syns det er plagsomt. Til tider syns jeg det kan være vanskelig når han er her, mens han andre går det helt fint med..Huff å huff! Arrester meg gjerne, men jeg vet jeg må endre meg her og forsøke å forandre tankegang:(

Kom gjerne med noen fornuftige tanker her:)

[Gjest Gjest]

For det første: Du er kommet langt på vei mot en løsning ved å innse problemet. Det er bra!

Det er vel sånn med biologiske barn også at man kan like den ene bedre enn den andre, uten at man er mer glad i den ene. Det har med kjemi å gjøre, og kan slå inn selv overfor ens egne barn. At du føler forskjellig overfor stebarna er kanskje ikke så rart?

Som du sier så må du endre på noe ved deg selv for å gjøre situasjonen bedre for dere alle. Du kan jo ikke forandre på mora til barnet, f.eks.

Jeg tror det kan være lurt for deg å prøve å få et bedre - eller i hvertfall mer nøytralt - forhold til guttens mor. Ikke nødvendigvis sånn at dere skal bli venner, det kan jo være vanskelig dersom hun ikke er motivert for samarbeid. Men du kan jobbe med dine følelser og tanker om henne. Prøv å "unnskylde" henne når hun gjør ting som skaper problemer for dere. Prøv å sette deg inn i hennes situasjon for å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør. Jeg mener ikke at du skal like det hun gjør eller akseptere det, men forstå bakgrunnen. Jeg opplever i hvertfall at jeg kan leve med vanskelige mennesker rundt meg lettere hvis jeg vet noe om hvorfor de er så vanskelige. Kanskje hun er sjalu pga eksen, kanskje hun er redd sønnen skal bli knyttet til stemor, kanskje hun bare har vært uheldig og fått utdelt en egoistisk personlighet fra skjebnens side... Hvis du for din egen del klarer å finne en forklaring for oppførselen hennes så er det kanskje lettere å lære å leve med det?

Det viktige er uansett å holde fokus på hva du kan endre av egne tanker og følelser, siden du aldri kan endre på andre. Om andre endrer seg av seg selv så får du se på det som en ekstra bonus.

[Gjest Gjest]

For det første: Du er kommet langt på vei mot en løsning ved å innse problemet. Det er bra!

Det er vel sånn med biologiske barn også at man kan like den ene bedre enn den andre, uten at man er mer glad i den ene. Det har med kjemi å gjøre, og kan slå inn selv overfor ens egne barn. At du føler forskjellig overfor stebarna er kanskje ikke så rart?

Som du sier så må du endre på noe ved deg selv for å gjøre situasjonen bedre for dere alle. Du kan jo ikke forandre på mora til barnet, f.eks.

Jeg tror det kan være lurt for deg å prøve å få et bedre - eller i hvertfall mer nøytralt - forhold til guttens mor. Ikke nødvendigvis sånn at dere skal bli venner, det kan jo være vanskelig dersom hun ikke er motivert for samarbeid. Men du kan jobbe med dine følelser og tanker om henne. Prøv å "unnskylde" henne når hun gjør ting som skaper problemer for dere. Prøv å sette deg inn i hennes situasjon for å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør. Jeg mener ikke at du skal like det hun gjør eller akseptere det, men forstå bakgrunnen. Jeg opplever i hvertfall at jeg kan leve med vanskelige mennesker rundt meg lettere hvis jeg vet noe om hvorfor de er så vanskelige. Kanskje hun er sjalu pga eksen, kanskje hun er redd sønnen skal bli knyttet til stemor, kanskje hun bare har vært uheldig og fått utdelt en egoistisk personlighet fra skjebnens side... Hvis du for din egen del klarer å finne en forklaring for oppførselen hennes så er det kanskje lettere å lære å leve med det?

Det viktige er uansett å holde fokus på hva du kan endre av egne tanker og følelser, siden du aldri kan endre på andre. Om andre endrer seg av seg selv så får du se på det som en ekstra bonus.

Hmm... den tanken har aldri slått meg. Kanskje løsningen faktisk er å forsøke å godta eksen (?)

Jeg vet at det i såfall vil være en lang og vanskelig prosess, for hun er ikke en enkel person å forholde seg til. Nå kommer nok ikke jeg til å ha noe særlig kontakt med henne, da dette antageligvis ikke er spesielt ønskelig for noen av oss. Men mulig det hadde blitt bedre dersom jeg sluttet å bry meg noe særlig om henne og heller tenke at hun har sine problemer også.

Jeg skal i allefall gi det et forsøk. Vil jo gjerne at dette skal bli bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg har et råd: det hjelper å prate og prate og prate om det, men helst ikke til din mann eller til mennesker som ikke har forutsetning for å forstå. Når du prater om disse tingene, skjer det noe med deg, du får et nytt perspektiv og skjønner bedre av deg selv og hvordan du føler.

Jeg er selv steforelder og har nå pratet en gang i uka i snart 2 år med en psykolog. Det var i utgangspunktet andre forhold som bragte meg til psykologen, men alle ting henger sammen, og vi snakker også mye om mitt dagligliv inklusive foreldrerollen.

Målet må være å ha det bra, og at det kjennes godt å være sammen med familien sin, barna sine og stebarna, og at man slipper å ha negative følelser rundt barn og partners eks.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er rart at du ikke skiller mellom et barn og moren. At du dømmer barnet pga moren er slemt. Barnet er et selvstendig individ som er uskyldig. Her må du gå i deg selv, tenke over egne holdninger og ta deg sammen.

[Hanselot]

Jeg synes det er rart at du ikke skiller mellom et barn og moren. At du dømmer barnet pga moren er slemt. Barnet er et selvstendig individ som er uskyldig. Her må du gå i deg selv, tenke over egne holdninger og ta deg sammen.

Bør du ikke lese innlegget til ts før du kommenterer?

Ts virker veldig reflektert og jeg tror dette er mer vanlig enn hva man tror, men man gjør jo det beste ut av det. Man kan ikke forvente at en stemor skal ha samme kjærlighet til ett barn som bio-foreldre, men jeg syns du skal prøve å bli bedre kjent med ungen, kanskje bare dere to for å skape ett bånd. Så vil du etterhvert se litt annerledes på ham.

[Gjest Gjest]

tak for alle svar!

Jeg forsøker å tenke mere over dette og vil gjerne forandre dette. Jeg tok meg sammen i går og jeg syntes at det fungerte bedre

Det skal også sies at dette er noe som har kommet i senere tid, kanskje etter at jeg ble gravid?? Tidligere var det ikke sånn ihele tatt.

Men jeg har også blitt mere negatvit innstilt til denne mora også etter at jeg ble gravid, jeg merker jeg tåler mindre.

Jeg lurer også litt på om kanskje mannen min har vært med og bidratt noe til at jeg fikk enda mere i mot henne(?)

Jeg er veldig opptatt av at det skal være likt og at man må gi og ta. Vi er veldig ettergivende dersom hun ønsker det, de skal noen ting osv. Men det er aldri det samme andre veien. Han er nesten aldri med på f.eks bursdager på fars side, fordi de har en avtale om leveringstidspunkt som gjør at det ikke passer osv. Når jeg sier at han må spørre henne om det er greit at han er lengre osv. Får jeg bre til svar at han ikke gidder å starte bråk.

For ikke lenge siden måtte han dra tidligere hjem da vi var på en tilstelning. Han hadde veldig lyst å være der, så vi ringte og spurte om det var greit, men det var det ikke. I følge min mann er dette bare fordi hun skal ha det på sin måte, noe jeg syns er egoistisk, og syns ikke da hun tenker noe særlig over hva gutten ønsker. Den andre mora sier aldri nei og det er aldri et problem.

Oppi det hele syns jeg mannen min er noe tafatt når han ikke tar tak i dette, men heller bare avfeier det fordi han ikke gidder komme i noen konflikt der og da. Jeg mener noen ganger at vi også skal være like vanskelige tilbake og stå at min mann da skal stå på sitt (kanskje bare barnslig, men da ville hun muligens forstått at man må gi litt også, ikke bare ta?), men da får jeg bare det samme svaret at han ikke orker å begynne å krangle med henne.

Dette ble noe rotete..

Men det er ikke alltid like lett å ha ekser i livet sitt

Er det forresten noen her som er den andre part?? Har barn fra tidligere hvor han har fått seg ny dame. Oppleves det like vanskelig til tider??

[Gjest Gjest]

hei. jeg er en skilt mamma, men bred erfaring på området eksens nye damer.

Og nei, det har ikke alttid vært like enkelt.

Jeg har vært den vrange mammaen, som skulle ha ting etter faste regler. Jeg var forholsvis nyskilt, og følte at faren hans ikke klarte å ta ordentlig vare på barnet.

Stemoren brød jeg meg ikke spesielt mye om, egentlig.

for barnet mitt hadde jo en mamma, og trengte ikke en til. så ja jeg var sjalu, og følte meg truet. Eksen kunne hun bare ha, men ikke barnet mitt!

Jeg forstod etterhvert mer, og lærte meg å ikke la egne følelser gå utover barnet vårt.

Det hjalp også å få skilsmissen mer på avstand.

Så nå har vi et godt samarbeid, med stor fleksibilitet begge veier. Og jeg har ikke noe imot de stadig nye stemødrene jeg blir introdusert for.

Jeg har ikke noe godt råd til deg, annet enn å sette deg ned med mannen din en dag dere har god tid, og snakke om muligheten for at han tar det opp med moren til gutten.

Ikke gjør det du. Jeg liker det fremdeles ikke etter 12 år som skilt, når stemødrene skal megle.ang gutten, så prøv å tenk at du skal gjøre det litt ekstra fint for en liten gutt som har en så egoistisk mamma. Han trenger det nok.