Overgrep i barndommen

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg ble utsatt for overgrep av min mor en gang i barndommen, var ca 8 år. Har ikke sagt dette til noen før nå i høst..... vi har alltid hatt en anstrengt forhold, jeg har rett og slett aldri likt henne. Hun er psykisk syk og prøver stadig å ta livet av seg.

Når dette kom ut sa jeg klart ifra om at jeg ikke ønsker å ha noe med henne eller min stefar å gjøre mer. Dette fungerer veldig bra for min del, jeg synes det er en lettelse å slippe å ha de i livet mitt. Problemet er at hun stadig prøver å ta livet av seg pga dette, og jeg blir da den store stygge ulven som ikke vil ha noe med henne å gjøre. Men jeg har virkelig ikke følelser for henne, og det blir helt feil for meg å skulle ha kontakt for at HUN skal få det bedre.

Får høre av familie at det ikke er normalt å reagere sånn..... men legen min, mannen min og venninner forstår meg godt.

Jeg føler meg veldig kald og kynisk i forhold til henne, men vet at jeg har masse kjærlighet å gi til mannen og barna mine. Er det galt å gjøre det som er best for seg selv når det går utover andre? Jeg har jo ikke gjort noe galt sånn sett, mine handlinger er jo konsekvenser av gale ting hun har gjort.......

Ble litt rotete dette, det er jo en lang historie, men kan liksom ikke si alt her.

Er det noen her som har vært utsatt for noe lignende som kan fortelle om hva slags forhold de har klart å ha?

[Gjest en annen]

Jeg har ikke noe særlig forhold til mine foreldre nå i voksen alder. Jeg har det best når jeg ikke er i nærheten av dem, de som trenger å vite hvorfor vet det og de andre har jeg ikke så mye kontakt med at det betyr noe hva de tenker om meg.

Til tross for at det var min far som sto for slagene og overgrepene så er jeg mest bitter på min mor som var en passiv medhjelper - ikke i den form at hun ga meg noen slag selv men ved å akseptere at dette var riktige måten å oppdra barn på. Og ved at hun unnskyldte min far og sto ved hans side uansett. Et barn må ha noen det kan stole på og gå til i vanskelige stunder og der var ikke min mor.

Så jeg lever langt unna dem og lever mitt eget liv med min egen familie, og prøver å unngå å gjøre de samme feilene selv. Og som deg gir jeg masse kjærlighet til min egen familie mens jeg har et distansert forhold til mine foreldre.

Du må finne en måte å leve på som gjør at du har det bra. Siden din mor har en historie med å forsøke å ta livet sitt så må hun forsøke andre metoder til hvordan hun skal komme seg ut av den syklusen hun lever i. Hun blir ikke bedre av at du legger deg flat for henne og har det miserabelt selv. Det er en grunn til at forholdet mellom dere er som det er og det må de bare akseptere selv om de ikke trenger å like det.

[Gjest gjest ts]

Jeg har ikke noe særlig forhold til mine foreldre nå i voksen alder. Jeg har det best når jeg ikke er i nærheten av dem, de som trenger å vite hvorfor vet det og de andre har jeg ikke så mye kontakt med at det betyr noe hva de tenker om meg.

Til tross for at det var min far som sto for slagene og overgrepene så er jeg mest bitter på min mor som var en passiv medhjelper - ikke i den form at hun ga meg noen slag selv men ved å akseptere at dette var riktige måten å oppdra barn på. Og ved at hun unnskyldte min far og sto ved hans side uansett. Et barn må ha noen det kan stole på og gå til i vanskelige stunder og der var ikke min mor.

Så jeg lever langt unna dem og lever mitt eget liv med min egen familie, og prøver å unngå å gjøre de samme feilene selv. Og som deg gir jeg masse kjærlighet til min egen familie mens jeg har et distansert forhold til mine foreldre.

Du må finne en måte å leve på som gjør at du har det bra. Siden din mor har en historie med å forsøke å ta livet sitt så må hun forsøke andre metoder til hvordan hun skal komme seg ut av den syklusen hun lever i. Hun blir ikke bedre av at du legger deg flat for henne og har det miserabelt selv. Det er en grunn til at forholdet mellom dere er som det er og det må de bare akseptere selv om de ikke trenger å like det.

Er det sånn at du har null kontakt eller litt?

Med min mor føler jeg det må være null. For det første fordi jeg ikke orker tanken på å se henne igjen, etter at dette kom frem. For det andre fordi at hun tar hele handa hvis du gir en bitteliten finger. Og jeg orker ikke det evige maset mer......

Flere som har noen innspill? Enten med egne erfaringer, eller hypotetisk.... er du villig til å redusere din livskvalitet kraftig for at andre skal ha en grunn til å leve?

[Gjest en annen]

Er det sånn at du har null kontakt eller litt?

Med min mor føler jeg det må være null. For det første fordi jeg ikke orker tanken på å se henne igjen, etter at dette kom frem. For det andre fordi at hun tar hele handa hvis du gir en bitteliten finger. Og jeg orker ikke det evige maset mer......

Flere som har noen innspill? Enten med egne erfaringer, eller hypotetisk.... er du villig til å redusere din livskvalitet kraftig for at andre skal ha en grunn til å leve?

Jeg har litt men ønsker at jeg hadde klart å holde det på null. Jeg ser dem kanskje et par ganger i året, og det hender at min mor ringer meg en gang i blant men jeg er aldri den som ringer først.

Jeg er ikke villig til å redusere min livskvalitet for at andre skal ha en grunn til å leve, kraften til å leve må de finne i seg selv. Bortsett fra når det gjelder mine barn og min mann, der kan jeg godt være en støtte for å hjelpe dem til å finne sin egen grunn til å leve. Jeg kunne valgt å grave meg ned i min egen elendighet pga. overgrepene men jeg fant en styrke i meg selv som gjorde meg i stand til å ha et fint liv. Og et av grepene er å ha minimum med kontakt med de som sviktet meg da jeg trengte det mest i livet. Jeg har slitt med dårlig samvittighet men det stadiet er passert, hvorfor skal jeg slite med samvittigheten når de ikke gjør det.

Jeg har gått så langt at jeg har sagt fra meg fremtidig arv, det vil selvfølgelig gå utover mine barn hvis jeg dør før mine foreldre men det føles riktig for meg. Ungene får arve nok etter meg.

[Gjest Gjest ts]

en annen: det med arv har jeg tenkt litt på.... hun eier ikke noe, så det er ikke mye det er snakk om. På en måte vil jeg ikke se snurten av noe penger, men på en annen måte ser jeg på det som en erstatning for all dritt hun har tilført livet mitt. Nå er det jo ikke aktuelt med arv enda, så har ikke tatt noe standpunkt.

Endret 29. januar 2009 av jolie

[Gjest ViljaH]

Hei,

Jeg har ikke opplevd overgrep selv, men har bekjente som har vært et par, hvor den kvinnen truer med selvmord hvis forholdet tar slutt, og mannen har desperat behov for å komme seg ut av forholdet før hun drar ham helt under (hun har mange forskjellige problemer).

Jeg vil si til deg det samme som jeg sier til ham: Det er ikke ditt ansvar å holde personen i live, det er veldig dårlig gjort av denne å true med selvmord, utnytter hans skyldfølelse på det groveste.

Jeg synes ikke du skal føle det er ditt ansvar å holde din mor i vater, spesielt ikke når det er hennes skyldfølelse overfor overgrep mot deg som tynger henne. Hun kan få hjelp fra spesialister i helsevesenet, det er ikke du som skal måtte stille opp her. Jeg synes det er veldig dårlig av familien din at de ikke ser dette også. Det er DU som er offeret her, ikke din mor, selv om hun prøver å kuppe denne rollen fra deg (bevisst eller ubevisst).

Jeg synes du skal ta hensyn til ditt eget liv her. Moren din hadde mange muligheter, men har forspilt dem. Om hun ender med å klare å ta livet av seg - vel det er på hennes kappe og ikke din.

Jeg synes kanskje det er dumt at du har frasagt deg arv - jeg ville heller tatt arven og så gitt den i gave til en organisasjon som jobber mot overgrep av barn. Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å ha glede av pengene selv, men noe slikt kunne kanskje få deg til å føle at du kan hindre at dette skjer andre, så NOE godt kom ut av alt det vanskelige.

[Gjest Kynisk Nihilist]

Jeg synes kanskje det er dumt at du har frasagt deg arv - jeg ville heller tatt arven og så gitt den i gave til en organisasjon som jobber mot overgrep av barn. Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å ha glede av pengene selv, men noe slikt kunne kanskje få deg til å føle at du kan hindre at dette skjer andre, så NOE godt kom ut av alt det vanskelige.

Jeg tror det fungerer slik at personen som skrev dette ikke vil at hun skal ha noen grunn til å føle seg forpliktet til gjensidighet ovenfor foreldrene, at hun skulle skylde dem noe, siden hun får penger. Det er vanskelig å forholde deg til noen som er både gode og onde mot deg. Skal du bare hate dem, eller skal du hate dem og være glad i dem?

Det høres ut som om denne personen har litt behov for å ha kontakt med foreldre allikevel. Samtidig er sjansen høy for at hun ikke har snakket med dem om hvor mye hun hater hva slags behandling hun fikk da hun var liten. Hun viser det i stedet ved å gjøre minimalt av tilnærminger, men kan godta kontakt som initieres av foreldrene, for da er det hun som er snill.

[jolie]

Tråden er ryddet. Reglene.

-jolie (mod)

[Gjest en annen]

Jeg tror det fungerer slik at personen som skrev dette ikke vil at hun skal ha noen grunn til å føle seg forpliktet til gjensidighet ovenfor foreldrene, at hun skulle skylde dem noe, siden hun får penger. Det er vanskelig å forholde deg til noen som er både gode og onde mot deg. Skal du bare hate dem, eller skal du hate dem og være glad i dem?

Jeg har fått høre at "kontakt vil du ikke ha men arven kommer du nok til å krangle om tenker jeg, utakknemlig unger" og da sa jeg fra meg arven like godt.

Det høres ut som om denne personen har litt behov for å ha kontakt med foreldre allikevel. Samtidig er sjansen høy for at hun ikke har snakket med dem om hvor mye hun hater hva slags behandling hun fikk da hun var liten. Hun viser det i stedet ved å gjøre minimalt av tilnærminger, men kan godta kontakt som initieres av foreldrene, for da er det hun som er snill.

Nei, det stemmer nok ikke. Riktig nok er det ikke jeg som tar kontakt, det er de, som regel for å fortelle et eller annet som mine søsken har utmerket seg i. Og i de tilfellene vi møtes er det i sammenheng med familiesammenkomster som mine besteforeldres jubileer og mine tantebarns konfirmasjoner. Og jeg har tatt et oppgjør med mine foreldre så de er klar over hvorfor jeg ikke har kontakt. Jeg har ikke særlig behov for å fremstille meg selv som den snille.

Så Kynisk Nihilist - vær vennlig å ikke tillegg meg følelser og meninger og handlinger du ikke har belegg for. Men føler du deg bedre av å tro det, så be my guest.

[Gjest Gjest]

Du har ikke ansvar for moren din!

At hun er svært syk, og savner deg, gjør ikke at hun har krav på å ha deg i livet sitt.

Så hev hodet, og ta godt vare på deg selv. Ikke hør på de rundt som ber deg ta kontakt med henne. Når hun ikke er sunn for deg, har du full rett til å unngå henne.

[Gjest Clueless]

Barn er en gave ikke en eiendel...

Barn er noe du får på lånt tid, og det du gir dem av kjærlighet, respekt, trygghet og tålmodighet får du tilbake når de vokser til...Behandler du ikke barnet ditt bra, så har du ikke noe du skulle sagt om barnet ikke vil ha deg i sitt liv.

Blodsbånd betyr ikke noe om respekt og kjærlighet ikke er fortjent...

Min mor burde ikke fått lov å ha barn, og ærlig talt burde livmoren hennes bli fjernet. Hele familien min er skadet på så mange måter, og jeg valgte i ung alder å kutte dem ut...Jeg skal ikke ha dårlig samvittighet ovenfor mennesker som aldri har gjort seg fortjent til min kjærlighet og respekt. Familie eller ei...