spiseforstyrrelse?

[Gjest Gjest_Nina_*]

Hei!

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene som vel egentlig nettopp har innsett at jeg har et lite problem. Jeg har i løpet av de siste to årene lagt på meg ganske mye (10-15kg), og plages ekstremt av dette! Jeg har "slanket" meg det siste året, men legger bare på meg (så det kan kanskje ikke akkurat kalles slanking ) Når jeg sier jeg har slanket meg, så mener jeg vel egentlig bare at jeg har hatet kroppen min, prøvd å spise riktig og bevege meg mer, og hatet meg selv enda mer hver gang et prosjekt går dunken.

Jeg har aldri hatt et normalt forhold til mat. Var "rund" som barn og spiste alt jeg kom over, syltynn og nesten anorektisk som 13-16 åring, og spiste ca en brødskive om dagen, litt tynnere enn normalen som 16- 20åring, før jeg begynte å legge på meg..

Nå er både kroppen og selvbildet helt ødelagt. Jeg har liksom hele mitt "voksne" liv hatt en tynn "identitet", og vært bevisst på at jeg har hatt en kropp de fleste kunne misunne meg, og som gutter flest har beundret. Men nå er den borte. Det er ikke sånn at jeg syns jeg er stygg nå (bare litt), men jeg er liksom ikke meg lenger. Dessuten har den hurtige vektøkningen ført til masse strekkmerker, som jeg vet vil være der for evig og alltid, og det gjør meg forbanna på meg selv. Greit å ha en periode der man spiser mer og legger på seg, men man kan ikke ødelegge kroppen sin! Likevel greier jeg ikke å ta meg selv i nakken.

Greien er at jeg har hatt for vane i noen år å kaste opp maten jeg spiser i perioder. ikke sånn at jeg MÅ gjøre det, men jeg gjør det når jeg har muligheten (er alene hjemme osv). Dette gjorde jeg til og med i perioder da jeg var tynn og spiste nesten ingenting. Bare fordi jeg syns knekkebrødet var litt unødvendlig, og ingenting hindret meg fra å kaste opp, ikke fordi jeg trodde jeg kom til å bli tykk. Nå gjør jeg det derimot fordi jeg spiser for mye, og vet jeg blir tykkere av det.

Jeg vet at jeg nærmer meg bulimi, og vet også at eneste måten å komme ut av det på er å begynne å virkelig gå ned i vekt nå, slik at jeg kan føle at jeg mestrer å snu den vonde trenden. Samtidig er jeg redd for at jeg skal utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse hvis jeg virkelig setter i gang med et strengt regime. De slappe har jo vist seg å ikke virke, så det er noe strenger som må til. Spesielt skremmer jeg meg selv, fordi jeg ØNSKER meg anoreksi. Jeg ønsker meg å ha det sånn jeg hadde det som 14åring det jeg aldri var sulten, aldri hadde lyst på noe, alle kommenterte hvor tynn jeg er, det var vondt å ligge på magen pga hoftebeina, jeg frøs konstant og bare ville bli tynnere. Jeg vil jo ikke ha det sånn, men jeg husker hvor lett det var å ta av på den tiden, og da ønsker jeg meg det likevel.

Jeg ser på meg selv som en oppegående og smart person, og jeg vet at jeg roter med syke tanker, men jeg vil bare bli tynn!

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det er jo ikke noe jeg kan ta opp med gud og hvermann. OG jeg innser jo at jeg ikke har store problemer, siden jeg tross alt ikke har noe annet problem en at jeg ønsker meg et problem. på en måte..

(herre, nå vil jeg mest bare slette alt, fordi jeg ikke aner hvorfor jeg skriver dette, men det er vel det samme som når jeg skriver dagbok, bare at jeg håper noen har noen supertips til meg. Ass if noe sånt finnes...)

[Marilyn0103]

Mitt tips; søk hjelp!!

Det er INGEN skam å be om hjelp, man er verken feig eller svak når man ber om hjelp, tvert i mot!

Jeg har selv bulimi, og har slitt med det i nesten to år, men tok meg endelig i nakken og fortalte det til fastlegen min, som jeg nå går regelmessig hos.

Det hjalp meg virkelig, og tro meg; det vil bli bedre! Snakk med noen! Snakk med meg eller noen andre her inne.

Det du forteller meg nå tyder på at du har det ikke bra, og dette er ikke noe som går over av seg selv når man har slitt med det lenge.

Vær så snill..det er ingen skam å be om hjelp.

Jeg er her for deg om det er noe (:

*Klemmepå*

[Gjest ts]

tusen takk for svar

Jeg har tenkt på om jeg kanskje bør få hjelp ja, men jeg føler jo på en måte ikke at det at jeg kaster opp er noe stort problem. JEg tror ikke jeg har bulimi? Når jeg hører om folk som har bulimi, så er det jo folk som kaster opp mange ganger om dagen og sånn, og som ikke klarer å ikke gjøre det. JEg er mer sånn at når jeg vet jeg har mulighet til å kaste opp etterpå, så spiser jeg. Bare fordi det er godt å kunne spise uten å måtte har dårlig samvittighet etterpå. JEg har jo fått det opp igjen. JEg tror jeg kan slutte med det hvis jeg vil, siden jeg uansett ikke alltid gjør det. Når jeg er hos foreldrene mine, der det alltid er noen, tenker jeg ikke på det, siden jeg ikke kan uansett.

Jeg lurer vel egentlig på om jeg faktisk har en spiseforstyrrelse, og hva jeg i såfall kan få hjelp til. JEg trenger jo å ta av, så det er ikke sånn at en lege kan hjelpe meg med å innse at jeg må slutte å "tro" at jeg er tykk..

Skjønner plutselig at bulimi nok på mange måter er verre enn anoreksia, fordi det er så mye mindre håndgripelig (?). Men jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg faktisk har bulimi, eller om jeg bare ligger og vipper litt på kanten..?

[Pjukset]

Jeg lurer vel egentlig på om jeg faktisk har en spiseforstyrrelse, og hva jeg i såfall kan få hjelp til. JEg trenger jo å ta av, så det er ikke sånn at en lege kan hjelpe meg med å innse at jeg må slutte å "tro" at jeg er tykk..

Hvis du har et unormalt forhold til mat, når livet ditt styres rundt mat, da har du definitivt en spiseforstyrrelse, uansett hva du veier.

[Marilyn0103]

Det å fremprovosere oppkast av mat, uavhengig av mengde og frekvens (med mindre man er syk) er overhodet ikke normalt, og er svært farlig!

Når man kaster opp maten, kan det føre til ubalanse i natrium og kaliumbalansen i kroppen, og kan føre til elektrolyttforstyrrelser (uregelmessig hjertefrekvens) som i det værste fall kan føre til hjertestans!

Tannemaljen skades av den sure magesyren, og man kan få plager med karies, misfarging og ising..og tro meg...det vil du ikke ha.

Det å innse at man trenger hjelp, er det første steget i å bli frisk.

Jeg var veldig sånn, at jeg holdt det for meg selv, lenge før jeg innså at jeg hadde et problem.

Det begynte så uskyldig, men etterhvert ble jeg mer og mer opptatt av vekt, utseende og kalorier. Jeg gikk ned 15 kilo på mindre enn et halvt år, og har unngått å spise på over en uke. Jeg var helt utslitt. Spydde den minste ting, ja, spydde et patetisk lite eple. Det er ikke normalt! Jeg er verken overvektig eller undervektig, men jeg har alikevel et problem. Det spiller overhodet ingen rolle hva man veier, det er atferden og tanker rundt mat som sier om man har et problem eller ei.

Du må ikke tro at du ikke har et problem, for når man bekymrer seg for vekten og maten, og at det hindrer deg i å leve et fullverdig liv, da er det noe som er galt..

Jeg vil foreslå at du snakker med noen du stoler på, kanskje en kjæreste eller ei god venninne?

Jeg forstår at det er meget vanskelig, og det har ikke vært lett for meg heller. Jeg sliter enda selv om jeg har søkt hjelp. Tankene vil være med meg lenge, men hadde det ikke vært for legen min, hadde jeg nok ikke vært her i dag.

Jeg trodde og at jeg kunne bare stoppe når jeg ville, og jeg klarte det i et par uker, men så var det pån igjen. Og slik fortsatte det. Om jeg skulle oppsummert de to årene som har gått, ville det vært; trening, spying, sulting og selvforakt.

Er det noe du vil leve med?

Jeg er omtrent like gammel som deg (fyller 21 om en måned). Vil vi virkelig leve slik vi gjør nå? Jeg for min del vil bli frisk og komme meg videre i livet. Jeg vil inn på medisinstudiet. Men jeg kommer ingen vei slik jeg holder på nå, og det vil kanskje ikke du heller... det er ikke bra å være syk..

Jeg mener for all del ikke å være slem eller noe sånt..vil bare at du skal ha det bra med deg selv, og være glad for at du er den du er.

Det er aldri for sent å snu! Be om hjelp før det blir verre. Det er lett å få en spiseforstyrrelse, men beinhardt å komme seg ut av den.

Klem

Endret 29. januar 2009 av Marilyn0103

[Gjest ts]

Du har så klart rett i absolutt alt du sier Marilyn.. JEg vet jo kjempegodt at det er farlig, men tenker likevel at det ikke er farlig så lite osm jeg gjør det, selv om den fornuftige meg vet at det er det. Det er utrolig hvordan man kan tenke og mene to ting samtidig!

Du har nok vært verre rammet enn jeg er (eller "flinkere" som den ikke helt riktig skrudde meg tenker, før den fornuftige roper FY), og du virker utrolig reflektert. Setter kjempepris på å snakke med deg.

Jeg har på en måte snakket med kjæresten min om det, fordi det en liten stund var viktigere for meg å kaste opp når jeg hadde spist for mye, enn å holde det skjult for han. Vi har en knøttliten leilighet, så å klare begge deler var helt umulig. I begynnelsen var han litt bekymret, men jeg lo det bort. Etterhvert når det ble oftere, og han skjønte at jeg gjorde det selv om jeg ikke hadde spist en stor middag eller noe sånn, ble han oppriktig bekymret og vi snakket litt om det. Jeg måtte love å slutte, mens jeg ennå klarte, noe jeg så klart ikke gjorde, jeg bare holdt opp en liten stund, før jeg begynte igjen, bare bedre skjult denne gangen. Jeg ville jo ikke slutte. Det vil jeg ikke ennå, jeg vil bare slutte med spisingen som fører til at jeg kaster opp.

Egentlig tror jeg løsningen for meg er å bevege meg mer og sitte mindre inne, slik at jeg ikke får tid å spise mer en jeg må, på en måte. Jeg har begynt å trene nå, og håper jeg skal gå ned av det (har levd et utrolig stillesittende liv siste år), og på den måten bli motivert til å ikke spise mer enn det som er sundt og fornuftig. Men jeg er jo litt redd for at det skal bikke over, og dreie seg så mye om trening og rett kosthold, at DET blir et problem (samtidig som mitt andre jeg, som sagt ønsker dette).

Hva får du hjelp til hos legen egentlig? Jeg vet jo på en måte løsningen på mine problemer selv, at jeg må slutte å kaste opp, og spise flere mindre måltider om dagen og bevege meg mer. Det er bare det at det er lettere å spise det man vil ha, og så kaste opp, enn å la være å spise det, og ta seg en løpetur. JEg har en tendens til å velge det lette...

[Marilyn0103]

Det gjør meg godt å vite at jeg er til hjelp

Vi snakker om spiseproblemene og depresjonen (blir fulgt opp av henne mens jeg tar antidepressiva, spesielt nå som jeg fikk større dose).

Og så prøver hun å komme med forslag til hva jeg kan gjøre for å unngå å kaste opp maten; det å være opptatt med noe etter måltidet for eksempel fungerer veldig bra for min del.

Vi snakker egentlig ikke så mye om maten, men jeg setter så utrolig stor pris på at hun er så god å ha å snakke med. Har fått brev fra en psykiatrisk poliklinikk her i Trondheim, og skal til utredningssamtale snart, så regner med jeg blir utpasient på klinikken. Aner egentlig ikke hva opplegget deres går ut på, men psykoterapi er en mulighet.

Det hjelper veldig å være i aktivitet som du sier. Jeg blir i godt humør av å trene, så det tror jeg du vil sette pris på. Kunsten er å oppholde seg selv med noe, når man føler at man vil kaste opp. Les en bok, skriv et dikt, høre på musikk, dans, gå en tur ut, ja; hva som helst!

Lider du av en form for depresjon i tillegg til spiseproblemet kanskje? Det hjelper veldig for meg å ta antidepressiva, men da må jeg passe på at jeg tar de på kvelden før jeg legger meg slik at de ikke kommer opp igjen, om du skjønner hva jeg mener =/

Kjæresten din er sikkert bekymret for deg, og jeg vet at om jeg fortalte det til foreldrene mine ville de blitt fullstendig knust..av den grunn tør jeg ikke fortelle det.

Jeg er medlem på www.amab.no og der er det mange gode folk som har vært eller er i din situasjon. Det er en egen side med forum for pårørende eller spiseforstyrrede, og der er det masse god hjelp og få!

Det er mange sunnere måter å gå ned i vekt på enn å trene seg ihjel og spy..og det vet jeg at du vet, men det skal ikke være lett..

Jeg var litt sånn at jeg ville være syk, spesielt i begynnelsen. Jeg elsket å få oppmerksomhet, og var helt vill etter mer. Etterhvert ble det veldig plagsomt, og nå maser alle på meg. Jeg er lei rett og slett.

Jeg håper du finner det du leter etter, og gjør et fornuftig valg.

Les gjerne bloggen min om du vil?

www.marilyn0103.blogg.no

Endret 29. januar 2009 av Marilyn0103

[Gjest ts]

du har herved fått en fast leser!

Jeg har nok hatt en liten depresjon ja, men føler at den har sluppet taket nå. Har allerede tatt et par grep i livet som gjør at jeg har det mye bedre og er mer fornøyd med meg selv, så jeg er opptimist. Er vel kanskje derfor jeg skriver her nå også, fordi jeg innser at jeg må finne en løsning på dette også. Etter samtalen med deg har jeg troen!

[Marilyn0103]

du har herved fått en fast leser!

Jeg har nok hatt en liten depresjon ja, men føler at den har sluppet taket nå. Har allerede tatt et par grep i livet som gjør at jeg har det mye bedre og er mer fornøyd med meg selv, så jeg er opptimist. Er vel kanskje derfor jeg skriver her nå også, fordi jeg innser at jeg må finne en løsning på dette også. Etter samtalen med deg har jeg troen!

Så utrolig bra! Jeg blir så glad av å lese sånt

Å være optimist er en god egenskap, og man kommer langt med det!

Jeg har troen på deg, og jeg tror at vi begge klarer å komme oss ut av dette helvettet og videre i livet!

Legg gjerne igjen emailen din på bloggen min om du vil ha kontakt (email adresser som blir lagt ut på kvinneguiden blir slettet...:/)

Jeg håper virkelig du tar det rette valget og kommer deg videre i livet, du fortjener så mye bedre. Våg å tro at du kan komme deg ut av denne onde sirkelen og da vil det bli MYE lettere! Motivasjon og viljestyrke er nøkkelord, rett og slett.

For meg er "gulroten" å komme inn på medisinstudier i Polen..

Nå vet ikke jeg hva som motiverer deg, men en livslang drøm kanskje?

Ingenting er umulig

Yes we can (:

Endret 29. januar 2009 av Marilyn0103

[Gjest ts]

har et ganske likt mål som deg faktisk vi er ganske like sånn ved første øyekast i allefall, i følge bloggen din

Så fint at du har et mål, og du har jo allerede vist at du får til det du klarer! Da er det jo kjempefint at du får brukt viljestyrken din på noe som er bra for deg, og ikke noe som ødelgger deg

Skal høre fra meg på bloggen! Nå er det natt. tusen takk for at du hørte på meg, og at jeg fikk lufte litt tanker. Takk til pjukset også :D

sov søtt!

(klat vi kan)

[Marilyn0103]

har et ganske likt mål som deg faktisk vi er ganske like sånn ved første øyekast i allefall, i følge bloggen din

Så fint at du har et mål, og du har jo allerede vist at du får til det du klarer! Da er det jo kjempefint at du får brukt viljestyrken din på noe som er bra for deg, og ikke noe som ødelgger deg

Skal høre fra meg på bloggen! Nå er det natt. tusen takk for at du hørte på meg, og at jeg fikk lufte litt tanker. Takk til pjukset også :D

sov søtt!

(klat vi kan)

Oj så moro :D

Ja, og jeg har troen på at du klarer det du vil også

Ingen årsak du, er glad jeg var til hjelp

Sov godt :-) :søvn:

[crispy]

Hei!

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene som vel egentlig nettopp har innsett at jeg har et lite problem. Jeg har i løpet av de siste to årene lagt på meg ganske mye (10-15kg), og plages ekstremt av dette! Jeg har "slanket" meg det siste året, men legger bare på meg (så det kan kanskje ikke akkurat kalles slanking ) Når jeg sier jeg har slanket meg, så mener jeg vel egentlig bare at jeg har hatet kroppen min, prøvd å spise riktig og bevege meg mer, og hatet meg selv enda mer hver gang et prosjekt går dunken.

Jeg har aldri hatt et normalt forhold til mat. Var "rund" som barn og spiste alt jeg kom over, syltynn og nesten anorektisk som 13-16 åring, og spiste ca en brødskive om dagen, litt tynnere enn normalen som 16- 20åring, før jeg begynte å legge på meg..

Nå er både kroppen og selvbildet helt ødelagt. Jeg har liksom hele mitt "voksne" liv hatt en tynn "identitet", og vært bevisst på at jeg har hatt en kropp de fleste kunne misunne meg, og som gutter flest har beundret. Men nå er den borte. Det er ikke sånn at jeg syns jeg er stygg nå (bare litt), men jeg er liksom ikke meg lenger. Dessuten har den hurtige vektøkningen ført til masse strekkmerker, som jeg vet vil være der for evig og alltid, og det gjør meg forbanna på meg selv. Greit å ha en periode der man spiser mer og legger på seg, men man kan ikke ødelegge kroppen sin! Likevel greier jeg ikke å ta meg selv i nakken.

Greien er at jeg har hatt for vane i noen år å kaste opp maten jeg spiser i perioder. ikke sånn at jeg MÅ gjøre det, men jeg gjør det når jeg har muligheten (er alene hjemme osv). Dette gjorde jeg til og med i perioder da jeg var tynn og spiste nesten ingenting. Bare fordi jeg syns knekkebrødet var litt unødvendlig, og ingenting hindret meg fra å kaste opp, ikke fordi jeg trodde jeg kom til å bli tykk. Nå gjør jeg det derimot fordi jeg spiser for mye, og vet jeg blir tykkere av det.

Jeg vet at jeg nærmer meg bulimi, og vet også at eneste måten å komme ut av det på er å begynne å virkelig gå ned i vekt nå, slik at jeg kan føle at jeg mestrer å snu den vonde trenden. Samtidig er jeg redd for at jeg skal utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse hvis jeg virkelig setter i gang med et strengt regime. De slappe har jo vist seg å ikke virke, så det er noe strenger som må til. Spesielt skremmer jeg meg selv, fordi jeg ØNSKER meg anoreksi. Jeg ønsker meg å ha det sånn jeg hadde det som 14åring det jeg aldri var sulten, aldri hadde lyst på noe, alle kommenterte hvor tynn jeg er, det var vondt å ligge på magen pga hoftebeina, jeg frøs konstant og bare ville bli tynnere. Jeg vil jo ikke ha det sånn, men jeg husker hvor lett det var å ta av på den tiden, og da ønsker jeg meg det likevel.

Jeg ser på meg selv som en oppegående og smart person, og jeg vet at jeg roter med syke tanker, men jeg vil bare bli tynn!

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det er jo ikke noe jeg kan ta opp med gud og hvermann. OG jeg innser jo at jeg ikke har store problemer, siden jeg tross alt ikke har noe annet problem en at jeg ønsker meg et problem. på en måte..

(herre, nå vil jeg mest bare slette alt, fordi jeg ikke aner hvorfor jeg skriver dette, men det er vel det samme som når jeg skriver dagbok, bare at jeg håper noen har noen supertips til meg. Ass if noe sånt finnes...)

Jeg håper virkelig at du leser dette...! Jeg har nesten gitt opp håpet å finne noen sonm har det samme som jeg. Det er godt å vite at en ikke er alene med slike følelser.

Det du skriver virker dessverre altfor kjent for meg også.. Jeg er 16 år og sliter skikkelig med meg selv. Det du skriver, har/går jeg gjennom. Og det vanskelig(dette virker sikkert veldig selvsentrert, men jeg må bare få det ut)

Jeg har hatt anoreksi, ja, egentlig vært gjennom det du har.

Har skikkelig dårlig selvbilde og alt jeg tenker på, er hvordan jeg skal bli tynnere(få vekk de kiloene, slik at jeg kan være den jeg var før)

Hjemme sier de at jeg slett ikke er tykk, men det hjelper lite når jeg føler det selv. Siden høst har jeg lagt på meg 7 kilo ca, og vil få de vekk, men hver gang jeg er på en "diett" sprekker jeg totalt...

Alt jeg ønsker er å være "vanlig".. Håper vi kan utveksle tanker noen ganger...

(hvordan går det med deg nå?)

[Gjest Gjest_bunny_*]

"Jeg vet at jeg nærmer meg bulimi, og vet også at eneste måten å komme ut av det på er å begynne å virkelig gå ned i vekt nå"

Ta dette fra en tidligere anorektiker/bulimiker: Det er det siste du trenger. Da bør du heller satse på å få et godt forhold til mat (og kansje din egen kropp/selvbilde? Det vet du best selv)

Kjenner meg godt igjen i det du skriver, jeg har aldri hatt et bra og normalt forhold til mat selv før jeg ble spiseforstyrret.

Så begynn å jobbe med det først å fremst; prøv å finne ut hvorfor du sliter med å ha et normalt forhold til mat, og dersom du søker profesjonell hjelp anbefaler jeg deg virkelig å finne en som er opptatt av å finne ÅRSAKEN til problemet ditt, for en spiseforstyrrelse er som regel bare et symptom.

Må bare nevne en ting: Jenter med AD/HD har mye større risiko for å utvikle spiseforstyrrelser enn andre. Jenter med AD/HD blir også i mindre grad en gutter diagnosert, fordi AD/HD'en forholder seg ofte annerledes hos oss.. Sier ikke dermed at alle med spiseforstyrrelser nødvendigvis har AD/HD, men mange behandlere er alt for lite kjent med dette og overser gjerne en pasient som tydelig burde ha vært utredet og medisinert for AD/HD istedetfor.

Dere som skriver her, fint om dere også kunne ta med det dere anser som "drivkraften" bak det destruktive forholdet til mat.

Og kjære du på 16: Jeg tenkte også som deg, med mitt dårlige selvbilde og ønske om å være "normal". Så jeg greide å bli ekstremt tynn, og midt oppi det føltes det riktignok betryggende at ingen kunne ta meg for å være feit, men selvtilliten min ble bare verre..

Greit jeg var tynn, men nå hadde jeg jo ikke pupper lengre, masse strekkmerker, håret mitt ble porøst og datt av i dotter, neglene mine formelig smuldret opp, og jeg hadde det fælt og jævlig fordi hele livet mitt bare handlet om mat, og meg selv. Jeg greide ikke fokusere på annet eller andre lenger, for det er greia med dårlig selvtillit- Det gjør deg alt for selvsentrert.

Men nå som jeg har fått et bedre selvbilde, og lært meg å (for første gang i mitt liv!) ha et sunt og POSITIVT forhold til mat og næring, så er jeg faktisk også blitt fornøyd med kroppen min. Jeg vil den godt, jeg har overskudd til å trene, jeg liker den faktisk.

Jeg håper dere skjønner at det er verdt å kjempe for, å komme over de problemene som virker helt håpløse nå. Jeg vet selv hvor jævlig det er å være der, og jeg håper så inderlig at dere også får det så bra med dere selv og livet som jeg har fått det, det hadde jeg aldri trodd for kun ett år siden!

Masse lykke til, ønsker dere det beste.

Håper dere fortsetter å oppdatere situasjonen deres her inne,

dere er overhodet ikke alene-det er alt for mange som har det slik!