Barn og økonomi

[Gjest Gjest]

Artikkelen sa vel 3 av 10 tok opp maks studielån selv om de ikke hadde behov for det. Men det er ikke dermed sagt at studentene tar opp maks lån for å bruke det på tull og tøys. Vil tro mange tar det opp fordi det lønner seg økonomisk. Kanskje for å bruke det som "egenkapital" til huslån. Dermed blir avsnittet i artikkelen helt meningsløs.

Men nok om det. Dette er kanskje litt på sidelinjen av trådstarters tema.

Maks studielån er vel ca 6000 kr utbet pr mnd. Koster hybelen 3000-4000 kr mnd så er det jo ikke så mye igjen av lånet likevel . Studenten må jo også ha til mat, toalettart., litt klær, samt evt. en og annen hjemreise.

Men selvfølgelig ,bor man VELDIG billig og har få nødvendige utgifter og bruker opp lånet på dilldall, selv om man kunne spart og vært økonomisk, så er det en annen sak selvfølgelig.

[Gjest Gjest]

Barnetrygden har alltid gått inn i husholdningen vår, da det ikke er barnas penger, men familiens.

Ellers, da vi til tider ,spesielt i barnas oppvekst ofte hadde det knapt økonomisk, har det aldri vært noe problem for oss å si nei, og henvise til økonomien" vi har ikke råd, det er for dyrt, du må spare selv, eller finne et billigere alternativ"

Nå når vi det romsligere økonomisk, og fortsatt har barn vi forsørger, så sitter det i oss at vi tenker oss om før vi anskaffer noe nytt. Det er lett å si nei, om barnet vårt ønsker en eks. genser til 800 kr som han egentlig ikke trenger. Dette kan han fint spare til selv , sier vi. "OK" sier han da, uten sure miner

[Gjest Gjest_anna_*]

jeg ble oppfordret til å spare da jeg var liten, i tillegg til at hvis jeg fikk penger så måtte jeg sette mesteparten på en sparekonto. det endte med at jeg hadde en konto med 65 000 kr da jeg var 17..

jeg tenkte alltid "jeg har jo penger på sparekontoen", så derfor brukte jeg ikke mindre eller jobbet mer.. helt til pengene var borte..

så det at barn har tusenvis av kroner på konto i tenårene synes jeg igrunn ikke noe om. da blir de fort brukt på russetid, festing osv. da er det bedre at de kun har litt, og må jobbe for pengene selv. da blir de nødt til å ta ansvar for egen økonomi.. eller at pengene er satt på en konto som går til huskjøp, som en bsu-konto.

jeg kommer til å gjøre kontoen til dattera mi om til en bsu - konto. mener på at da må pengene gå til kjøp av bolig. da har hun igjen for det hun sparer fremover, samtidig som hun ikke bruker pengene på fjas..

[Gjest Stjernedryss]

jeg ble oppfordret til å spare da jeg var liten, i tillegg til at hvis jeg fikk penger så måtte jeg sette mesteparten på en sparekonto. det endte med at jeg hadde en konto med 65 000 kr da jeg var 17..

jeg tenkte alltid "jeg har jo penger på sparekontoen", så derfor brukte jeg ikke mindre eller jobbet mer.. helt til pengene var borte..

så det at barn har tusenvis av kroner på konto i tenårene synes jeg igrunn ikke noe om. da blir de fort brukt på russetid, festing osv. da er det bedre at de kun har litt, og må jobbe for pengene selv. da blir de nødt til å ta ansvar for egen økonomi.. eller at pengene er satt på en konto som går til huskjøp, som en bsu-konto.

jeg kommer til å gjøre kontoen til dattera mi om til en bsu - konto. mener på at da må pengene gå til kjøp av bolig. da har hun igjen for det hun sparer fremover, samtidig som hun ikke bruker pengene på fjas..

Jeg har hatt masse penger på sparekontoen helt fra jeg var ganske liten. Beløpet steg vel sånn gradvis, og jeg hadde fri tilgang til pengene fra jeg var 17-18 år. Likevel har jeg ikke brukt noe særlig penger på tull. Var det noe jeg virkelig hadde lyst på (reise eller lignende) så har jeg tatt ut penger fra sparekontoen, ellers har mye av det gått til leilighetskjøp, møbler, og ellers har jeg fortsatt en stor sum stående på konto. Jeg setter penger inn på kontoen i gode tider, men nøler ikke å ta ut penger heller dersom det kniper. Føler at jeg har god styring på økonomien selv om jeg alltid at hatt tilgang på mye penger.

Glemte å si at jeg tror foreldrenes holdninger er minst like viktig som "oppdragelsen". Dersom foreldrene driver å tar opp forbukslån, eller betaler regninger man ikke har råd til med kredittkort tror jeg dette smitter mer over på ungene, enn om de får det meste de ønsker seg hjemmefra.

Endret 25. januar 2009 av Stjernedryss

[Gjest ViljaH]

Vet ikke hva jeg har gjort feil - men jeg ser jo at ungene mine mangler litt forståelse for pengers verdi til tider.

De har begge jobbet ved siden av skolen siden de begynte på videregående - men pengene rekker liksom ikke fra lønn til lønn. Yngstemann kjøper kanskje en bukse til 1100 kroner - noe som velter hele månedens budsjett for ham ..

Får han sponsing fra foreldrene for å få budsjettet til å gå ihop da, eller blir han pengeløs til neste lønning? Dette er et meget viktig spørsmål. Når ungdommene tjener sine egne penger, må de jo få prioritere dem selv. Men om de prioriterer dårlig, så må de også leve med det...

En fetter av meg jobbet ved siden av skolen på vgs, og han tjente alt for bra. Han har fått et veldig ødslete forhold til penger. Foreldrene visste ikke helt hvordan de skulle angripe det, han tjente jo pengene selv. Han tjener fortsatt mye mer enn han trenger til primære utgifter, så er fortsatt ødslete, nå er han par og tjue. Mulig de burde krevet en del av lønnen som bidrag til husholdning eller at han måtte spare halvparten el.l.

[Tinúviel]

jeg ble oppfordret til å spare da jeg var liten, i tillegg til at hvis jeg fikk penger så måtte jeg sette mesteparten på en sparekonto. det endte med at jeg hadde en konto med 65 000 kr da jeg var 17..

jeg tenkte alltid "jeg har jo penger på sparekontoen", så derfor brukte jeg ikke mindre eller jobbet mer.. helt til pengene var borte..

så det at barn har tusenvis av kroner på konto i tenårene synes jeg igrunn ikke noe om. da blir de fort brukt på russetid, festing osv. da er det bedre at de kun har litt, og må jobbe for pengene selv. da blir de nødt til å ta ansvar for egen økonomi.. eller at pengene er satt på en konto som går til huskjøp, som en bsu-konto.

jeg kommer til å gjøre kontoen til dattera mi om til en bsu - konto. mener på at da må pengene gå til kjøp av bolig. da har hun igjen for det hun sparer fremover, samtidig som hun ikke bruker pengene på fjas..

Enig i innlegget ditt. Vi sparer barnetrygden de månedene vi kan for at Minimoyen og evt småsøsken skal ha egenandel til bolig når de en gang skal ha det. Men vi vil ikke at han skal få vite om dette, det får heller bli en hyggelig overraskelse den gangen han/de skal kjøpe bolig. Bestefaren gir også en del penger til ham, men hvordan han skal få disponere dem etter hvert avhenger for meg av om han blir sånn noenlunde økonomisk eller ei. Egen konto har han ikke ennå; alt er i mitt navn(men så klart regner jeg dem ikke som "mine").

[Tinúviel]

Forresten så synes jeg det er herlig at noen her innrømmer at de kanskje ikke har fått banket de økonomiske realitetene inn i huet på ungene (ennå), flott at dere er ærlige!

(Jeg mistenker nemlig selv at jeg kan komme til å hykle litt, og da er det veldig interessant å høre om andre som har problemer og kanskje noen løsninger, så takk!)

[Frysepulver]

Jeg er for en versjon av behovsprøvd barnetrygd, men ser at det kan virke negativt for folk som da får det.

Kanskje man kunne gått inn på en løsning hvor det måtte søkes om?

"Kari" er gravid, og søker da om barnetrygd, på lik linje med andre ting man må søke om i løpet av svangerskapet.

Da ville nok rike, eller godt bemidlede mennesker latt være å søke. Etterhvert ville staten kunne se hvor mye ekstra midler man frigjorde - og man kunne da økt barnetrygden til de som fortsatt søkte om denne eller brukt pengene på noe annet.

Dette kunne kanskje vært en mellomløsning, hvor man ikke følte seg så uglesett. De fleste ville nok fortsatt søkt om barnetrygd, men ikke alle.

[Tinúviel]

Fra NAV sine sider: "Barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn, og virke omfordelende mellom familier med og uten barn."

Ut fra hva barnetrygden er definert som, ser jeg egentlig ikke noe grunn til å behovsprøve den; den skal utjevne forskjellene mellom dem som har og dem som ikke har barn, og være med på å dekke utgifter til barn, som en belønning til dem som får barn og sørger for neste generasjons arbeidskraft og skattebetalere.

Regner med jeg får en del på nakken nå, men i min oppfatning bør alle som får barn få barnetrygd. Når en har dårlig råd synes jeg det burde finnes andre hjelpetiltak som retter seg mer mot den faktiske årsaken til den dårlige økonomien (dårlig lønn i omsorgsyrker, som så mange kvinner med dårlig råd jobber i f.eks.)

[Gjest Kinna]

Får han sponsing fra foreldrene for å få budsjettet til å gå ihop da, eller blir han pengeløs til neste lønning? Dette er et meget viktig spørsmål. Når ungdommene tjener sine egne penger, må de jo få prioritere dem selv. Men om de prioriterer dårlig, så må de også leve med det...

En fetter av meg jobbet ved siden av skolen på vgs, og han tjente alt for bra. Han har fått et veldig ødslete forhold til penger. Foreldrene visste ikke helt hvordan de skulle angripe det, han tjente jo pengene selv. Han tjener fortsatt mye mer enn han trenger til primære utgifter, så er fortsatt ødslete, nå er han par og tjue. Mulig de burde krevet en del av lønnen som bidrag til husholdning eller at han måtte spare halvparten el.l.

Ja, desverre så gjør han det ... men jeg holder på å banke inn at nå må han slutte å kjøpe dyre klær og dyrt PC-utstyr når han får lønn .. men sørge for at lønnen holder fra måned til måned ..

Grunnen til at jeg sponser ham er at vi opplevde å bli oppringt fra en butikk - han var tatt i å stjele en snusboks Dette var før han begynte å jobbe ved siden av skolen .. men jeg ønsker ikke å oppleve det en gang til.

Han er en veldig grei gutt så jeg stoler på at han lærer seg å disponere lønnen sin litt bedre neste måned .. han har nemlig lovet forbedringer.

Vi har alltid prøvd å lære ungene sparing ... så vi har opprettet BSU for eldstemann og sparekonto for yngstemann .. Disse får de ikke hånd om selv før de trenger de .. men vi har gjort det for å gi dem litt starthjelp. Vi sparer selv i både aksjer og fond .. men allikevel har jeg ikke guts til å la minstemann gå uten penger til neste lønn hvis han bruker dem opp i løpet av 14 dager. Det er vår dumhet - det er vi fullt klar over - men redselen for tyveri gjør at jeg ikke gjør det. Jeg vet selv hva jeg gjorde for å få tak i penger til røyk da jeg var ung og dum .. det var ikke mange sigarettpakkene jeg betalte for - for å si det sånn.

Nei, det er mye jeg skulle gjort annerledes om jeg hadde fått unger nå men sånn nytter det ikke å tenke. Vi fikk barn veldig tidlig - og jeg ser jo når jeg leser her at vi nok ikke har tenkt like godt gjennom alt som har med barneoppdragelse å gjøre .. Ikke for det - vi har verdens beste gutter - men mannen og jeg har mang en gang snakket om at vi alltid har vært altfor snille - eller dumsnille ... burde ha stilt større krav når det gjelder rydding, vasking og pengebruk ..

Ser at når det gjelder vasking og rydding så er det stor forbedring fra eldstemann til yngstemann ... Så vi har jo sett litt hva vi har gjort feil .. Men, men ... vi innser heldigvis våre egne feil og innrømmer det mer enn gjerne. Ungene sier selv at de er bortskjemte - så da er det kanskje ikke så helt gale allikevel

[Gjest Gjest]

I disse tider med splittede familier så er det ikke alltid så lett, tror jeg. Vi merker i allefall at vi har en annen måte å lære samboerens barn økonomi enn deres mor har. Det føles litt som om vi stanger hodet i veggen siden ting er så forskjellige hos oss og hos henne, for barna blir misfornøyde med at vi er strengere.

Hos oss får 10-åringen en fast ukelønn på 50 kroner de ukene han er hos oss. Han har faste plikter i huset. Disse pengene bruker han på hva han vil, og han vil gjerne spare alt. Det er jo vel og bra, men han forventer at vi skal kjøpe alt han vil ha (f.eks. lørdagsgodt og unødvendig mat kjøpt ute) sånn at han slipper å bruke av sitt eget.

Vi holder fast på vår regel: Vi kjøper alt han trenger av nødvendige ting, ting som skal med på skolearrangementer, bursdagsgaver til kompiser osv. På lørdager kjøper vi lørdagsgodt til hele familien, det får han spise av så mye han vil. Vil han ha noe ekstra så får han kjøpe det av egne penger. Skal han kjøpe en is eller ei pølse ute i byen får han kjøpe det selv (unntatt hvis alle skal ha, da betaler vi).

Han klager over at da har han ikke råd til å spare noe, og det er jo forsåvidt sant med utgangspunkt i 50-lappen han får. Men han har "åpen invitasjon" til å jobbe ekstra for å tjene mer penger. Men det gidder han ikke, så da får det bare være synes vi. Hos mor trenger han ikke jobbe ekstra, der får han alt han vil ha, så han har vondt for å svelge at vi er så strenge. Men vi håper det skal lære han noe på sikt.

Storebroren hans på 17 har nemlig ikke lært verdien av penger. Han svir av penger som om det bare er å lage nye på kopimaskinen. Vi har satt foten ned og sagt at han må begynne å tjene penger selv nå, det er han gammel nok til for lenge siden. Vi er ikke med på å opprettholde et forbruk på flere hundre kroner i uka. Han slurver når han gjør pliktene sine (vi må gjøre det på nytt etter han), og han klager over at han får for lite penger. Vi ble rett og slett lei av alle kravene og mangel på vilje til å bidra selv, så vi ble enige med gutten om at han ikke trenger å gjøre noe husarbeid hos oss (han er her uansett bare annenhver helg), men så får han heller ikke lommepenger av oss. Vi orker ikke å gi han penger og få et surt "ikke mer?" tilbake.

Vi prøvde å få til et samarbeid med mor for å få han til å jobbe hardere for pengene (gjerne ta seg en jobb utenfor hjemmet). Men hun var ikke med på det. Så nå maser gutten på moren sin istedet for på oss, og hun gir etter. Så jeg er redd han ikke lærer noe som helst om penger og økonomi. Og det er ikke lenge til han teoretisk sett skal være voksen og klare seg selv.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Så belønningen for å stjele er å få alt en peker på? Hva slags tankegang er dette?

Burde ikke heller all ukelønn vært inndratt en periode som straff slik at han ikke gjorde det igjen?

Dette er ikke ment som kritikk av dere altså, jeg ble bare så forundret over konklusjonen.

[Tinúviel]

...Vi ble rett og slett lei av alle kravene og mangel på vilje til å bidra selv, så vi ble enige med gutten om at han ikke trenger å gjøre noe husarbeid hos oss (han er her uansett bare annenhver helg), men så får han heller ikke lommepenger av oss. Vi orker ikke å gi han penger og få et surt "ikke mer?" tilbake.

Vi prøvde å få til et samarbeid med mor for å få han til å jobbe hardere for pengene (gjerne ta seg en jobb utenfor hjemmet). Men hun var ikke med på det. Så nå maser gutten på moren sin istedet for på oss, og hun gir etter. Så jeg er redd han ikke lærer noe som helst om penger og økonomi. Og det er ikke lenge til han teoretisk sett skal være voksen og klare seg selv.

Nei så gøy! Høres ut som dere har en utfordring her. Det kan ikke være enkelt å samarbeide om økonomisk oppdragelse når en har så forskjellig tilnærming til det...