Marilyn..

[Marilyn0103]

Slenger meg på trenden og ordner meg dagbok (:

I dag ringte de fra psykososial tjeneste og fortalte meg at terapeuten min var blitt syk, så jeg fikk ny time neste mandag isteden. Deretter la jeg meg til å sove videre.

I helgen har jeg vært på Oppdal skisenter og kjørt snowboard. Jeg har heller ikke hatt noen trang til å binge eller kaste opp, så nå føler jeg at jeg endelig er på rett kjør igjen.

Det er så rart egentlig..hvordan noen tanker og drømmer om ambisjoner får en virkelig til å skjerpe seg. Slik er det blitt i mitt tilfelle. Jeg har vokst mentalt. Jeg har blitt en sterkere person. Antidepressivaen virker som bare juling og jeg kan endelig tenke positivt igjen. Jeg har blitt et helt annet menneske.

Det er en drøm jeg virkelig VIL realisere; og jeg har tatt det første steget nå. Fortalte foreldrene mine om framtidsplanene og de var glade på min vegne.

Fikk svar på mailen jeg sendte til den norske representanten for to medisinske universiteter i Polen og hun anbefalte meg å ta 1+2 Kjemi og 1+2 biologi.

Klarer jeg 4 i begge fag, har jeg veldig god sjanse for å komme inn.

I morgen er planene klare:

- Stikke innom Sonans og få avtalt en rådgivningstime

- Kjøpe bok om anatomi og fysiologi

- Sette inn penger på kontoen

- Lese og gjøre meg kjent med boka.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan åpne brevet fra skolen med beskjed at jeg har kommet inn på studiet.

Jeg SKAL inn; koste hva det koste vil.

Jeg nekter å gi opp drømmen min. Om ikke folk er enige i mine valg; er det deres problem.

Ingenting skal få stoppe meg i min vei mot suksess (:

Endret 19. januar 2009 av Marilyn0103

[Marilyn0103]

Jeg er skikkelig gira nå. Har brukt over 1500 kroner på bøker om anatomi og fysiologi. Klarer rett og slett ikke å holde meg unna bøkene!! Aner meg at det kommer til å bli en lang natt (:

Snakket med mamma i telefonen da jeg satt på bussen nedover til byen; og det har begynt å gå opp for henne at jeg virkelig har planer om å dra til Polen for å studere medisin. Hun var veldig skeptisk i begynnelsen da jeg fortalte om planene mine for et par måneder tilbake. Hun trengte nok litt tid tenker jeg.

Jeg er tross alt 21 og styrer mitt eget liv, men det er klart jeg er åpen for råd og veiledning. For all del, ikke misforstå meg.

Jeg VIL dette mer enn noe annet. Jeg føler på meg at dette er mitt kall i livet; og da skal jeg fullføre dette.

Dro også nedover til Sonans og fikk rådgivningstime på dagen. Fortalte om min situasjon og at jeg per i dag har ingen realfagfordypning. Førsteinntrykket mitt om opplegget deres var veldig bra, og jeg gleder meg til å lære mer. Dessuten har de egne rådgivere og slikt med hensyn til medisin/tannlege/veterinærutdanning i utlandet, så dette håper jeg og har stor tro på at skal gå bra.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det hele...men jeg har en slik utrolig god følelse i magen min. Jeg har endelig funnet ut; og; tatt steget fremover i livet. Jeg har jo forsåvidt hatt tanker om å studere medisin lenge, men når det gikk rett vest på vgs, sank jo selvtilliten og motivasjonen nedover i en endeløs spiral.

Jeg klatrer fremdeles oppover og har enda ikke nådd toppen, men jeg er på god vei. Jeg har rett og slett ikke ord for det. Om jeg fikk tilbud om å dra nedover om en uke, hadde jeg reist på flekken. Så mye gleder jeg meg!

Jeg gleder meg så utrolig mye til å kunne starte med blanke ark, skaffe meg en karriere og realisere drømmen min.

Jeg studerer nå medievitenskap, og ja jeg kan å analysere filmer; men hva skal jeg med det?! Greit å ha det som en fritidssyssel; ikke noe i veien med det, men jeg klarer bare ikke å se det for meg at jeg skal leve av det. Jeg må tenke langsiktig. Hobbyer er fine og ha, ergo kan jeg ha foto & film som en hobby ved siden av jobben.

Folk spør meg om jeg har noen spesifikke grunner til å studere medisin? Ja, jeg har det. Status og penger er det siste jeg tenker på. Jeg vil hjelpe og helberede mennesker. Jeg vil tenke tilbake på arbeidsdagen min og forstå at jeg har hjulpet folk og utrettet gode gjerninger. Jeg har selv vært plaget av allslags mulige sykdommer og tilstander (pollenallergi, hallux valgus, anoreksi/bulimi, depresjoner, søvnløshet osv osv.) deriblandt hatt slektninger med diverse plager i tillegg, og alt dette har forsterket mine interesser og nysgjerrigheten ovenfor menneskekroppen og mennesket som et komplekst system. Jeg er nysgjerrig hvordan det hele fungerer og hvordan man kan forebygge sykdommer osv osv.

Jeg vil bruke mine gode egenskaper til å utrette noe bra. Jeg har hele tiden vært interessert i naturfag og sosiale fag og nå er det på tide og videreføre det. Og det har jeg gjort, fordi jeg har bestemt meg; høsten 2010 skal jeg inn på et medisinstudium i Polen. Koste hva det koste vil, ingenting skal stå i min vei mot drømmen.

I morgen skal jeg prøve å stå opp tidlig nok slik at jeg får ryddet og vasket rommet; deretter skal jeg på jobb fra klokken 16 - 23. Jippi.

Fant akkurat at jeg har fri på søndagen, så da skal jeg bruke HELE dagen på å lese mer om celler og deres funksjoner. Gleder meg.

Endret 20. januar 2009 av Marilyn0103

[Marilyn0103]

Sto opp klokken 11 i dag og satte i gang med å rydde rommet. Ble riktignok ikke ferdig før jeg måtte dra på jobb klokken 15:30..

Masse folk og travelt hele tiden.

Utslitt og sulten kom jeg hjem klokken 23:30. Da var det rett på'n igjen. Støvsugeren vår er helt klikk så derfor måtte jeg koste gulvet isteden. Fy faen for et slit. Men nå er jeg endelig ferdig og gud så hærlig!

Ingenting er som rent sengetøy og nyvasket gulv som dufter sitron!!

I morgen skal jeg vaske kjøkkenet..hurra for det (!!) Hvis jeg får tid, skal jeg komme meg igjennom det første kapitlet i anatomi boka om cellenes funksjoner.

Jeg gleder meg seriøst til å studere biologi og kjemi...og til slutt komme meg vekk her i fra (:

[Gjest Tanita]

Så spennende Marilyn! Interessant å lese i dagboka di, og håper du kommer inn på drømmestudiet!

[Marilyn0103]

Så spennende Marilyn! Interessant å lese i dagboka di, og håper du kommer inn på drømmestudiet!

takker og bukker (:

det håper jeg og! heldigvis har jeg god nok tid til å planlegge studiene samt forberede meg! jippi!

[Marilyn0103]

Nå har vi hatt ei søt jente på visning hjemme hos oss. Vi har en ledig hybel som vi skal leie ut og jenta var veldig fornøyd med leiligheten så hun takket ja til å flytte inn (:

Blir moro å bli kjent med nye folk (:

Klarer meg forresten overraskende bra i matveien for tiden. Har så og si ikke hatt noen skyldfølelse for å spise de siste dagene og jeg tror jeg er på bedringens vei.

Jeg har modnet kan man si.. for bare drøye 3 måneder siden var jeg utrolig på kjøret. Spydde opp til fem ganger daglig og trente som en tulling. Mat, vekt og trening var alt som sto oppi hodet mitt. Jeg er så utrolig glad for at jeg tok det steget og fortalte legen min om spiseproblemene. Hun er helt fantastisk. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne. Jeg kan snakke med henne om absolutt alt, og hun lytter på det jeg har å si. Det betyr så mye for meg, å ha noen å snakke med når jeg ikke har det bra. Det blir sånn at jeg automatisk skjerper meg etter å ha vært og snakket med henne. Og nå har jeg en ny motivasjon; eller "gulrot" å jage etter: komme meg inn på medisinstudiet i Polen.

Før hadde jeg ingen motivasjon what so ever når det gjaldt saker og ting. Hadde ingen motivasjon for å gjøre skolearbeid, jobbe eller ta vare på helsa mi.

Jeg har innsett at det jeg driver med er bare helt for jævlig, og høyst dumt. Men det har ikke vært enkelt. Jeg har nådd bunnen flere ganger, og tro meg, jeg skal ikke ned dit igjen!

Gikk opp fra 10 mg Cipralex til 20 mg før jul og har tatt de hver dag. Virkningen har kommet for lengst og jeg føler meg som en helt annen person. Det er så rart å tenke tilbake til...

Nå skal jeg jobbe og stå på for å gjøre meg ferdig med fagene jeg har på NTNU før jeg begynner som privatist på Sonans og tar Biologi og Kjemi.

Jeg er mye mer sosial enn før, og sitter sjelden nede alene på rommet mitt. Det er oftest jeg som tar initiativ til sosiale sammenkomster og jeg har kommet en lang vei. For første gang på utrolig lenge nyter jeg livet. Jeg er takknemlig for at jeg har et liv og et mål. Jeg har ikke ord for det.

I morgen skal jeg jobbe fra klokken 16 - 20 som postansvar på butikken. Blir utfordrende men det skal jeg takle. Men før den tid, skal jeg til legen klokken 11:30. Da skal jeg fortelle henne om planene mine (:

Tusen takk, jeg aner ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg! (:

[Marilyn0103]

Kom akkurat hjem fra legen, med et smil om munnen.

Det er utrolig hvor lite som skal til for å gjøre dagen min bedre.

Det første hun sa var at jeg så mye lykkeligere ut enn sist gang. Joda, det stemmer det.

Fortalte henne at jeg har det veldig bra for tiden og at jeg har kommet meg videre i livet. Sf'en begynner å gi slipp og jeg bryr meg mindre og mindre om vekt og mat.

Vi snakket egentlig ikke så mye om maten, forsåvidt gjør vi nesten ikke det i det hele tatt, men fokuset er mer på sinnet, tanker og følelser. Hun forstår og viser forståelse for hvordan jeg har det.

"Jeg har hatt en oppvåkning. Jeg har funnet ut at jeg ikke skal ta en bachelor i medievitenskap, men satse på noe annet isteden."

Hun ble veldig nysgjerrig, og jeg fortalte det som det var.

"Jo, jeg tar innføring i medisin for ikke medisinere, og jeg er helt oppslukt i stoffet, det er rett og slett kjempeinteressant!"

"Ja er det ikke?? Så bra Maren!"

"Ja, og jeg sto på eksamen og det gav meg inspirasjon og motivasjon til å lære mer, innen et annet felt enn media. Fordi jeg har tenkt lenge og grublet over det hele, og funnet ut at det kommer til å bli vanskelig å få jobb når jeg studerer media..og jeg tviler på at jeg blir lykkelig av det. Lykke for meg er når jeg vet at jeg betyr noe for noen, og at jeg kan lytte til folk og hjelpe de på rett vei.

Spesielt når det ikke gikk som jeg ville på vgs, med alt jeg slet med da, var liksom ikke skolen min første prioritet..tvert i mot. Men jeg har lært og erfart. Jeg har funnet en ny motivasjon, eller gulrot om man kan kalle det det."

"Åh? Fortell!"

"Det har seg slik at jeg var veldig skoleflink på ungdomsskolen, med 5'ere og 6'ere, og på vgs raknet alt. Jeg hadde en gang i tiden ambisjoner om å jobbe innen helse, og jeg gav opp på vgs..jeg har møtt mye motgang, men jeg jobber fremdeles med saken, og jeg vet at dette er det jeg vil. Til høsten og våren skal jeg ta fag på Sonans: Biologi og Kjemi. Jeg gleder meg noe enormt!"

"Men det er jo kjempeflott! Har du planer om å studere noe innen medisin eller liknende?"

"Ja, faktisk. Jeg har snakket med studieveiledere og mailet en del norske representanter for polske universitet som tilbyr medisin studier, og de sa jeg hadde god sjangse til å komme inn dersom jeg oppnådde 4 i snitt i realfagene jeg tar opp. Jeg tenkte jo en stund å ta opp flere fag, men jeg kommer aldri til å komme inn i Norge. Noen gav meg tips til å undersøke studier i Polen, og da fikk jeg en utrolig god magefølelse..og når jeg virkelig vil noe, er det ingenting som stopper meg. Jeg er en sta person og jeg gir meg ikke før jeg får det som jeg vil."

"Vet du hva Maren; gå for det! Det virker på meg som du har tenkt igjennom dette, og jeg har tro på at du klarer det! Du får så utrolig mye igjen for å hjelpe mennesker og det var slik jeg og tenkte."

"Ja, ikke sant. Jeg vil hjelpe mennesker på en slik måte at jeg tenker tilbake på dagen, og vet at jeg har hjulpet folk, og at jeg får god samvittighet for det. Det må jo være så utrolig givende å være lege?"

"Det er sant. Jeg brukte lang tid på å tenke og feile på ulike studier, men det var noe med medisin og medmenneskelighet som fasinerte meg, og da gikk jeg for legestudiet, og har aldri angret. Jeg kjenner flere som har studert eller studerer i Polen og de stortrives. Inntrykket mitt, av egne erfaringer er at studiemiljøet i Norge er noe helt annet enn i utlandet. Man er mindre sosial og mer opptatt av skole, og det vil på lang sikt være veldig ødeleggende, siden jobben stort sett dreier seg om pasientkontakt og forståelse for medmennesker. Man kan så og si at mange som studerer i Norge er mer eller mindre arrogante, aldri møtt motgang eller er "over seg selv". Folk er forskjellige, men jeg tror du kommer til å sitte igjen med mange gode erfaringer av å studere i Polen, og kvaliteten på studiene er like gode, om ikke enda bedre enn det de tilbyr her i Norge."

"Ja, jeg har hørt folk snakke om kvaliteten og de virker veldig seriøse der nede. Om jeg fikk tilbudet i dag, hadde jeg reist på flekken! Har dessuten kjøpt meg flere bøker om anatomi og fysiologi, og jeg klarer ikke å legge de fra meg!"

"Det er veldig bra, virker som du er motivert til å starte med blanke ark. Du fortjener dette så utrolig mye Maren, etter å ha hatt mye motgang. Jeg er kjempeglad på din vegne! Du fortjener å være lykkelig etter alt du har slitt med, og jeg blir skikkelig glad når jeg hører at du endelig har funnet ut av hva du vil. Det er det som er så givende med dette yrket at man blir så glad når man lykkes. Du burde være stolt av deg selv for å ha kommet deg så langt, virkelig! Åh så glad jeg ble nå!"

Uff jeg måtte nesten bite meg i tunga for å ikke felle noen tårer..det betyr så mye for meg å høre det fra henne at hun har tro på meg, og forstår hvilken situasjon jeg har vært i og fremdeles jobber meg ut av.

"Skal du ta fysikk og da eller?"

"Jeg vet ikke..man trenger egentlig ikke det, men det var anbefalt."

"Vet du hva..? En 6'er i fysikk har ingenting å si. Alle vet jo at hvis en som faller ned fra himmelen uten fallskjerm vil møte bakken hardere enn en som har fallskjerm.. det er liksom så mye irrelevant kunnskap som de krever på medisinstudiet at ja..jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det norske utdanningssystemet er helt på trynet spør du meg. Jeg har flere pasienter på listen som jobber livet av seg i en alder av 40 og oppover som tar fag som gym for å komme inn på ingeniørstudiet..kanskje er det bare den ene 6'eren som avgjør om du kommer inn eller ikke..Synd å si det, men slik er det her i Norge."

"Ja, sant det."

"Det du vil trenge, er såklart biologi og kjemi, da det vil være en del lab og kjemiøvelser..forstå hvordan medisinene virker på kroppen, og ja vi er jo et kjemisk system. Religion er og viktig, med tanke på de ulike etniske gruppene du vil møte på, god kunnskap i engelsk, og det vet jeg du har, og sist men ikke minst; evnen til å lytte og forstå personer som er syke eller ikke har det bra. Sosiale antenner altså. Og det vet jeg blir det minste du trenger å bekymre deg for (:"

Jeg blir sittende med et stort smil om munnen..jeg har ikke ord for det. Jeg gleder meg noe sinnsykt til å komme i gang med studiene.

"Du har en spennende tid fremfor deg, og det er viktig at du ikke gjør det fordi du føler at du må, men fordi du vil. Og jeg kjenner deg såpass godt nå at jeg vet at du vil videre med livet, slik som du fortalte meg før jul. Jeg synes så absolutt du skal følge drømmen din, og ikke la noenting stoppe deg."

"Jeg vil gjerne ha regelmessig kontakt med deg, så skal vi sette opp en time om 4 uker, høres det bra ut?"

"Ja selvfølgelig skal du få det, ja det passer bra."

Fikk ny time den 20. februar, klokken 13.

Hun følger meg ut, og gir meg et klapp på skulderen og ønsker meg god helg.

Jeg gikk hjemover med et stort smil om munnen. Jeg er så glad for å ha en slik super fastlege som lytter til meg og gir meg råd om alt mulig. Jeg kunne seriøst ikke hatt en bedre lege.

Jeg har alt og takke henne for.

:-)

[Marilyn0103]

Faen...jeg bare ventet på at dette skulle skje.

Jeg blir så sinna på meg selv når jeg ikke klarer å lære av mine feil! Hva faen feiler det meg?!

Jeg hadde skjerpet meg, og spist regelmessige måltider i godt over to uker nå, uten å føle skyld eller skam. Jeg har virkelig jobbet med meg selv og mine mål.

For ikke lenge siden spiste jeg en hel pose smågodt, og tenkte med meg selv, at dette skulle jeg holde nede. Dette skulle jeg klare! Men nei da..

Jeg hadde ikke spydd på tre uker, før i kveld, etter å ha binget på en hel pose smågodt.

Når endelig livet begynte å smile til meg, skulle det såklart rakne for meg. Når jeg endelig så lyset i enden av tunellen, skulle jeg såklart falle tilbake til gamle vaner. Jeg er svak og ekkel. Jeg fortjener ingen ting.

Det værste er at, jeg faktisk savner å kaste opp maten min..jeg savner å få det kicket etter å "rense" meg selv....:/

Jeg trenger hjelp.

Jeg er en patetisk liten drittunge.

Endret 29. januar 2009 av Marilyn0103

[Marilyn0103]

De siste ukene har jeg følt at jeg var i live, og jeg har faktisk hatt det helt fantastisk. Jeg har vært sosial, vært ute på byen sammen med gode venninner, møtt gamle kjente og kjære, ja rett og slett hatt en knall tid.

Jeg har fulgt planen min med regelmessige og (nogenlunde?!) sunne måltider. Dessverre, rablet det for meg i går.

Vet egentlig ikke hva som utløste det hele, men tror det har bygget seg opp over lengre tid.

Jeg slo av lyset på rommet mitt og satte meg ned i senga, og der ble jeg sittende en god stund og stirre utover det mørklagte rommet. Følte angsten og panikken snike seg innover meg, og jeg satt der helt rolig. Og helt uten videre begynte jeg å gråte. Tårene trillet nedover kinnene mine. Hikstet og hulket høylytt der jeg satt alene, det ville bare ikke stoppe. I hele tre uker har jeg klart meg fint uten å kaste opp maten. I tre jævla uker har jeg hatt det bra. Men den gang ei. Lykken skulle så absolutt ikke vare evig. Når jeg endelig er på tur oppover, måtte jo dette selvsagt skje. Rastløs og svett over hele kroppen, gråtkvalt og ekkel fikk jeg tilslutt kavet meg ut av senga. Tidligere hadde jeg kjøpt 348 gram smågodt, og begynte så smått å spise av posen mens jeg gjorde unna litt skolearbeid. Litt etter litt, spiste jeg mer og mer, og før jeg visste ordet av det, var det tomt. Jeg skammet meg. Jeg tenkte over dette da jeg satt i senga, og når jeg kom til meg selv igjen, lå jeg på baderomsgulvet. Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg dit, og ikke husker jeg hva jeg gjorde der, men jeg vet at jeg spydde. Det var spy i toalettet og nedover ansiktet mitt. Jeg ble liggende lenge på gulvet og tenke over livet mitt. Jeg var i en slags lykkerus. En herlig rus, en ubeskrivelig følelse av frihet og lettelse. Jeg skammer meg over å si det, men jeg hadde savnet den følelsen.

I dag sov jeg lenge, og våknet til tomt hus. Begge venninnene mine var ute av huset, så jeg benyttet muligheten til å binge. Det startet med at jeg smurte meg to skiver med makrell, samt hev i meg en hel pose (!!!!!!) pommes noisettes, brokkoli og gulrøtter. Svimmel, renset og fornøyd, gikk jeg ut av badet med en tanke i hodet; fy faen jeg er sulten.

Det endte i at jeg tok med meg kortmappa og gikk nedover til butikken. Der handlet jeg alt jeg kom over, så da bestemte jeg meg for å ordne taco. Da jeg kom hjem, var det rett opp på kjøkkenet for å lage mat. Resultatet var tre tacolefser med salat, vegetarkjøttdeig, kesam, salsasaus, mais og ost, etterfulgt av en hel pakke Oreo kjeks.

Smerten dundret i hele meg mens jeg tok oppvasken. En setning gjentok seg selv oppi hodet mitt "Jeg skal ikke spy, jeg skal ikke spy, jeg skal ikke spy, jeg MÅ ikke spy".

Til slutt tok angsten over og jeg sprang ned på badet, på med springen og radioen på full guffe. Etter "seansen" så jeg meg selv i speilet. Mascaraen rant nedover ansiktet, og jeg hadde spy i munnvikene. Hjertet hoppet avgårde og jeg hev etter pusten. Jeg klarte ikke å stå oppreist lengre så jeg sank sammen på gulvet mens tårene presset på. Hva faen har jeg gjort?! Jeg er satans lei av denne dritten. Tankene er så alt for styrende og jeg er alt for svak.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengre.

:'(

[Marilyn0103]

I dag fikk jeg resultatene på en test jeg tok i forrige uke: SCL-90 heter den, og måler ulike tilstander som kroppslig uro, angst, depresjon, mistanke, psykotisisme osv. Og i følge den testen, scoret jeg skremmende høyt på psykotisisme. Hurra for det! Nå skal det sies at det er ikke noe diagnostisk verktøy, men heller ment for å gi en pekepinn på hvordan man ligger an.

Samme faen hvor mye jeg prøver for å bli kvitt den jævla spiseforstyrrelsen, virker det som den ikke vil gi slipp på meg. Tro meg, jeg har prøvd mitt beste i over en måned nå på egen hånd, men jeg faller tilbake i det samme gamle mønstret. Det er som om jeg ikke er klar for å bli frisk. Jeg vet da faen hva som feiler meg.

I går spiste jeg en skål havregrøt til frokost, 1 eple som mellommåltid, to grove skiver med ost og agurk til lunsj, laks med brokkoli, poteter og gulrøtter til middag, og 1 grov skive med 1 glass juice til kvelds. Samt at jeg trente i 1 1/2 time på treningssentret. I går hadde jeg en sabla god dag.

I dag forsov jeg meg til timen hos terapeuten klokken 14:30, så jeg stresset meg avgårde uten å spise noenting. Det resulterte i at jeg uten å tenke, kjøpte meg en stor pose Smash og gomlet den i meg når jeg omsider kom hjem. Den kom like fort opp igjen som det tok å få den i seg. Ca to timer før treningen, spiste jeg to grove skiver med makrell i tomat samt et glass med juice. Det beholdt jeg.

Telte kalorier da jeg trente. 579 kalorier forbrente jeg tilsammen, med løpingen og tiden på Crossrampen. Har ikke medregnet styrketreningen (20 minutter), og gåturen fra og til treningssentret (30 minutter).

Etter treningen drakk jeg en Bendit Smoothie på 120 kcals. Dro innom butikken på veien hjem, noe jeg så absolutt ikke skulle ha gjort. Fylt laks, potetmos, brokkoli og selleri sto på menyen. Ble ikke ubehagelig mett engang. Ble behagelig mett med andre ord. Alikevel klarte jeg ikke å beholde roen inni meg, eller tvinge megselv til å være opptatt, så det kom dessverre opp igjen det også.

Tankene om alt som har med spising, trening og kroppen å gjøre, forfølger meg overalt. Jeg prøver å tvinge meg selv til å tenke på noe annet, uansett hva jeg foretar meg, lander tankene på hva jeg har spist, hva jeg ikke har spist, hva jeg burde eller ikke burde ha gjort. Jeg er sliten av alt dette styret, men jeg liker det. Jeg elsker å føle meg tom i magen. Jeg elsker det rushet jeg føler etter å ha kvittet meg med maten. Jeg elsker å se meg selv i speilet, med rennende øyne, mascara nedover kinnene og spy i trynet. Jeg elsker at jeg ser helt for jævlig ut, rett og slett.

Jeg hater å føle skyld. Det er det som er verst. Å føle skyld etter å ha spist. Jeg føler meg grisk når jeg spiser, og jeg tenker stadig på de stakkars barna i Afrika som ville ha drept bare for å få slikket tallerkenen min. Jeg skammer meg over å spise. Jeg skammer meg fordi jeg har brutt pakten med meg selv, og fordi jeg ikke klarte å la være å spise. Noe som burde være den enkleste sak i verden. Jeg er svak, ekkel og grisk. Det er det jeg er.

Nå føles magen min herlig tom, kjenner at den romler og skriker etter mat, men det er det siste den skal få.

Jeg gidder rett og slett ikke å bry meg om å bli frisk, ihvertfall ikke enda. Jeg må se bra ut innen jeg drar til Nederland. Jeg gruer meg. Jeg vil slettes ikke vise meg for de jeg skal treffe sånn som jeg ser ut nå. Feit og ekkel.

Målet mitt er å trene de dagene jeg har fri fra jobb; mandager, tirsdager og torsdager. Samtidig skal jeg utnytte søndagene jeg har fri eller begynner klokken 17 med å trene.

Jeg har ikke gitt opp.

Kommer garantert til å få en del kvasse kommentarer nå, og jeg er fullstendig klar over hvorfor. Jeg er en idiot som ikke klarer å ta vare på seg selv, og jeg vet bedre.

Dette ble et ganske så meningsløst innlegg, men jeg føler meg helt apatisk for tiden. Kanskje det kan ha noe å gjøre med antidepressivaen jeg går på.

Kanskje jeg rekker å trene før jeg begynner på jobb klokken 16 i morgen?

Endret 4. februar 2009 av Marilyn0103

[Marilyn0103]

Måtte slette bloggen min fordi jeg var nære ved å avsløre meg selv..faen. Har nå laget en ny, som vises i signaturen min.

Ellers har det gått opp og ned den siste tiden.

En veldig positiv ting, er at selveste Trine Grung har skrevet en hyggelig kommentar på bloggen min, og hun likte sangen jeg skrev

Det skal så lite til, for å gjøre dagen min overkommelig.

Har sagt meg villig til å la meg intervjue av henne, om spiseforstyrrelsen i håp om å påvirke andre som sliter i riktig retning.

[Marilyn0103]

Trine Grung

09.feb.2009 kl.07:48

Du er jo MEGAkreativ!! FLOTT LÅT! Virkelig! Du burde sende teksten til noen som lager musikk på den.....wow! Opp med hodet......dette var virkelig bra! Ikke glem at jeg har sittet i juryen til spellemannsprisen tre år på rad når jeg jobbet i NRK Petre.....;-)

oh my god.

Jeg sier ikke mer :O