Inviterer dere barnas lekekamerater på middag

[camilla*]

Enig. Jeg husker at jeg opplevde å måtte sitte alene på et rom og vente, et par ganger jeg var på besøk hos andre. Jeg husker at jeg ble veldig usikker, og lurte på hva dette betød, og det var ingen god følelse. Hjemme hos oss fikk alltid gjestene lov til å spise med oss hvis de ville, og jeg var ikke vant til noe annet.

sånn følte sønnen vår det også.

Om det kommer en voksen innom når vi skal spise tilbyr jeg alltid middag. Da får vi heller slenge på noen brødskiver ved siden av. Det slkønner både vi og gjesten grunnen til.

Har hendt vi har vært ti til middag på hverdager, om begge barna har med flere enn en venn med hjem (følte en stund de plukket opp folk på vei hjem fra skolen og alle havnet her...)

Blir mye mat og dyrt i lengden, men når jeg ser det er flere barn her så lager jeg rimeligere middag.

liten avsporing, men siden det ble nevnt:

Vi har det slik at alle er velkomne, både for å stikke innom en tur eller ligge over. Mange foreldre som bruker oss som barnevakt om de skal bort- både på morgene før skolen, kveld eller helg med overnatting. Synes det er fint, både for ungene og oss. Vi har da flere å spørre om vi skal bort. (noe vi sjelden er, men det hender jo). Vi inviterer gjerne barnas vennene med i høstferie, vinterferie ol når vi drar på fjellet.

Det er ikke slitsomt så lenge man har innstilt seg på at det er slik. Har nå noen som kommer hver morgen - og det er bare koselig. De setter seg ned om vi ikke er ferdig med frokosten ennå, og blir tilbudt en skive og noe drikke.

Flere av jentas venninner har egen tannbørste her hos oss.

Tror jeg vil savne alle disse barna som er her, ringer og overnatter når de blir store.

Innimellom kunne vi føle for mere ro. Men skal si det hjalp da begge barna fikk større rom. De bruker rommet mere sammen med venner - og stuen mindere.

[Rosalie]

Enig med innlegg #6.

Så lenge man ikke besøket til poden er planlagt (være med hjem fra skolen og sånt), så bør middagen være en familietid. Husker selv at venninnene mine og jeg ventet på rommene til hverandre uten at det var noe rart. Som voksen ville jeg nok foretrukket at de besøkende gikk hjem - dersom de bodde i nærheten, slik som venner stort sett gjør.

Måte på hvor mye vi skal koste for curlinggenerasjonen...av og til er det faktisk barna som skal tilpasse seg - uten at det er noe frekt eller omsorgssvikt av den grunn.

Veldig enig i denne.

Jeg har ikke barn selv, men husker fra min egen barndom at vi enten ble oppfordret til å vente på rommet til den vi besøkte eller gå hjem så ville vennen komme på besøk til oss når h*n var ferdig med å spise. Var da ingen som reagerte på det, da det var helt naturlig (selv om man noen ganger skulle ønske man ble invitert når de man var på besøk hos hadde gryterett mens man visste at middagen hjemme var lapskaus ).

I mitt barndomshjem var middagen hellig, i den forstand at det var det tidspunktet familien var samlet i løpet av dagen. Min far jobbet veldig mye, men han pleide alltid å komme hjem for middag, for så å reise på jobb igjen. Rundt middagsbordet ble livets små og store saker diskutert og planer lagt.

Dessuten mener jeg at blir det helt feil å lage ekstra mat bare fordi det kanskje blir noen middagsgjester man ikke visste om - å kaste mat er ikke bra. Vi sløser nok med ressuresene som det er...

[Gjest Gjest]

Da jeg var liten gikk jeg alltid hjem når det var middagstid, med mindre det var avtalt at jeg skulle spise hos vennene mine. Mine foreldre hadde jo beregnet mat til meg også, og dessuten var middagen en tid hvor hele familien var samlet.

Når jeg hadde venner med hjem, så måtte vennene vente på rommet, med mindre det var avtalt på forhånd at de skulle være på besøk. Det ser jeg ikke noe problem med.

Dere som alltid inviterer barna til å spise med dere må jo lage og kjøpe inn veldig mye unødvendig mat. Om dere alltid kjøper inn til et par-tre barn ekstra, og det er noen dager det ikke kommer barn, så blir det jo masse mat til overs. Det er ikke særlig økonomisk.

Jeg synes også det er greit at man har en tid på dagen hvor man bare er familien. Jeg husker jeg mislikte mange av vennene til søskenene mine, så mye av familiekosen hadde definitivt vært borte om jeg måtte spise sammen med dem. Det var kos å samles bare familien, og så kunne vi fortelle om dagen vår til være nærmeste. Det er ikke alt man liker å snakke om når det er "utenforstående" ved bordet.

Og dere som hadde så fælt når dere måtte sitte på rommet og vente: hvorfor gikk dere ikke hjem til dere selv og spise middag med deres egen familie da? Verre er det jo ikke?

Uanmeldte voksne besøkende forekom aldri hos mine foreldre, og aldri hos meg. Det er da voldsomt uhøflig å bare dukke opp midt i middagstiden. Her er det vanlig at man ringer på forhånd. Og hadde noen kommet på besøk sånn helt plutselig, så hadde jeg ikke hatt mat til dem. Jeg beregner bare mat til så mange personer jeg vet skal spise middag.

[Gjest Stjernedryss]

Uanmeldte voksne besøkende forekom aldri hos mine foreldre, og aldri hos meg. Det er da voldsomt uhøflig å bare dukke opp midt i middagstiden. Her er det vanlig at man ringer på forhånd. Og hadde noen kommet på besøk sånn helt plutselig, så hadde jeg ikke hatt mat til dem. Jeg beregner bare mat til så mange personer jeg vet skal spise middag.

Med tanke på at folk spiser middag alt fra mellom 16-20 så synes jeg ikke det er uhøflig å komme i middagstider. Det er jo bare hyggelig at folk kommer på uanmeldt besøk. Klart man beregner mat etter hvor mange som skal spise, men ofte har man jo litt ekstra likevel. Som regel er det jo ikke noe problem å improvisere litt og supplere med noe annet til middag dersom det er litt lite mat.

Det er vel egentlig bare et par ganger jeg har opplevd å bli forvist til et annet rom mens de jeg var hos spiste middag, men jeg har dårlige minner fra det i dag. Det åpner ikke akkuratt for et godt forhold til vennenes barn.

[camilla*]

Dere som alltid inviterer barna til å spise med dere må jo lage og kjøpe inn veldig mye unødvendig mat. Om dere alltid kjøper inn til et par-tre barn ekstra, og det er noen dager det ikke kommer barn, så blir det jo masse mat til overs. Det er ikke særlig økonomisk.

Vi handler inn mye mat ja, og er det noe til overs så er det rester jeg bruker i en annen middag, evt varmes det til kveldsmat.

Når barna og deres venner sitter rundt bordet skravler de om skole, klassen etc Nå har jeg barn i samme klasse, og de kjener da hverandres venner godt. Jeg får et innblikk i ting jeg ikke hadde visst ellers, og man blir kjnet med barnas venner på en annen måte. Synes det er koselig.

Søndag pleier vi å ha fast familie middag. Litt god mat og dekker et pent bord med pen-service ol.

Jeg tror mange andre også har søndag som familie-middag, for uken kan bli hektsik med mye aktiviteter og kjøring. Ser ivertfall at barn som er her blir hentet tidligere på søndager. Vi også henter våre barn tidligere på søndag om de er hos andre.

Men er det barn her på søndag når vi skal spise så får de alltid mat.

[Gjest imli]

Enig med innlegg #6.

Så lenge man ikke besøket til poden er planlagt (være med hjem fra skolen og sånt), så bør middagen være en familietid. Husker selv at venninnene mine og jeg ventet på rommene til hverandre uten at det var noe rart. Som voksen ville jeg nok foretrukket at de besøkende gikk hjem - dersom de bodde i nærheten, slik som venner stort sett gjør.

Måte på hvor mye vi skal koste for curlinggenerasjonen...av og til er det faktisk barna som skal tilpasse seg - uten at det er noe frekt eller omsorgssvikt av den grunn.

Det å invitere ungenes lekekamerater på middag har da ingenting med å være såkalte "curlingforeldre" å gjøre - det har med gjestfrihet å gjøre! Det har da vært vanlig i flere generasjoner, å invitere folk på mat, både store og små.

[Gjest Gjest]

Det å invitere ungenes lekekamerater på middag har da ingenting med å være såkalte "curlingforeldre" å gjøre - det har med gjestfrihet å gjøre! Det har da vært vanlig i flere generasjoner, å invitere folk på mat, både store og små.

Joda, men når det er snakk om å få uinviterte gjester flere ganger i uken, så er det klart det blir dyrt med all den ekstra matlagingen. Og i tillegg så får man ikke litt tid bare familien sammen, noe jeg synes er veldig viktig i en hektisk hverdag. Kommer man som ubuden gjest, kan man ikke vente eller forlange å få mat.

Om man lærer ungene opp til at de skal forvente å bli vartet opp når de kommer utenom avtale, så er det å være curlingforeldre.

[Gjest ¤bella¤]

Det å invitere ungenes lekekamerater på middag har da ingenting med å være såkalte "curlingforeldre" å gjøre - det har med gjestfrihet å gjøre! Det har da vært vanlig i flere generasjoner, å invitere folk på mat, både store og små.

Enig med deg imili.

Gjestfriet er viktig i det ellers kalde samfunnet vi lever i i dag. Det har da ingen ting med å sy puter under armene på ungene.

Men folk er vel like forskellig her som på alt annet.

Hos oss er uansett alle som kommer innom hjertelig velkommen til å spise sammen med oss om vi skal spise akkurat da, andre må selvfølgelig velge å ha det annerledes.

[Gjest Stjernedryss]

Om man lærer ungene opp til at de skal forvente å bli vartet opp når de kommer utenom avtale, så er det å være curlingforeldre.

Jeg synes ikke det handler om å lære barna å fovente å bli vartet opp, men om å lære barna gjestfrihet. Har man ikke nok mat er det jo ikke noe problem å i hvertfall tilby gjesten et glass saft, eller om man har desert den dagen er det sikkert ikke noe problem å dele den opp slik at det blir nok til en ekstra. Det blir selvsagt litt annerledes dersom barna har masse venner på besøk. Dersom man ikke vil ha det bråkete ved bordet pga at det er mange barn på besøk kan jo de voksne spise alene, så kan barne spise sammen før eller etterpå.

Endret 20. januar 2009 av Stjernedryss

[Gjest Gjest]

Selv kommer jeg fra en veldig gjestfri familie hvor det ikke var noe problem å ha en ekstra middagsgjest eller to. Bestevenninnen min var mye hos meg, hun overnattet mye, var med på mange ferieturer med min familie og lignende.

Hos henne var det helt motsatt. Jeg husker en gang vi var hos henne rett før middagstid og hun ba meg sette meg ved middagsbordet sammen med dem. Noe jeg da gjorde, men da "jagde" moren hennes meg vekk fra bordet igjen og jeg ble sittende på gulvet på kjøkkenet (!) mens de spiste. (De hadde et lite lekehjørne akkurat der, men dog...) Den følelsen av å bli "forvist" var helt grusom og jeg følte meg skikkelig teit etterpå.

Har tenkt litt på det i senere tid. Venninnen min var med meg og familien på hytteturer, overnattet stadig vekk, hun var med på lange ferieturer osv.. Hos dem fikk jeg ikke en gang en middagsbit en sjelden gang.

Faren min har alltid sagt at "én er som ti og ti er som én" når det gjelder det å ha med mange ekstra barn på ferier og lignende. De syntes med andre ord det var helt supert å ha med flere - for da lekte ungene med hverandre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det handler om å lære barna å fovente å bli vartet opp, men om å lære barna gjestfrihet. Har man ikke nok mat er det jo ikke noe problem å i hvertfall tilby gjesten et glass saft, eller om man har desert den dagen er det sikkert ikke noe problem å dele den opp slik at det blir nok til en ekstra. Det blir selvsagt litt annerledes dersom barna har masse venner på besøk. Dersom man ikke vil ha det bråkete ved bordet pga at det er mange barn på besøk kan jo de voksne spise alene, så kan barne spise sammen før eller etterpå.

Om barna ikke spiser med de voksne, så blir det jo ihvertfall ikke noe familietid Middagen hos oss er den tiden på døgnet vi alle er samlet. Ungene mine har å komme hjem til oss for å spise, med mindre det er avtalt at de skal besøke folk som bor et stykke unna. Så kan de leke med venner senere. Jeg vil ikke ha fremmede barn ved bordet hver bidige dag. Hadde det vært en gang iblant, så hadde det ikke gjort noe, men når det er minst én unge på besøk til enhver tid, så gjør det meg noe. Jeg kommer godt overens med barnas venner, og snakker og leker med dem ellers. Men ved middagsbordet vil jeg helst være bare familien. Kunne snakke med mannen min om ting uten at en eller annen unge sprer alt videre til sine foreldre. Kunne høre med ungene mine hva de har gjort i løpet av dagen, uten at en venn kan spre alt videre. Det er ikke alt ungene vil dele med vennene heller, og som de derfor ikke vil snakke om med vennene til stede. Middagen er rett og slett kvalitetstid for familien, og fremmede unger er "i veien" i så måte.

Da jeg var liten, gikk jeg også hjem for å spise. Om vennene mine skulle spise før det var mat hjemme, ventet jeg på rommet, enten jeg nå ble tilbudt å spise eller ikke. De som har fått arr på sin sjel av å måtte vente på rommet har jo tydeligvis blitt lært opp til at man skal kunne forvente å få sitte ved middagsbordet selv om man kommer uinvitert.

Unger har ikke vondt av å lære at når man kommer uinvitert, så passer det ikke alltid så godt, og man må gjerne vente på rommet til det passer bedre å leke.

[Gjest furia i furua]

Det kommer an på hvilke unger som er her. Det høres sikkert forferdelig ut men det har sine årsaker, og de kommer her:

- noen foreldre har gitt beskjed om at mat skal spises hjemme hos dem selv, men jeg kan ringe dem og høre om de kan spise her.

- et par barn som også er søsken spiser aldri den maten de får, de tar et tygg og så er de egentlig ikke sulten likevel. Kjedelig å kaste mat. Der har både barn og foreldre fått beskjed om hvorfor de ikke får mat hos meg. De samme barna er veldig flinke til å gi vennene beskjed om hvordan de skal spørre etter drikke og mat "kan jeg få et glass vann?", mens de selv hjemme hos meg sier "jeg å vil ha drikke" eller bare "tørst". De må også sitte på rommet for de fjoller og forstyrrer sånn at mine barn ikke får spist hvis de er i nærheten.

Foruten disse så får de fleste en middagsbit eller en brødskive i ny og ne.

[birgit]

Enig med innlegg nr. 8. Er det i tillegg ikke et tilfelle av planlegging? Når man avtaler at barn kommer på besøk kan man jo avtale om barn blir til etter middag eller om de blir hentet før? Hvis barn bor så nære at de kan bare kan stikke innom på uavtalt besøk så kan de også sendes hjem igjen hvis du ikke ønsker at de er med ved middagsbordet eller hvis det passer dårlig at de gjør det.

Hos oss skjer begge deler. Nabobarn sendes hjem hvis det passer dårlig og ikke annet er avtalt. Ellers behøver barnas venner aldri sitte på et annet rom mens vi sitter og spiser. Det føles veldig feil. Skal lekekamaratene bare gå rundt sultne mens de er hos oss?

Kan tenke meg at situasjonen blir noe annerledes når barna blir større (mine er 7 og 9 år). Men da kan man vel lage avtaler med barna sine angående besøk og det å spise middag sammen?

[Gjest Gjest]

Mine unger får ikke lov av meg å spise middag hos venner, om det ikke er avtalt på forhånd. De skal spise middag her hjemme. Familien skal ha den tiden sammen. I tillegg så er det irriterene å lage for mye mat.

Jeg sender andres barn hjem når det er middag, med mindre annet er avtalt. Og det later til at det ikke er en unormal måte å gjøre det på her i nabolaget.

[Vera Vinge]

Jeg ønsker å ha et åpent og inkluderende hjem, og vil dermed håpe og anta at jeg inviterer venner på middag framfor at de skal sitte på rommet og vente. Hvis det var et problem at barnet mitt hadde venner med hjem alt for ofte, ville jeg heller diskutert om det var mulig for barnet mitt å bli med andre hjem i blant.

Om vennen straks skal hjem og spise blir det noe annet, men hvis vedkommende skal være på besøk noen timer, virker det litt hjerterått å la stakkaren gå sulten.

Jeg husker at jeg hos noen venner ble bedt om å vente på rommet deres under middagen, og jeg husker det som veldig rart. Særlig ettersom det var selvsagt at alle fikk mat hos oss.

Generelt vil jeg jo tenke at jeg vil ønske å legge til rette for at mine framtidige barn trives med å være hjemme, og ha med seg venner hjem. At det er et sted det er hyggelig å samles. På den måten har man faktisk også litt oppsikt med hva de små driver med. Jeg ville hvertfall tenke at det å tenke langsiktig på den måten er viktigere enn at det blir noen ekstra matutgifter (men jeg vil også tro at egne barn spiser borte i blant, og at det fort går opp i opp).

Men så er det jo litt forskjell på hvordan man gjør det i ulike nabolag. Hvis det er korte avstander, og det er vanlig å sende barn hjem når det er middag, er det jo klart annerledes enn om det er langt hjem eller om barnet skal bli til etter middag.

Endret 20. januar 2009 av Vera Vinge

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker å ha et åpent og inkluderende hjem, og vil dermed håpe og anta at jeg inviterer venner på middag framfor at de skal sitte på rommet og vente. Hvis det var et problem at barnet mitt hadde venner med hjem alt for ofte, ville jeg heller diskutert om det var mulig for barnet mitt å bli med andre hjem i blant.

Om vennen straks skal hjem og spise blir det noe annet, men hvis vedkommende skal være på besøk noen timer, virker det litt hjerterått å la stakkaren gå sulten.

Jeg husker at jeg hos noen venner ble bedt om å vente på rommet deres under middagen, og jeg husker det som veldig rart. Særlig ettersom det var selvsagt at alle fikk mat hos oss.

Generelt vil jeg jo tenke at jeg vil ønske å legge til rette for at mine framtidige barn trives med å være hjemme, og ha med seg venner hjem. At det er et sted det er hyggelig å samles. På den måten har man faktisk også litt oppsikt med hva de små driver med. Jeg ville hvertfall tenke at det å tenke langsiktig på den måten er viktigere enn at det blir noen ekstra matutgifter (men jeg vil også tro at egne barn spiser borte i blant, og at det fort går opp i opp).

Men så er det jo litt forskjell på hvordan man gjør det i ulike nabolag. Hvis det er korte avstander, og det er vanlig å sende barn hjem når det er middag, er det jo klart annerledes enn om det er langt hjem eller om barnet skal bli til etter middag.

Hos oss er det vanlig å sende ungene hjem. Og så kan de komme på besøk til hverandre igjen etter middag.

[Jade]

Det jeg reagerer mest på er ikke at man ikke har nok mat til naboungene til en hver tid, men at gjesten må sitte alene på et eget rom å vente mens familien har "familietid".

Naboene har 1-2 minutter spaservei hjem. Selv om en av de påstår noe annet, så får de servert middag hjemme alle mann. JEG har ikke råd til å ha 2 ekstra middaggjester hver dag. Og min gutt får ikke middag hos naboene heller. Venner som har lang vei hjem, får selvsagt mat. Men da vet vi jo om det på forhånd, og hvis ikke skulle vi alltids funnet noe ekstra i frysen.

[Frøken eple]

Vi bor slik til at de fleste må kjøres for å komme til oss. Og ja - alle blir invitert til å spise sammen med oss. Synes det er koselig vi. Om de har spist før de kom så får de tilbud om å sitte ved bordet. Noen vil det, andre vil spille.

Tror det er mere vanlig på felt at de drar hjem når det er middag. Sønnen var hos en venn på feltet , og satt på rommet da de spiste. Han var skrubbsulten da han kom hjem. Hadde avtalt å være med hjem etter skolen og når vi skulle hente. Han har ikke vært der så lenge av gangen etter det..

Jeg hadde en lignende opplevelse da jeg var liten og var hos tremenningene min (som forøvrig bodde såpass langt unna at jeg måtte kjøres). Jeg var ute i hagen og lekte mens de satt inne og spiste. Lyden av bestikk mot servise fikk meg til å føle meg ensom OG jeg var veldig sulten. Har ikke vært der så mange ganger etter

[Frøken eple]

Mulig det er annerledes hos andre, men da jeg var liten avtalte vi aldri å komme på besøk. Vi bare kom, og stort sett var vi hos hverandre hver eneste dag. Jeg ville sett på det som merkelig å bli invitert på middag hver eneste gang jeg var hos bestevenninnen min, eller omvendt.

For meg er det en sånn ting man gjør en gang i blant, ikke hver dag man er hos en venn når det er middagstid (noe som stort sett skjedde hver dag da jeg var liten).

Men var ikke du også sulten da?

[Gjest Gjest]

Jeg legger merke til at enkelte blir lettere oppfarende når det antydes at de må "tåle" et ekstra barn til middag - enten fordi det ødelegger familiens middagsstund eller fordi det blir for dyrt eller for lite mat.

Jeg kan skjønne dette om det er slik at det er barn kontinuerlig på besøk i bare deres hus. Min erfaring er at dette fordeler seg ganske likt med tiden.

Jeg synes det bare er hyggelig å ha venner av mine barn på besøk til middag. Ja, så blir det noen ganger litt vanskelig å planlegge, men da får man bare ta den maten man har. Jeg synes også det er viktig at familien samles rundt bordet, men det utelukker ikke at andre kan få sitte der også.

Jeg oppfatter enkelte som veldig "firkanta" og kategoriske på dette området. Det er vel gjerne slike familier som huskes mindre fordelaktig(ref enkeltes barndomsminner i denne tråden).