Havets bunn.

[Gjest I døra]

Jeg sliter litt. Kanskje mye. Jeg er ikke helt sikker.

Jeg er under konstant stress. Ugjort arbeid samler seg sammen, mer og mer. Lekser, politiske gjøremål, vasking, rydding, kontakt med gamle venner, nye venner, uvenner, familie, jobb. "Å gjøre"-listen er lengre enn hva viljen klarer å bearbeide. Jeg gir opp. Vann presser på alle kanter.

Er det hennes feil? Forelskelsen var først fantastisk. Deretter bebynte den å gjøre vondt. Jeg seilte med en annen skute for å lindre smerten. Det hjalp en stund, så måtte jeg ut. Men smerten grep meg igjen, og jeg seilte med skuten på ny. Men nå klarer jeg det ikke lengre. Jeg må ut, men ønsker ikke si farvel, klarer ikke si farvel. Hva hvis jeg tar feil?

Det er hennes feil. Hun, allerede i kjærlighetens lenker, fengslet i et bur. Men gjennom sprinklene kan vi se hverandre, lukte hverandre, lære hverandre å kjenne. Ønsker hun bare en venn? Hun gjør det vanskelig å skjønne. Eller jeg.

Jeg vil ikke gjøre noen ting. Jeg vil gråte. Jeg kan ikke gråte. Jeg gråter aldri.

Jeg vil ikke gjøre noen ting. Jeg vil snakke. Jeg kan ikke snakke. Jeg snakker aldri.

Jeg ønsker ikke seile, jeg vil svømme.

Arbeid hoper seg opp, forventninger øker, følelser samles i brystet. Jeg får ikke puste. Alt blir mørkt. Ingenting lukter godt, ingenting ser pent ut, ingenting høres vakkert ut, ingenting kjennes behagelig ut. Bortsett fra hun.

Det virker som om hun bare vil være en venn. Men jeg kan ikke gå videre. Jeg klarer ikke. Jeg vil ikke?

Finnene mine er kraftløse. Så jeg dukker under, og det bli mørkt og kaldt. Jeg får ikke puste. Men så er hun der, og for en liten stund føles alt bra. Som en delfin som løfter meg over vannflaten.

Men når delfinen etter en stund drar til sin make, synker jeg igjen, og en søvnig likegyldighet ønskes velkommen. Hvor godt vil det ikke være å bare sove? Aldri stå opp...

[Purple Diamond]

For en nydelig måte å sette ord på følelser på! Begynte nesten å gråte, jeg, så nydelig var det! Må også få si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Stresser noe sinnsykt for tiden... Håper det ordner seg for oss begge