Sove med barna?

[Gjest Gjest]

Vi har datteren til samboeren min i helga, hun er snart 11 år. Hun ble redd tidligere og klarte ikke å sove. Hun har hørt noen spøkelseshistorier om et hus i nærheten av der vi bor. Må si at jeg aldri har hørt historien (bare rykter blant barn?). Hun ble altså redd og så skumle ting i alt som en søt hund på et bilde, en uskyldig kattunge på et annet bilde og ble redd for gardinstanga (den har spisse endestykker) for at den skulle ramle ned på henne. Hun kom med helt absurde frykter og var redd for ting som hun aldri har vært redd før. Sånne helt uskyldige ting. Jeg vet at en skal ikke bagatellisere frykt, men vi har pratet rolig med henne og da roer hun seg. Vel skjønner jeg at hun ble redd, men hun har lys på, musikk på og vi ligger i rommet ved siden av.

Nå har far gått å lagt seg sammen med henne, og jeg synes det hele er tåpelig. Jeg mener egentlig at ungen er for stor til at far skal ligge med henne. Jeg vet at det ikke skjer noe som ikke burde skjedd, så det er ikke det. Men ungen må jo lære seg å takle den alene en gang, og nå vil hun sikkert ikke ligge alene resten av helga heller, for hun er vant til at far "ordner opp".

Er jeg urimelig? Vi er våken og hun ser oss bare hun åpner døra til rommet sitt, så det er ikke snakk om at vi er i annen etasje eller langt unna.

Hva ville dere gjort?

[Gjest Gjest-Lana*]

Synes du er rett og slett fæl... hallo.. hun er 11 år, og hørt masse spøkelsehistorier.. selvfølgelig er hun redd!!!!!!

Stakkars jente... greit at de må takle frykten alene en gang, men hun er jo bare et barn... barn skal ikke være redde når de legger seg.. de skal føle seg trygge, kan dere ikke gi henne et par dagen, slik at hun kan få roet seg ned?

Fortelle henne at det er bare det er oppdikta historie osv...

La henne for all del ikke være redd.. det kan skade henne senere i livet!!!!!!!!!!!!

[Gjest Gjest_mamma_*]

Siden du spør... Ja, du er urimelig.

Om min mann hadde nektet meg å gi mitt redde barn omsorg på natten så hadde jeg blitt veldig sint. Barnet kommer alltid først, og som voksen kvinne bør du skjønne dette.

[Gjest Gjest]

Enda en "er jeg urimelig-tråd, hurra". Og nei, jeg synes ikke du er urimelig i det hele tatt. Kan hun se dere bare ved å åpne sin egen dør? Har dere ikke noe privatliv? Jenta er 11 år, ingen grunn til å overbeskytte.

[Gjest Gjest_Varsia_*]

Synes du er urimelig ja.

Jeg var selv lettskremt i den alderen, og hørte spøkelseshistorier over alt. Jeg elsket det, og var jo ikke redd lenge av gangen, men jeg er utrolig glad for at de gangene jeg var veldig redd ved leggetid tilbød faren min seg å sove på mitt rom, slik at jeg kunne sove i senga med mamma.

Og sånne ting ser jeg på som veldig fine barndomsminner nå i etterkant. At foreldrene mine tok frykten min på alvor og ikke tvang meg til å tenke "fornuftig." Det kostet da tross alt ikke dem så mye å la meg sove i senga deres en gang i blant. Det er en fin følelse når man er barn, å vite at foreldrene ens av og til skyver egne behov til side for at man skal føle seg trygg.

Hva er det egentlig som er så tåpelig, synes du? At en far vil trøste barnet sitt? At en datter får føle at faren virkelig bryr seg? At hun ble redd i en alder av 11 (jeg kan fortsatt bli redd, i en alder av 22, men siden jeg bor alene er det ikke så mange jeg kan søke trygghet hos lenger... )?

[The Kitten]

Du er urimelig. Frykt er ikke noe en 11-åring kan forventes å takle alene.

[Gjest TS]

Takker for alle svar!

Jeg nekta ikke far å sove der. Jeg sa bare at jeg synes han ikke burde det. Ungen er overbeskytta og veldig bortskjemt, derfor trodde jeg det var grunnen til at hun ville ha far der. At hun egentlig ikke var så redd, men jeg sa ikke det høyt, en skal aldri bagatellisere frykten til barna.

Men jeg er ikke mor selv, og derfor er det vanskelig å tenke seg hva man ville gjort selv i den situasjonen. Far gikk inn og sov der noen timer, men ungen hadde allerede sovnet, og da mente jeg det ikke var noen grunn. Hadde hun våknet i løpet av natten, hadde hun sikkert kommet inn til oss, og da synes jeg det hadde vært greit at far hadde gått inn å lagt seg sammen med henne.

[Gjest Yihaa]

Jeg kunne godt lagt meg i sengen med min 11-åring for å trøste hvis han var redd. Ser ikke noe galt i det.

Å legge seg i samme seng som trøst etter at barnet hadde sovnet, ser jeg vel ikke noe poeng i. Men jeg tenker kanskje det at du har en samboer som ser barna sine lite og derfor får et ekstra behov for å beskytte og være en omsorgsperson den tiden de har sammen. ?

[Gjest Gjest]

Her har vi nok et eksempel på hvordan foreldre skaper bomullsbarn.

Jeg mener ikke at foreldre skal la være å trøste barna. Man skal selvfølgelig snakke med barna sine, ta frykten deres på alvor og hjelpe dem gjennom frykten. Men å skulle sove hos barnet er å forsterke frykten (det jeg er redd for er så farlig at pappa må sove hos meg), og skaper bomullsbarn som ikke lærer å takle utfordringer. En 11-åring trenger trøst og nærhet, men å sove hos henne blir for drøyt. Særlig når det er snakk om ting som faktisk ikke er farlig. Alle barn forteller/hører spøkelseshistorier. Vi har vel alle blitt redd av sånt vi hørte som barn, men det betyr ikke at vi er skjøre vesener som trenger å pakkes inn i bomull.

[Gjest Gjest]

Jeg sov sammen med dattern min på 21 år et par netter etter hun hadde innbrudd og var redd.

Hva skulle jeg gjort? Sagt at dette får hun komme seg gjennom selv, de har allerede tømt leiligheten din så nå har de ikke mer her å hente?

Inngå kompromiss, la døra til rommet stå åpen neste natta. Ev, sitt inne hos ungen en liten stund. Les hyggelig eventyr osv..

Sånn ellers når voksne skriver er og er triste eller redde så blir de nesten alltid anbefalt å ringe en venn(inne) for å komme å være hos en. Men når det er barn så får de klare seg selv?

[Gjest Gjest]

Jeg sov sammen med dattern min på 21 år et par netter etter hun hadde innbrudd og var redd.

Hva skulle jeg gjort? Sagt at dette får hun komme seg gjennom selv, de har allerede tømt leiligheten din så nå har de ikke mer her å hente?

Inngå kompromiss, la døra til rommet stå åpen neste natta. Ev, sitt inne hos ungen en liten stund. Les hyggelig eventyr osv..

Sånn ellers når voksne skriver er og er triste eller redde så blir de nesten alltid anbefalt å ringe en venn(inne) for å komme å være hos en. Men når det er barn så får de klare seg selv?

Hvem er det som har sagt at barna skal klare seg selv?

Når det gjelder å sove hos noen pga innbrudd: Det skjer mest sannsynlig en gang i livet, kanskje to hvis du er veldig uheldig. Da går det an å sove hos den som er redd. På samme måte som om et barn har opplevd noe veldig skremmende (innbrudd, brann, alvorlig sykdom i familien osv) så kan man sove hos barnet.

Men er man redd for noe dagligdags (spøkelseshistorier, gardinstenger osv) så vil man bli nødt til å sove hos den redde VELDIG ofte for å hjelpe på frykten. Man ender opp med et barn som blir redd sin egen skygge og aldri føler seg komfortabel med å sove alene.

[Gjest fisk]

Det er i overkant å LEGGE seg sammen med en på 11. Bedre å lære barnet å takle og overkomme frykt. For frykt av den typen vil komme igjen og igjen så lenge man lever Og når man er for eksempel 19 så er det dumt å måtte sove sammen med pappa...

Jeg hadde nok satt på nattlys, hatt døra åpen og snakket om hva hun var redd for. Hvorfor. Hva hun tror, tenker osv. Og fortalt om meg selv den gang jeg var 11 og at jeg noen ganger er mørkeredd enda og jeg er 36!

Men, kan hende at de to egentlig trengte litt tid for seg. Og kanskje særlig hun trengte å vite at man ikke egentlig vokser ifra pappa, og at han er hennes selv om du er der og!

[Gjest TS]

Men, kan hende at de to egentlig trengte litt tid for seg. Og kanskje særlig hun trengte å vite at man ikke egentlig vokser ifra pappa, og at han er hennes selv om du er der og!

Det kan jo være det. Men hun pratet med meg om spøkelseshistoriene, og det var meg hun ropte på når hun var redd. Hun kommer alltid til meg og det er jo veldig koselig som stemor

Jeg har prøvd å få far til å gjøre noe sammen med ungen, uten meg der. Dra ut på kino eller på kafe og bare være i lag. Men far mener vi skal gjøre noe sammen alle sammen som en familie. Men det hender at han kan sette seg ned å spille litt spill eller kort sammen med henne og det er bra. Det tror jeg hun setter veldig pris på også.

[Gjest imli]

Her har vi nok et eksempel på hvordan foreldre skaper bomullsbarn.

Jeg mener ikke at foreldre skal la være å trøste barna. Man skal selvfølgelig snakke med barna sine, ta frykten deres på alvor og hjelpe dem gjennom frykten. Men å skulle sove hos barnet er å forsterke frykten (det jeg er redd for er så farlig at pappa må sove hos meg), og skaper bomullsbarn som ikke lærer å takle utfordringer. En 11-åring trenger trøst og nærhet, men å sove hos henne blir for drøyt. Særlig når det er snakk om ting som faktisk ikke er farlig. Alle barn forteller/hører spøkelseshistorier. Vi har vel alle blitt redd av sånt vi hørte som barn, men det betyr ikke at vi er skjøre vesener som trenger å pakkes inn i bomull.

Helt enig. Synes ikke TS er urimelig. At faren legger seg sammen med jenta kommer garantert ikke til å gjøre saken bedre. Herlighet, ungen er 11 år! Skulle jeg sovet sammen med faren min da jeg var 11, ville jeg følt meg forferdelig flau...

Man skal ta frykt på alvor, men samtidig ikke FOR på alvor, og skille mellom frykt for noe som faktisk har skjedd/kan skje, og usannsynlige spøkelseshistorier, som aldri kommer til å skje i virkeligheten. Når far legger seg sammen meg jenta, bekrefter han egentlig bare at disse historiene kan skje i virkeligheten.

[Gjest Gjest]

Vi har datteren til samboeren min i helga, hun er snart 11 år. Hun ble redd tidligere og klarte ikke å sove. Hun har hørt noen spøkelseshistorier om et hus i nærheten av der vi bor. Må si at jeg aldri har hørt historien (bare rykter blant barn?). Hun ble altså redd og så skumle ting i alt som en søt hund på et bilde, en uskyldig kattunge på et annet bilde og ble redd for gardinstanga (den har spisse endestykker) for at den skulle ramle ned på henne. Hun kom med helt absurde frykter og var redd for ting som hun aldri har vært redd før. Sånne helt uskyldige ting. Jeg vet at en skal ikke bagatellisere frykt, men vi har pratet rolig med henne og da roer hun seg. Vel skjønner jeg at hun ble redd, men hun har lys på, musikk på og vi ligger i rommet ved siden av.

Nå har far gått å lagt seg sammen med henne, og jeg synes det hele er tåpelig. Jeg mener egentlig at ungen er for stor til at far skal ligge med henne. Jeg vet at det ikke skjer noe som ikke burde skjedd, så det er ikke det. Men ungen må jo lære seg å takle den alene en gang, og nå vil hun sikkert ikke ligge alene resten av helga heller, for hun er vant til at far "ordner opp".

Er jeg urimelig? Vi er våken og hun ser oss bare hun åpner døra til rommet sitt, så det er ikke snakk om at vi er i annen etasje eller langt unna.

Hva ville dere gjort?

Ja, du er urimelig. Hun er der i helgen, og det er et problem for deg at far gjør dette. Hun ser oss....skrev du....Det skinner igjennom at du liker ikke at far bruker tid der med henne...du skal være med.

Hun må lære skriver du....nei, man lærer ikke angstn. Hun er 11 år. På en annen side, så bør hun få proff hjelp til sin angst. tydeligvis, så er ikke hjemmet deres den rette plassen for å få hjelp med din innstilling

[Gjest Gjest]

Ja, du er urimelig. Hun er der i helgen, og det er et problem for deg at far gjør dette. Hun ser oss....skrev du....Det skinner igjennom at du liker ikke at far bruker tid der med henne...du skal være med.

Hun må lære skriver du....nei, man lærer ikke angstn. Hun er 11 år. På en annen side, så bør hun få proff hjelp til sin angst. tydeligvis, så er ikke hjemmet deres den rette plassen for å få hjelp med din innstilling

Ærlig talt, du er langt ute på viddene nå. Les tråden med nøytrale briller istedet for anti-stemor-briller så vil du skjønne det.

[Jade]

Det virker jo som at stemor og stedatter har et godt forhold, så dette har nok ikke noe med sjalusi å gjøre.

Jeg hadde nok ikke lagt meg inn med gutten min hvis han hadde vært redd. Jo, jeg hadde trøstet han, tatt på lyset, og snakket litt om det han var redd for, og forklart for han at det ikke var farlig. Hvis han ikke hadde fått sovnet igjen, hadde jeg kanskje lest (eller latt han lese) et gøyt blad for å få tankene over på noe annet. Jeg vet selv hvordan det er å legge seg til å sove, med en ekkel skrekkfilm som nærmeste minne. Hvis han hadde opplevd noe helt forferdelig, så skulle han jammen fått sove på rommet vårt. Men en spøkelseshistorie er ikke helt forferdelig. Mannen til TS mente det nok fint. Men hvor lenge har han tenkt å sove hos henne? Resten av helgen? Hver gang hun hører en spøkelseshistorie? Til hun blir 12? 15?

[Gjest Gjest_Varsia_*]

Det virker jo som at stemor og stedatter har et godt forhold, så dette har nok ikke noe med sjalusi å gjøre.

Jeg hadde nok ikke lagt meg inn med gutten min hvis han hadde vært redd. Jo, jeg hadde trøstet han, tatt på lyset, og snakket litt om det han var redd for, og forklart for han at det ikke var farlig. Hvis han ikke hadde fått sovnet igjen, hadde jeg kanskje lest (eller latt han lese) et gøyt blad for å få tankene over på noe annet. Jeg vet selv hvordan det er å legge seg til å sove, med en ekkel skrekkfilm som nærmeste minne. Hvis han hadde opplevd noe helt forferdelig, så skulle han jammen fått sove på rommet vårt. Men en spøkelseshistorie er ikke helt forferdelig. Mannen til TS mente det nok fint. Men hvor lenge har han tenkt å sove hos henne? Resten av helgen? Hver gang hun hører en spøkelseshistorie? Til hun blir 12? 15?

For noen ER faktisk en spøkelseshistorie noe helt forferdelig, og at det skal være så vanskelig for dere voksne mennesker å skjønne det er litt merkelig, syns jeg.

Det virker jo ikke som at dette er et vanlig problem hos TS, at faren sover med datteren når hun en gang er redd, så jeg forstår ikke hvorfor dere er så redde for at dette plutselig skal bli en vane?

Som nevnt, mine foreldre lot meg sove i deres seng da jeg var redd. Da er jeg tydeligvis et såkalt bomullsbarn i deres øyne, bortskjemt og feig og kan umulig ha lært å takle frykt på egenhånd, og jeg fikk SELVFØLGELIG på den måten bekreftet at det jeg var redd for var virkelig...

Nei herregud, for en gjeng med elendige hobbypsykologer dere er. Jeg er enig i at samfunnet fostrer frem altfor mange bomullsbarn i dag, men en ting jeg syns er enda verre er at vi er så sabla redde for å vise hverandre FYSISK trygghet. Vi må for all del ikke skjemme bort barna våre til å like å sove i samme seng som oss en gang i blant. Nei huff, det ville jo være grusomt med en 11-åring som er hos faren noen få helger i måneden om hun en sjelden gang fikk sove i samme seng som han. Ungen blir nok ødelagt av det ja...

Derre kan umulig ha vært skikkelig skremte da dere var små, når dere mener at prating er alt som skal til? Da jeg hadde hørt grusomme spøkelseshistorier i den alderen kunne foreldrene mine ha sagt absolutt hva som helst (og de gjorde det alltid helt tydelig på at det jeg hadde hørt bare var fantasi) - det fjerner IKKE frykten og bildene som svirrer i hodet når man prøver å sove.

Når jeg ser en skrekkfilm nytter det ikke for meg å ringe mamma og be henne fortelle meg at det er normalt å bli redd, at det ikke er ekte og blablabla. Det VET jeg jo. Men bildene og frykten henger i likevel. Og det gjør det så definitivt hos en 11-åring også!

Så hva skader det da, å vise en 11-åring at man skjønner at hun er redd, og at man nå rett og slett har lyst til å ta seg bryet med å sove med henne? Jeg ble aldri skadet av det. Jeg var ikke bortskjemt. Jeg var aldri et bomullsbarn (bortsett fra denne definisjonen). Jeg takler frykt helt fint på egenhånd. Jeg krevde ikke å sove inne hos mamma da jeg var 14 og redd - da var jeg for stor til det, syntes JEG. Men da jeg var 11 var jeg ikke det, da følte jeg meg som et barn og var et barn, og jeg satte stor pris på at foreldrene mine ikke prøvde å snakke vekk frykten min ved å komme med masse fornuftig svada. 5 år senere var jeg en trygg 16-åring som måtte flytte 60 mil hjemmefra - å få sove med mamma hadde visst ikke gjort meg til en pingle likevel, gitt...

Men greit, dere tror meg sikkert ikke, jeg er sikkert et ødelagt og bortskjemt menneske pga disse overhysteriske foreldrene mine som visste at prat ikke fjerner frykt så raskt.

Hadde dette vært en (u)vane hun har hver gang hun er hos dere hadde jeg forstått problemet - og da måtte man ha pratet mye om det. Men frykt er noe man må bruke tid på å takle, tid på å prate om (a la "NESTE gang du er redd, får du ikke sove inne hos oss, men da kan vi blablabla). Men dette er jo tydeligvis noe som ikke skjer så ofte, så da forstår jeg virkelig ikke problemet?

Ikke at jeg tror barnet hadde tatt så mye skade av at faren hadde nektet å sove med henne, jeg mener bare at man ikke trenger å bli overhysterisk for bortskjemthet og dårlige vaner i 15-årsalderen pga noe slikt.

[Gjest TS]

Ja, du er urimelig. Hun er der i helgen, og det er et problem for deg at far gjør dette. Hun ser oss....skrev du....Det skinner igjennom at du liker ikke at far bruker tid der med henne...du skal være med.

Hun må lære skriver du....nei, man lærer ikke angstn. Hun er 11 år. På en annen side, så bør hun få proff hjelp til sin angst. tydeligvis, så er ikke hjemmet deres den rette plassen for å få hjelp med din innstilling

Hun er her annenhver uke, så vi har henne halve tiden. Det er ikke noe problem for meg, og jeg er ikke sjalu på at far vil være med datteren sin. Og proff hjelp? Nei, det trenger hun ikke. Alle har vi vel vært redd for spøkelseshistorier, og vært redd når vi skulle legge oss. Men hun tok frykten mye lengre. Jeg mener egentlig hun er overbeskyttet, ikke bare pga dette, men alt legges opp i fanget på henne og hun lærer aldri å gjøre noe selv og å tenke selv.

Spøkelseshistorier er veldig skummelt for enkelte, men jeg tror ikke hun stiller i den kategorien. Hun er vant med å se filmer med sånne ting (når hun er hos mor) og det har aldri vært et problem. Hun har hatt mareritt før og kommet inn til oss, og til å begynne med fikk hun ligge sammen med oss, men i det siste har far roet henne ned og lagt seg sammen med henne i hennes egen seng. Noen ganger har han kommet ganske fort tilbake også. Men jeg mener at en gang må far slutte å legge seg sammen med henne. Selvfølgelig er det vondt for oss at ungen er redd, men vi er i rommet ved siden av, vi satte opp døra på gløtt så hun hørte at vi var der. Hun hadde lys, musikk på, og kunne lese en bok hvis hun ville eller spille på ds'en. Burde ikke det vært nok?

Ja, vi har et godt forhold. Etter at jeg kom inn i familien, har ungen begynt å rydde rommet sitt selv også, hun gjorde ikke det før heller. Hun rydda aldri etter seg, for det var det foreldrene som gjorde. Far var redd for at jeg var for streng, og det kom litt reaksjoner fra ungen i begynnelsen, men jeg var også den som lekte sammen med henne, spilte spill, og det var ikke noe som var så vanlig for henne. Unger trenger grenser, og de trenger oppmerksomhet og kjærlighet.

Jeg er glad i henne, og ønsker henne selvfølgelig ikke noe vondt. Men jeg synes hun er litt for bortskjemt, og har litt for lett for å komme til oss og be om hjelp. F.eks med leksene, hadde hun brukt et halvt minutt på å tenke så hadde hun visst det. Men jeg hjelper henne å resonnere og så kommer hun fram til svaret selv. Det må bare læres, mor sier svaret med en gang og hva lærer ungen av det? At hun må komme til mor neste gang også. Selvfølgelig skal hun komme til oss om hun trenger hjelp, men hun er mye flinkere enn hun tror, og det har jeg sagt til henne også.

Som når hun ble redd i går, så burde far satt seg på rommet og bare vært der i stedet for å legge seg sammen med henne. Selv om jeg egentlig mener at det ikke var nødvendig, for hun skremte seg selv bare ved å være sånn. Hun hadde allerede lys og musikk på, og vi satt i rommet ved siden av. Jeg mener ikke nødvendigvis at ungen må klare alt selv, men det må også være grenser for hvor mye en skal gjøre. Jeg nekta ikke far å gå inn og legge seg, men når han gikk og la seg, så hadde ungen også allerede sovna, og da er jo poenget borte. Jeg hadde nok ikke likt det uansett, men jeg hadde aldri nekta han det. Og det er ikke fordi jeg er sjalu, for det er jeg langt i fra.

[Gjest Kashmir]

Vi har selv en datter på elleve, og jeg ville ikke lagt meg med henne pga redsel etter å ha hørt spøkelseshistorier. Dette er jo totalt irrasjonell redsel, og det faren gjør ved å legge seg sammen med henne, er bare å bekrefte at hun har grunn til å være redd.

Frykt kan være vondt, for barnet kan den kjennes reell, derfor skal den tas på alvor uten å underbygges. Hvis det var min elleveåring ville jeg forsøkt å ta brodden av det hele ved å snakke med henne, kanskje få henne til å se det absurde og litt morsomme i tullete historier som dette jo faktisk er. Hun ville få ha lyset på og døra åpen, og vissheten om at vi var rett i nærheten og hørte henne hvis hun trengte oss. Noe mer enn det mener jeg ikke en elleveåring trenger i en sånn situasjon.

Jeg synes TS virker veldig fornuftig i fht denne elleveåringen hun er stemor til.

Endret 17. januar 2009 av Kashmir