"True med at far kommer hjem..."

[Gjest Flode]

At ungene får en advarsel om at oppførselen deres vil bli tatt opp med den andre foreldren er vel ikke akuratt noen trussel?

Hvis det er noe veldig galt stiller det seg jo annerledes en at man bråker, krangler og er urolige. Men, ved sistnevnte, hvis man kan gjøre seg ferdig med det der og da, hvorfor skal barnet måtte gå å grue seg til faren kommer hjem?

[Gjest 60-tallet]

Snakk om å lage 10 høns av en fjær!!

Min 15-åring (altså ikke et lite barn) Hadde gjort noe veldig galt. Vi pratet om saken og han lovet at det aldri skulle skje igjen. Han avsluttet med å spørre meg om jeg kunne la være å fortelle det til bestefar. Bestfar og gutten er verdens beste venner og han ville ikke at bestefar skulle bli skuffet over han.

Et lite barn vil vel ikke at far skal bli skuffet?....og mor minner de på at det kan skje!?

Foreldre prater vel seg i mellom om hvordan dagen har vært og hva som har skjedd i løpet av dagen? At ungene får en advarsel om at oppførselen deres vil bli tatt opp med den andre foreldren er vel ikke akuratt noen trussel?

Nei, så klart ikke. Jeg har aldri sagt at folk ikke har forskjellige tanker rundt det med trusselen "bare vent til pappa kommer hjem". Noen ser det som bare en orientering til far og gruer seg til å skuffe far mens andre har helt andre erfaringer med det. Så det du føler som en hønsegård ut av en fjær kan for andre være noe helt annet og mer reell trussel. Vi blir jo ikke oppdratt helt likt her i landet heller.

Mine barn lekte mye med lego men var dårlig til å rydde opp, og etter å ha tatt opp den manglende ryddingen noen ganger så ble legoen ryddet opp av meg og lagt vekk for en måneds tid. Og barna visste at det ville skje for det hadde jeg truet med, hvis de etter tre gangers påminnelse fortsatt ikke hadde ryddet opp legoen så ble den lagt bort en stund. Legoen ble lagt vekk og da var mor ferdig med den saken og da følte jeg ikke at det var nødvendig å fortelle far hva og hvorfor det hadde skjedd. Det klarte ungene godt å fortelle han selv da han kommenterte hvor ryddig det var på gulvet. Jeg snakket selvfølgelig med far når barna ble pålagt straff som spillenekt eller null lego en måned, for det må han vite. Men hvis poden hadde vært umulig på butikken slik at jeg måtte ta han med ut, det er sånt jeg ordner opp i der og da og som ikke påføres noe straffeforfølgelse. Og da ser jeg ingen grunn til å si noe om det, og sannsynligvis hadde jeg glemt det innen han kom hjem.

[Sans]

Ehm...

"Dette må pappa og jeg snakke med deg om sammen når han kommer hjem" fordi poden har gjort noe alvorlig galt, det er bra. Det betyr at man tar tak i en alvorlig situasjon og prøver å møte det som familie og som foreldre samlet, og ikke hver for seg.

Men "vent til pappa kommer hjem" ?? Hallo... Jeg kan ikke se det nødvendige i det. Og JA jeg har forsøkt å kontre 10000 ting på en gang og samtidig få gjort noe fornuftig. Ikke med egne barn, men dog. Jeg skjønner at det kan være forferdelig slitsomt og frustrerende osv osv. Men trusler om den andre forelderen? Det er da vel forferdelig dumt å gjøre pappa/mamma til en figur man skal være redd for?? Da har man heller ikke gjort barnet bevisst på hva som er galt.

Altså.. Respekt fordi man forstår situasjonen er konstruktivt. Redsel for den andre forelderen _kan_ bidra til dårlig kommunikasjon mellom foreldre og barn. Bedre å snakke med barnet og gjøre seg ferdig med det med en gang??

Derimot; om ungen er umulig og man ikke vet hvordan man skal takle det, er det bra at mor/far forteller det til forelder nr 2 slik at man kan møte det sammen. Men da får man heller lære av hverandre og klare å få respekt hos barnet sitt SELV. Det er gjennom respekt for hverandre at man får det gode foreldre/barn forholdet, er det ikke?

Når det er sagt, så er det mye man kan si i kampens hete som i ettertid kanskje ikke var så lurt. Men å bruke en slik trussel jevnlig?

SVÆRT uenig i at det er en akseptabel metode.

[Gjest Gjest]

Å ta opp alvorligere ting (type hærverk, stjeling, mobbing, eller et generelt atferdsproblem over tid?) med den andre foreldren synes jeg er helt greit og oftest antagelig en selvfølge. Men å true med at far skal straffe (og at han faktisk gjør det) når han kommer hjem tror jeg ikke er noen god metode.

Jeg vet det var vanligere før, faren min vokste opp med at hans far ga juling når han kom fra jobb (gjerne etter å ha spist middag og lest avisen uten å si et ord først). Og jeg skjønner at det kanskje delvis var en måte å involvere en hardarbeidende far i oppdragelsen selv om det var mor som var hjemme og observerte og hadde mulighet til å gripe inn i situasjonene. Samtidig tror jeg den som bruker andre som trussel istedet for å bruke "seg selv" og enten argumentere fornuftig eller ta en avgjørelse om passe reaksjon, lett frasier seg noe av respekten barnet ellers ville hatt for en. Blir man ikke fort litt ryggradsløs? Nå var nok farfaren min over gjennomsnittet kynisk og farmor hadde lojaliteten sin til ham mer enn barna, men dette har i hvert fall preget faren min og forholdet hans til foreldrene i stor grad...

Jeg har ikke så mye erfaring med barn (bare som barnevakt og svært kort tid i barnehagejobb), men vet jo at det ikke alltid er lett å gjennomføre gode tanker og intensjoner om å være konsekvent, klare å skjære igjennom barnets "metoder" i en hektisk situasjon osv. Men jeg tror fortsatt det kan være bedre å prøve selv (og gjerne stadig reflektere over måtene man prøver på, feks i forhold til om man er konsekvent eller kommer med tomme trusler) og ikke alltid lykkes 100%. Det kan kanskje også fort bli for lett å "true med far" fordi det er sjelden det er spesielt moro å ta de litt tøffe konfliktene med ungene.

Men jeg vil jo også tro at det kommer an på mye hvor "galt" det er å si at man skal ta det opp med pappa når han kommer hjem. Det må ikke nødvendigvis oppfattes eller være ment som en trussel eller gå på bekostning av hvor mye og riktig mor prøver å løse situasjonen.

[Gjest Gjest]

Faren er ikke slem fra en voksent synspunkt, men han er streng og bestemt, så kan kanskje virke slem/skummel for små barn.

Hvor har du det fra at foreldre som er strenge og bestemte virker slemme og skumle for barn?? Jeg hadde selv en streng og bestemt far, men jeg var ikke redd ham på noen måte, men jeg hadde mer respekt for ham enn for mamma. Respekt er ikke det samme som frykt. Mamma truet også med å sladre til pappa når han kom hjem, og da sluttet jeg med det jeg skulle slutte med, ikke fordi jeg var redd for pappa, men fordi da visste jeg at konsekvensen kom. Ser ikke helt problemet med det, jeg. Det mest ønskelige hadde jo selvsagt vært om mamma var like myndig, da hadde vi hatt like stor respekt for henne. Men slik var det ikke og da var second best å true med pappa da. Foreldre som er strenge og bestemte virker IKKE slemme eller skumle for barn, det er de som setter den trygge rammen i hverdagen.

[Gjest Gjest_Line_*]

Vil bare si noe til deg som startet denne tråden:

For det første.. DU har IKKE barn selv, DU har ikke noe rett til å tro at du kommer til å gjøre det bedre enn henne,eller at du kommer til å unngå en slik situasjon selv.. Synes DU rett og slett frekk som kan skrive noe slikt om venninnen din.

Hvis venninna din sier til barna sine,at hun kommer til å fortelle pappaen hva de har gjort.. Hva så?? Hvor mange tror du som gjør dette her?? Det er MANGE..

Det trenger IKKE å bety at han straffe dem fysisk eller noe.. kanskje at de får mer kjeft enn de hadde fått av moren. Det betyr heller IKKE at faren er slem mot barna, men vil ha mer respekt... Sier IKKE at de ikke skal respektere moren, men ferde får mer respekt, slik er det bare, menn er mer bestemt og har en mørkere stemme som kan virke skremmende for barn..

Vær så snill.. til dere som IKKE har barn.. SLUTT Å BLAND DERE INN, ALLE HAR SIN EGNE BARNEOPPDRAGELSER.. SÅ LENGE FORELDRENE IKKE TYR TIL VOLD ELLER PSYKISK MISHANDLING!!!!!!!!!! ( DA KAN DERE BLANDERE INN )

Mødre (og fedre) blir vist den respekt de krever å få og lærer opp barna til å gi. At en mørkere stemme kan virke mer skremmende for barn er ikke gir ikke et bedre grunnlag for at far skal få mer respekt enn mor, det er foreldrenes valg ang. egen adferd som avgjør dette. Å "skremme" noen til å vise respekt er heller ikke en sunn metode for å oppdra barn,- det skaper kun avstand og utrygghet. Psykisk mishandling kan være så mangt, og det fins grader av omsorgssvikt som ved mye annet. Når et barn ikke får oppfylt sitt behov for trygghet, er dette en form for omsorgssvikt,- bare for å ta et konkret eksempel. Du er meget bastant slik som du "skriker" her inne, håper det kun er skriftlig, og ikke verbalt i hverdagen. Voksne mennesker kan velge å møte andre på en sivilisert måte. Om de ikke gjør dette, er det ikke rart om de får "vanskelige" unger,- da det er foreldre barn lærer mest av.

Til andre som har reagert på TS sitt innlegg, personlig syns ikke jeg det var barnemishandling eller noe å si det venninna hennes sa til barnet, men innlegget jeg har sitert her gjorde meg mer irritert. Så jeg lager heller ikke storm i vannglasset, men jeg stiller spørsmålstegn ved voksne som ikke kan henvende seg til andre uten å BRUKE STORE BOKSTAVER o.l..

[Jade]

Jeg forstår ikke utifra TS sitt startinnlegg at det vanker noe bank el.l. når pappaen kommer hjem. (men man kan jo selvsagt aldri vite)

Men problemet er at mor ikke klarer å sette grenser. Hun klarer ikke å sette foten ned, og gi konsekvenser for den dårlige oppførselen. Dermed respekterer ikke barna henne heller. Hun har tatt den lettvindte løsningen. Å overlate grensesetting osv til faren. I tillegg når hun sier det på den måten, så kan faren virke "skumlere" enn han faktisk er.

Det er ingenting gale i at mor og far snakker om ting barnet har gjort i løpet av dagen. Man er trossalt to foreldre, og det er jo kjekt for den andre å få vite ting. Det betyr ikke at den som kommer hjem fra jobb skal kjefte på barnet etter praten. Den som var hjemme har jo allerede tatt tak i problemet (bør, ihvertfall).

Endret 15. januar 2009 av Jade

[Gjest 60-tallet]

Jeg forstår ikke utifra TS sitt startinnlegg at det vanker noe bank el.l. når pappaen kommer hjem. (men man kan jo selvsagt aldri vite)

Men problemet er at mor ikke klarer å sette grenser. Hun klarer ikke å sette foten ned, og gi konsekvenser for den dårlige oppførselen. Dermed respekterer ikke barna henne heller. Hun har tatt den lettvindte løsningen. Å overlate grensesetting osv til faren. I tillegg når hun sier det på den måten, så kan faren virke "skumlere" enn han faktisk er.

Det er ingenting gale i at mor og far snakker om ting barnet har gjort i løpet av dagen. Man er trossalt to foreldre, og det er jo kjekt for den andre å få vite ting. Det betyr ikke at den som kommer hjem fra jobb skal kjefte på barnet etter praten. Den som var hjemme har jo allerede tatt tak i problemet (bør, ihvertfall).

Akkurat, problemet er at mor overlater grensesettingen til far og setter seg selv utenfor sidelinjen og tværer ut noe som kunne vært avgjort der og da.

[Gjest Skremmende mor?]

I går var jeg hos ei venninne av meg som har to barn på 4 og 5. Venninnen min jobber 50%, så naturlig nok er hun mer hjemme med barna enn det faren deres er. Hun er bestemt, men tidvis inkonsekvent, mens han er militærmann med oppdragelse deretter. Det at barna har mer respekt for faren enn moren er vel som følge av dette naturlig? I går hadde barna vært urolige og kranglete ganske lenge, og tilslutt sa venninnen min: "Hvis dere ikke slutter nå må jeg si til pappa at dere har vært urolige når han kommer hjem". Barna sluttet da med en gang... Jeg har ikke barn selv, men har full forståelse for at det er slitsomt og at man tidvis kan si ting i frustrasjon, men slik jeg tolket situasjonen er dette noe hun har sagt flere ganger. Kjente jeg fikk kjempe vondt i magen, for det kan da ikke være riktig å "true" barna med faren? Samtidig kunne jeg ikke si noe for da hadde jeg bare fått høre "bare vent til du får barn selv", dessuten hadde jeg ikkeno alternativt forslag til hva hun skulle sagt. Noen som kan hjelpe meg, slik at jeg ikke tyr til det samme den dagen jeg sitter der med to viltre små? Veit jo at det å være konsekvent, og at begge foreldrene har de samme reglene må være bud nr 1, men jeg tenker på hvordan man da helst skal ordlegge seg/gjøre i situasjoner som blir som ovenfor...

Hos oss er det motsatt, her er det far som sier: "vi får høre hva mamma mener om dette når hun kommer hjem", og da slutter barna med en gang.

Når det har skjedd, overfaller de meg nærmest når jeg kommer inn døren for å komme faren i forkjøpet for å fortelle sin side av hendelsen, hvis jeg ikke allerede har hatt minst en av dem på telefonen før jeg kommer hjem...

Argumentet blir ikke brukt fra far fordi barna er redde for meg, det er de så absolutt ikke, eller fordi de har mer respekt for meg, men fordi de vet hvor de har meg til enhver tid.

De vet utmerket godt vet hvor grensene går for far og jeg er enige om de, men fordi far har en tendens til å være litt for inkonsekvent og utydelig med sin grensesetting, skal det ikke stikkes under en stol at barna prøver å tøye grensene når han er alene med dem...

Når far sier "vi får høre hva mamma sier..." er det en påminnelse for barna hvor grensene går, og at de utmerket godt vet hva jeg vil komme til å si, og hva pappa egentlig skulle sagt, og da roer de seg.

Poenget mitt er at settingen rundt "trusselen" er viktigere enn at det blir sagt.

Er det ment som en trussel, at barna blir redde for hva som kommer til å skje når mamma/pappa kommer hjem, er det selvsagt feil.

[Minni-Mus]

Til TS. Jeg synes du burde si noe til venninden din om dette skjer igjenn. Men sden du ikke har barn selv osv kan jeg skjønne at vennina di kan ha vanskleigheter emd å ta det du sier alvorlig osv, men det kommer jo ann på hvordan du sier det.

Jeg ville ha sagt noe som (når ungene ikke er til stede eller hører dere) Jeg vet jeg ikke har barn selv, og skjønner at det må være slitsomt å være mye alene med dem osv, men har det noe særlig for seg å true med at pappa skal komme hjem? Da viser du at du legger deg flat siden du ike har erfart å ha barn selv, men samtidig sier du meningen din om at det virker litt feil å true med pappa.... Visst venninden din ikke takkler å høre det fra deg, så er det jo ganske tydelig at hun sliter. For det virker jo som du vil hjelpe henne.

Her reiser far mye og jeg er alene i ukene med 2åringen og stebarnet mitt. Det er kjemopeslitsomt til tider, og den eldste kan ofte ikke høre etter meg hele tiden. Men jeg "sladdrer" ikke til far fordet, eller truer barnet med å skulle sladdre til far. Føler at det har null hensikt. Man må bare tå på å være konsekvent selv. Men jeg og far snakker jo sammen, og når han spør hvordan dagen har vært osv fortelle rjeg de positive og gode tingene, men kan av og til slenge på at det har vært en litt tøff dag der x har vært vrang og ikke hørt ettter.

[Brudulja]

Mødre (og fedre) blir vist den respekt de krever å få og lærer opp barna til å gi. At en mørkere stemme kan virke mer skremmende for barn er ikke gir ikke et bedre grunnlag for at far skal få mer respekt enn mor, det er foreldrenes valg ang. egen adferd som avgjør dette. Å "skremme" noen til å vise respekt er heller ikke en sunn metode for å oppdra barn,- det skaper kun avstand og utrygghet. Psykisk mishandling kan være så mangt, og det fins grader av omsorgssvikt som ved mye annet. Når et barn ikke får oppfylt sitt behov for trygghet, er dette en form for omsorgssvikt,- bare for å ta et konkret eksempel. Du er meget bastant slik som du "skriker" her inne, håper det kun er skriftlig, og ikke verbalt i hverdagen. Voksne mennesker kan velge å møte andre på en sivilisert måte. Om de ikke gjør dette, er det ikke rart om de får "vanskelige" unger,- da det er foreldre barn lærer mest av.

Til andre som har reagert på TS sitt innlegg, personlig syns ikke jeg det var barnemishandling eller noe å si det venninna hennes sa til barnet, men innlegget jeg har sitert her gjorde meg mer irritert. Så jeg lager heller ikke storm i vannglasset, men jeg stiller spørsmålstegn ved voksne som ikke kan henvende seg til andre uten å BRUKE STORE BOKSTAVER o.l..

Kan bare signere denne!

Endret 15. januar 2009 av Brudulja

[Mixelite]

Kan bare signere denne!

Jeg også!

Og til gjest-Linn som kritiserer TS for å blande seg opp i noe hun ikke forstår fordi hun ikke har barn: Det skal en hel landsby til for å oppdra et barn, sies det. Evnen til å tenke og forstå god kommunikasjon blir da ikke født samtidig med barnet?

Vær glad for at noen engasjerer seg! Dessuten er det mye enklere for en 3. part å se en situasjon klart enn for en som står midt oppi det.

Til TS: Jeg tror kanskje jeg ville ha latt det bero, med mindre det er noe du hører støtt og stadig. Det kan jo hende du hadde flaks og var tilstede akkurat den ene gangen venninnen din sa dette?

Jeg har brukt samme "fremgangsmåte" en gang. Jeg var skikkelig lei og følte at jeg bare maste og gnagde, så til slutt gikk jeg lei og sa noe i retning "ok, nå gidder jeg ikke mer. Hvis du ikke hører nå, får pappa ordne opp i det når han kommer hjem." Jeg har overhodet ikke barn som er redd som sin far, men det virket likevel.

[Gjest Marillia]

Jeg er oppvokst med trusler om at far skal få høre det når han kommer hjem. Som regel var dette tomme trusler, da mamma som regel ordnet opp på egen hånd (pappa var mye borte) Likevel hendte det at det ble oppvask på kammerset når pappa kom hjem. Det er lite hyggelig å gå i mange dager å grue seg til at pappa skulle komme hjem, og vi skulle diskutere enda en gang det som hadde skjedd. Dette var før det ble vanlig med mobiltelefon.

Jeg har konsekvent aldri brukt dette mot mine barn, men har valgt å sette meg i respekt selv. Far i huset har selvsagt fått hørt det om barna har vært "umulige" men det har vært mer for at jeg skal få lette "trykket" enn at han skal gi barna tilsnakk. Enkelte ting må selvsagt mor og far ta opp med barnet i fellesskap, men enkelt episoder kan det være greit å ordne opp i selv.

Det er mange som roper opp om at andre uten barn ikke vet hvordan det er å oppdra barn, men det betyr likevel ikke at barnløse ikke ser...

Det er nok sårt å få kritikk på måten man oppdrar barna, men det er jo fullt mulig å snakke om barneoppdragelse på rent generelt grunnlag. Som foreldre gjør man jo mange ting uten å tenke over det, men vi alle har godt av å bli minnet på at ting kan gjøres annerledes, og muligens bedre også.