Deprimert?

[Gjest zeppelin]

Jeg vet ikke om det er det jeg er, men jeg er i allefall konstant nedfor. Har ikke lyst til å gjøre noe husarbeid, bare jeg tenker på jobben jeg har blir jeg motløs. Finner liksom ingen glede med noe.

Jeg kan planlegge å reise en tur til sentrum og gå på cafe, men så gidder jeg ikke det en gang. Finner bare alle mulige negative sider.

Jeg tenker også veldig mye på at jeg ikke har fullført tyskeksamen. Jeg har prøvd å ta opp faget igjen, men det går ikke. Folk sier hele tiden at det er bare øving som skal til. Men det er det ikke. Da jeg tok faget om igjen bestemte jeg meg for å virkelig jobbe med faget. Men den planen gikk raskt i dass. Jeg skjønte ingenting av hva læreren fortalte og jeg strøk på prøver og ble mer og mer slurvete i leksene. Så sluttet jeg.

Og det er så fælt å tenke på at det eneste jeg trenger for å studere drama er å gjøre ferdig tysken. (man trenger jo ikke tysk for å bli skuespiller).

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til noe.

Det er spesiellt sånn når kjæresten min er i militæret. Da er alt så stille her hjemme. Og jeg blir helt motløs.

Har heller ikke så mange å finne på noe med heller. Bestevenninnen min bor med sin kjæreste og vi kan jo finne på noe av og til, men...ja. Ikke alltid det passer og jeg har heller ikke bil. så det er et skikkelig ork å komme seg ut dit hun bor.

Så jeg sitter for det meste alene. Jeg har bare lyst til å gjemme meg under en dyne og vente på bedre tider. Jeg kan plutselig begynne å gråte av ingen grunn. Plutselig sitter jeg der med tårevåte kinn og har mest lyst til å skrike høyt og knuse ett eller annet!!

Hva skal jeg gjøre?

Endret 10. januar 2009 av zeppelin

[Gjest Langsyne]

Det er spesiellt sånn når kjæresten min er i militæret. Da er alt så stille her hjemme. Og jeg blir helt motløs.

Har heller ikke så mange å finne på noe med heller. Bestevenninnen min bor med sin kjæreste og vi kan jo finne på noe av og til, men...ja. Ikke alltid det passer og jeg har heller ikke bil. så det er et skikkelig ork å komme seg ut dit hun bor.

Så jeg sitter for det meste alene. Jeg har bare lyst til å gjemme meg under en dyne og vente på bedre tider. Jeg kan plutselig begynne å gråte av ingen grunn. Plutselig sitter jeg der med tårevåte kinn og har mest lyst til å skrike høyt og knuse ett eller annet!!

Hva skal jeg gjøre?

Jeg aner ikke om jeg kan si noe som hjelper deg å finne ut av dette, men jeg velger å gjøre et forsøk siden ingen andre har svart deg. For egentlig kjenner jeg meg igjen av og til, men slik jeg har opplevd det har jeg vært deprimert. Men alltid når jeg har vært deprimert og motløs, er det en periode. Men å snakke ut har av og til hjulpet. Veldig sært,men man har det veldig vondt- så snakker man ut med en venninne/kjæreste også er alt bedre. Men det virker kanskje som en livskrise for deg?

-du er usikker på jobben/yrket (20års krisa)

-du vil kanskje leve mer, men finner negative unnskyldinger til å heller være hjemme og gjemme deg.

-du er følsom og ensom, gråter ut i det blå.

Har egentlig ingen super råd å komme med, bortsett fra at det er mennesklig å gå i gjennom livskriser og nedgang, men som regel ordner alt seg tilslutt. Det er tung og fælt, men du vet jo selv at det er samfunnet som definerer deg som motløs som ikke gidder å gå på cafee eller ikke vet hva du skal gjøre med tysken, mens innerst inne er det bare noe du trenger å gå igjennom for å finne ut.

[Gjest Juju_]

Høres ikke ut som om du har det noe kjekt:( Kanskje det kan hjelpe å bestille time hos fastlegen din, og se om dere sammen finner ut av en løsning? Kanskje time hos psykolog kan hjelpe? Ofte kan det hjelpe å snakke med noen utenfra som er helt objektiv, og som kun er der for å hjelpe deg.

Har selv vært gjennom lignende, og kom meg gjennom det til slutt, det gjør du også!

Endret 12. januar 2009 av Juju_

[Purple Diamond]

Ville bare gi en klem, jeg. Ønsker deg masse lykke til! Dette kommer du deg gjennom, helt sikkert

[Gjest Gjest]

Hei!

Kjenner meg mye igjen i det du forteller, og vil bare fortellle hva som hjalp for meg!

- Bestill time til legen din. Å prate med noen om dette kan gjøre underverker.

- Snakk gjerne med noen du stoler på i tillegg. Jeg fortalte mamma og pappa og søster om dette, og det hjalp enormt!

Når det gjelder tysken du sliter med kan du kanskje finne en annen løsning og likevel få studiekompetansen? Jeg sleeet med et fag og tok heller et annet fag- som privatist...

Jobben din-.. hva er det som gjør at du ikke liker den?Kolleger eller arbeidsoppgavene eller hva? Hva kan du gjøre for å bedre trvselen?

Sosialt kan det være lurt å presse seg selv litt, dra på besøk selv om du kanskje ikke har lyst. Det er ofte akkurat det man trenger likevel!

Slik jeg ser det utfra det du skriver er at du har kjørt deg litt fast, mht. at du ikke består tysken, og dermed ikke kommer videre i studier, har en jobb du bare er passe fornøyd med, og at det sosiale livet kanskje ikke er som før. Da skal du vite at du ikke er den første som får en reaksjon i en sånn situasjon, legen min kunne fortelle at dette er relativt vanlig i forhold til hva jeg trodde... Jeg fikk ikke diagnosen deprimert, men at jeg var lettere deprimert.

Det jeg gjorde var altså å prate om det, og dette fikk meg til å jobbe litt med meg selv, forstod at flere hadde/ har hatt deg som meg - og ikke minst VÆRRE, og klart seg godt gjennom det! Å tenke positivt, få "guts" til å skulle klare dette, og leste litt veldig enkel psykologi og så det hele litt utenfra på en måte... Bestemte meg for å lære av dette og bli sterkere av det. Gikk mye opp og ned, men etterhvert ble alt bedre..

Jeg fikk meg forresten en sommerjobb der vi bodde tett, og jeg var nødt til å være sosial, det var et lurt trekk

Håper du med god hjelp klarer å komme deg ut av dette før det blir værre, for jeg tror du kan klare det veldig bra!!

LYKKE TIL!