Hva tenker dere som folk som utdanner seg innen

[Gjest LanaLane]

Bra det finnes noen der ute da:)

Jeg er litt redd for det selv, at teorien skal ta moroa utav sangen. Jeg liker ikke å analysere hvorfor noe høres pent ut, om det er pga at duren harmoniserer med et eller anna etc, men jeg vil heller det enn å studere noe jeg ikke liker så godt.

Det med kontakter er vel ganske riktig, men jeg vet av flere som ikke er så flinke men pga kontakter blir booket overalt.

[Gjest Langsyne]

Jeg er en "kunstner" og har ikke fått annet enn støtte, enda jeg lever "livsfarlig" og aldri kommer til å få en "jobb". Hm.

På kunstskolen jeg gikk på var vi ikke fattige, hjerteskjøre og naive drømmere, om å få verdens beste jobb og bli lykkelig ever after. Men hardt arbeidende mennesker som gjerne heller eter pasta til middag i en uke, slik at vi kunne få råd til maling og utstyr og sitte resten av uka å tenke på oppgavene våre, enn eting og penger. Og ikke for å fordømme her, alle som velger andre yrker. Vi fokuserer bare ulikt og har forskjellige drømmer. Men ironien var til folk i denne trådensom fordømmer å snakker i helt uvitenhet om et miljø og arbeidsliv som dere beskriver helt villedende om.. Noe jeg synes er mer skremmende enn å velge et yrke etter sine drømmer. Man er NØDT til å være realistisk når man velger yrke. Kan man holde på med dette i mange år? Om man ikke gjør det, skaper det mer utrygghet og ulykke enn lykke, vel?

Jeg har det trygt og godt. Det er bare å stå på, ts. Er enig med mange her!

Endret 12. januar 2009 av Langsyne

[Kamikatze]

Pffff... Er man villig til å leve på pasta for å realisere seg, så klarer man nok å overleve i en ufaglært stilling også, om det skulle knipe. I alle fall for en periode.

Det som uansett er sikkert, er at jo mer kunnskap man tilegner seg, helst over et bredt felt, jo større mulighet har man for å kunne brukes i beslektet sammenheng.

Her har det mye med innstilling og grunnholdning å gjøre. For om en maler ikke selger bildene, er det kanskje muligheter å gjøre ekstrainntekter på skiltmaling og dekor. Dette kan funke fint for noen, men for andre vil det være å anse som prostitusjon, og totalt utelukket.

Poenget blir uansett at VIL man noe sterkt nok, finner man en vei.

Selv hadde jeg stor glede av å være utøvende, men innså at jeg ikke hadde talentet, viljen og forsakelsen boende i meg, som ville ta meg videre. Min løsning ble å jobbe med det tekniske aspektet. Der trengs folk i kulissene også, og det er litt greit at noen av de har kaldsvettet litt på de skrå bredder, slik at de bedre forstår hva jobben deres egentlig dreier seg om.

Nå jobber jeg med noe som ikke engang er beslektet, og trivs som plommen i vannet. Jeg har mange interessefelt. En tjommi som gjorde karriere i sitt forrige liv, driver nå vaskebyrå. Andre kolleger av ham er ansatte i kommunens kulturavdeling, økonomiavdeling, en driver innspillingsstudio, en sliter som komponist, flere er fremdeles utøvende musikere. Go for it.

Edit:

Jeg lever mitt liv, det trådløse tastaturet sitt eget...

Endret 12. januar 2009 av Kamikatze

[Gjest Stjernedryss]

Kanskje du får dra på skoleturné for rikskonserten? -Bare sånn hurtig nevnt fra toppen av hodet.

[Gjest Gjest_jadda_*]

Poenget blir uansett at VIL man noe sterkt nok, finner man en vei.

Jeg tror det går på denne, er viljen til stede så gjør du det som skal til. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Å si at om man VIL noe, så oppnår man det, er ekstremt naivt Og ganske nedlatende og fornærmende over dem som virkelig virkelig VIL, men som til tross for dette likevel ikke får det til. Slike fraser hører hjemme i amerikanske filmer, hvor helten alltid er pen og skurken er skjeløyd.

Jeg tenker vel at vedkommende antageligvis i beste tilfelle kommer til å ende opp som korist for en middelmådig norsk popstjerne, for alltid gjemt i bakgrunnen. Og det er ganske langt fra drømmen om å bli den nye Sissel Kyrkjebø.

[Kamikatze]

Å si at om man VIL noe, så oppnår man det, er ekstremt naivt Og ganske nedlatende og fornærmende over dem som virkelig virkelig VIL, men som til tross for dette likevel ikke får det til. Slike fraser hører hjemme i amerikanske filmer, hvor helten alltid er pen og skurken er skjeløyd.

Jeg tenker vel at vedkommende antageligvis i beste tilfelle kommer til å ende opp som korist for en middelmådig norsk popstjerne, for alltid gjemt i bakgrunnen. Og det er ganske langt fra drømmen om å bli den nye Sissel Kyrkjebø.

Nå tok du det ganske bra ut av sin sammenheng da. Jeg skriver jo nettopp at der kan finnes en mulighet til å finne en levevei i det, nettopp fordi sissel, og sånne, alltid vil ha behov for korister, backingmusikere, scenearbeidere, lydteknikere, sjåfører og impressarioer. -Musikkjournalister, kamerafolk, sminkører, arrangører, billettselgere, orkestratorer(?), producere og produsenter, plateselskapsansatte, ringetonemakere, pianostemmere. Lese hele tråder, vet du. Ellers risikerer du å gi hule råd.

Endret 12. januar 2009 av Kamikatze

[Gjest Gjest]

Nå tok du det ganske bra ut av sin sammenheng da. Jeg skriver jo nettopp at der kan finnes en mulighet til å finne en levevei i det, nettopp fordi sissel, og sånne, alltid vil ha behov for korister, backingmusikere, scenearbeidere, lydteknikere, sjåfører og impressarioer. -Musikkjournalister, kamerafolk, sminkører, arrangører, billettselgere, orkestratorer(?), producere og produsenter, plateselskapsansatte, ringetonemakere, pianostemmere. Lese hele tråder, vet du. Ellers risikerer du å gi hule råd.

Jeg har lest hele tråden Og der har jeg blant annet lest at ts ikke engang har lyst til å høre om alternative ting som "du kan jo bli musikklærer". Om man ikke er vilig til å en gang høre om at man kanskje må jobbe som noe annet enn solist for å få det til å gå rundt, så bør man rett og slett få beina litt ned på jorden.

Og at man ikke får det til bare fordi man virkelig VIL gjelder uansett Om man VIL bli solist, og ender opp som musikklærer i barneskolen, så har man ikke "fått det til", sånn jeg ser det.

Husk at selv noen av Norges mest kjente skuespillere må stille opp i pinlige reklamefilmer for å få ting til å gå rundt. Vi har vel alle gremmet oss over Guri Schankes vitaproreklamer, og Espen Skjønbergs og Dennis Storhøis Storebrandreklamer...

[Kamikatze]

Norske skuespillere er generelt så dårlige at de trenger å tuktes litt i reklamens skjærsild.

Men jeg fikk jo det stikk motsatte intrykket enn deg; nemlig at trådstarter nettopp så muligheten for å jobbe som musikklærer/musikkpedagog med denne utdannelsen, selv om dette ikke var førstevalget.

Jeg har ingen indikasjoner på at trådstarter faller inn i den endeløse rekken av "falsksyngende forvokste fjortiser med foreldreoppblåst ego, som vil bli popstjerne eller noe med media, slik at alle kan beundre dem", og som kun kommer til å underholde oss den dagen de skjeller ut idoldommere når de kastes på dør. Derfor lar jeg tvilen komme tiltalte tilgode, og betrakter henne som seriøs, inntil hun uttrykker noe som leder meg til å tro noe annet.

[Gjest LanaLane]

Takk kamikatze, det var koselig sagt:)

Grunnen til at jeg blir fornærma når folk sier "du kan jo bli musikklærer" er det at de automatisk regner med at jeg feiler, at jeg ikke er flink, og at jeg ikke KAN.

Om jeg blir tilbudt jobb som pedagog,musikklærer på barneskolen, blir jeg jo kjempeglad for erfaringen og relevansen selv om jeg fremdeles kommer til å prøve å nå målene mine.

Om jeg fikk være korist for Sissel(som en her sier) hadde jeg nok dødd av glede fordi jeg fikk gjøre det jeg elsket. Men ambisjonen om å bli bedre hadde nok ligget der likevel.

Jeg har aldri vurdert å melde meg på idol, norske talenter eller andre realityshow, jeg hater faktisk oppmerksomhet og vil absolutt ikke bli "kjendis" som så mange andre innen sangbransjen. Anerkjennelse og respekt innen bransjen er viktigere for meg enn at se og hør lurer på om de skal spandere sydentur på meg og kjæresten mot at de får ta bilder av oss.

Bare jeg får synge uten at det går utover økonomien, så skiter jeg i hvor, når og hvor mange mennesker det er(og som vet hvem jeg er). Det er ikke det det handler om, det handler om genuin interesse og kjærlighet til musikken, og det at man aldri er mer lykkelig enn når man synger.

[Gjest Langsyne]

Pffff... Er man villig til å leve på pasta for å realisere seg, så klarer man nok å overleve i en ufaglært stilling også, om det skulle knipe. I alle fall for en periode.

Det som uansett er sikkert, er at jo mer kunnskap man tilegner seg, helst over et bredt felt, jo større mulighet har man for å kunne brukes i beslektet sammenheng.Her har det mye med innstilling og grunnholdning å gjøre. For om en maler ikke selger bildene, er det kanskje muligheter å gjøre ekstrainntekter på skiltmaling og dekor. Dette kan funke fint for noen, men for andre vil det være å anse som prostitusjon, og totalt utelukket.

Poenget blir uansett at VIL man noe sterkt nok, finner man en vei.

Jeg tror det går på denne, er viljen til stede så gjør du det som skal til. Lykke til!

Endret 15. januar 2009 av Langsyne

[aline]

Jeg tenker BRA!!! Om de som tar en utdanning de virkelig brenner for, og ikke velger utdanning og fremtid på grunnlag av hva ANDRE synes man bør gjøre.

Jeg bommet på det selv, min store drøm var å begynne på kunsthøgskolen, utdanne meg til kunstner, og gjerne multikunstner. Etter å ha hørt på nok mennesker fortelle meg at dette da var helt ufornuftig og jeg kom aldri til å bli rik på den måten, så valgte jeg en utdannelse som passet andre, men som var helt feil for meg. Utdannet meg til grafisk formgiver istedenfor, og det var spennende og artig nok, men jeg hadde aldri lyst til å jobbe som grafisk formgiver.

Dermed endte jeg på kontor, ufaglært sådan. Sitter idag, som 34, fremdeles på kontor, men har tatt opp drømmen min igjen og begynt på kunstskole, skaffet meg eget atelier og håper på å i fremtiden kunne gå ned til deltid på kontor og dekke resten opp via maling, redesign og dans.

Tror nok det kan være vanskelig å BARE leve av kunsten, men det å ta en utdannelse innen slike ting, betyr jo ikke at man ikke kan gjøre andre ting på deltid, men ha fokusen på drømmen sin.

Er det slik at folk flest ser ned på "risky",talentbaserte utdanninger som maler/kunstner, skuespiller,sanger(har inntrykk av de som vil studere fiolin etc får mer respekt)?

Tror nok kanskje ikke folk ser ned på "oss", men for mange er det så ufornuftig og utrygt at de bare MÅ si ifra.

Jeg tar det tidvis som en fornærmelse jeg, tror de ikke jeg er gjennomtenkt nok og voksen nok til å ha tenkt igjennom ting før jeg gjør det?

Fikk noen yderst få reaksjoner som dette når jeg nå gikk til anskaffelse av atelier, "er det noe penger i det da?" .... vel, for det første JA! jeg går faktisk ut ifra at jeg kommer til å tjene litt penger, men uansett er det ikke pengene som er målet, det er det å få jobbe med noe som gir livet mitt mening, noe som gjør at jeg føler jeg lever, noe som skaper positiv energi og glede.

Ingen av kontorjobbene mine har gjort dette, de er bare jobber, for å ha råd til livets opphold, det holder ikke for meg.

"Jøss, enda en kunstnerwannabe som vil følge hjertet og som har hatt for god råd."

Beklager, men det er faktisk slik jeg tenker, og på det punktet har jeg fordommer. Slik jeg ser det har man aldri prøvd å leve med lite penger hvis man velger en slik utdanning. Klart det går an å tjene penger i talentbaserte yrker også - til dels gode penger, men da må man være blant dem som er virkelig, virkelig gode. Og hvor mange vet det med sikkerhet før de begynner utdanningen.

Det er nok ganske mange kunstnerspirer som vet mye om hva det betyr å ha lite penger, men det er ikke det som er viktig. Man har vel sjelden kunstner-yrke dersom hovedfokusen er på å tjene mest mulig penger.

og dette med at man må være blant de virkelig virkelig gode, og at man ikke vet det med sikkerhet.... nei, det vet man ikke, men dersom alle skulle latt være å ta en sjans på noe de virkelig virkelig har tro på,f ordi de ikke har noen garanti for å være blant de aller beste, så hadde ingen kommet noen vei.

Jeg tviler på ingen måte på at jeg er dyktig, jeg vet at jeg kommer til å selge bilder, jeg vet også at jeg kan kommer til å jobbe med å lære bort dans. Jeg har ventet helt til jeg ble 34 år og kommet meg over en lengre syk periode pga at jeg levde feil for både psyke og kropp, før jeg skjønte hvor viktig det faktisk var å følge lidenskapen min. Skulle ønske jeg hadde lyttet til meg selv når jeg var yngre, nå må jeg løse alt dette samtidig som jeg har full jobb.

Jeg mener at man må være veldig engasjert og dedikert, men at alt går.

Mener også at mennesker som bryr seg med andres valg og deres forventninger til oss ofte får oss til å velger veier i livet som er fornuftige, men som ikke gjør oss lykkelige.

Har dummet meg ut på den måten selv. Og jeg er ikke typen til å bli manipulert eller stole blindt på andre. Valgte en kjempefornuftig utdanning som kan brukes til "alt", men det var en fiasko.

Gjør det hjertet ditt vil og husk at det aldri er for sent å endre retning. Dersom dette ikke er det du skal drive med resten av livet så finner du ut av det etterhvert, men nyt at du gjør det som gjør deg glad!

er så hjertens enig, i hele innlegget ditt.

Det er viktigere en man tror å følge sitt eget hjerte, tørre å tro på seg selv og sine kunnskaper, lidenskaper og drømmer.

Har altfor høye ambisjoner enn som så, men det tør jeg iallefall ikke å si for da får jeg bare "men er du SÅ flink da?". Bare kjæresten min som har skikkelig tro på meg, men han har jo ikke mye valg :gjeiper:

kjenner igjen den... hehe

men får heldigvis en annen tone så fort folk ser noe av det jeg lager, har fått endel "jøss, du ER jo flink jo! Det der er mer en en hobby, du må virkelig gjøre noe med talentet ditt!"...

Og jeg skjønner at det er koselig ment, og tar det forsåvidt som kompliment, men flirer og erter alltid litt over den første "Jøss, du er jo flink jo!" som nesten kommer som ett sjokk...

Jeg tenker vel at vedkommende antageligvis i beste tilfelle kommer til å ende opp som korist for en middelmådig norsk popstjerne, for alltid gjemt i bakgrunnen. Og det er ganske langt fra drømmen om å bli den nye Sissel Kyrkjebø.

igjen, dersom alle skal tenke slik, ville jo ikke slike som Sissel Kyrkjebø kommet noen vei heller, fordi hun ville utdannet seg til økonomi og droppet sangdrømmen fordi hun "sikkert ikke kom til å bli annet en en korist".

har man en drøm, og tror på at man er dyktig nok til å komme en vei man selv vil være fornøyd med (ikke alle trenger å bli Sissel Kyrkebø for å føle de kommer dit de vil), så er min mening at man bør følge den drømmen.

[Gjest LanaLane]

Takk for fint svar Aline(som vanlig ) Om du vil kan du godt sende meg bilde av maleri på PM når ble jeg nysgjerrig!

Jeg tror en stor del av grunnen til at jeg får "jaja,du kan jo bli musikklærer" er at, som du sa, ingen har sett talentet(?) mitt før (grunnen til spørsmålstegnet er at det er uhyre vanskelig for meg å si at jeg er flink).

Foreldrene mine har aldri giddet å komme på konserter til tross for at de er med på alt de andre søsknene mine gjør. Klassisk/kirkemusikk er kjedelig, eller som pappa sa etter den eneste konserten "jeg holdt på å sovne jeg". Greit nok at det ikke er din type musikk, men hold kjeft liksom.

Når kjæresten min kom på besøk og jeg viste ham den dvden fra koret mitt(og min solo) i USA, sa pappa "herregud, tvinger hun deg og til å høre på den fæle musikken". Ikke rart jeg har mista selvtillit pga dette (har hatt oppvask med pappa etter den gang,han sier ikke sånt mer og om han prøver seg så ber jeg ham tie stille).

Ei venninne og mormoren hennes kom alltid når jeg skulle synge, og det var godt å høre mormoren fra seg av begeistring og stolthet(har kjent henne siden jeg var 7 år) men sårt at mine foreldre ikke brydde seg om å høre på.

Er kanskje ikke så rart at jeg aldri har turt før?

Oi, var litt off topic, men jeg måtte bare få det ut

[aline]

Takk for fint svar Aline(som vanlig ) Om du vil kan du godt sende meg bilde av maleri på PM når ble jeg nysgjerrig!---

---

Er kanskje ikke så rart at jeg aldri har turt før?

Oi, var litt off topic, men jeg måtte bare få det ut

Bare koselig, har sendt deg noen bilder.

nei, er dessverre ikke rart du ikke har turt før!

godt du tør nå, en ting er at det er vanskelig å si man synes man er flink, den har jeg følt på selv og gjør vel tidvis enda (janteloven hjelper ikke).

Men tør du synes du er flink selv? sånn når du er helt alene og ingen andre kan dømme deg for å synes det?

[Gjest LanaLane]

Men tør du synes du er flink selv? sånn når du er helt alene og ingen andre kan dømme deg for å synes det?

Hmmm...ja, jeg synes vel det. Men er litt redd for at det høres helt annerledes ut i hodet mitt enn utenfor

[aline]

Hmmm...ja, jeg synes vel det. Men er litt redd for at det høres helt annerledes ut i hodet mitt enn utenfor

skjønner det, men så lenge du synes det selv, og vet det er en lidenskap som du tror vil bringe livet ditt noe, dersom du jobber med det, så er det verd å satse på slik jeg ser det.

[Kamikatze]

Foreldre, søsken, slekta og kjærester har ikke injurierende kraft. Enten husker de når du sang potte falskt som femåring, eller de er overentusiastiske i å støtte deg.

Men en indikasjon bør det være at koret skyver deg fram som deres solist. Et kor gjør ikke det, om glasset løper å gjemmer seg, når du tar den høye C :gjeiper:

Oftest dreier det seg om å finne rett nisje, og så er resten markedsføring. Og hva så om det viser seg at du ikke kan leve som utøvende? Livet ditt blir i alle fall ikke fattigere om du driver på med dette. Det er ingen konkurranseidrett heller. Er du en av de få priviilligerte som får drive med dette på heltid, så er jo det bare fett nok. Men der finns mange musikere i Norge som trivs helt utmerket i en vanlig jobb, og som gjør gode ekstrainntekter på musikken i helger etc. Så du skal bare satse, uavhengig av om du tar musikkutdannelse, eller ei.

Gjentar meg selv litt nå, men det var mest ment som en liten oppmuntring, mer enn debattinnlegg, da.

[Gjest Gjest]

NISS i oslo har iallefall musikkutdanning,ikke vitenskap med lesing osv.men praktisk(sikkert noe lesing og da).De har også teater/skuespillerlinje,makeup artist linje osv.

[Gjest LanaLane]

NISS i oslo har iallefall musikkutdanning,ikke vitenskap med lesing osv.men praktisk(sikkert noe lesing og da).De har også teater/skuespillerlinje,makeup artist linje osv.

Takk for tipset, så der inne nå, men de utdanner fortrinnsvis i populærmusikk og det er ikke det jeg helt ser for meg Er mye lesing, fokus på "bransjekunnskap" og ikke så mye på klassisk sang og kunsten i det.

Men takk likevel!

[Gjest Gjest]

Generelt er min første tanke at "Da har du og jeg veldig lite til felles."

Etter å ha lest innleggene dine, kan jeg si at jeg tror ikke at du kommer til å gjøre det stort innen musikk. For å få det til, må du ha en stor tro på deg selv, og du sier at du er usikker. Dessuten er du faktisk begynt å bli gammel når du er 23 år. Om en debutant på 16 - 18 år tenker man at han/hun er uferdig, og at personen har muligheter for å utvikle talentet sitt videre. Når du er 23 år har du kommet såpass langt at folk vil sette større forventninger til deg. Dette er holdninger du allerede sikkert har møtt, og som du fortsatt kommer til å møte. Og hvis du ikke tror på deg selv, vil få andre tro på deg.

Hvis man er kunstner og gjør det bra (tjener penger), får man respekt. Hvis man ikke gjør det bra, får man ikke så mye respekt. Kjenner til en fyr i 40-åra som har malt hele livet, men ikke solgt ett bilde. Det er ganske tragisk, spør du meg... Han sitter stort sett på pub og bruker trygda si på øl. :-P