Vil man noen gang være 100% sikker?

[Gjest Zalomine]

Jeg trur du har rett i at ingen vet hvordan et avstandsforhold er før de har opplevd det. Merket på mine venner som bare lo og syntes jeg var helt rar, fordi jeg savnet ham til en stadighet.

Det som skjedde i mitt tilfelle var rett og slett at dess nærmere vi kom den dagen han skulel komme på "besøk", rett og slett altså han skulle komme på besøk og bli boende til vi fant en plass og flytte sammen, dess nærmere vi kom den dagen dess mer i tvil ble jeg. Jeg traff samtidig forøvrig han som nå er min samboer, men jeg var aldri utro altså, på den tiden var vi venner, og instilt på at noe mer ble det ikke.

Men jeg klarte ikke flytte sammen med eksen jeg. Jeg innså at jeg ikke elsket ham, at han var en jeg var glad i som en venn, at jeg var "forelska i følelsen av å ha en kjæreste", men ikke i ham. Det var ikke rett å slå seg til ro med det, når jeg kunne få noe bedre. Jeg var bare 22 år, og følte meg altfor ung til å "slå meg til ro med det trygge".

Ikke et sekund har jeg angret på det. Jeg var aldri i tvil om å flytte sammen med min elskede, og jeg har aldri angret et sekund. Jeg elsker ham, og jeg vet inni meg at dette er den rette for deg.

Men, jeg skjønner tankene dine meget godt, tvilen om hva som er rett for deg.

Men, helt ærlig, du sier at om du flytter sammen med ham så føler du at du bare kaster bort tid... Om det er det du føler, da ser jeg ingen grunn til at du skal flytte sammen med ham. Men dersom du føler at der er en mulighet for at alt dette bare er "kalde føtter" som følge av at nå skal det endelig skje, etter så lang tid med avstand, ja samboerskap kan føles skremmende nært... Om du trur det kanskje bare er noe slikt så ikke la muligheten forsvinne fordi du er redd. Men, gå ikke inn i et samboerskap dersom du føler at det bare er bortkastet tid, og går og venter på at det skal ha vart lenge nok til at du kan si "dette fungerer ikke" og flytte ut....

Til syvende og sist så er det ingen andre enn du som vet hva som er rett for deg.

Lykke til!

[VesleBråka]

Jeg mener at man VET når man har funnet den rette. Det finnes ikke tvil hos meg, jeg ønsker å leve livet mitt sammen med kjæresten min. Vi startet også ut med 6 mnd avstandsforhold først, men jeg var ikke i tvil da heller, ikke et sekund. Jeg har hatt avstandsforhold før, hvor jeg var i "tvil", dvs jeg kunne ikke se for meg at vi kom til å være sammen i flere år. Så jeg brøt av. Jeg konkluderte med at HVIS man kommer til et punkt hvor man begynner å stille spørsmål ved forholdet, så er tvilen så sterk at man bare fornekter den hvis man ikke innser at ikke alle er den store kjærligheten. Tvilen kommer innenfra, og prøver å fortelle deg noe. Og for all del, ikke flytt sammen med noen fordi dine venninner er gift og har barn...

[Gjest Hilde K S]

Jeg har vært sikker på at han jeg er gift med er den rette fra dag 1.

Vi har nå vært sammen i 11 år og klart det ikke har vært rosenrødt alle disse dagene. Men jeg synes forholdet vårt er verdt å kjempe for og har alltid vært sikker på at jeg ikke kommer til å forlate han.

Men man vet jo aldri hva livet bringer ! Han kunne jo komme til å forlate meg med en nydelig blond og yppig sekretær......

Jeg tror ikke jeg ville flyttet sammen med noen dersom jeg var usikker.

[Gjest Anonymous]

Nei det kan en ikke, men av og til må en ta en sjangse for å vinne :D

[Gjest Poirot]

Mulig jeg tar feil, men tror ikke alltid man VET når man har møtt den rette. Tror mange isåfall "vet" feil, ellers så ville ikke så mange skilt seg.

[Gjest Vega]

Få i alle fall ikke barn, før du er sikker.

Det å flytte sammen, er ikke en stor deal i sammenligning. Etter en tid vil du vite.

Du vet selv hva som er best. Det forundrer meg at du likevel tenker tanken på å flytte med ham, når du tviler slik - da går tvilen i begge retninger - ergo er du ikke bare negativ?

Var du det - ville du ikke tvilt, men visst.

Man har aldri noen garantier. Men barn ville jeg ventet med, siden det er en alvorlig avgjørelse, - det trenger ikke være en konsekvens av samboerskap - dette bestemmer du selv når den tid kommer.

Tenk i motsatt retning - om du var sikker på dine følelser - og han hadde dine tanker og tvil - ville du da at han skulle flyttet med deg, eller ville du at han skulle fulgt sin tvil og latt deg gå videre i livet...

Jeg vet ikke om du er meget forsiktig og tvilende av natur - flytte sammen innebærer ikke det store spranget - man finner ut ting på veien, når man bor sammen...

Alle kan bekymre seg for at det ikke vil fungere, det tror jeg er naturlig, men tror gleden er tilstede likevel, i kanskje sterkere grad enn tvilen...

Det er bare du som vet.

[Gjest Zalomine]

Mulig jeg tar feil, men tror ikke alltid man VET når man har møtt den rette. Tror mange isåfall "vet" feil, ellers så ville ikke så mange skilt seg.

Eller så gifter de seg uten å vite.

Jeg ble sammen med min eks, uten å vite. Han er min eks. Jeg følte aldri sikkerhet om at dette var den rette, men prøvde overbevise meg selv om at det var han nok. Det hadde kunne vart en stund, men tok altså slutt.

Da jeg traff min samboer og ble kjent med ham, så falt jeg for ham. Allerede fra før han kysset meg første gangen har dette føltes rett. Jeg VISSTE inni meg at dette var den jeg skulle være sammen med, lenge før vi offisielt ble sammen.

Ikke alle føler denne sikkerheten når de blir sammen med noen. Og MANGE innbiller seg nok at de sikkert føler den.... det gjorde jeg også. Det er ikke fordi man er dum, men man vet ikke bedre før man har truffet den rette. Dersom man aldri har følt det, så spør man "hvordan vet man?", men når man vet, da vet man at man bare rett og slett VET, på en ubeskrivelig måte.

Det er mine små meninger i alle fall. Men jeg rotet meg dessverre bort fra tema

[Charmina]

ofte når man er usikker er det kanskje noe som ikke helt er som det skal?

Man må alltid prøve...........og kanskje feile for å finne ut av ting.

Etter at jeg traff min kjære har jeg vært helt sikker fra dag en - har aldri før opplevd det slik!

Lykke til!

-Charmina

- Sukk ser at en bruker har fått seg samme bilde som meg på innleggene sine.Håper hun finner seg et annet istedet

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg godt igjen. Jeg var kjæreste og samboer i 10 år! I fem av disse grublet jeg på om dette var rett. Jeg brøt ut av forholdet til slutt. Da jeg traff min nåværende, var det for min del kjærlighet ved første blikk og jeg husker jeg tenkte noe så banalt som "befrukt meg" - altså at dette var far til mine barn. Fem år etter stemmer denne følelsen.

Når det er sagt - jeg hadde et mye mer harmonisk forhold til type nr 1. Vi var mye bedre venner, hadde helt andre samtaler. Men det var det det var. Ingen stor kjærlighet som skaper de små problemene, men heller inge lidenskap som gir de store høyder - slik jeg har det i dag.

Min erfaring er at når klisjeene om kjærlighet gir mening for deg, da er du på rett spor......

[Gjest Anonymous]

Kan man virkelig vite det fra dag en :o

Synes vel kanskje det er litt naivt..Man kan jo håpe. Men man kjenner jo ikke personen skikkelig før det har gått en tid. Er det slik at noen er en bedre menneskekjenner enn andre da, at de vet hvordan en person er ved første øyekast...Eller hva er det de har forelsket seg i?

[Kaktus]

Jeg og mannen min har vært sammen siden jeg var 17 og han 18. De første 6 årene av forholdet vårt var avstandsforhold pga. studier og jobb - så jeg vil nok si at jeg har litt erfaring med hva dette innebærer. Men jeg var aldri i tvil om at vi skulle flytte sammen når jeg var ferdig med studiene, og jeg var vel aldri i tvil underveis heller, om at det skulle bli oss to. Jeg VISSTE ikke at dette var mannen i mitt liv da jeg traff ham (tvert imot - han var jo bare en ungdomsforelskelse), men etterhvert fant jeg ut at jeg ikke kunne leve uten den personen som er min beste venn og som fortsatt etter 9 år kan få meg mo i knærne...

Jeg tror at det er viktig å teste et forhold i hverdagen, spesielt når det har vært avstandsforhold. Ting kan bli ganske annerledes når man ser hverandre hver dag og skal dele bolig.