Hva gjør man når..

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Hei folkens! Godt nytt år =)

Historien er lang, men jeg skal korte det ned så dramatiske hendelser blir bare kalt det, uten å gå for mye i detalj.

Jeg møtte en gutt høsten 07 og vi hadde noe på gang i 3 måneder før jeg gjorde noe som såret han skikkelig og han mistet all tillit til meg (vi var ikke sammen, men han følte det gjerne sånn). Jeg var hele tiden klar over at han utviklet følelser for meg, jeg opplevde det samme for han men sa det aldri.

Etter dette, hadde vi en turbulent periode utover de første månedene i 08 (datet aldri igjen, men snakka mye om følelsene og det som skjedde). Han prøvde å såre meg men jeg visste hele tiden hva han egentlig følte. Mye dramatikk i denne perioden, som endte brått da vi bestemte oss for å skjerpe oss og gå videre. Vi har noen felles venner, så vi hadde en ok tone når vi så hverandre.

Sommeren kom, jeg reiste, han jobba mye her, vi snakka sjeldent (nesten aldri) og så hverandre kanskje 2-3 ganger. Den ene av de gangene sa han hadde begynt å date ei, men det ble plutselig slutt fordi at hun ba han velge mellom meg og henne. Dagen etter var vi sammen med andre ut, og han prøvde å fiske etter min oppmerksomhet hele dagen, uten hell. Det endte med at han prøvde seg på hun jeg kjente der (venninne av en venninne) og de lå sammen når alle dro hjem. Hun fortalte meg om det (men var ute etter sympati fordi hun følte seg brukt). Jeg klikka på han (hadde ikke retten, jeg vet det) og han ble sint på meg.

De følgene ukene snakka vi ikke (han ville ha meg unna), men han henviste seg til bestevenninna mi hele tiden og klaget over at jeg lekte med hans følelser osv.

Etterhvert fikk han "kjæreste" og det roet seg ned mellom oss. Fortsatt ikke på talefot, men hilste. Jeg begynte å date en.

Rundt november nå i 08, så han meg med denne gutten og fortalte meg at han fortsatt er forelsket i meg og det gjør han vondt for han vet ikke hva han skal gjøre med det, men vi kunne snakke igjen og være venner. Greit for meg.

Men så har han ikke gitt seg med følelsespraten. Til meg og mine venner. Om at han sitter fast og føler seg bortkommen fordi han elsker meg men føler at han ikke kan stole på meg og dermed ikke være sammen med meg.

Jeg på min side, har fortsatt følelser for han, men det jeg slet med fra starten var dette med at jeg er imot forhold...eller, ikke imot, men jeg har aldri hatt et forhold og har på en måte tatt bevisst avstand til det. Så jeg vet ikke om jeg VIL ha et forhold en gang,men jeg savner han og jeg har sterke følelser for han.

Nå er både han og jeg fastlåst av hver våre grunner, og vet ikke hva vi skal gjøre. Jeg dater forsåvidt fortsatt den samme (vi er ikke sammen), men han er nå singel etter jenta fra høsten.

Hva kan jeg gjøre...? La det gå bare? Jeg tror jeg klarer det, men jeg tror ikke han klarer det langsiktig.

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Anybody? Vær så snill å ta dere tid til å lese innlegget, jeg beklager at det er langt, men det er alt jeg tenker på om dagen og det tærer på kreftene...

[Cognizance]

Jeg er misunnelig. Det skjer i hvertfall noe i livet ditt, selv om det er over middels mye drama. Dette er livet! Om hva du bør gjøre? Hva med å bekymre deg mindre, gruble mindre, nyte livet, og la ting skje?

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Jeg er misunnelig. Det skjer i hvertfall noe i livet ditt, selv om det er over middels mye drama. Dette er livet! Om hva du bør gjøre? Hva med å bekymre deg mindre, gruble mindre, nyte livet, og la ting skje?

Du fikk meg hvertfall til å smile da Joa, det skjer alltid et eller annet. Nå er det jo egentlig ganske rolig, ikke så mye drama som skjer nå. Men mye som skjedde før som jeg tar tak i nå nettopp fordi jeg ikke gadd å bruke så mye tid på det. Jeg har vært veldig passiv det siste halvåret. Latt han bekymre seg og løpe frem og tilbake og hoppe opp og ned. Men merker at det funker bare kortsiktig, og ting kommer og innhenter meg.

[Gjest Daisy Dean]

Hvis dere begge har følelser for hverandre så må dere bare legge hjertet deres på slakterbenken and give it a shot. Enten blir dere lykkelig, eller så blir dere skuffa. Men 50/50 sjans er bedre enn på lotto, så hvorfor ikke?

Det virker som dere begge lengter etter å være sammen, prøve å finne ut av disse følelsene dere har. Ikke vær så redd...du lever nå! Bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man ikke turte. Og man må ikke være kjærester for å ha et forhold. Men dere kan være eksklusiv, ikke date noen andre for eks, eller det som måtte passe dere. Jeg er, av samme grunn som deg, imot stereotyp forhold/kjærester osv, og hatet tanken på å være noens kjæreste,kone, u name it, men av og til må man bare la det gå. Forhold handler om kompromiss, og for en man er glad i,gjør man det meste. Og det finnes ingen regler for hvordan et forhold skal være, det bestemmer dere helt selv. Lykke til:)

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Hvis dere begge har følelser for hverandre så må dere bare legge hjertet deres på slakterbenken and give it a shot. Enten blir dere lykkelig, eller så blir dere skuffa. Men 50/50 sjans er bedre enn på lotto, så hvorfor ikke?

Det virker som dere begge lengter etter å være sammen, prøve å finne ut av disse følelsene dere har. Ikke vær så redd...du lever nå! Bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man ikke turte. Og man må ikke være kjærester for å ha et forhold. Men dere kan være eksklusiv, ikke date noen andre for eks, eller det som måtte passe dere. Jeg er, av samme grunn som deg, imot stereotyp forhold/kjærester osv, og hatet tanken på å være noens kjæreste,kone, u name it, men av og til må man bare la det gå. Forhold handler om kompromiss, og for en man er glad i,gjør man det meste. Og det finnes ingen regler for hvordan et forhold skal være, det bestemmer dere helt selv. Lykke til:)

Tusen takk for svaret ditt.

Det "normale" hadde selvfølgelig vært å gi det et forsøk på å bli sammen. Det er bare det at jeg vet ikke hvordan vi skal gå frem. Akkurat nå er det 0 tillit og veldig mye irritasjon som kommer frem bare vi begynner å snakke sammen. Det er på en måte så mange av disse dramatiske hendelsene vi bare har kranglet om, men ikke snakket ut om. Og vi kommer oss ikke dit. For det meste backer han ut av tanken på å sitte ned med meg for å snakke ordentlig, for han sier at han ikke kan være så nær meg uten å..være nær meg.

Hvordan kommer jeg ut av dette med at jeg ikke støtter kjæresteforhold?

[Gjest Daisy Dean]

Tusen takk for svaret ditt.

Det "normale" hadde selvfølgelig vært å gi det et forsøk på å bli sammen. Det er bare det at jeg vet ikke hvordan vi skal gå frem. Akkurat nå er det 0 tillit og veldig mye irritasjon som kommer frem bare vi begynner å snakke sammen. Det er på en måte så mange av disse dramatiske hendelsene vi bare har kranglet om, men ikke snakket ut om. Og vi kommer oss ikke dit. For det meste backer han ut av tanken på å sitte ned med meg for å snakke ordentlig, for han sier at han ikke kan være så nær meg uten å..være nær meg.

Hvordan kommer jeg ut av dette med at jeg ikke støtter kjæresteforhold?

Kanskje du bare er nødt til å gi ham et ultimatum: Prøv eller gi faen. Ut ifra det du har skrevet så virker det som at du hadde hatt alle forutsetninger for å gå videre i livet ditt hvis ikke han var tilstede, eller er jeg helt på jordet? For sånn som dere har det nå virker det bare utrolig krevende. Så jeg tenker jeg ville ha bedt ham om å gi det en sjans, eller holde seg unna meg. Hva du gjør er jo selvsagt opp til deg.

Jeg har vært anti-forhold siden jeg var tenåring(er ikke så gammel nå, men var ganske "inngrodd",selvstendig og bitter), og da jeg møtte min kjære bestemte jeg meg bare for å gi bånn gass og kjøre hele løypa om det var det som krevdes for å få ham. Enklere sagt så var det en bevisst tanke. Og jeg har dreti på draget mange ganger, og holdt på å falle tilbake i gammelt mønster, men har tatt meg sammen og valgt denne positive tankegangen. Verd å prøve??

Husk bare at hvis han ikke kan tilgi deg, så er det kanskje ikke en tilgivelse verd å strebe etter...eller kanskje dere kan begynne med å prøve å bygge et vennskap, men det forutsetter jo kanskje blanke ark? Bare tenker høyt her, jeg:)

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Kanskje du bare er nødt til å gi ham et ultimatum: Prøv eller gi faen. Ut ifra det du har skrevet så virker det som at du hadde hatt alle forutsetninger for å gå videre i livet ditt hvis ikke han var tilstede, eller er jeg helt på jordet? For sånn som dere har det nå virker det bare utrolig krevende. Så jeg tenker jeg ville ha bedt ham om å gi det en sjans, eller holde seg unna meg. Hva du gjør er jo selvsagt opp til deg.

Jeg har vært anti-forhold siden jeg var tenåring(er ikke så gammel nå, men var ganske "inngrodd",selvstendig og bitter), og da jeg møtte min kjære bestemte jeg meg bare for å gi bånn gass og kjøre hele løypa om det var det som krevdes for å få ham. Enklere sagt så var det en bevisst tanke. Og jeg har dreti på draget mange ganger, og holdt på å falle tilbake i gammelt mønster, men har tatt meg sammen og valgt denne positive tankegangen. Verd å prøve??

Husk bare at hvis han ikke kan tilgi deg, så er det kanskje ikke en tilgivelse verd å strebe etter...eller kanskje dere kan begynne med å prøve å bygge et vennskap, men det forutsetter jo kanskje blanke ark? Bare tenker høyt her, jeg:)

Det virker som en veldig sunn metode du tok i bruk for å bli sammen med din kjæreste.

Jeg har egentlig gått videre. Jeg har på ingen måte stoppet opp. Jeg tok en pause fra alt og alle i noen måneder på begynnelsen, mest for å kunne tilgi meg selv for det jeg gjorde. Så kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte at jeg fortjener å ha det godt jeg også, og da begynte jeg å date han jeg har nå. Vi har møttes siden oktober og hatt det veldig gøy sammen. Jeg har bare fortsatt de følelsene for "eksen".

Jeg har også kuttet ut "eksen" og bedt han enten slutte å snakke om meg når han var i nærheten av meg, eller rett og slett ikke være i nærheten av meg. Han har holdt seg unna meg også. Og jeg har holdt meg unna han. Men litt senere, så befinner vi oss i den situasjon hvor vi er dratt mot hverandre igjen. Og det som er dritt, er at hver gang det skjer, så virker det så naturlig for oss å være som vi er. Tulle med hverandre, fullføre hverandres setninger osv.

[Gjest Daisy Dean]

Det virker som en veldig sunn metode du tok i bruk for å bli sammen med din kjæreste.

Jeg har egentlig gått videre. Jeg har på ingen måte stoppet opp. Jeg tok en pause fra alt og alle i noen måneder på begynnelsen, mest for å kunne tilgi meg selv for det jeg gjorde. Så kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte at jeg fortjener å ha det godt jeg også, og da begynte jeg å date han jeg har nå. Vi har møttes siden oktober og hatt det veldig gøy sammen. Jeg har bare fortsatt de følelsene for "eksen".

Jeg har også kuttet ut "eksen" og bedt han enten slutte å snakke om meg når han var i nærheten av meg, eller rett og slett ikke være i nærheten av meg. Han har holdt seg unna meg også. Og jeg har holdt meg unna han. Men litt senere, så befinner vi oss i den situasjon hvor vi er dratt mot hverandre igjen. Og det som er dritt, er at hver gang det skjer, så virker det så naturlig for oss å være som vi er. Tulle med hverandre, fullføre hverandres setninger osv.

Når mennesker blir dratt mot hverandre som du skriver, så tenker jeg at her er det noe usnakket, som det i ditt tilfelle er. Men hvordan få i gang en åpen dialog om fortidens små monstre med en som er uvillig, det er ikke bare bare. Et forslag er at du kan sette deg ned og skrive evt fortelle ham alt du følte,forsto,gjorde feil,gjorde rett osv, så er det opp til ham å komme med respons om han vil det. Hvis ikke han er interessert så er det opp til deg å fortsette å mase, eller bare gi slipp på ham.

Fortiden er faktisk ingen behagelig plass å være i tankene dine, for det ender bare opp med at du en vakker dag ser tilbake på det livet som du ikke levde, fordi du var opphengt i fortiden. Been there, done that, har det mye bedre nå

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Når mennesker blir dratt mot hverandre som du skriver, så tenker jeg at her er det noe usnakket, som det i ditt tilfelle er. Men hvordan få i gang en åpen dialog om fortidens små monstre med en som er uvillig, det er ikke bare bare. Et forslag er at du kan sette deg ned og skrive evt fortelle ham alt du følte,forsto,gjorde feil,gjorde rett osv, så er det opp til ham å komme med respons om han vil det. Hvis ikke han er interessert så er det opp til deg å fortsette å mase, eller bare gi slipp på ham.

Fortiden er faktisk ingen behagelig plass å være i tankene dine, for det ender bare opp med at du en vakker dag ser tilbake på det livet som du ikke levde, fordi du var opphengt i fortiden. Been there, done that, har det mye bedre nå

Ja du har rett i at det er veldig mye usnakket. Vi har ikke snakket ordentlig om det jeg gjorde på begynnelsen, eller om de påfølgende månedene. Vi har ikke snakket om det han gjorde med venninna mi, eller hvorfor jeg ble sur. Vi har ikke snakket om han jeg dater og hva jeg føler. Vi har bare kranglet om det når det har skjedd.

Vi hadde blitt enige om at når jeg kom tilbake til byen jeg bor i (har vært utenbys i ferien) så skulle vi sitte og snakke ut om alt. Det var hans forslag. Så snakka vi ikke på noen dager og når vi begge var på msn igjen (er fortsatt bortreist) så hadde han så mye å gjøre med jobb og skulle ut å reise osv. Var plutselig så mye som kom i veien. Da tok vi samtalen over msn, og det er da jeg la ned regler om at vi ikke skulle ha noe annet enn et rent vennskap. Vi skulle bare hilse på hverandre om vi så hverandre. Han skulle ikke bli rundt meg eller venna mine. Ikke snakke om følelser vi har for hverandre. Bare hilse og gå hver vår vei. Han var helt enig, og det er her vi er nå.

Jeg har på ingen måte ikke levd livet mitt i løpet av denne tiden. Jeg har fortsatt med mine ting, og møtt en ny gutt som jeg trives med. Det er følelser som drar meg tilbake hele tiden. Og enten må jeg ha en måte å bli kvitt følelsene på, eller så må det skje noe annet

[Gjest Daisy Dean]

Ja du har rett i at det er veldig mye usnakket. Vi har ikke snakket ordentlig om det jeg gjorde på begynnelsen, eller om de påfølgende månedene. Vi har ikke snakket om det han gjorde med venninna mi, eller hvorfor jeg ble sur. Vi har ikke snakket om han jeg dater og hva jeg føler. Vi har bare kranglet om det når det har skjedd.

Vi hadde blitt enige om at når jeg kom tilbake til byen jeg bor i (har vært utenbys i ferien) så skulle vi sitte og snakke ut om alt. Det var hans forslag. Så snakka vi ikke på noen dager og når vi begge var på msn igjen (er fortsatt bortreist) så hadde han så mye å gjøre med jobb og skulle ut å reise osv. Var plutselig så mye som kom i veien. Da tok vi samtalen over msn, og det er da jeg la ned regler om at vi ikke skulle ha noe annet enn et rent vennskap. Vi skulle bare hilse på hverandre om vi så hverandre. Han skulle ikke bli rundt meg eller venna mine. Ikke snakke om følelser vi har for hverandre. Bare hilse og gå hver vår vei. Han var helt enig, og det er her vi er nå.

Jeg har på ingen måte ikke levd livet mitt i løpet av denne tiden. Jeg har fortsatt med mine ting, og møtt en ny gutt som jeg trives med. Det er følelser som drar meg tilbake hele tiden. Og enten må jeg ha en måte å bli kvitt følelsene på, eller så må det skje noe annet

Ønsker deg/dere i allefall lykke til:)

[DingDong]

Hei

Ser du er ei tirrende dame som får denne gutten til å hige etter oppmerksomheten din. Det beste er at du forstår disse mekanismene selv, det inntrykket får jeg i alle fall når jeg leser hva du skribler

Under alle disse følelsespratene deres, har du ikke sagt til ham at du ikke vil ha forhold og bevisst tar avstand til det da? Hvis han ikke forstår det, så er det jo hans problem, ikke ditt.

Klart det er kjipt når hjertet og logikk krasjer, men jeg tror det er lurest å holde på logikken, for mange ganger kan vi forutse konsekvensene ved å følge hjertet.

At han knulla venninna di forstår er forstålig, det var et drastisk steg for å få oppmerksomheten din, og det vet du - All oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, vet du.

Det er en ting jeg lurer på da, og det er hvorfor du er småkeen på ham. Det er ingenting i innlegget ditt om hvor fantastisk han er, bare at han er syk etter oppmerksomheten din.

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Hei

Ser du er ei tirrende dame som får denne gutten til å hige etter oppmerksomheten din. Det beste er at du forstår disse mekanismene selv, det inntrykket får jeg i alle fall når jeg leser hva du skribler

Under alle disse følelsespratene deres, har du ikke sagt til ham at du ikke vil ha forhold og bevisst tar avstand til det da? Hvis han ikke forstår det, så er det jo hans problem, ikke ditt.

Klart det er kjipt når hjertet og logikk krasjer, men jeg tror det er lurest å holde på logikken, for mange ganger kan vi forutse konsekvensene ved å følge hjertet.

At han knulla venninna di forstår er forstålig, det var et drastisk steg for å få oppmerksomheten din, og det vet du - All oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, vet du.

Det er en ting jeg lurer på da, og det er hvorfor du er småkeen på ham. Det er ingenting i innlegget ditt om hvor fantastisk han er, bare at han er syk etter oppmerksomheten din.

Hei, tusen takk for innlegget ditt!

Han vet at jeg ikke ville ha et forhold, og det er derfor han var lei seg mye av tiden når det ble slutt mellom oss. Han forstår ikke hvorfor jeg ikke vil ha et forhold, jeg har liksom ikke klart å forklare det med ord. Som alle andre jeg har snakket med, tror han at det er fordi jeg har blitt såret før og holder avstand. Så han har jo tenkt at med tid, så kommer jeg meg. Men det er ikke grunnen, og jeg tar ansvaret for at han ikke skjønner hvorfor.

Og du har rett i at han lå med henne for å få min oppmerksomhet, han sa det til henne og til en annen venninne av meg. Jeg leser han ganske greit, så jeg vet hvorfor han gjorde det.

Vel jeg kan fortelle hva jeg liker med han. Skrev ingenting om det fordi innlegget ble så langt

Det som alltid har vært viktig for meg, er at jeg skal være rundt positive mennesker. Jeg ler utrolig mye og er som oftest i godt og tullete humør, samtidig som jeg kan bli veldig seriøs og alvorlig. Jeg er the-go-to-friend. Alle som trenger råd, kommer til meg. Jeg snakker rett fra levra og er ærlig selv når jeg vet at det kan gjøre vondt. Jeg gir mitt syn uansett hvordan andre ser på ting. Jeg slet med å finne en gutt som kan være på samme nivå som meg. De jeg hadde involvert meg med før var alltid den typen som ikke TØR å si ting rett ut i frykt for at jeg skal bli sur eller noe. Denne gutten her, var stikk motsatt. Han sier akkurat det han mener og står for det. Han er den morsomste jeg noen gang har hengt med. Humoren hans er noe helt annet enn mange er vant med, noe som passer meg for jeg er litt rar selv. Han bryr seg ikke om hva andre mener, han kan finne på å si "nei, du har oppført seg som en dritt" foran hvem som helst (kan hørest dumt ut, men jeg funker sånn selv så jeg må ha en som er sånn).

Når vi er sammen, så er det så avslappende. Vi kan være de største klovnene mens alle andre ser rart på oss, og vi kan plutselig diskutere psykologi.

Han har et stort hjerte (de fleste jeg kjenner har seff det, men han er ikke dumsnill). Han er mer intelligent enn de fleste. Han behandlet meg som om jeg var det viktigste for han. Også er veldig attraktiv!

[Gjest TrudeLude]

Hei Isabell!

Nå har jeg lest innlegget ditt ,samt de svarene du har gitt her.

Det virker som om dere har mange "ulevde følelser" mellom dere. Vanligvis, når man føler slik for hverandre, så blir man sammen og får på en måte levd ut disse i trygge omgivelser. Man kan sitte sammen og fortelle hverandre hva man føler, gjøre ting for å vise den andre at man er forelsket osv.

Dere to sitter fast i en setting hvor dere hverken får snakket ordentlig om følelsene eller vist dem. Dere stenger alt inne, og når det koker over ,så blir det krangel og unngår å ta opp de virkelige temaene.

Nå er dere "venner", sant ? Jeg regner med at du er bortreist fortsatt og enda ikke sett han. Tror du at dette "vennskapet" er en løsning?

Slik jeg ser det, har du kun 1 løsning på problemet; å bli sammen. Dere er helt klart forelsket i hverandre.

Men dere virker ikke så samarbeidsvillige til det så det finnes et par kortvarige utsettelser. Det er det jeg tror dette vennskapet er.

Hva skjer når du går ut med han du dater nå, og eksen din ser dere to sammen? Hva om dere er veldig flørtete eller kysser, og eksen din ser det ? Tror du at han vil fortsette med dette vennskapet som denne tiden du har vært bortreist?

Hva om du ser han med ei annen jente? Vil du fortsette som før?

Jeg tror at dere kan PRØVE å fortsette. Altså, late som ingenting. Men følelsen dere får når dere ser den andre med noen, vil sette seg under huden deres og alt dere gjør vil bli farget av det.

Men du kan prøve det. Og du kan prøve å kutte ut kontakten helt igjen. Ikke snakke sammen, ikke hilse hverandre ,ikke se på hverandre.

Det beste er om dere sitter ned sammen og snakker ordentlig ut om alt.

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Hei Trudelude. Tusen takk for et utfyllende svar!

Vi er "venner" ja. Vi har ikke snakket på noen dager da, men det er fordi vi ikke har vært på nettet samtidig. Jeg er tilbake nå, men har ikke sett han enda. Hvis jeg går ut i helgen, ser jeg han sikkert.

Jeg har også tenkt på situasjonene som kan oppstå hvis han ser meg med "typen" jeg har nå, eller hvis jeg ser han med ei dame. Han har sett meg med han en gang, og da gikk vi bare sammen. Men vanligvis er vi flørtete og kysser og sånn. Og hvis "eksen" ser dette, så aner jeg ikke hva slags stemning det vil skape. Ingenting positivt hvertfall.

Jeg er mer vant til å se han med jenter, og mer vant med å koble ut følelser i slike situasjoner (på utesteder) fordi jeg tar hensyn til at jeg har venner rundt som vil ha det gøy. Om jeg hadde sett han med ei jente, så hadde jeg bare fortsatt med mitt, men antakeligvis vært lei meg uten å vise det, for vi har jo ikke noe på gang.

Å kutte kontakten ville ha vært ideelt for meg, men jeg tenker at det bare utsetter problemet og jeg orker ikke noe mer utsetting.

Å fortsette med dette "vennskapet" vil kjøpe oss noe tid, normalisere spenningen mellom oss en stund, men i bunn og grunn ikke løse noe problem.

Å bli sammen, tror jeg ikke er et alternativ en gang. Jeg klarer ikke tanken på et forhold. Noen som kan forklare meg hvorfor og hva som kan gjøres mot det ?

[DingDong]

Heisann, Isabell.

Leste svaret ditt om hvorfor du liker ham nå. Høres jo ut som om han (og du) har mange gode kvaliteter da. Trodde et øyeblikk at det var oppmerksomheten han ga deg som var grunnen til at du likte ham, men der tok jeg jo skammelig feil (og godt var det ). - Mange jenter som liker å holde gutta "ved like" med falske forhåpninger og sånt, vet du.

I det siste innlegget ditt, spør du om hva som kan gjøres for å "rette på at man ikke vil ha et forhold". Det tror jeg ikke lar seg gjøre eller bør prøves, i alle fall ikke for mitt vedkommende. Akkurat nå vil ikke jeg heller ha et forhold, og jeg føler ikke at det er noe jeg trenger å forklare til noen eller rette på - det er overhodet ingenting galt med meg eller deg

Hører du sier du er "the-go-to-girl", og det, i tillegg til mange andre ting med din personlighet, gjør nok at du har ganske mange venner rundt deg og at du er mye i sentrum/midtpunkt. Har jeg rett hvis jeg antar at du er redd for å miste denne statusen dersom du går inn i et forhold?

PS: Det er ingenting negativt ved å ønske å være midtpunkt.

Endret 10. januar 2009 av DingDong

[Gjest Gjest]

Heisann, Isabell.

Leste svaret ditt om hvorfor du liker ham nå. Høres jo ut som om han (og du) har mange gode kvaliteter da. Trodde et øyeblikk at det var oppmerksomheten han ga deg som var grunnen til at du likte ham, men der tok jeg jo skammelig feil (og godt var det ). - Mange jenter som liker å holde gutta "ved like" med falske forhåpninger og sånt, vet du.

I det siste innlegget ditt, spør du om hva som kan gjøres for å "rette på at man ikke vil ha et forhold". Det tror jeg ikke lar seg gjøre eller bør prøves, i alle fall ikke for mitt vedkommende. Akkurat nå vil ikke jeg heller ha et forhold, og jeg føler ikke at det er noe jeg trenger å forklare til noen eller rette på - det er overhodet ingenting galt med meg eller deg

Hører du sier du er "the-go-to-girl", og det, i tillegg til mange andre ting med din personlighet, gjør nok at du har ganske mange venner rundt deg og at du er mye i sentrum/midtpunkt. Har jeg rett hvis jeg antar at du er redd for å miste denne statusen dersom du går inn i et forhold?

PS: Det er ingenting negativt ved å ønske å være midtpunkt.

Hei =)

Ja, det er veldig lett å tenke at jeg liker oppmerksomheten, men jeg er lite touchy-feely og liker ikke snakk om følelser og sånn (kanskje et minus i min personlighet, i dont know), så jeg har vanligvis kuttet ut folk som har "plaget" meg med slik oppmerksomhet til de har vært klare for at vi kun er venner. Og etterpå, har det gått helt fint. Jeg takler egentlig ikke den slags oppmerksomhet så veldig bra.

Jeg er i 20-årene, og aldri hatt forhold, og jeg har vært den som ha ropt høyest om at jeg har det utrolig godt som single, for det har jeg . Så kommer folk med at "ja men det er jo bra, sikkert fordi du har hatt det slitsomt i fohold tidligere, godt å få sge en pause". Men det er ikke derfor jeg er single. Jeg har virkelig nytt å være single og har ikke hatt ønske om å ha kjæreste ett øyeblikk. Frem til jeg møtte denne gutten da. Da begynte jeg å tenke "hmm, hvordan hadde det vært med han" og dagdrømt om å være kjæresten hans. Men jeg har likevel hatt det godt som single også.

Og til det siste avsnittet: jeg har aldri tenkt over det på den måten

Når jeg tenker på hvem av vennene mine som kommer til meg med deres problemer, så kan jeg ikke se for meg at de hadde følt seg begrenset med hvor mye de kan komme til meg om jeg hadde vært i et forhold.

Jeg vet ikke om jeg er så mye i en sentrum, eller om jeg heller sitter i bakgrunnen og har en roligere tilnærmingsmåte enn de andre rundt.

Jeg har helt ærlig ikke tenkt på at jeg har den statusen en gang, så jeg vet ikke

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Var meg som svarte rett over her btw:P

[frkbling]

Go with your feelings sier jeg:) hvis du og han har sterke følelser for hverandre, hvorfor ikke bare satse på det? Det er ikke bare bare å finne en du er forelsket i som har gjensidige følelser altså!

[Gjest Gjest_Isabell_*]

Go with your feelings sier jeg:) hvis du og han har sterke følelser for hverandre, hvorfor ikke bare satse på det? Det er ikke bare bare å finne en du er forelsket i som har gjensidige følelser altså!

Ja, det er sant. Jeg får konstant høre om ulykkelige forelskelser der den ene parten er så håpløst forelsket og den andre er ikke det.

Jeg vet han er forelsket i meg. Jeg tror ikke jeg er like forelsket tilbake, men jeg har garantert det riktige grunnlaget for å bli det, og jeg har allerede sterke følelser.

Vi klarer bare ikke å komme over alle problemer vi har hatt...Og jeg er redd forhold.