Egne barn vs adopsjon.

[Gjest Gjest_sr_*]

Hei!

Jeg er selv adoptert, og har full forstålese for at det ikke er et reelt alternativ for alle. Og antydninger til at adopsjon skal gjøres til veldedighet er helt uforståelig for meg. Foreldrene mine ønsket seg et barn, det var deres ønske om å bli foreldre som var avgjørende, ikke mitt behov for å komme til de i Norge. Hadde jeg ikke blitt adoptert som liten baby hadde jeg antakelig blitt boende på barnehjemmet, med usikre muligheter i fremtiden. Men jeg føler på langtnær at jeg skylder de noe tilbake fordi de var "snille" og adopterte meg...

Om jeg skal adoptere i fremtiden? Kanskje...

Akkurat nå vil jeg si nei, ikke fordi jeg er så ufattelig egoistisk og slem, men fordi jeg vet at mange adoptivbarn sliter litt mer i livet enn andre "norske" barn, det er en dyr, lang og ofte sårbar prosess. Og når jeg har muligheten til å produsere biologiske barn så vet jeg ikke om jeg vil utsette meg for den prosessen. Rent økonomisk er det også veldig urealistisk å adoptere. Mine foreldre betalte ca. 90.000 for adopsjonen min, og det var i 1987. De hadde spart i mange år...

Når det gjelder funksjonshemninger så kan man velge å ta til seg et barn med funksjonshemning eller ei, dette gjelder det første tildelte barnet. Når det gjelder det andre barnet så må det ha klassifiseringen "lettere funksjonshemmet" eller "funksjonshemmet". Min søster er i kategorien "lettere funskjonshemmet", men det er jo egentlig helt misvisende. Hun har et lite brannsår på venstre arm... Men foreldrene mine kunne også ha fått tildelt et lite barn med et alvorlig handicap.

Man vet ikke helt hva man får når man adopterer, og du får ikke gleden av å se dine egne gener bli overført. Noe som er viktig når du er ung. Selv gleder jeg meg til barnet mitt kommer, og gleden ved å se mine trekk i den lille

Og en siste ting: jeg er veldig for at homofile/lesbiske skal kunne få adoptere. At det ikke er en mulighet i 2009, er etter mitt syn en skam. Det samme gjelder de med sykdommer og andre plager som gjør de på papiret uegnet som foreldre... Etter mitt syn er det ofte disse som blir de beste foreldrene, fordi de har opplevd litt motgang i livet også...

Ellers vil jeg betegne meg selv som "en forholdsvis oppegående og ressurssterk person"

Hei. Er berre nyfiken. Hadde du el. adoptiv søster lærevansker på skulen? Det er det inntrykket eg har fått på adoptivbarn , at det er mange som treng ekstraundervisning på skulen. Dette gjeld og for mine to adoptivstebarn.(Mor er kanskje for bekjymra og krev meir av skule og barn en foreldre med egenfødtebarn?)

[Gjest Boboli_utlogget]

Hei. Er berre nyfiken. Hadde du el. adoptiv søster lærevansker på skulen? Det er det inntrykket eg har fått på adoptivbarn , at det er mange som treng ekstraundervisning på skulen. Dette gjeld og for mine to adoptivstebarn.(Mor er kanskje for bekjymra og krev meir av skule og barn en foreldre med egenfødtebarn?)

Hei!

Jeg kom til Norge når jeg var 1,5mnd, så jeg hadde ikke noe språk eller kultur. Derfor gikk det veldig lett. Jeg vet at det er mange som har problemer på skolen, men det slapp jeg heldigvis:) I barndommen følte jeg hele tiden at forventningene til meg rent skolemessig var lavere enn til andre barn og derfor strebet jeg etter alltid å være best. Ganske slitsomt egentlig... Men det førte jo til at jeg gikk ut av skolen med veldig gode karakterer, så jeg klager ikke:)

Søsteren min derimot(som til opplysning også er adoptert) fikk spesialhjelp på skolen. Hun var 3år når hun kom, og kunne et annet språk sånn halvveis(siden hun ikke fikk nok stimulering). Ikke rart språkstimuleringssenteret i hjernen ble forvirra når hun kom hit! Det tok lang tid før hun snakket rent, og fortsatt sliter hun med "enkle" grammatiske regler.

Hadde det ikke vært for utseende mitt så hadde jeg nok "glemt" at jeg var adoptert...

[Gjest Boboli_utlogget]

Jeg vil bare kommentere dette litt: Nei, man vet ikke hva man får når man adopterer, men det gjør man faktisk ikke når man får egenfødte barn heller. Jeg ser hver dag barn som er født av vanlige oppegående foreldre, men hvor barnet har en eller annen vanske (syndrom av et eller annet slag, fødselsskader etc.) som ingen kunne ha forutsagt før de ble født. Når noen kommenterer at de ikke kan forstå hvordan vi kan tørre å adoptere, svarer jeg av og til at jeg ikke forstår hvordan de kan tørre å føde barn: Både graviditeten og selve fødselen er jo faktisk risikosituasjoner! Når man adopterer, får man faktisk et barn som har en helseattest på at det er friskt! Selvfølgelig kan det dukke opp vansker senere, både adopsjonsrelaterte vansker og andre, men dette kan jo skje med egenfødte barn også! Hva hvis du får et barn som etterhvert viser seg å være autist? Ha cøliaki? Lærevansker?

Når det gjelder adopsjon av barn med funksjonshemming, må man ha egen godkjenning for dette. Dette er ikke for å sikre at foreldre får et friskt barn, men for å sikre at barn med spesielle behov får foreldre som er istand til å ta vare på dem på en tilfredsstillende måte!

Ellers slutter jeg meg til det som er gjentatt flere ganger her allerede: Det er langt flere som vil adoptere enn det finnes barn som er frigitte for adopsjon. Det er veldig mange barn som trenger foreldre, men svært få av disse er frigitte for adopsjon. Jeg vet det fordi vi venter på tredje året og fortsatt må vente lenge enda.

Forøvrig vil jeg også bare si at behovet for å se egne gener bli videreført/ gå gravid etc. slettes ikke gjelder alle. Jeg har aldri følt noe som helst sorg over å ikke få oppleve noe av dette. Når jeg innimellom blir frustrert over å skulle adoptere, skyldes dette all tiden det tar og alt vi må gjennom, ikke det å miste muligheten for å videreføre genene mine. Jeg håper jeg kan videreføre mine verdier og holdninger til mitt barn, og tenker at dette er viktigere for meg enn om barnet får mitt blonde hår og bleke ben.

Jeg må innrømme at det var klossete formulert av meg. Jeg tenkte på et spesielt tilfelle(kjenner endel adopterte) der hvor barnet hadde helt annet lynne enn familien, og det har skapt ganske mange problemer. Men slikt kan jo hende hvem som helst. Selvfølgelig er det ingen garanti.

Du har rett med det å tørre å føde barn, at det er en risiko. Selv har jeg akkurat født, og det var tøft skal jeg si! :O Graviditeten var en eneste lang biltur(kvalme) og etter fødselen endte jeg opp i rullestol:S

Fra min side(som adoptert) synes jeg det var vondt å ikke likne på noen jeg kjente. Derfor var det veldig koselig tanke å skulle reprodusere meg selv:) Forøvrig gikk ikke det heller som planlagt;) Gutten er som snytt ut av nesa på far, og blendahvit.

Før(1987) var det ihvertfall slik at barn nr.2 måtte være "funksjonshemmet". Hvordan det er nå vet jeg ikke. Du har helt sikkert rett.

[Gjest Gjest]

Vil bare si til alle dere som retter en pekefinger til ts og sier at ts burde sette seg mer inn i saken: Det er jo det ts gjør! H*n spør ? Er sikkert ikke eneste som har lurt på dette spørsmålet. Hvorfor er det ikke flere som adopterere, det er jo så mange forledreløse barn i verden ?

Mange gode svar

mitt svar :

Jeg ville gå igjennom det å ha et helt nyfødt barn. Og siden jeg er halvt utelenands (og ser slik ut også), ønsket jeg et barn som kanskje kunne slippe å fortelle hele familie historien til gud og hvermansen.

[Gjest Gjest]

Vi var godkjent for adopsjon, men så ble jeg gravid og da ble prosessen stoppet. Det er svært strenge regler for hvor i søskenflokken de kan være, man får en "karantene" om man får egne barn - tilfelle man ombestemmer seg (!) - i tillegg til det som allerede er nevnt, det tar ufattelig lang tid og koster bøtter og spann.

Skulle gjerne hatt en datter fra Kina, men siden mirakelbarnet vårt kom sent, så eksluderte vi oss selv om vi skulle holde ventetiden mellom egenfødt og adoptert pga alder.

Det er bra de er så strenge men det er veldig lenge å vente for dem som ønsker barn på den måten.

[Monica1968]

Dessuten, i hvert fall om jeg skal snakke ut fra egen begrensede erfaring som ca 30 og omtrent frivillig barnløs - ønsket om barn ligger ganske fysisk i oss. Det er også gjerne et mer eller mindre konkret ønske om å bli gravid (dette er kanskje ikke helt rasjonelt, men det føles sånn). Jeg tror derfor de færreste tenker når de begynner å ønske seg barn at de like gjerne kunne adoptert. Det er mye mer "naturlig" å gå veien om å prøve å lage dem selv, før man evt kommer til prosessen med å tenke over om man vil adoptere.

Jeg er også frivillig barnløs, og jeg er 41 år gammel. Personlig har jeg aldri merket noe til det ønsket om barn som i følge deg skal ligge fysisk i oss, og jeg tviler VELDIG sterkt på at ønske om barn er et ønske om å bli gravid, all den tid samtlige av venninne mine som har barn sier at de gjerne vært foruten graviditeten som sådan.

TS: Det er ikke bare-bare å adoptere, og det er langt flere potensielle adoptivforeldre(som ikke kan få barn selv)enn det er adopterbare barn i verden. Ja, det er mange barn som lider i verden, men det beryr på ingen måte at de er adopterbare, og det er ikke bare til å reise ned til den tredje verden og ta med seg et barn, akkurat. Og å adoptere er en lang prosess, det er strenge krav, det er dyrt etc. Og om man ønsker seg barn, føles det selvsgat mer naturlig å først prøve å få sine egne, enn å gå igjennom en slik prosess hvis man ikke er nødt til det.

[Gjest Gjest]

er ikke bare bare å adoptere nei..

selv har jeg født en datter, og fikk en del komplikasjoner etter det. må gjennom en operasjon nå pga noe som skjedde under fødselen..

ønsker meg jo flere barn etterhvert, men har helt angst for å føde.. tror ikke angsten går bort siden det er et par år siden fødselen.

har tenkt en del på det å adoptere, men føler at jeg tar opp plass i køen. jeg trodde også før at det var mange barn som ventet på å bli adopterte, men da jeg satte meg inn i saken forsto jeg raskt at det ikke var sånn..

tror det beste man kan gjøre er å hjelpe barna der de er. støtte organisasjoner, og evt ta frivillig arbeid med barn i land hvor det trengs..

større behov for fosterhjem enn adopsjonsforeldre iallefall. det kan jo være en ide ts?

[Littlebird]

Vil bare si til alle dere som retter en pekefinger til ts og sier at ts burde sette seg mer inn i saken: Det er jo det ts gjør! H*n spør ? Er sikkert ikke eneste som har lurt på dette spørsmålet. Hvorfor er det ikke flere som adopterere, det er jo så mange forledreløse barn i verden ?

Mange gode svar

Jeg er enig. Jeg har selv ikke gjort noe for å sette meg inn i adopsjon, da det ikke har vært aktuelt. Men jeg har faktisk også fått et overfladisk inntrykk fra media om stakkars alle de foreldreløse barna i verden som ikke har noen, og lurt på hvorfor det samtidig tar så utrolig langt tid for mange å adoptere. Jeg syns ikke det er et naivt spørsmål fra TS, det er lett å føle "foreldreintinktet" når man ser bilder av foreldreløse små barn.

Det var veldig opplysende å bli informert om at problemet nettopp ligger i at det ikke er nok barn som kan adopteres bort! Men jeg har fortsatt et inntrykk av at det er mange barn i verden som kunne trengt adoptivforeldre, men at systemer og forskjellige land ikke gjør dette mulig, mulig dette er helt feil inntrykk også? Jeg vet ikke noe om dette. Syns det er flott at dere som vet mye om adoposjon opplyser andre litt om det, det er jo fint å vite mer for å fjerne "fordommene" vi som ikke har satt oss inn i saken kanskje har.

Og angående motivasjon for å adoptere barn som "veldedighet", jeg har ofte tidligere tenkt at jeg gjerne kunne adoptert, fordi jeg alltid har ønsket meg barn, men ikke sett nødvendigheten av at det må være mine egne gener som føres videre. Jeg har sett på kunstig befruktning som en kjempepåkjenning som jeg ikke selv hadde kunne tenkt meg å gå gjennom, og i den perioden vi forsøkte å bli gravide tenkte jeg at jeg heller ville valgt en adopsjonsprosess enn en hormonprosess.. men det klaffet for oss i stedet, så jeg kom ikke til at jeg begynte å sette meg mer inn i disse tingene.

Jeg tror man blir like glad i adoptivbarn som andre, jeg har en stedatter som jeg elsker som mitt eget barn, og er ikke i tvil om at det ville være det samme om vi adopterte. I så fall ville adopsjonen komme fra et oppriktig ønske om barn, ikke å adoptere for å være snill og få takknemlige barn.

Jeg syns også det er en viss egoisme i det å ønske seg barn generelt sett, man ønsker seg jo ikke å få barn for ufødte barns skyld, men fordi dette er noe mange ønsker å ha i livet sitt. Jeg ser på dette "egoistiske" ønsket som helt naturlig for mennesker. Barn har jo i mange mange år vært viktige for overlevelse, barna har tatt seg av foreldrene når de blir eldre osv, og i mange land er det jo fremdeles slik. Jeg tror at å ønske seg barn er helt naturlig og litt biologisk, men det er jo ikke alle som ønsker seg barn overhodet, og det er jo (iallfall i land med gode systemer for å ta seg av eldre osv.) ikke nødvendig å få barn hvis man ikke ønsker det.

Jeg syns dette var en nyttig tråd, og håper noen skriver litt mer om hvorfor det er for få barn i forhold til adoptivforeldre.

[Gjest Gjest]

Jeg syns dette var en nyttig tråd, og håper noen skriver litt mer om hvorfor det er for få barn i forhold til adoptivforeldre.

Det er mange årsaker til dette. Kan nevne noen.

- Noen land ønsker ikke å sende sine foreldreløse barn ut av landet. De har en form for stolthet som gjør at de insisterer på å klare å ta vare på barna selv, enten det betyr et liv på barnehjem eller adopsjon innad i landet.

- Noen land har veldig strenge regler for hvem som får lov å adoptere deres barn. Noen land krever f.eks. at adoptivforeldre skal være aktive kristne (evt annen religion), og da er det utrolig mange adoptivforeldre som havner utenfor fordi nordmenn flest er ikke aktive innen religion. Det finnes mange andre krav også som kan stilles til adoptivforeldre, f.eks. at de skal være velstående, ikke røre alkohol osv. Noen land blir uaktuelle å samarbeide med for Norge pga regler som går dårlig sammen med norsk livsstil.

- Norge har avtale med en liten gruppe land som vi kan adoptere fra. Mange andre land adopterer fra de samme landene, så det er ikke bare norske adoptivforeldre som står i kø.

- Noen land har et dårlig organisert byråkrati som gjør hele prosessen vanvittig tungrodd og nesten håpløs å komme igjennom. I slike land kan ventetiden for adoptivforeldre bli så lang at de mister godkjenningen sin mens de venter. Det å bli godkjent for å adoptere varer nemlig ikke evig. Etter x antall år går godkjennelsen ut og man må starte hele prosessen på nytt, med alt det innebærer av økonomiske utlegg (Vi snakker her 100.000 kroner + + ) og mental påkjenning.

[Nigo-san]

Det er mange årsaker til dette. Kan nevne noen.

- Noen land ønsker ikke å sende sine foreldreløse barn ut av landet. De har en form for stolthet som gjør at de insisterer på å klare å ta vare på barna selv, enten det betyr et liv på barnehjem eller adopsjon innad i landet.

- Noen land har veldig strenge regler for hvem som får lov å adoptere deres barn. Noen land krever f.eks. at adoptivforeldre skal være aktive kristne (evt annen religion), og da er det utrolig mange adoptivforeldre som havner utenfor fordi nordmenn flest er ikke aktive innen religion. Det finnes mange andre krav også som kan stilles til adoptivforeldre, f.eks. at de skal være velstående, ikke røre alkohol osv. Noen land blir uaktuelle å samarbeide med for Norge pga regler som går dårlig sammen med norsk livsstil.

- Norge har avtale med en liten gruppe land som vi kan adoptere fra. Mange andre land adopterer fra de samme landene, så det er ikke bare norske adoptivforeldre som står i kø.

- Noen land har et dårlig organisert byråkrati som gjør hele prosessen vanvittig tungrodd og nesten håpløs å komme igjennom. I slike land kan ventetiden for adoptivforeldre bli så lang at de mister godkjenningen sin mens de venter. Det å bli godkjent for å adoptere varer nemlig ikke evig. Etter x antall år går godkjennelsen ut og man må starte hele prosessen på nytt, med alt det innebærer av økonomiske utlegg (Vi snakker her 100.000 kroner + + ) og mental påkjenning.

Dette var interessant, for jeg har også lurt litt på hva som ligger bak den utrolig lange ventetiden. Men selv med dette gode svaret sitter jeg igjen med en følelse av at det har skjedd "noe" de siste årene som har fått køene til å eksplodere. For fem-seks-sju år siden var køen vesentlig kortere og enslige kvinner og menn fikk adoptere. Nå er det pluselig full stopp, og det er jo egentlig vanvittig trist for alle parter. Selv om jeg forstår at noen går rett i strupen på TS, så har hun rett i at det kan virke merkelig, på overflaten, at barn i hele verden har det vondt og vi i Norge tyter ut unger i alle retninger. Men igjen, hvem orker å frivillig utsette seg en prosess som er både slitsom, dyr og tar uendelig mye lenger tid enn et vanlig svangerskap, hvis de har et lettere valg?

Personlig hadde jeg mer enn gjerne adoptert. Jeg har ingen briljante gener det er verdt å føre videre allikevel, og jeg ser overhodet ingen problemer med å kombinere barneønske og et visst naivt ønske om å gjøre noe bra for barn som allerede er født til en litt trist framtid. Men igjen: hvis jeg skal få et barn til, så kan jeg gjøre det gratis på ni måneder, eller stå fire år i kø for en mengde penger og intervjuer. Det er trist at det er sånn.

[Teriyaki]

Jeg er også frivillig barnløs, og jeg er 41 år gammel. Personlig har jeg aldri merket noe til det ønsket om barn som i følge deg skal ligge fysisk i oss, og jeg tviler VELDIG sterkt på at ønske om barn er et ønske om å bli gravid, all den tid samtlige av venninne mine som har barn sier at de gjerne vært foruten graviditeten som sådan.

TS: Det er ikke bare-bare å adoptere, og det er langt flere potensielle adoptivforeldre(som ikke kan få barn selv)enn det er adopterbare barn i verden. Ja, det er mange barn som lider i verden, men det beryr på ingen måte at de er adopterbare, og det er ikke bare til å reise ned til den tredje verden og ta med seg et barn, akkurat. Og å adoptere er en lang prosess, det er strenge krav, det er dyrt etc. Og om man ønsker seg barn, føles det selvsgat mer naturlig å først prøve å få sine egne, enn å gå igjennom en slik prosess hvis man ikke er nødt til det.

Jeg ønsker meg barn i framtiden blant annet fordi jeg ønsker å gå gravid, jeg ønsker faktisk å oppleve en fødsel også. Det er noe jeg ser på som en stor opplevelse, og det båndet man får til barnet vil man ikke kunne få med et adoptivbarn, dessuten ønsker jeg å føre videre mine gener, jeg vil at det skal væer biologisk mitt. I tillegg hadde jeg aldri orket å gå gjennom en så lang prosess.

[Erle84]

Hadde gjerne adoptert dersom

1- det ikke var så sabla dyrt

2- det ikke var en så vanvittig prosess på alle nivåer

3- køene ikke var så lange (vil ikke ta fra noen som har adopsjon som eneste mulighet "plassen" i køen!)

Man kan elske et ikkebiologisk barn like høyt som det biologiske. Og et adoptert barn må jo nødvendigvis være ønsket, for man må faktisk ta et standpunkt og VIRKELIG bestemme seg for at man vil det.