Tvangstanke i forbindelse med blunking

[Gjest Gjest]

Vanskelig å forklare dette, men håper noen kan komme med innspill.

Det siste året har jeg hatt en slags tvangstanke i forbindelse med blunking (altså vanlig blunking med øynene). Jeg har blitt så oppmerksom på blunkingen at jeg tenker på den hele tiden. Det fører til at jeg ikke klarer å blunke vanlig (altså lette, raske blunk). Blunkene blir heller litt anstrengte og tunge. Vet ikke helt hvordan det ser ut, for jeg får jo ikke sett meg selv.

Det fører til noe så ille som at det er vanskelig å ha øyekontakt med andre, selv bestevenninnen og familien min. Hver gang jeg ser direkte på noen, blir jeg vàr blunkingen min og blir helt anstrengt i fjeset. Veldig ubehagelig. Det har ført til at jeg trekker meg unna folk.

Det passer også ekstremt dårlig akkurat nå. Har flyttet til et nytt sted etter at jeg fikk jobb som nyutdannet. Synes det er vanskelig å ha en samtale med sjefen når jeg tenker på hvert eneste blunk. Føler jeg kan se at andre synes det er ubehagelig å ha øyekontakt med meg også. Og selvfølgelig hemmer det meg når det gjelder det motsatte kjønn. Har i grunn ikke vært på en eneste date siden jeg fikk denne slags tvangstanken for nesten ett år siden.

Har noen vært borti dette før? Er det noe som kan hjelpe meg? Jeg er veldig sosial og liker å være rundt mennesker, men nå trekker jeg meg bare unna og kvier meg for å dra på kafé og gjøre andre ting der jeg må sitte rett ovenfor noen og prate.

[Gjest Gjest]

Hei!

Det høres veldig slitsomt ut, og jeg skjønner at det er vanskelig for deg. Dersom det er en tvangshandling (den "unaturlige" blunkingen), så må det ha kommet en tvangstanke før det. Altså at du tenker en tanke, som fører til at du ikke klarer å la være å blunke på en "spesiell" måte.

Eller er det slik at du blir veldig opptatt av hva de andre tenker om deg og blunkingen din, og at du av den grunn ikke klarer å blunke uten å tenke på det?

Når det gjelder tvang, så er det veldig vanlig. Mange sliter med dette, og dersom du har det, er du ikke alene. Det finnes også god hjelp å få. Dersom dette plager deg mye i hverdagen ville jeg råde deg til å ta kontakt med legen din, som kan henvise deg videre for behandling. Ikke kvi deg for å fortelle om hvordan du har det, mange med tvang kvier seg for det - da de synes det er pinlig å fortelle om både tvangstankene sine og tvangshandlingene.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar. Jeg har som sagt aldri snakket med noen om dette, så det er godt å få respons.

Jeg tror nok jeg fortsetter å blunke unormalt fordi jeg nå tenker på at jeg gjør det og at andre ser det. Når jeg er alene tenker jeg ikke så mye på blunkingen, så da tror jeg den ofte er helt vanlig igjen. Men når jeg snakker med noen blir jeg altså helt opphengt i blunkingen min, og det er så slitsomt.

Har aldri hatt noen psykiske problemer og liknende før, så jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Merker at det tærer på meg, at jeg ikke klarer å være meg selv sammen med andre mennesker. Selv bestevenninnen min gjennom mange år klarer jeg ikke ha uanstrengt, vanlig øyekontakt med lengre. Og jeg tror dessverre ikke jeg klarer å snakke med henne om det heller.

Jeg må kanskje bare dra til en psykolog? Eller er det noen tankemønstre jeg kan forsøke å utføre selv? Jeg har selvfølgelig forsøkt å la være å tenke på det, si til meg selv at det ikke betyr noe og så videre. Det funker ikke i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Hei igjen!

Jeg vil råde deg til å søke hjelp. Hva har du å tape på det?

Det høres mer ut som en slags sosial angst du har, ved at du blir veldig opptatt av hva andre tenker om deg/legger merke til hos deg i forhold til blunkingen. Andre veldig vanlige tanker mennesker med sosial angst har er at de bekymrer seg over hva andre tenker om dem, kan synes det er ubehagelig å eksponere seg (være midpunkt, snakke høyt i forsamlinger ol), spise foran andre, gå over gulvet i et stort rom der mange sitter (og kan se deg), bekymre seg over om andre liker dem/synes at de er bra nok m.m. Vet ikke om du kjenner deg igjen i noe av dette, men uansett kan det være at du har en bekymring for hva andre tenker om deg/legger merke til hos deg i forhold til blunkingen - og de tankene kan du få hjelp med, slik at det ikke plager deg lengre.

Ikke tenk på at det er pinlig å ta det opp, fordi du er langt fra den eneste som har hatt et lignende problem.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Vanskelig å forklare dette, men håper noen kan komme med innspill.

Det siste året har jeg hatt en slags tvangstanke i forbindelse med blunking (altså vanlig blunking med øynene). Jeg har blitt så oppmerksom på blunkingen at jeg tenker på den hele tiden. Det fører til at jeg ikke klarer å blunke vanlig (altså lette, raske blunk). Blunkene blir heller litt anstrengte og tunge. Vet ikke helt hvordan det ser ut, for jeg får jo ikke sett meg selv.

Det fører til noe så ille som at det er vanskelig å ha øyekontakt med andre, selv bestevenninnen og familien min. Hver gang jeg ser direkte på noen, blir jeg vàr blunkingen min og blir helt anstrengt i fjeset. Veldig ubehagelig. Det har ført til at jeg trekker meg unna folk.

Det passer også ekstremt dårlig akkurat nå. Har flyttet til et nytt sted etter at jeg fikk jobb som nyutdannet. Synes det er vanskelig å ha en samtale med sjefen når jeg tenker på hvert eneste blunk. Føler jeg kan se at andre synes det er ubehagelig å ha øyekontakt med meg også. Og selvfølgelig hemmer det meg når det gjelder det motsatte kjønn. Har i grunn ikke vært på en eneste date siden jeg fikk denne slags tvangstanken for nesten ett år siden.

Har noen vært borti dette før? Er det noe som kan hjelpe meg? Jeg er veldig sosial og liker å være rundt mennesker, men nå trekker jeg meg bare unna og kvier meg for å dra på kafé og gjøre andre ting der jeg må sitte rett ovenfor noen og prate.

jeg har så og si samma problemet. har i løpet av de siste månedene blitt obs på når jeg blunker og så plutselig kan jeg tenke "hjelp, blunker jeg rart, anderledes enn andre" eller noe. det er utrolig plagsomt. å plutselig bli var på sine kroppslige vaner liksom. noe som skal være helt normalt. :s bare plutselig noen ganger dukker de dumme blunke-tankene opp i hodet og da er det vanskelig å begynne å konsentrere seg ordentlig om andre ting også, og slutte med de blunke-tankene. for jeg er redd jeg gjør det feil eller noe liksom. redd kanskje jeg gjør det unormalt mye eller noe. og så blir jeg obs på det hver gang øyelokka beveger seg. :s jævli plagsomt. hvis du noen gang skulle følt for å snakka med noen så bare si ifra. pm meg eller noe? kanskje vi kunne tatt en prat? det ville jo vært koselig. aldri oppdaga noen i samma situasjonen som det her jeg inntil jeg googla det nå akkurat. uansett. bare si ifra om det skulle vært ønskelig med en prat. du hadde ikke behøvd å se på meg heller om du ikke skulle følt noe for det, om det ville blitt ubehagelig for deg.

stor klem til.