Dele ferieutgifter?

[Wildy]

Kvinner yter i forholdet for penger?

Yter menn mindre i forholdet fordi de har høyere lønn?

De aller fleste her inne som har felles økonomi med partner som har barn, tjener mindre enn partner, og yter ergo lite/ingenting til hans barn i praksis, mange går i pluss selv om han har barn. Ingenting galt i det, men det tjener ikke til å bevise hvor generøse kvinner er med egne penger. Når kvinner tjener nok og mer, er det mer vanlig at paret har separat økonomi.

Ja, jeg tjener midre enn samboeren min, og han står for store deler av bla ferieregningene. Men vet du, da vi ble sammen var det jeg som tjente mest. Og det var faktisk jeg som stod for å forsørge han i flere år før det ble sving på firmaet han driver.For det tok flere år før det var mulig å ta ut lønn. Og det å eventuelt jobbe siden av hadde ført til at firmaet ikke hadde overlevd, dette har vært heldagsjobb fra dag en.

Som han sier selv; hadde det ikke vært for at han kunne leve på meg hadde han aldri klart å få firmaet dit det er i dag.Og nå tjener han mer enn jeg noensinne kommer til å få i lønn, noe som kommer hele familien til gode.

[Gjest men]

Ja, jeg tjener midre enn samboeren min, og han står for store deler av bla ferieregningene. Men vet du, da vi ble sammen var det jeg som tjente mest. Og det var faktisk jeg som stod for å forsørge han i flere år før det ble sving på firmaet han driver.For det tok flere år før det var mulig å ta ut lønn. Og det å eventuelt jobbe siden av hadde ført til at firmaet ikke hadde overlevd, dette har vært heldagsjobb fra dag en.

Som han sier selv; hadde det ikke vært for at han kunne leve på meg hadde han aldri klart å få firmaet dit det er i dag.Og nå tjener han mer enn jeg noensinne kommer til å få i lønn, noe som kommer hele familien til gode.

Da du forsørget han, trodde du at det kom til å ende med at han for fremtiden ville tjene dårlig?

Sammenligner med en annen tråd jeg får pepper for å mene noe i, hvor han tjener godt, hun har en jobb hvor hun har utbetalt 12 000, med 7 års ansiennitet.

Da er din forsørgelse en investering i en bedre fremtid for begge. Mens den andre samboeren ikke har et periodeperspektiv, men kanskje heller tenker at å dekke inn alles forbruk betyr at hun ikke vil gjøre noe med sin egen inntjening, og leve på hans inntekt.

[Gjest men]

Vi har helt separat økonomi og jeg må stå for alt til barna og meg selv. Som han sier: fordi jeg får utbetalt barnetrygden.

Jøss. Hvordan har det kunnet blitt en ordning hos dere? Gi ham barnetrygden og forsørgeransvaret for hele 2009, så kan dere diskutere en rettferdig ordning etterpå. Barnetrygden er jo bare et lite tilskudd, ikke noen dekning av utgiftene.

[Gjest regine ii]

Det en også må huske på når en blir samboer/gifter seg er at de stønader man kan få som eneforsørger forsvinner. Dvs. en ekstra barnetrygd, skattekl. 2 og evt. støtte til barnetilsyn. Dette utgjør noen penger i måneden, og det må kompenseres på et eller annet vis. At det da er ny samboer som må gjøre dette er ikke nødvendigvis rettferdig, men det blir logisk. Fordi man regner med at det er billigere å leve to voksne sammen enn bare en, da diverse utgifter ikke fordobler seg. Og fordi om man fikk beholde stønadene ville de som aldri gikk fra hverandre komme dårligere ut.

For meg så betyr iallfall dette at en ny samboer må være klar over at en eneforsørger godt kan få mindre penger inn i mnd. fordi h*n blir samboer. Og det må man ta hensyn til i det felles regnestykket. Det er greit at man må evne å forsørge sine barn, men nettopp slike stønader gjør at aleneforsørgere får det noe lettere. Mister man dette, må det på et eller annet vis kompenseres.

Her i huset har jeg barn og ikke han. Vi tjener omtrent likt, han noe mer, men vi har fortsatt nokså separat økonomi. Boligen er min så den er det hittil kun jeg som har betalt på, av ymse grunner har han ikke begynt å betale husleie enda. Ellers deler vi andre utgifter omtrent i to, dvs betaler strøm etc. annenhver gang omtrent, samme med mat. Med barn i huset går det vel noe mer av strøm og sånt enn om vi bare var to voksne -men jeg tenker det jevner seg ut bla. ved at mannen spiser omtrent det samme som jeg og barna :-)

når det gjelder ferie så har vi og betalt omtrent halvparten hver - noe som i praksis betyr at han sponser mitt barns ferie. Jeg har tatt det opp en gang, men ble da bryskt avfeid med at dette deler vi på.

Så i det store og hele tror jeg vi begge er godt fornøyde med tingenes tilstand. Vi har mulighet til å gjøre det vi har lyst til begge to - og det må være målet for et samliv.

Til mor 1: dette bør du ikke finne deg i - han har forsørgeransvar for barna selv om dere får barnetrygd, den er kun et TILSKUDD - det er nemlig fortsatt slik at det er FORELDRENE = både mor og far - som skal forsørge sine barn, ikke staten.

[Gjest men]

Det en også må huske på når en blir samboer/gifter seg er at de stønader man kan få som eneforsørger forsvinner. Dvs. en ekstra barnetrygd, skattekl. 2 og evt. støtte til barnetilsyn. Dette utgjør noen penger i måneden, og det må kompenseres på et eller annet vis. At det da er ny samboer som må gjøre dette er ikke nødvendigvis rettferdig, men det blir logisk. Fordi man regner med at det er billigere å leve to voksne sammen enn bare en, da diverse utgifter ikke fordobler seg. Og fordi om man fikk beholde stønadene ville de som aldri gikk fra hverandre komme dårligere ut.

For meg så betyr iallfall dette at en ny samboer må være klar over at en eneforsørger godt kan få mindre penger inn i mnd. fordi h*n blir samboer. Og det må man ta hensyn til i det felles regnestykket. Det er greit at man må evne å forsørge sine barn, men nettopp slike stønader gjør at aleneforsørgere får det noe lettere. Mister man dette, må det på et eller annet vis kompenseres.

Man får mindre penger inn når man blir to, men det går mindre ut også, fordi det er to som deler boutgifter, kommunale utgifter, nettleie og en rekke andre utgifter som følger husstanden, og ikke antall mennesker som bor der.

Alle utgifter kompenseres ikke. De fleste av oss må faktisk innse at økte utgifter og/eller reduserte inntekter faktisk betyr redusert kjøpekraft, og ikke kompenseres på alle bauger og kanter.

[Gjest fisk]

Så du ser på et forhold til et annet menneske kun i kjøpekraft når det kommer til stykket?

Det å kunne dele alt man har, støtte hverandre, vite at man aldri er alene. Det skal deles i kroner og ører, der ingen (mannen?!) skal få ha sine penger i fred, ellers blir han/hun utnyttet?

[Gjest men]

Så du ser på et forhold til et annet menneske kun i kjøpekraft når det kommer til stykket?

Det å kunne dele alt man har, støtte hverandre, vite at man aldri er alene. Det skal deles i kroner og ører, der ingen (mannen?!) skal få ha sine penger i fred, ellers blir han/hun utnyttet?

Rart hvordan du kommer til den konklusjonen, når jeg er den som ikke setter likhetstegn mellom å få seg partner og å kunne øke forbruket til langt over hva man tjener.

Btw har jeg nokså gjennomsnittlig inntekt selv.

[Gjest LykkeLi]

Man får mindre penger inn når man blir to, men det går mindre ut også, fordi det er to som deler boutgifter, kommunale utgifter, nettleie og en rekke andre utgifter som følger husstanden, og ikke antall mennesker som bor der.

Alle utgifter kompenseres ikke. De fleste av oss må faktisk innse at økte utgifter og/eller reduserte inntekter faktisk betyr redusert kjøpekraft, og ikke kompenseres på alle bauger og kanter.

Ja. og barnetilsynsstønad mister man jo før eller siden uansett. Når barna ikke kan gå på sfo lenger.

Jeg har gått fra alenemor med ekstra barnetrygd og skatteklasse 2 til å bli samboer uten disse godene. Og jeg har det mye bedre økonomisk nå. For det første fordi vi er to om utgiftene. Og det er jo utgifter til bolig som ofte koster mye. For the record: Vi har begge to barn fra før og alle barna bor hos oss 50% så sånn sett har vi samme baggasje og samme ansvar. Han tjener 480.000,- og jeg 320.000 ,- i året. Vi deler alt nesten 50/50.

[Gjest Gjest]

Samboeren min (mann) har to barn, jeg (kvinne) har ingen. Hos oss går alle pengene våre inn på en felles konto straks lønna kommer. Derfra fordeles de ut på faste utgifter og ferieutgifter. Blir det noe til overs gir vi oss selv litt "lommepenger" som vi kan bruke på oss selv hver for oss.

Ferieutgifter går fra samme felleskonto, uten tanke på at jeg er med på å betale for hans barn. Vi tjener ganske likt, men han har mer gjeld enn meg (ikke på hus/bil eller annet jeg får dra nytte av). Jeg har derfor litt mer til overs hver måned enn samboeren, hvis vi hadde hatt skilt økonomi. I fjor betalte jeg mesteparten av ferien vår fordi han hadde fått noen uforutsette utgifter. Men vi ser det egentlig ikke sånn at jeg har betalt istedet for han. VI har betalt. Vi deler alt: gleder, sorger, økonomi. Jeg ville ikke hatt det annerledes.