Fortalte om sykdommen min

[aline]

Jeg hadde aldri hatt noen forventninger om hvordan en slik melding skulle gis meg. Det ligger i sakens natur, og ialle normalt oppegående menneskers sunne fornuft å tenke at den som har mottatt en såpass tung beskjed selv, må selv kunne avgjøre hvordan den skal formidles videre, både til hvem, hvordan og når. At noen av dere i det hele tatt problematiserer akkurat det synes på meg å virke ganske så egoistisk og viser en viss mangel på empati (syns jeg)

Så det du sier her, er at alle vi som har en mening om hva vi tror vi ville, dersom vi måtte bli utsatt for en slik situasjon, ikke er normalt oppegående mennesker, vi har ikke sunn fornuft og eier ikke empati.

Det å være mottakeren for slik informasjon som pårørende, er faktisk også ganske så opprivende. Det ER endel som får en egen sorgreaksjon også, til tross for at man selvsagt egentlig bare burde utslette seg selv og konsentrere om den som fikk diagnosen. Det er helt normalt å reagere, også for pårørende.

Det er jo ikke særlig empatisk å kalle alle pårørende som mener noe om dette, for ikke oppegående, uten fornuft og uten empati. (egoistiske er man når man tenker på seg selv ja, men i min verden, ville det være ganske normalt å OGSÅ tenke på hva dette vil gjøre med meg, hvordan vil dette påvirke meg og mitt liv. I tillegg til å synes forferdelig synd på den som fikk diagnosen, som jeg var glad i.)

[Gjest Don Giovanni]

Så det du sier her, er at alle vi som har en mening om hva vi tror vi ville, dersom vi måtte bli utsatt for en slik situasjon, ikke er normalt oppegående mennesker, vi har ikke sunn fornuft og eier ikke empati.

Det å være mottakeren for slik informasjon som pårørende, er faktisk også ganske så opprivende. Det ER endel som får en egen sorgreaksjon også, til tross for at man selvsagt egentlig bare burde utslette seg selv og konsentrere om den som fikk diagnosen. Det er helt normalt å reagere, også for pårørende.

Det er jo ikke særlig empatisk å kalle alle pårørende som mener noe om dette, for ikke oppegående, uten fornuft og uten empati. (egoistiske er man når man tenker på seg selv ja, men i min verden, ville det være ganske normalt å OGSÅ tenke på hva dette vil gjøre med meg, hvordan vil dette påvirke meg og mitt liv. I tillegg til å synes forferdelig synd på den som fikk diagnosen, som jeg var glad i.)

Du klarte å vri denne til et problem for deg også ja. Jeg mener at man etter 7 dater ikke kvalifiserer for det vi kaller for "pårørende" iforhold til en slik sterk reaksjon. Om man får en sterk sorgreaksjon av å få vite en diagnose fra noen man har en såpass fluktig relasjon til så har vedkommende betydelige problemer etter mitt skjønn. Jeg kan ikke unngå å tenke på en kvinne jeg kjenner som etter å selv ha blitt overfalt måtte bruke det meste av energien til å trøste kjæresten sin(!) som fikk sterke reaksjoner etterpå. Du må gjerne kalle det normalt i din verden, men i min er det altså ikke det. Og jeg har heller ikke sagt at alle som mener noe om det er lite empatiske eller mangler sunn fornuft. Men å problematisere hvordan et menneske som har fått en såpass heavy diagnose velger å formidle dette til omgivelsene er rett og slett forkastelig. Og mangel på empati og sunn fornuft. Det står jeg på. Men det er rimelig langt på sida av saken.

[Gjest pasta]

Hva er vitsen med å redigere halve innlegget når det først skal sensureres? Vi kan godt sitte å late som om vi ikke tenker DØD når vi hører ordet kreft. Men sannheten er at de to ordene følger hverandre som hånd i hanske. Og det er nok til å skremme hvem som helst fra en date.

ALLE som har opplevd kreft på nært hold (en av tre nordmenn/kvinner) også jeg, vet dette...!

Men la oss nå sitte og late som dere!

[aline]

Du klarte å vri denne til et problem for deg også ja.

Det har ikke noe med at jeg klarer å vri den til ett problem, det har noe med at jeg syntes ditt innlegg viste ganske liten respekt for andres måte å reagere på når det er snakk om en diagnose som faktisk er som du sier, heavy.

at du ikke synes man har noen rett til å reagere sterkt, bare fordi man kun har vært på 7 dater, er jo din greie. Andre har det altså annerledes.

7 dater sier ikke noe om hva man føler for den andre eller ikke, og at folk reagerer på måter som du synes er latterlig, er helt greit, men innse da at når du snakker om dem, så kan det reageres. Negativt.

Selv kan jeg forstå at det kan være tøft for denne kvinnen å få den beskjeden, og at det kan FØLES urettferdig å få den på mail istedenfor face to face. I tillegg til at jeg synes TS må få svare på mail om han synes det er riktigst for seg.

[Gjest KateW]

Kjære TS! Først av alt, med jeg er lei for at du har fått diagnosen og lykke til behandling.

Jeg må til dels si meg enig med Don her. Kanskje fordi hans fortelling om den bekjente som måtte trøste kjæresten sin traff en note hos meg... Uansett.

Jeg er en mailer. Når jeg har fått en vond og vanskelig beskjed, så bruker jeg lang tid på å fordøye, gjennom å skrive føler jeg at jeg får ut tingene på en riktigere måte. GJennom at det jeg skriver er gjennomtenkt og fordøyet, så innbiller jeg meg at den som mottar beskjeden får det lettere.

Jeg hadde, etter 7 dater, på ingen måte følt det vanskelig å få dette budskapet på mail. Jeg hadde syns det var fryktelig å motta budskapet uansett.

Hvorfor daten din ikke svarer TS, vet bare hun.... Håper du finner ut av det!

[Gjest Gjest]

Jeg hadde svart uansett.

Sykdom er også en del av livet, skremmer meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde tatt kontakt like etter og snakket med deg.

Lykke til med behandling.

[Gjest Kynisk Nihilist]

Jeg hadde aldri hatt noen forventninger om hvordan en slik melding skulle gis meg. Det ligger i sakens natur, og ialle normalt oppegående menneskers sunne fornuft å tenke at den som har mottatt en såpass tung beskjed selv, må selv kunne avgjøre hvordan den skal formidles videre, både til hvem, hvordan og når. At noen av dere i det hele tatt problematiserer akkurat det synes på meg å virke ganske så egoistisk og viser en viss mangel på empati (syns jeg)

Det at hun ikke har revertert med noe som helst kan skyldes så mye vil jeg anta. Kanskje hun ikke har fått mailen (det skjer det også), kanskje skremte du livet av henne, kanskje er hun usikker på hvordan hun skal takle det, kanskje er hun på reise. Uansett, jeg ville gitt det etpar uker til og så ville jeg ringt henne eller oppsøkt henne. Så kunne hun fått sagt til meg ansikt til ansikt hva hun mener, føler eller vil. Og så er du ferdig med den saken, og kanskje med dama også.

Å, så det er av uselviske, altruistiske grunner at TS har valgt å ikke fortelle om lymfekreften sin? Da vet jeg det.

[Gjest Don Giovanni]

Å, så det er av uselviske, altruistiske grunner at TS har valgt å ikke fortelle om lymfekreften sin? Da vet jeg det.

hehe få er mer patetiske enn dem som prøver å fremstå smartere enn de er. Foreslår du leser både det jeg har skrevet og det du selv har skrevet etpar ganger til. Jeg formoder det er langt enklere enn å forklare det til deg.

[Gjest Don Giovanni]

Det har ikke noe med at jeg klarer å vri den til ett problem, det har noe med at jeg syntes ditt innlegg viste ganske liten respekt for andres måte å reagere på når det er snakk om en diagnose som faktisk er som du sier, heavy.

at du ikke synes man har noen rett til å reagere sterkt, bare fordi man kun har vært på 7 dater, er jo din greie. Andre har det altså annerledes.

7 dater sier ikke noe om hva man føler for den andre eller ikke, og at folk reagerer på måter som du synes er latterlig, er helt greit, men innse da at når du snakker om dem, så kan det reageres. Negativt.

Selv kan jeg forstå at det kan være tøft for denne kvinnen å få den beskjeden, og at det kan FØLES urettferdig å få den på mail istedenfor face to face. I tillegg til at jeg synes TS må få svare på mail om han synes det er riktigst for seg.

Og jeg mener man skal være selvsentrert og navlebeskuende til nesten det ekstreme for å føle noe slikt. Her sitter det en person som først har fått en beskjed om en svært alvorlig og livstruende sykdom, og så mener du i ramme alvor at det forventes, OG skal kunne stilles krav til hvordan han velger å formidle dette til en person han har truffet noen få ganger, fordi det FØLES urettferdig for mottaker? Men det er altså jeg som viser liten respekt?

[Gjest Børge]

Nå er det gått ca tre uker siden jeg sendte eposten, og har ennå ikke fått svar.

I går var jeg på en tverrfaglig konferanse, "plutselig" ser jeg at hennes firma deltar på konferansen, noe som ikke var rart, ettersom vi er i samme bransje.

Jeg tenkte at vi før eller senere kom til å komme i prat, og rett fikk jeg...

I ene "fruktpausen" gikk jeg mot henne, tenkte vi kunne snakkes, og hun smilte. Hun takket for sist, gav meg en klem, og sa det hadde vært hyggelig. Nesten før jeg fikk åpna kjeften unnskyldte hun seg med at hun måtte ta en telefon og hastet ut døren.

Jeg så henne ikke mer den dagen, tror hun stakk fra konferansen..

[aline]

Og jeg mener man skal være selvsentrert og navlebeskuende til nesten det ekstreme for å føle noe slikt. Her sitter det en person som først har fått en beskjed om en svært alvorlig og livstruende sykdom, og så mener du i ramme alvor at det forventes, OG skal kunne stilles krav til hvordan han velger å formidle dette til en person han har truffet noen få ganger, fordi det FØLES urettferdig for mottaker? Men det er altså jeg som viser liten respekt?

nei, jeg har da sagt at den med lidelsen må få reagere og informere på den måten som er rett for vedkommende, så jeg sier ingen steder at det FORVENTES eller stilles krav til vedkommende.

men uansett om du synes det er navlebeskuende eller ikke, så ER det to personer som gir og mottar her, begge har følelser og reaksjoner på dette, og begge vil oppfatte dette på en eller annen måte. Det eneste jeg sier, er at den som mottar kan reagere på måten det blir levert på. Med det, sier jeg ikke at det er galt av den som sender mailen, men det kan FØLES vondt å få beskjeden på den måten.

Eller eksisterer det kun en person her for deg? Så fort den ene har en alvorlig sykdom, så utslettes resten av verden?

og til Børge:

å lese mailen, også bare droppe ut, uten å gi beskjed også reagere som hun gjorde på konferanse.... er i mitt syn direkte ufint. Jeg kunne forstått at hun trengte tid, men det virker jo som hun har tatt ett valg, og rett og slett bare funnet ut at hun ikke tenker å informere deg om det. DET har jeg liten sans for.

[Gjest Don Giovanni]

Nå er det gått ca tre uker siden jeg sendte eposten, og har ennå ikke fått svar.

I går var jeg på en tverrfaglig konferanse, "plutselig" ser jeg at hennes firma deltar på konferansen, noe som ikke var rart, ettersom vi er i samme bransje.

Jeg tenkte at vi før eller senere kom til å komme i prat, og rett fikk jeg...

I ene "fruktpausen" gikk jeg mot henne, tenkte vi kunne snakkes, og hun smilte. Hun takket for sist, gav meg en klem, og sa det hadde vært hyggelig. Nesten før jeg fikk åpna kjeften unnskyldte hun seg med at hun måtte ta en telefon og hastet ut døren.

Jeg så henne ikke mer den dagen, tror hun stakk fra konferansen..

Du har iallefall fått svar nå....... Lykke til og god bedring til deg. Har en nær bekjent som fikk samme diagnose for noen år tilbake. Han er mildt sagt tilbake i storform

[Shaz]

Det var en umoden måte å reagere på, hun vet nok ikke hva hun skal si eller hvordan, og velger å svare med taushet. Om ikke annet så vet du hvor dere står nå, og kan gå videre. Fortsett med hevet hode, og lykke til !