En form for (psykisk) spiseforstyrrelse?

[roadkiller]

Jeg har i lengre tid slitt med noe jeg vil kalle en slags form for spiseforstyrrelse. En spiseforstyrrelse er jo psykisk. Og det er det dette er.

Jeg har konstant dårlig samvittighet etter et måltid, og selv om jeg vet at jeg egentlig ikke burde ha det, så er den dårlige samvittigheten der hele tiden.

Jeg trener hver dag og prøver å spise minst mulig. Jeg er inne i et treningsmiljø, der man må prestere, men jeg tenker mer på treningen som en sjanse for å gå mer ned i vekt ved å spise mindre og trene mye enn å spise sunt og innholdsrikt og få mer energi til å treningen.

Jeg vet så godt at dette er galt i perioder, men i andre kan jeg være helt blind for problemet.

Dette har også pågått i flere år, men det har aldri gått "for langt".

Så hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg som to personer, en som vil gå mer og mer ned i vekt, og en som vil prestere i treningen ved å bygge en solid og sunn kropp.

Er det flere som har det slik? Er det flere som ikke kan gå et minutt uten å tenke på mat og inntak?

Det er ikke mange som vet at jeg har denne formen for "problem", men de som vet det forteller meg at jeg må slutte å tenke på hvordan jeg ser ut og heller være kjempe fornøyd. Og det vil jeg veldig gjerne selv også.

Men jeg er ikke fornøyd, og det er problemet. Så er det slik, at det ikke spiller noen rolle om andres meninger, når man ikke er fornøyd selv?

[Gjest Gjest]

Hei !

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har holdt på sånn i flere år. Jeg tenker veldig nøye gjennom hva jeg putter i meg og trening har gradvis gått fra å være noe jeg syntes var morro til å bli noe jeg må gjøre hver dag for å ha samvittighet til å spise. Jeg føler at jeg legger på meg av alt jeg putter i munn og blir sliten av dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt spiser + de dagene hvor jeg ikke får trent.

Jeg er ikke veldig overvektig, men kunne med fordel veid 4-5 kg mindre (det føler vel alle kvinner...). Synes ikke det er noe hyggelig å ha det som jeg har det nå. Jeg har drevet det "for langt" tidligere og er heldigvis mye bedre enn jeg var for ett år siden. Men mye sitter igjen og jeg skulle så gjerne gått tilbake til den tiden hvor jeg koste meg med mat og hadde det morro på trening. Jeg vet jeg burde være fornøyd med hvordan jeg ser ut og at jeg er frisk og normal i kroppen, men vil så gjerne mer ned i vekt.

Det er vanskelig å gå ned i vekt samtidig som man vil bygge en sterk og bra kropp, det kommer i konflikt med hverandre. For å bygge opp kroppen med trening må du ha energioverskudd og slanking er jo energiunderskudd.

Kanskje en time hos klinisk ernæringsfysiolog kunne vært noe for deg ? Da kan du få hjelp til å sette opp en plan på hva du bør spise, slik at du får i deg det du skal mtp at du trener så mye ? Så slipper du kanskje litt av den dårlige samvittigheten hvis en fagperson på området anbefaler hva måltidene dine kan inneholde ?

[roadkiller]

Hei !

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har holdt på sånn i flere år. Jeg tenker veldig nøye gjennom hva jeg putter i meg og trening har gradvis gått fra å være noe jeg syntes var morro til å bli noe jeg må gjøre hver dag for å ha samvittighet til å spise. Jeg føler at jeg legger på meg av alt jeg putter i munn og blir sliten av dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt spiser + de dagene hvor jeg ikke får trent.

Jeg er ikke veldig overvektig, men kunne med fordel veid 4-5 kg mindre (det føler vel alle kvinner...). Synes ikke det er noe hyggelig å ha det som jeg har det nå. Jeg har drevet det "for langt" tidligere og er heldigvis mye bedre enn jeg var for ett år siden. Men mye sitter igjen og jeg skulle så gjerne gått tilbake til den tiden hvor jeg koste meg med mat og hadde det morro på trening. Jeg vet jeg burde være fornøyd med hvordan jeg ser ut og at jeg er frisk og normal i kroppen, men vil så gjerne mer ned i vekt.

Det er vanskelig å gå ned i vekt samtidig som man vil bygge en sterk og bra kropp, det kommer i konflikt med hverandre. For å bygge opp kroppen med trening må du ha energioverskudd og slanking er jo energiunderskudd.

Kanskje en time hos klinisk ernæringsfysiolog kunne vært noe for deg ? Da kan du få hjelp til å sette opp en plan på hva du bør spise, slik at du får i deg det du skal mtp at du trener så mye ? Så slipper du kanskje litt av den dårlige samvittigheten hvis en fagperson på området anbefaler hva måltidene dine kan inneholde ?

Det er godt å høre at jeg ikke er alene om å føle slik, samtidig som det er leit at flere sliter med det.

Ja det er akkurat det samme med meg, jeg føler meg med en gang dårlig og feit de dagene jeg ikke trener og kanskje spiser litt mer enn planlagt. Og dette er uten grunn.

Takk for tipset, jeg tror jeg må komme i kontakt med noen som kan hjelpe meg med å sette opp en slik plan, for dette går ikke lengre. Det kan ende galt.

[Pjukset]

Jeg har selv vært veldig syk av spiseforstyrrelser (ikke nå), og jeg mener bestemt at en spiseforstyrrelse alltid har en psykosomatisk bakgrunn. Det å ha en spiseforstyrrelse har alltid en bakomforliggende årsak som ikke dreier seg om mat eller vekt, og det er den årsaken man bør finne for å bli 100% fri for tvangstanker rundt mat.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig, jeg tror også at spiseforstyrrelse har en bakenforliggende årsak.

Jeg kjenner til min og merker at SF forverrer seg når det er turbulent på det området i livet mitt.

[roadkiller]

Jeg har selv vært veldig syk av spiseforstyrrelser (ikke nå), og jeg mener bestemt at en spiseforstyrrelse alltid har en psykosomatisk bakgrunn. Det å ha en spiseforstyrrelse har alltid en bakomforliggende årsak som ikke dreier seg om mat eller vekt, og det er den årsaken man bør finne for å bli 100% fri for tvangstanker rundt mat.

Ja, jeg har flere gang prøvd å finne ut hva grunnen er. Hva kan grunnene være? Kan det komme av at jeg for lenge siden hadde en lang sykdommsperiode med veldig vektnedgang? Jeg har mange ganger tenkt på det, og om det kan være det.

[Pjukset]

Ja, jeg har flere gang prøvd å finne ut hva grunnen er. Hva kan grunnene være? Kan det komme av at jeg for lenge siden hadde en lang sykdommsperiode med veldig vektnedgang? Jeg har mange ganger tenkt på det, og om det kan være det.

Jeg trodde selv jeg visse mine årsaker til spiseforstyrrelser, inntil jeg bestemte meg for å gå i terapi for å "rydde opp". Da kom det frem mye mer som jeg hadde fortrengt. Det trenger jo ikke være èn årsak, det kan være mange "små" ting.

[yoga]

Ja, jeg har flere gang prøvd å finne ut hva grunnen er. Hva kan grunnene være? Kan det komme av at jeg for lenge siden hadde en lang sykdommsperiode med veldig vektnedgang? Jeg har mange ganger tenkt på det, og om det kan være det.

Grunnene til en spiseforstyrrelse kan være så mangt, og langvarig og veldig vektnedgang kan òg være en utløsende årsak. Grunnen til det er at det hele tiden foregår kjemiske prossesser i hjernen, og disse kan bli svekket/annerledes ved underernæring/undervekt. Og da fremkalle anorektiske tanker.

Jeg husker ikke helt hvor den artikkelen jeg leste er hen nå; men det er forsket på at personer som feks har gått ned mye i vekt pga fysisk sykdom, kan utvikle anorexia som en bivirkning av dette.

[Pjukset]

Jeg husker ikke helt hvor den artikkelen jeg leste er hen nå; men det er forsket på at personer som feks har gått ned mye i vekt pga fysisk sykdom, kan utvikle anorexia som en bivirkning av dette.

Det er absolutt riktig. Jeg fikk et enormt vekttap som følge av langvarig fysisk sykdom, og jeg merker at forholdet til mat ble anstrengt da jeg begynte å legge på meg.

[roadkiller]

Jeg trodde selv jeg visse mine årsaker til spiseforstyrrelser, inntil jeg bestemte meg for å gå i terapi for å "rydde opp". Da kom det frem mye mer som jeg hadde fortrengt. Det trenger jo ikke være èn årsak, det kan være mange "små" ting.

Ja, det kan være mange små ting som gjør dette. Jeg har hatt slike tanker siden jeg var veldig ung, jeg tror det var i 13 års alderen allerede og siden har det vært slik det er nå. Hvordan kan man i terapi finne ut av årsakene? KOmmer det fram ved f.eks at det blir stilt spørsmål?

[Pjukset]

Ja, det kan være mange små ting som gjør dette. Jeg har hatt slike tanker siden jeg var veldig ung, jeg tror det var i 13 års alderen allerede og siden har det vært slik det er nå. Hvordan kan man i terapi finne ut av årsakene? KOmmer det fram ved f.eks at det blir stilt spørsmål?

Terapi kan være så mangt, man har psykolog, psykiater, psykomotorisk...Men ja, terapi er hovedsaklig samtaler med en terapeut, man legger frem problemet sitt, terapeuten stiller spørsmål, du svarer, osv.

Dette er ikke gjort på 1-2-3, det er ofte en lang og slitsom prosess.