13 åring

[Jubalong]

Jeg ville lagt en madrass eller satt inn en sovesofa på kontoret hvis det var mulig. Hun synes kanskje det er veldig greit å ha det rommet nede om noen år og da er det kjedelig å skulle bytte enda en gang.

Fikk selv rom i kjelleren alene da jeg var 10-11 og turte ikke sove der før jeg var rundt 15. I disse årene sov jeg i en køyeseng sammen med broren min på hans rom. Synes det var kjemepskummelt og sove der alene. Denne frykten gikk over av seg selv da jeg var 14-15 år. Da var jeg kjempeglad for at jeg fortsatt hadde rommet mitt nede.

At mannen din kommer til å synes det er teit og masse styr henger kanskje sammen med at han ikke kjenner seg igjen i denne situasjonen overhodet? Da kan jeg skjønne at han bare synes dette blir masse mas og at datteren din får viljen sin. Men i dette tilfellet synes jeg du skal ta hensyn til din datter. Tenk hvor ille det er å være redd hele natten.

Ja det kan være et alternativ å ha madrassen liggende på soverommet til lillebror. Slik at hun kan velge selv. Jeg ønsker ikke at hun skal huske tenårene med skrekk og gru. Kanskje det plutselig går over, og da er det som du sier kjekt å ha rommet sitt der. Bedre når hun har venner på besøk også.

Mannen min er overbevist om at det er jeg som har gjort henne redd med at hun har overhørt meg fortelle om mine traumer som barn. Jeg har vært og er fortsatt plaget med mareritt og drømmeligende figurer som besøker meg om natten. Har forsøkt hypnose mot marerittene uten av det hjalp nevneverdig.

Mannen klarer nok ikke å sette seg inn i dette, og synes det bare blir mye styr.

Men jeg tror jeg velger å la henne ligge hos lillebror enn så lenge.

Endret 3. januar 2009 av Jubalong

[Cata]

Kanskje det plutselig går over, og da er det som du sier kjekt å ha rommet sitt der. Bedre når hun har venner på besøk også.

La henne bytte. Sjansen for at det går over med tiden er liten når det er et spesifikt rom som gir henne ubehag. Jeg er husredd selv og får fremdeles "creeps" hvis jeg må sove alene i mitt barndomshjem. Har ingen problemer i mitt eget hjem og har flyttet mye opp gjennom årene uten å oppleve liknende reaksjoner. Men barndomshjemmet har jeg opplevd som svært ubehagelig å overnatte alene i. (Mens jeg studerte og reiste "hjem" på ferie så hendte det jo at mine foreldre hadde andre planer en helg selv om jeg var "hjemme", så da ble jeg alene i huset.)

Så hvis hun er som jeg så vil hun aldri bli fortrolig med det rommet.

[cilja]

Jeg ville latt henne velge på nytt hvor hun ønsker å sove. Jeg var også veldig redd for mørket og natten i en periode i tenårene. Jeg sov ofte med lyset på. Du får heller si fra at om hun flytter igjen, så må hun holde seg til det nye rommet og ikke flytte etter det.

[thapara]

Synes forslaget om madrass på kontoret høres fint ut! (eller hos lillebror, om han synes det er ok). Kanskje går redselen over helt av seg selv før du vet ordet av det!

[Piper]

Jeg hadde latt henne bytte, for ingen barn bør være redd i sitt eget hjem. Og spesielt ikke når de skal sove.

[Lingeling]

Må si jeg kjenner meg veldig igjen i dattera di.

Jeg er 23 år, og vet veldig godt åssen det er å være redd.

Når jeg var yngre, fikk jeg et helt nytt rom til bursdagen min i andre etasje, mens de andre hadde soverom i første etasje. Det endte med at foreldra mine lot meg sove i køyesenga nede hos søstra mi og beholde det nye rommet mitt. Når man er redd, syns hvertfall jeg det er viktig at man blir tatt på alvor, og at du ikke blir 'betegna som dum' på grunn av det.

Jeg er mye redd fortsatt, ser syner og sånt, det er ikke det at jeg tror på spøkelser/troll eller sånt, kan ikke sette ord på hva jeg egentlig er redd for, men det hjelper hvertfall ikke å bli pressa til noe. Sove et sted man føler seg utrygg.

Jeg hadde latt ho sovet på rommet til broren sin, eller gjesteseng/madrass på kontoret, og når ho selv er klar for det, så sover ho på rommet sitt, da føler ho seg tryggere, vil jeg tro. Og da vet ho jo at hvis ho prøver å sove på rommet sitt og ikke klarer det, så kan ho bare flytte opp.

Ho har ikke angst da?? Mange ulike årsaker som kan utløse det, som verken ho eller andre kan eller vet hvorfor. Jeg har fått 'diagnosen' angst.

Veldig mange som sliter med det, selvom de er veldig unge.

Lykke til, og håper dere finner en løsning som fungerer bra for dere begge:)

[Gjest Miley]

Jeg hadde latt henne flytte tilbake. Det er mye viktigere for meg at barna har det godt, en at mannen i huset skal synes at de er bortskjemte.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke jeg ville latt henne få vanen å ligge hos deg. Da blir hun "straffet" når mannen din er hjemme.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er lurt å forske litt mer på årsak og dybde i denne redselen før man hiver seg rundt og bytter rom igjen. Er jenta virkelig skikkelig redd så må hun få bytte rom, men man kan jo teste ut litt annet først. Dersom frykten er litt overdrevet eller veldig forbigående så blir en ny flytting av rom det samme som å si at man ikke trenger å jobbe med problemene sine og heller velge letteste utvei.

Prøv som andre her foreslår: Legg en madrass på rommet til lillebror eller på kontoret, men behold rommet nede inntil videre. Dersom det er viktig for henne å sove oppe så vil hun velge denne madrassen og hun får sove godt om natta. Dersom hun ikke egentlig er så veldig redd men bare angrer på rombytte så vil hun antakelig fort velge å heller sove på rommet sitt.

Da jeg var på den alderen syntes jeg det var veldig spennende å bytte rom, men så føltes det litt rart å ligge på det nye rommet fordi jeg var vant til mitt gamle. Jeg trengte bare tid for å venne meg til det nye. Kanskje har hun også det litt sånn?

Samtidig som hun får tilbud om å sove på madrass opp så går det jo an å følge opp frykten hennes med samtaler hos psykolog eller andre kompetente mennesker. Jeg mener at et problem er stort nok til å oppsøke hjelp for dersom det påvirker dagliglivet. Og det påvirker jo i aller høyeste grad jentas dagligliv når hun føler seg utrygg på sitt eget rom.

Viser det seg at hun hver kveld over ei tid velger å sove oppe fordi redselen ikke gir seg så bør dere la henne flytte opp igjen.

[loffen]

Jeg hadde latt henne bytte, for ingen barn bør være redd i sitt eget hjem. Og spesielt ikke når de skal sove.

Jeg hadde latt henne flytte tilbake. Det er mye viktigere for meg at barna har det godt, en at mannen i huset skal synes at de er bortskjemte.

Enig med det dere sier!

Endret 4. januar 2009 av loffen

[Gjest farge]

Hvorfor ikke la lillebror få køyseng så kan man enkelt løse problemnettene fortløpende. I tillegg så har man ekstra liggeplass når det er overnattingsbesøk.

men jeg lurer på hvor gammel lillebroren er?

Hvis dem er jevngamle, så er det mulig at dem synes det er trivelig å ligge på samme rom permanent. Uansett har man flere valg, og hun trenger egentligt ikke få viljen sin. Bare "låne" plass hos broren de nettene som er værst....

[Gjest Sativa]

Hvis en 13 åring er så redd at hun ikke får sove på nettene, så burde det absolutt tas på alvor.

Jeg har hatt det samme problemet, og det fikk egentlig ganske kjipe følger for meg. Da jeg var 16 så fikk jeg rom i kjelleren. Et stort fint rom med alle fasiliteter. Men du verden hvor skummelt det var der om natten. Jeg lå stiv av skrekk, badet i svette, og turte ikke lee en muskel. I timesvis. Noen ganger tok jeg dyna og løp opp og la meg på sofaen i stua, men da var jeg så redd for at mamma skulle oppdage meg at jeg heller ikke fikk sove. Ho ble alltid rasende og sa at ho skulle leie ut rommet mitt og at jeg skulle sove på madrass på hennes rom.

Dette resulterte i at jeg sov altfor lite gjennom hele videregående, kanskje bare 2 timer pr natt. Jeg slet for ikke å stryke i flere fag, jeg hadde vondt i hodet og var kvalm og syk hele tiden, jeg fikk angst også på dagtid.

Når jeg var hjemme fra skolen så måtte jeg aktivisere meg selv hele tiden for ikke å sovne. For da hadde jeg jo ihvertfall ikke fått sovet på natten. For å få sove så rappet jeg paralgin forte av mamma. Massevis. (mamma oppdaget dette og jeg sa at jeg kanskje trengte sovemedisin, men det falt ikke i god jord)

Dette pågikk vel fram til jeg var 20 og flyttet hjemmefra. Det har blitt myyye bedre, særlig etter at vi flyttet hit vi bor nå. Jeg anbefaler deg å ta jenta på alvor. Så noen foreslo køyeseng hos broren, supert forslag. Eller jenta kan få en seng på sitt gamle rom og så kan hun evt gradvis trene seg på å sove på det nye rommet.

Lykke til

[thapara]

Hvis en 13 åring er så redd at hun ikke får sove på nettene, så burde det absolutt tas på alvor.

Jeg har hatt det samme problemet, og det fikk egentlig ganske kjipe følger for meg. Da jeg var 16 så fikk jeg rom i kjelleren. Et stort fint rom med alle fasiliteter. Men du verden hvor skummelt det var der om natten. Jeg lå stiv av skrekk, badet i svette, og turte ikke lee en muskel. I timesvis. Noen ganger tok jeg dyna og løp opp og la meg på sofaen i stua, men da var jeg så redd for at mamma skulle oppdage meg at jeg heller ikke fikk sove. Ho ble alltid rasende og sa at ho skulle leie ut rommet mitt og at jeg skulle sove på madrass på hennes rom.

Dette resulterte i at jeg sov altfor lite gjennom hele videregående, kanskje bare 2 timer pr natt. Jeg slet for ikke å stryke i flere fag, jeg hadde vondt i hodet og var kvalm og syk hele tiden, jeg fikk angst også på dagtid.

Når jeg var hjemme fra skolen så måtte jeg aktivisere meg selv hele tiden for ikke å sovne. For da hadde jeg jo ihvertfall ikke fått sovet på natten. For å få sove så rappet jeg paralgin forte av mamma. Massevis. (mamma oppdaget dette og jeg sa at jeg kanskje trengte sovemedisin, men det falt ikke i god jord)

Dette pågikk vel fram til jeg var 20 og flyttet hjemmefra. Det har blitt myyye bedre, særlig etter at vi flyttet hit vi bor nå. Jeg anbefaler deg å ta jenta på alvor. Så noen foreslo køyeseng hos broren, supert forslag. Eller jenta kan få en seng på sitt gamle rom og så kan hun evt gradvis trene seg på å sove på det nye rommet.

Lykke til

Herregud! Stakkars deg..

[Kittykat]

La henne bytte tilbake, så får dere alle fred. Og du har jo selv vært i det rommet og følt det på kroppen hvor ubehagelig det er for henne. Du forstår henne veldig godt. Jeg hadde ikke tvunget datteren min til å sove i et rom hvor hun hadde følt at det var veldig ubehagelig og sove. Så enkelt er det, så får mannen i huset bare være så irritert som han vil. Hun er redd og det er ikke noe man bare skal blåse vekk. Nei, la henne få bytte tilbake, så får alle natteroen tilbake

Endret 5. januar 2009 av Kittykat

[Jubalong]

Hvis en 13 åring er så redd at hun ikke får sove på nettene, så burde det absolutt tas på alvor.

Jeg har hatt det samme problemet, og det fikk egentlig ganske kjipe følger for meg. Da jeg var 16 så fikk jeg rom i kjelleren. Et stort fint rom med alle fasiliteter. Men du verden hvor skummelt det var der om natten. Jeg lå stiv av skrekk, badet i svette, og turte ikke lee en muskel. I timesvis. Noen ganger tok jeg dyna og løp opp og la meg på sofaen i stua, men da var jeg så redd for at mamma skulle oppdage meg at jeg heller ikke fikk sove. Ho ble alltid rasende og sa at ho skulle leie ut rommet mitt og at jeg skulle sove på madrass på hennes rom.

Dette resulterte i at jeg sov altfor lite gjennom hele videregående, kanskje bare 2 timer pr natt. Jeg slet for ikke å stryke i flere fag, jeg hadde vondt i hodet og var kvalm og syk hele tiden, jeg fikk angst også på dagtid.

Når jeg var hjemme fra skolen så måtte jeg aktivisere meg selv hele tiden for ikke å sovne. For da hadde jeg jo ihvertfall ikke fått sovet på natten. For å få sove så rappet jeg paralgin forte av mamma. Massevis. (mamma oppdaget dette og jeg sa at jeg kanskje trengte sovemedisin, men det falt ikke i god jord)

Dette pågikk vel fram til jeg var 20 og flyttet hjemmefra. Det har blitt myyye bedre, særlig etter at vi flyttet hit vi bor nå. Jeg anbefaler deg å ta jenta på alvor. Så noen foreslo køyeseng hos broren, supert forslag. Eller jenta kan få en seng på sitt gamle rom og så kan hun evt gradvis trene seg på å sove på det nye rommet.

Lykke til

Huffameg. Det hørtes jo helt forferdelig ut. Bra du har fått orden på sovingen din nå da.

Hun har nå fått en madrass på kontoret. Velger å ikke bytte rom for øyeblikket. Hun forsøker å sove nede, men kommer tuslende opp igjen etter en stundt med dyne og pute. :-) Vil ikke tvinge henne til å ligge å være i egen hjem/seng.

Har du snakket med moren din om hvordan du hadde det? Høres ikke ut som hun har forstått hvor redd du var.

[Jubalong]

La henne bytte tilbake, så får dere alle fred. Og du har jo selv vært i det rommet og følt det på kroppen hvor ubehagelig det er for henne. Du forstår henne veldig godt. Jeg hadde ikke tvunget datteren min til å sove i et rom hvor hun hadde følt at det var veldig ubehagelig og sove. Så enkelt er det, så får mannen i huset bare være så irritert som han vil. Hun er redd og det er ikke noe man bare skal blåse vekk. Nei, la henne få bytte tilbake, så får alle natteroen tilbake

Nei jeg vil ikke tvinge henne, særlig når jeg også føler det samme ved det rommet. Så vi har foreløpig lagt en madrass på kontoret. Så får vi se hva som skjer. Mannen foreslo faktisk at vi skulle sette opp en seng der, så han har nok skjønt at det må taes på alvor.. :-)

[Jubalong]

Hvorfor ikke la lillebror få køyseng så kan man enkelt løse problemnettene fortløpende. I tillegg så har man ekstra liggeplass når det er overnattingsbesøk.

men jeg lurer på hvor gammel lillebroren er?

Hvis dem er jevngamle, så er det mulig at dem synes det er trivelig å ligge på samme rom permanent. Uansett har man flere valg, og hun trenger egentligt ikke få viljen sin. Bare "låne" plass hos broren de nettene som er værst....

Lillebror er bare 2 år så det er litt tidlig å få inn køyeseng der. Men det kan bli aktuelt om en stund.