Gå til innhold

En i teamet spør meg - og himler med øynene


Gjest Gjest_Karen_*

Anbefalte innlegg

Til trådstarter:

Ok, skjønner at du har forsøkt det meste allerede. Kjip situasjon.

Bare en observasjon; hun sier offentlig at hun foretrekker å arbeide med menn. For meg indikerer det at hun ser på seg selv som et kvinnelig unntak, og følgelig bedre enn sine andre kvinnelige kollegaer.

Dette kan være grunnen til at hun blåste seg selv opp og deg av, da du forsøkte å ta problemet opp på tomannshånd.

Hun mangler åpenbart ei diger klype selvinnsikt, og har høyere tanker om seg selv, enn hva godt er.

Jeg kjenner også til feigingene som kjenner til problemene, men avfeier det med at "Det er bare sånn han er" el.l

Hvis jeg var deg, hadde jeg gått til psykologisk krigføring med vedkommende. Speil oppførselen hennes. Sier hun noe drit til deg under et møte, så kom med samme type kritikk tilbake. Himler hun med øynene når du svarer henne, så gjør det samme når du spør henne. Kjør med andre ord hardt mot hardt.

Hvis hun gjør som jeg tror, og reagerer sterkt på din manglende respekt, så kan du bare fortelle henne at du speiler hennes oppførsel. Kanskje hun innser sine egne tilkortkommenheter på den måten. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Min taktikk når jeg har med slike mennesker å gjøre er å gjøre narr av dem på en hyggelig og subtil måte. Altså, hvis situasjonen blir slik at hun sier eller spør om noe spesielt så bit litt forsiktig tilbake, men foran de andre, slik at hun føler seg litt dum og satt på plass. Men cluet er å være helt hyggelig og late som om man ikke mente noe med det. Det er litt vanskelig å få til og ofte må man vente lenge på riktig øyeblikk, men når det skjer, så funker det som f... Dette er kun om hun er litt vanskelig og kanskje ønsker å sette deg litt på plass, eller ønsker at du skal vite at hun nok står høyere enn deg/mer verdifull i jobben el.l.

-Men det er viktig å huske på at enkelte mennesker er psykopatiske i jobben sin og de må man passe seg for, for de kan få deg til å miste jobben/si opp pga stort psykisk press. Om du tror hun er i den kategorien, bør du unngå henne så mye du bare kan, for all del ikke gjøre narr av henne (altså ikke følge mitt råd ovenfor), aldri spørre henne om noe med mindre du absolutt må og prate minst mulig med henne. Jeg har vært borti jobbpsykopatene og de ser man ofte ikke til å begynne med, for de er så overhyggelige og hjelpsomme i starten før de begynner et intrikat psykologisk spill. Det har tatt meg årevis å komme meg etter mitt møte, men det hender fortsatt at fortiden innhenter meg. Slike mennesker er direkte farlige.

Hei.

Du sier at slike mennesker er direkte farlige ikke sant. Du har skjønt mer enn de fleste, men HVORDAN skille dem og HVORFOR skal de likevel få holde på slik de vil? mener du at de kan gå over lik?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Du sier at slike mennesker er direkte farlige ikke sant. Du har skjønt mer enn de fleste, men HVORDAN skille dem og HVORFOR skal de likevel få holde på slik de vil? mener du at de kan gå over lik?

Når det gjelder psykopatene på jobben, så tror jeg ikke denne damen er det, fordi hun åpenlyst himler med øynene og de andre ser hvordan hun er. Det kan virke som om hun kanskje føler seg truet av ts eller ønsker at ts skal vite hvor viktig hun er. Psykopatene er ikke interessert i å risikere at andre skal se deres psykologiske spill og kan derfor fungere som selvutnevnt mentor osv og får en hel del sympati hos andre. De er ofte svært morsomme og sosiale og ja, de er så vanskelige å se at det er slett ikke sikkert jeg ville sett det dersom jeg skulle møte noen igjen.

I mitt møte med psykopat på jobb, så tok han rollen som selvutnevnt mentor for meg da jeg var helt ny. På den måten kunne han også styre alt jeg drev med og hadde full kontroll over alle arbeidsoppgaver, hvordan jeg løste dem og alt jeg drev med. Jeg burde tenkt litt da han fortalte om alle som hadde måttet gå i min jobb før, fordi de var udugelige eller stjal eller ett eller annet, men jeg tenkte altså ikke over det, jeg hadde jo fått drømmejobben og følte meg utrolig heldig. Han var jo så snill og hjelpsom og det var helt utenkelig for meg at det kanskje var akkurat denne mannen som hadde drevet alle de andre vekk. Etter en stund, så begynte et merkelig spill som jeg ikke ønsker å utdype her, men jeg ble forvirret og usikker på ham og arbeidet mitt, som han styrte med en jernhånd, ble mer og mer slett.

Det ble en diger sak, flere sjefer involvert og jeg fikk en del medhold, men jeg var så psykisk nedbrutt at jeg ikke klarte å fortsette. Han var ikke en person det var mulig å sparke (arbeidsoppgaver, ansiennitet, regler osv), så da ble saken slik at jeg valgte å gå. Jeg mener ikke at det er slik at de skal få lov til å holde på slik de gjør, men det er ofte ikke så lett å se deres egentlige intensjon før det er altfor sent og de viser ikke sitt sanne ansikt til flere enn absolutt nødvendig. Jeg har gått litt bort fra den egentlige tråden nå, men prøver bare å svare på ditt spørsmål så godt jeg kan.

I mitt arbeid nå, så holder jeg meg mer for meg selv og lar ingen få styre arbeidet mitt, slik jeg lot denne mannen styre det. Når jeg hører små varsku om enkelte kolleger, så velger jeg å ikke finne ut om det stemmer, men bare smiler til dem og er generelt hyggelig uten å prøve å få kontakt. Allikevel velger jeg morsomme bemerkninger til folk jeg føler meg mer trygg på og kan finne på å drite ut kolleger dersom de aåpenlyst driter ut meg. Min erfaring er at dersom de gjør det offentlig så er de ikke så farlige. Da har nemlig andre mennesker noe på dem om det blir en sak og det vil psykopatene for alle del unngå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror kollegaens behov for å få selvtillit gjennom jobben gjør at hun må rakke ned på deg. Noen ganger kan det være lurt å speile oppførselen, sette ord på det hun gjør og gjøre det samme, men det virker ikke som om det når inn til henne, slik du beskriver det.

Å spille på det hun vil ha, tilbakemeldinger på at hun er den flinkeste dama, at hennes kompetanse er uunnværlig osv.. kan også fungere. Da kan du fiffig vise tilbake til at du ikke har denne kunnskapen når hun en sjelden gang spør deg om noe, det er jo hun som er så dyktig.

Å finne et eller annet positivt å fokusere på for egen del kan være vanskelig, men som regel verd det, andre ting på jobben som er verd å være der for? Er hun verd å bruke energi på? å forandre mønsteret hennes klarer neppe noen "under" henne.

Hver gang du ikke kan svare så hjelper du jo henne, du gir henne den selvtilliten, bekreftelsen hun trenger fordi hun ikke får den andre steder .. og da er du jo egentlig ganske snill.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva sier de andre på jobben om henne da?

Kanskje hun rett og slett ikke aner at hun blir oppfattet slik, eller at du tar deg nær av det? Kanskje hun liker å være litt dramaqueen....Kanskje hun har ufrivillig tics?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Kanskje hun liker å være litt dramaqueen...

Det pussige er at hun har sagt høyt ved noen anledninger at hun ikke liker hysteriske mennesker.

I dag på jobb oppførte hun seg som en dramaqueen, synes jeg. Hun fartet rundt heseblesende i jakt på oppmerksomhet: "se meg, høre meg, se hvor flink jeg er og hva jeg kan, for det har jeg læårt den harde veien gjennom mange års erfaring".

Hun overser meg fullstendig og sier høyt: "Så flink du er, Knut, veldig bra" (overskryter og oversmiler - noew hun ellers ikke pleier), så snur hun seg til meg, sukker og ser oppgitt ut. Så proklamerer hun høyt til de som vil høre i nærheten: "Knut, jeg har laget istand oppgaver til deg, vi kan se på det mandag, så kan jeg lære deg mer, vet du! Jeg sendte en til deg og, men..."

-..."Men hva da", sier jeg.

- "Det får du finne ut av sjøl. Les!!!", svarer hun.

Hun hater meg og elsker de andre som er menn.

Egentlig behøver jeg ikke bry meg med henne, jeg vil helst bare ignorere henne. Hun er heldigvis ikke sjefen min, men jeg må forholde meg til henne. Hun sier mye annet "teit" høyt også. Jeg trodde barneskolen var passert, men hun lever kanskje der ennå, i en alder av over 50 år.

Egentlig synes jeg litt synd på henne. Hun eier ikke sosiale antenner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom du opplever det som at denne kollegaen ødelegger arbeidshverdagen for deg og direkte eller indirekte hindrer deg/gjør det vanskelig for deg å utføre arbeidsoppgavene dine, vil jeg råde deg til å så snart som mulig ta dette opp med nærmeste leder. Forklar det i en en-til-en-samtale så rolig og saklig som mulig, hvordan du opplever forholdet og hvordan dette påvirker arbeidshverdagen din. Bruk eksempler på hendelser, og ikke bagatelliser det - forklar lederen din at dette faktisk er et problem.

Når man jobber tett sammen i team fører det svært sjelden noe godt med seg å fyre opp under en slik konflikt, og særlig når man er ganske nyansatt. Det beste er å ta det opp på en saklig måte og la det bli opp til leder å avgjøre hvordan dere i fellesskap kan finne en løsning som fungerer.

Tvi tvi :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fine råd i og for seg. Men å ta opp personfokuserte ting er ikke så bra.

Hun ødelegger ikke jobbhverdagen min, men hun dominerer mye av den, det skal hun ha. Min sjef har faktisk sagt til meg på tomannshånd ganske tidlig da jeg var helt ny at denne kvinnen ikke var "helt enkel". Hun er flink i jobben sin, så laget er avhengig av hennes funksjon. Men det er selvsagt andre mennesker som kunne ha klart det like bra eller bedre enn henne. Hun dominerer veldig og tar mye plass. Et par av de yngre mennene "smisker" og godsnakker med henne, og det liker hun selvsagt.

Jeg, som normalt sett liker å drøfte, holder meg for det meste taus. Hun blir provosert av absolutt alt som kommer ut av min munn, uansett hva det nåtte være. Derfor snakker jeg ikke til henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Avskåret
Fine råd i og for seg. Men å ta opp personfokuserte ting er ikke så bra.

Hun ødelegger ikke jobbhverdagen min, men hun dominerer mye av den, det skal hun ha. Min sjef har faktisk sagt til meg på tomannshånd ganske tidlig da jeg var helt ny at denne kvinnen ikke var "helt enkel". Hun er flink i jobben sin, så laget er avhengig av hennes funksjon. Men det er selvsagt andre mennesker som kunne ha klart det like bra eller bedre enn henne. Hun dominerer veldig og tar mye plass. Et par av de yngre mennene "smisker" og godsnakker med henne, og det liker hun selvsagt.

Jeg, som normalt sett liker å drøfte, holder meg for det meste taus. Hun blir provosert av absolutt alt som kommer ut av min munn, uansett hva det nåtte være. Derfor snakker jeg ikke til henne.

Ok. Har lest nesten hele tråden nå. Du har fått en god del nyttige tips, for så vidt.

Det er opplagt at denne damen har personlige frustrasjoner, og at jobben er hennes redningsplanke, det eneste stedet hun føler virkelig mestring. Hun må ha det hardt ellers i livet, i møte med slekt og venner etc, som er barnløs.

Hvis ikke hun da er lesbisk - du nevnte det ordet, er hun det?

Uansett, du er ung og vakker, blond med langt hår og blå øyne osv. Hun føler seg rett og slett truet av deg. Dette er helt opplagt. Instinktiv kanaliserer hun ut sine frustrasjoner over denne trusselen, ved å dominere deg, behandle deg stemoderlig.

Hun har ingen mann hjemme, og nærer seg på det hun får av oppmerksomhet fra menn på jobben. Der truer du henne. Du er mye yngre og mer attraktiv. Mister hun det hun har på jobben, så taper hun antagelig sin siste skanse i livet.

Så for henne handler dette om livet, nærmest. Du derimot er ung, og har livet foran deg. Du vil ikke bli ødelagt av det du opplever med henne (selv ikke hun ønsker vel at du skal bli det - hun kjemper bare for å holde eget hode over vannet).

Men noe må du vel gjøre. Er ikke helt sikker på om jeg kan komme med noen konkrete tips ennå. Virker som dere er i en tøff profittbransje, i det private næringsliv? Det er det jo resultatene som teller. Personlig trivsel er underordnet. Men hun ville vært vanskelig å sparke, uten en slitsom arbeidsrettsak. Hun har jo lang ansiennitet, og det ville blitt et slit å bevise saklig grunn for oppsigelsen.

Jeg skjønner at du har fått en del hint fra andre på jobben om at hun ikke er helt enkel. Ikke greit å si hva mer du skal gjøre ut av det. Du er jo en konstant trussel og frustrasjon for henne, så hun vil alltid bjeffe mot deg, forsøke å skvise deg ut.

Hva enn du gjør, så ikke forsøke å spille offer. Noe sier meg at det er det hun forsøker å få deg til å gjøre, og at du ikke er den første trusselen denne dragen ildsprutende har nedkjempet. Hun vet kanskje hvordan hun får deg ut på limpinnen. Å lage konflikt eller melde fra, fører til at du blir sett på som problemet - og du har langt mindre ansiennitet enn henne, og sikkert lettere å sparke eller å sette til andre arbeidsoppgaver. Dette vet hun nok veldig godt.

Er du på prøvetid, eller fast ansatt nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er opplagt at denne damen har personlige frustrasjoner, og at jobben er hennes redningsplanke, det eneste stedet hun føler virkelig mestring. Hun må ha det hardt ellers i livet, i møte med slekt og venner etc, som er barnløs.

Hvis ikke hun da er lesbisk - du nevnte det ordet, er hun det?

Har ingen grunn til å tro hun er det. Hun vil aldri snakke om menn og slikt når de andre spør. Hun er åpen om mye, men ikke om slike ting. Det kan hende hun er lesbisk. Men hun viser ingen tegn på det, og det betyr jo ingenting om hun er det. Men hun kunne passe som det. Uansett, hun er litt manding av seg. Jeg er motsatsen: mer yndig, forsiktig og mer feminin. Jeg er ikke blond, og er over 30, men dog, er jo 25 år yngre enn henne.

Hun føler seg rett og slett truet av deg. Dette er helt opplagt. Instinktiv kanaliserer hun ut sine frustrasjoner over denne trusselen, ved å dominere deg, behandle deg stemoderlig.

Hun har ingen mann hjemme, og nærer seg på det hun får av oppmerksomhet fra menn på jobben. Der truer du henne. Du er mye yngre og mer attraktiv. Mister hun det hun har på jobben, så taper hun antagelig sin siste skanse i livet.

Så for henne handler dette om livet, nærmest. Du derimot er ung, og har livet foran deg. Du vil ikke bli ødelagt av det du opplever med henne (selv ikke hun ønsker vel at du skal bli det - hun kjemper bare for å holde eget hode over vannet).

Virker som dere er i en tøff profittbransje, i det private næringsliv? Det er det jo resultatene som teller. Personlig trivsel er underordnet. Men hun ville vært vanskelig å sparke, uten en slitsom arbeidsrettsak. Hun har jo lang ansiennitet, og det ville blitt et slit å bevise saklig grunn for oppsigelsen.

Det er nettopp hva det er. Bransjen er preget av profitt. Tror mange liker henne - hun har mange bekjente hun snakker med overalt. Ingen vil si henne opp, det er ingen synbare grunner til det annet enn "flink i jobben på levering og det faglige- mangler sosiale antenner".

Jeg skjønner at du har fått en del hint fra andre på jobben om at hun ikke er helt enkel. Ikke greit å si hva mer du skal gjøre ut av det. Du er jo en konstant trussel og frustrasjon for henne, så hun vil alltid bjeffe mot deg, forsøke å skvise deg ut.

Ikke mange hint fra andre, det er ikke kultur for baksnakking. Har fått et par hint, ikke noe mer. Kan ikke forstå at jeg er en trussel...er jo ny, kan ikke mye og hun vil absolutt ikke dele av sin kunnskap med meg. Hun deler gladelig med menn.

Hva enn du gjør, så ikke forsøke å spille offer. Noe sier meg at det er det hun forsøker å få deg til å gjøre, og at du ikke er den første trusselen denne dragen ildsprutende har nedkjempet. Hun vet kanskje hvordan hun får deg ut på limpinnen. Å lage konflikt eller melde fra, fører til at du blir sett på som problemet - og du har langt mindre ansiennitet enn henne, og sikkert lettere å sparke eller å sette til andre arbeidsoppgaver. Dette vet hun nok veldig godt.

Ikke bra å være offer...jeg holder meg i bakgrunnen og registrerer hennes atferd, uten å la den gå inn på meg. Så får en forholde seg til sjefen og de jeg samarbeider mest med i jobbinnhold. Hva hun synes får vare være irrelevant. Så får hu bare være oppgitt, riste på hode og himle med øynene så mye hun vil..

Hun synes jeg stiller for mange spørsmål. Alt jeg sier synes hun er dumt, og stiller jeg spørsmål av generell eller mer spesifikk art skriker hun oppgitt at jeg må finne det ut selv, eller hun sier "du spør så mye, det må du slutte med". Så ikke rart jeg bare alltid holder kjeft. Det fører også til at jeg har sluttet å stille spørsmål til de andre - når hun er der.

Er du på prøvetid, eller fast ansatt nå?

Fast. 3 mnd oppsigelsestid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

Hun er litt av en dronning...hverdagen handler om henne og hennes humør. Merkelig at ingen i landskapet sier i fra. Alle lar henne bare ture på. Hun favoriserer mennene i teamet og skryter (skriker) høyt over hvor flinke de er og at hun gledetr seg til forretningsreiser sammen med de. Med kvinner (og meg) gir hun bare signal om at jeg forstyrrer henne (uansett). Ikke mye å gjøre med det annet enn å bare registrere hvordan hun er. Må være trist å væreen "pisker" og rivjern. Mennene jatter bare med henne og synes det er kjekt at hun liker de. Ser fram til nye kolleger om et års tid eller litt mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

  • 2 uker senere...

Gi opp å gjøre henne til lags. Det er sannsynligvis umulig. Snakk bare med henne når du absolutt må, forhold deg kun til henne helt profesjonelt og la henne komme til deg. Gjør deg helt uavhengig av henne hvis du kan det. Hold deg alltid kald, klar og rolig. Hvis du føler at du blir satt ut av spill, trekk pusten, smil litt og svar når du er klar. Hun elsker sikkert å spørre deg om noe når du er opptatt med noe helt annet? For min del bruker jeg gjerne litt tid på å omstille meg hvis jeg satt opptatt, og faktisk er det da slik at kollegaen min forstyrrer meg. Det hender da at jeg sier: "Skal vi se, nå satt jeg litt opptatt her..." Da forstår vanlige folk ihvertfall at de har revet tankene mine ut av det jeg drev på med.

Du bør finne noen andre på jobben som du kan samarbeide med. Det er ikke for sent. Du bør ikke sitte for deg selv og føle deg utenfor, på en arbeidsplass er det gjerne forventet at du er voksen nok til å si fra om hva du trenger for å fungere og sørge for at du får det.

Hvorfor kan du ikke bytte jobb? Jeg var i samme situasjon som deg for ca. et år siden. Jeg byttet jobb etter to måneder, noe som heldigvis er ulikt meg. På jobbintervju til den jobben jeg har nå sa jeg som det var, at jeg hadde fått veldig lite opplæring og at det ikke virket som om ledelsen gjorde noe med det etter at jeg hadde tatt opp saken med dem. Dette virket intervjuern fornøyd med.

Om du kan holde ut et år er det bare du selv som kan svare på. Kan du det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du kan holde ut et år er det bare du selv som kan svare på. Kan du det?

Ja, et år til vil gå fint. Men: det begynner å bli mer og mer interessant, da jeg forstår mer. Men får ingen opplæring, ingen har tid. Blir sittende mye alene med arbeidet selv om mange sitter i nærheten. Ingen å drøfte med...får ta det opp i medarbeidersamtale.

Kanskje man kan be om å få delta i prosjekter og skape litt action selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...