Kvinner

[DingDong]

Ding Dong, er du nyskilt?

Hehehehe, nei, du skjønner vel ut fra denne sutringen og klokkeslettet at jeg aldri har vært gift?

[Perhaps]

Det kunne bare minne om en annen jeg kjenner og han er i ferd med å bli skilt. Da skal jeg ikke stille flere nærgående spørsmål! :-)

Baksnakking av menn er muligens betinget av type personlighet. Alle vet vel at folk er forskjellige.

[DingDong]

Det kunne bare minne om en annen jeg kjenner og han er i ferd med å bli skilt. Da skal jeg ikke stille flere nærgående spørsmål! :-)

Baksnakking av menn er muligens betinget av type personlighet. Alle vet vel at folk er forskjellige.

Håper han har det fint.

Ja, men saken er at kvinner & menn er langt fra like. Blant annet pga kjønnsrollemønsterne. Dere kan godt dra inn likestilling, men det har ikke noe med kjønnsrollemønsterne å gjøre. Jenter vil fortsatt leke med barbie og være prinsesser, mens gutter vil leke med biler og være politimenn.

Synes forøvrig likestilling har gått for langt. Kvinner som velger å bli hjemme med barna føler de blir sett ned på av andre kvinner, bare fordi de ikke er yrkesaktive i tillegg til å fostre opp egne barn. Derfor kastes barn i barnehage, der de oppdras av Staten, mens mor og far er på jobb og sliter. Ved arbeidsdages slutt, skal ungene rushes hjem, der skal stappes brødskiver i trutene deres, deretter skal det pusses tenner og hives i seng. Familieidyll!

Nå sklir jeg ut her, men jeg fatter ikke hvorfor kvinner skal være den perfekte husmor, karrierekvinne, sexsymbol, trendy og alle disse andre tingene på samme tid. Går det aldri ann å nøye seg med litt?

[Gjest DingDong suporter]

Kunne ikke blitt mer enig med deg DingDong!

[aline]

i utgangspunktet, som singel og voksen kvinne, er jeg faktisk enig med Dingdong, jeg synes det er skrekkelig mange kvinner som klager og syter over mennene sine!

MEN, en ting jeg har skjønt, er at det er ikke fordi de ikke er fornøyd med mannen sin, men fordi de bare har ett behov for å lufte ut litt, og kvinner gjør nok kanskje dette mer en menn?

Dessuten, jeg tror, generellt, at kvinner fungerer annerledes en menn. Når en kvinne har noe på hjernen som hun kverner på, så hjelper det å bare si det. Å få sagt det ut muntlig, eller skrive det ned, hjelper i seg selv. Dette opplever jeg at mange menn overhode ikke forstår, de tror at dersom kvinnen deres sier noe, må de løse problemet hennes. Når han så kommer med en løsning, så blir hun frustrert, det er jo ikke DERFOR hun sa det, hun trengte bare å si det, og bli hørt. Det er nok for henne, og hun har ikke behov for at noen skal mene noe eller klappe henne på skulderen, bare høre henne.

Derfor, tror jeg mange menn opplever kvinner som klagende og sytete, for der kvinnen er verbal, er mannen det ikke.

Kvinner snakker mer om ting en menn gjør (en klar generalisering, men likevel), og bruker ordene som en lufteventil. Dette betyr ikke at hun forventer noe mer en mannen, eller ønsker noe annet, men bare at måten hennes å oppfatte ting på, og måten å få ut frustrasjon, er annerledes en hans.

han kan si lite, men mene akkurat like mye.

og, menn finner seg i å ha det dårlig i mye større grad en kvinner. I ett forhold som ikke egentlig fungerer særlig bra, kan mannen rette fokus mot gutta, fotball eller tv, og tenke at det går nok over om han bare venter litt. At de ikke akkurat har det så bra, har han ikke tenkt å gjøre noe med. Når så kvinnen føler at det ikke går særlig bra, tar hun det opp med ham. Hun trenger å gjøre noe med det som ikke fungerer, men når hun så blir stående alene om å ville gjøre noe, blir hun frustrert. Og for å få ut frustrasjonen, og for å forsøke å gjøre noe med det som faktisk er ett problem, snakker hun enda mer.

Han oppfatter det som mas, helt til den dagen hun har fått nok og går, da blir han fortvilet og vil gjerne ha en sjanse.... NÅ har han jo skjønt hva hun har sagt, nå ser han at det var noe i det.

Menn og kvinner er helt klart forskjellige, og det at kvinner er mer verbale en menn (generellt), betyr bare at hun er annerledes, ikke værre.

og jeg har også jobbet i mannsdominerte yrker, der mannfolka etter litt tid har sett på meg som en av dem..... og si at mannfolk ikke blåser ut frustrasjon om konene sine, til gutta... er bullshit! Menn har like mye krav og ønsker og meninger om kvinnfolk, både sine egne og andre.

[Gjest anti-barbie]

Håper han har det fint.

Ja, men saken er at kvinner & menn er langt fra like. Blant annet pga kjønnsrollemønsterne. Dere kan godt dra inn likestilling, men det har ikke noe med kjønnsrollemønsterne å gjøre. Jenter vil fortsatt leke med barbie og være prinsesser, mens gutter vil leke med biler og være politimenn.

Men kvinner er ikke jenter, og menn er ikke gutter. Vi vokser opp i en verden der likestillingen visker ut kjønnsrollemønstrene. De som ikke oppdaterer seg, blir utsatt for mas. Og til slutt forkastes de.

Mener du å si at menn ikke vil dele arbeidet med hus og barn? Hvis det er slik det ligger an, er det kan hende ikke rart at kvinner reagerer med mas. Det er ufattelig slitsomt å være eneansvarlig for avkommet sitt, i tillegg til at man skal brødfø og vaske sokkene til et annet voksens menneske enn seg selv. Med mindre mannen har et handicap som gjør ham ute av stand til å dele arbeidsoppgavene, oppleves det som fryktelig provoserende at han ikke klarer gjøre ting uten at man må mase.

[Gjest Gjest]

Dessuten, hva er egentlig vitsen med å leve sammen med et menneske om man ikke klarer vise at man setter pris på personen? I form av komplimenter og tilbragt tid sammen? Kjærlighet og respekt kommer ikke for gitt. Fordi om man var forelsket for 3, 5 eller 20 år siden, er det ikke dermed sagt at man kan regne med å la partneren gå for lut og kaldt vann følelsesmessig. Da blir den andre usikker og sliten av avstanden.

[Gjest Gjest]

Chrizzy:

Ta deg en titt i bladhylla på Narvesen, eller her på KG. Det er opplagt at "klagesiden" er mest representert blant kvinner.

Jeg vil påstå at kvinner er langt mer klagende på partner, følelsesmessig såvel som åpenlyst blant venninner, enn menn er med sine kamerater. Dere forlanger langt mer av mennene deres, enn hva de forventer av dere. Hvis ikke det hadde vært tilfellet, så hadde det heller ikke eksistert så mye klageri som man kan bevitne her og andre plasser.

Hvorfor skulle menn klage? De har det jo som plommen i egget. Går fra mor til kjæreste, og har knapt satt på en vaskemaskin i sitt voksne liv. Hvorfor skal menn forlange mer, når de allerede har en slave? Åja, det dreier seg vel om mer sex? Kanskje man skal innse at å slave for et annet voksent menneske ikke gjør underverker for sexlysten. Å bli tatt for gitt er avtennende. Hvis menn ikke klager, så har de det kanskje bra som de har det? Det kommer jo ofte som et sjokk på menn når kvinner vil skilles. Synes du ikke at kvinner, om de nå har noe å klage på (du har da ingen rett til å hevde at de generelt ikke har noe å beklage seg for), er heldige som har venninner å drøfte problemene sine med? Eller skal kvinner gjøre som menn når de har problemer på hjemmebane, stikke hodet i sanden og late som ingenting?

[Pjukset]

Problemet, slik jeg ser det, er at kvinner føler at de fortjener så mye. Det er ikke få ganger jeg har hørt "ja, du fortjener bedre enn ham" og "han er ikke god nok for deg". Det baseres ofte på at mannen er ego og ikke "setter pris på henne", eller at han har en eller annen personlighetsdefekt som gjør ham utilstrekkelig.

Hva kvinner forventer å få av venninner eller andre kvinner gjennom sytingen sin, vites ikke. Kanskje det er forståelsen de forventer, men ikke får av mannen sin? Det tror jeg, men det bedrer ikke situasjonen likevel, det gjør faktisk bare problemet større, fordi nå er alle venninnene enig med henne i at han er ubrukelig. All den moralske støtten nører oppunder frustrasjonen og sinnet som i sin tur kanaliseres utover mannen.

Menn vil generelt sett ha stabilitet. Vi er ikke glad i problemer og et evindelig mas om forbedringer hele tiden. Hvorfor kan man aldri være fornøyd med noe? Det virker som om kvinner er ute av stand til å gjøre seg selv lykkelige, men legger denne lasten på mannen. Så fort hun ikke er lykkelig, så er det mannen sin skyld, for han gir for lite oppmerksomhet, kos, komplimenter, ros eller hva det måtte være.

Vet du hva, jeg forstår så godt hva du mener. For å ta en ting først; jenter sladdrer. "Vi" analyser, alt kværner oppi huet vårt og "vi" får ikke fred hvis det ikke kommer ut. Det skal snakkes om alt, og har man problemer med typen så blir det dessverre ofte brukt som et samtaleemne. Altfor ofte. Men blir problemene tatt opp med typen direkte? Nei, sjeldent, ihvertfall ikke i den grad det blir tatt opp i vennegjengen. Og hjelper det problemene? Nei. Og jeg skal love deg, vi som blir klaget til trives ikke alltid med det.

Jeg har både gutte og jentevenner, og det er uten tvil jentene som klager på sine mannfolk, og ikke omvendt. Det er ikke det at guttene ikke tar det opp blant venner, men de har en helt annen måte å gjøre det på, og det gjøres mer i grad av "jeg trenger råd". Jeg opplever at det mange av mine jentevenner driver med, går mer i kategorien drittslenging og syting, og generellt er konklusjonen at mannen ikke innfrir forventninger. "Han er for tafatt, han er for mye med gutta, han virker ikke så interessert, han gjør bare teite ting, blablablablabla". Så prøver man være god venninne og høre på jammeret. 5 år senere så eksisterer det samme jammeret, bare at det plutselig er mye mer å klage på. Så prøver man å forklare, "jammen, slik har han jo vært fra dag 1, og dette har plaget deg fra dag 2. I dag har dere vært sammen i 5 år og ingenting har endret seg, likevel har dere fått barn, og nå vil du ha et barn til. Mener du han skal forandre den han er for at DU skal bli lykkelig?" Jeg syns det er helt utrolig at man får barn med en person det åpenbart er så mye "feil" med.

Men så er det de som lufter tanker fordi de trenger råd, de som omtaler kjæresten sin med respekt selv om de har problemer, de som foretrekker å prate med han om problemene. For det er selvsagt lov å prate om problemer med vennene sine, men det er en forskjell på å gjøre det og bedrive kronisk drittslenging.

Det jeg erfarer, er at de som kronisk klager på mennene sine er folk som aldri blir lykkelig uansett. De må alltid ha noe å klage på, og det er neimen ikke bare mennene, det er jobben, leiligheten/huset, ungen, venner, vekta...ingenting er noensinne bra. Folk som ikke har det bra med seg selv, ingen tvil om det.

En setter selv standarden for hva slags person man ønsker å være i forhold til, uansett om det er et kjæresteforhold eller venneforhold. Hvis personen på ingen måte innfrir forventningene, så hvorfor er man da fortsatt i forholdet? Og hvorfor har man så liten respekt at man snakker om den det gjelder, og ikke til den det gjelder?

Dette gjelder absolutt ikke alle damer, men jeg syns uten tvil "vi" er værstinger når det gjelder dette.

[Pjukset]

Hvorfor skulle menn klage? De har det jo som plommen i egget. Går fra mor til kjæreste, og har knapt satt på en vaskemaskin i sitt voksne liv. Hvorfor skal menn forlange mer, når de allerede har en slave? Åja, det dreier seg vel om mer sex? Kanskje man skal innse at å slave for et annet voksent menneske ikke gjør underverker for sexlysten. Å bli tatt for gitt er avtennende. Hvis menn ikke klager, så har de det kanskje bra som de har det? Det kommer jo ofte som et sjokk på menn når kvinner vil skilles. Synes du ikke at kvinner, om de nå har noe å klage på (du har da ingen rett til å hevde at de generelt ikke har noe å beklage seg for), er heldige som har venninner å drøfte problemene sine med? Eller skal kvinner gjøre som menn når de har problemer på hjemmebane, stikke hodet i sanden og late som ingenting?

Vi har alle et ansvar for vår egen lykke, og hvis du er i et forhold hvor du ikke liker rollefordelingen i hjemmet, at han jobber for mye, eller hva søren, så hvorfor blir du værende i forholdet når det gjør deg ulykkelig? Okey, ingen forhold er perfekte, og jeg nekter å tro at de noensinne vil være det. Men problemene skal i hovedsak drøftes med den det gjelder, hvordan skal ellers problemene fikses? Det er jo ingen som sier at man ikke skal prate med vennene sine hvis man er i en problemstilling i forholdet man er i, noen ganger trenger man en utblåsing, man trenger kanskje råd. Graver gubben din hodet ned i sanden hver gang et problem blir tatt opp, så har dere jo et stort kommunikasjonsproblem, og er ikke kommunikasjon noe som bør være en av de viktigste tingene i et forhold. Nå skal ikke jeg fortelle deg hva som er viktig for deg i et forhold, men mangel på kommunikasjon har aldri vært roten til et godt forhold.

Ingen som sier at vi damer ikke har noe å klage over, men når det er kronisk klaging og hakk i plata over flere år, så kanskje det er på tide og enten akseptere gubben for den han er, eller finne seg et nytt forhold. For det å sitte å bare klage over gubben bak ryggen hans, det er både respektløst og feigt.

Merk. Det jeg skriver her er rettet til de som klager, ikke til kvinner som har større problemer i form av mishandling o.l. Jeg håper dere forstår den store forskjellen.

[Jalp]

Skal man dømme etter måten menn omtales av kvinner, så blir det ofte fryktelig problemorientert. Jeg mener generelt at kvinner er grådige på gode tilbakemeldinger og skryt, men fryktelig raus med problemorienterte tilbakemeldinger. I tillegg mener jeg kvinner i alt for liten grad er i stand til å sette seg inn i hvordan det er å være mann. Man blir navlebeskuende.

Ser man så i forskjellige fora på nett og typiske dameblader, er det nesten alltid problemsiden av forholdet til menn som belyses. Og dette er rimelig massivt, og jeg oppfatter at kvinner har en hang til å kose seg med felles misnøye. Så er det jo slik at vi menn kan lese. Derfor oppfatter vi at kvinner stort sett er misfornøyde.

På individ og parnivå, tror jeg kanskje virkeligheten ikke er såpass ille. Men jeg mener at både menn og kvinner bør være klar over virkningen av den massive problemfokuseringen som blir menn til del. En positiv tilbakemelding i det daglige - av og til - kan bidra til å korrigere inntrykket noe.

Kvinner er kommunikative, sies det. Det er vel dette som kommer til uttrykk når alle problemer med mannen skal dissikeres sammen med venninner. Men vi menn liker svært dårlig å bli utlevert på denne måten. Derfor framstår slike kvinner som upålitelig, rett og slett.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Det handler forresten også om å være en anerkjennede person. Jeg tror at om flere av oss hadde lært oss det så hadde flere av forholdene også vart.

Ja, det er viktig å være anerkjennende. Men det er ikke slik at noen hyggelige ord i ny og ne rettferdiggjør sutring over filleting. En mann er ikke en hund som kan klappes eller skjennes på alt ettersom.

Løsningen er å overse småtingene, å være raus, holde kjeft iblant og la andre leve. Og der har mange kvinner langt igjen. De må finne lykke på egen hånd, ikke lete etter småting i parforholdet, gasse seg i venninners ubetydelige problemer eller forvente at menn kjenner alle kodene til de dagligdagse tingene de selv interesserer seg for.

Fremdeles er menn oftest sjef på jobben og kvinner oftest sjefen i hjemmet. Men en sjef som oppfører seg som en hundeeier vil få allverdens stempler på seg (f. eks. "kontrollerende" eller "psykopat"). Kvinner derimot, får drive på i hjemmet uten at menn tar til motmæle.

Ikke misforstå, jeg mener det er menns egen feil. Mennesker det ikke stilles krav til, vil bli bortskjemte og sytete. Menn må være mer kresne, og sterkere hevde sine rettigheter og sine maskuline idealer.

Men det er ikke lett. For eksempel viser statistikken at menn samlet sett gjør mer enn kvinner. Likevel syter kvinner i det uendelige på hvor lite menn angivelig gjør. Bare se i denne tråden. Hvor er logikken?

Og når vår ultrafeminine statsminister skal kommentere statistikken, uttaler han at menn bare lyver på seg arbeid! Hva slags samfunn har vi fått? Jo, vårt feminine kosesamfunn har allerede gitt oss en av Europas dårligste skoler der fokus er på mellommenneskelige problemer i stedet for på kunnskap.

Vi trenger maskulin motvekt nå.

[Perhaps]

Håper han har det fint.

Ja, men saken er at kvinner & menn er langt fra like. Blant annet pga kjønnsrollemønsterne. Dere kan godt dra inn likestilling, men det har ikke noe med kjønnsrollemønsterne å gjøre. Jenter vil fortsatt leke med barbie og være prinsesser, mens gutter vil leke med biler og være politimenn.

Synes forøvrig likestilling har gått for langt. Kvinner som velger å bli hjemme med barna føler de blir sett ned på av andre kvinner, bare fordi de ikke er yrkesaktive i tillegg til å fostre opp egne barn. Derfor kastes barn i barnehage, der de oppdras av Staten, mens mor og far er på jobb og sliter. Ved arbeidsdages slutt, skal ungene rushes hjem, der skal stappes brødskiver i trutene deres, deretter skal det pusses tenner og hives i seng. Familieidyll!

Nå sklir jeg ut her, men jeg fatter ikke hvorfor kvinner skal være den perfekte husmor, karrierekvinne, sexsymbol, trendy og alle disse andre tingene på samme tid. Går det aldri ann å nøye seg med litt?

Jeg er enig med deg i det.

[Perhaps]

Ja, det er viktig å være anerkjennende. Men det er ikke slik at noen hyggelige ord i ny og ne rettferdiggjør sutring over filleting. En mann er ikke en hund som kan klappes eller skjennes på alt ettersom.

Løsningen er å overse småtingene, å være raus, holde kjeft iblant og la andre leve. Og der har mange kvinner langt igjen. De må finne lykke på egen hånd, ikke lete etter småting i parforholdet, gasse seg i venninners ubetydelige problemer eller forvente at menn kjenner alle kodene til de dagligdagse tingene de selv interesserer seg for.

Fremdeles er menn oftest sjef på jobben og kvinner oftest sjefen i hjemmet. Men en sjef som oppfører seg som en hundeeier vil få allverdens stempler på seg (f. eks. "kontrollerende" eller "psykopat"). Kvinner derimot, får drive på i hjemmet uten at menn tar til motmæle.

Ikke misforstå, jeg mener det er menns egen feil. Mennesker det ikke stilles krav til, vil bli bortskjemte og sytete. Menn må være mer kresne, og sterkere hevde sine rettigheter og sine maskuline idealer.

Men det er ikke lett. For eksempel viser statistikken at menn samlet sett gjør mer enn kvinner. Likevel syter kvinner i det uendelige på hvor lite menn angivelig gjør. Bare se i denne tråden. Hvor er logikken?

Og når vår ultrafeminine statsminister skal kommentere statistikken, uttaler han at menn bare lyver på seg arbeid! Hva slags samfunn har vi fått? Jo, vårt feminine kosesamfunn har allerede gitt oss en av Europas dårligste skoler der fokus er på mellommenneskelige problemer i stedet for på kunnskap.

Vi trenger maskulin motvekt nå.

Huff. Det er litt trist. Men jeg er enig i veldig mye av dette også.

[Perhaps]

Derfor, tror jeg mange menn opplever kvinner som klagende og sytete, for der kvinnen er verbal, er mannen det ikke.

Kvinner snakker mer om ting en menn gjør (en klar generalisering, men likevel), og bruker ordene som en lufteventil. Dette betyr ikke at hun forventer noe mer en mannen, eller ønsker noe annet, men bare at måten hennes å oppfatte ting på, og måten å få ut frustrasjon, er annerledes en hans.

Han kan si lite, men mene akkurat like mye.

og, menn finner seg i å ha det dårlig i mye større grad en kvinner. I ett forhold som ikke egentlig fungerer særlig bra, kan mannen rette fokus mot gutta, fotball eller tv, og tenke at det går nok over om han bare venter litt. At de ikke akkurat har det så bra, har han ikke tenkt å gjøre noe med. Når så kvinnen føler at det ikke går særlig bra, tar hun det opp med ham. Hun trenger å gjøre noe med det som ikke fungerer, men når hun så blir stående alene om å ville gjøre noe, blir hun frustrert. Og for å få ut frustrasjonen, og for å forsøke å gjøre noe med det som faktisk er ett problem, snakker hun enda mer.

Han oppfatter det som mas, helt til den dagen hun har fått nok og går, da blir han fortvilet og vil gjerne ha en sjanse.... NÅ har han jo skjønt hva hun har sagt, nå ser han at det var noe i det.

Bra sagt! Dette må da være en kjerne i problemstillingene omkring mann/kvinne forhold?!

[Gjest Gjest_Mann_*]

Dette opplever jeg at mange menn overhode ikke forstår, de tror at dersom kvinnen deres sier noe, må de løse problemet hennes. Når han så kommer med en løsning, så blir hun frustrert, det er jo ikke DERFOR hun sa det, hun trengte bare å si det, og bli hørt. Det er nok for henne, og hun har ikke behov for at noen skal mene noe eller klappe henne på skulderen, bare høre henne.

Når så kvinnen føler at det ikke går særlig bra, tar hun det opp med ham. Hun trenger å gjøre noe med det som ikke fungerer, men når hun så blir stående alene om å ville gjøre noe, blir hun frustrert. Og for å få ut frustrasjonen, og for å forsøke å gjøre noe med det som faktisk er ett problem, snakker hun enda mer.

Dette er jo problemet i et nøtteskall.

Først mener du at kvinner har større behov for å lufte problemene uten at de nødvendigvis er ute etter en løsning. Deretter sier du at kvinner vil snakke nettopp for å finne en løsning.

Det er akkurat denne dobbeltheten vi ikke fikser. Vi kan ikke gjette om det er et reelt problem eller om dere bare trenger å bli hørt. Man blir apatisk til syting. Og når det ropes "ulv, ulv" i tide og utide, blir selvfølgelig mannen overrasket når det faktisk står en ulv der.

Jeg mener løsningen er at kvinner i større grad må lære seg å holde kjeft når det ikke er reelle problemer. Lev med det, få tankene over på konstruktive ting i stedet. Tilfredsstill spenningstrangen via jobb eller hobby. Gjør noe kreativt! I verste fall, skriv småtingene ned eller få det ut anonymt på et slikt forum som dette. Men ikke kvel forholdet eller spre det utover til venner og familie.

[Pjukset]

Jeg mener løsningen er at kvinner i større grad må lære seg å holde kjeft når det ikke er reelle problemer. Lev med det, få tankene over på konstruktive ting i stedet. Tilfredsstill spenningstrangen via jobb eller hobby. Gjør noe kreativt! I verste fall, skriv småtingene ned eller få det ut anonymt på et slikt forum som dette. Men ikke kvel forholdet eller spre det utover til venner og familie.

Choose your battles, helt klart et godt poeng.

[Gjest Gjest]

Men det er ikke lett. For eksempel viser statistikken at menn samlet sett gjør mer enn kvinner.

Link?

[aline]

Dette er jo problemet i et nøtteskall.

Først mener du at kvinner har større behov for å lufte problemene uten at de nødvendigvis er ute etter en løsning. Deretter sier du at kvinner vil snakke nettopp for å finne en løsning.

Det er akkurat denne dobbeltheten vi ikke fikser. Vi kan ikke gjette om det er et reelt problem eller om dere bare trenger å bli hørt. Man blir apatisk til syting. Og når det ropes "ulv, ulv" i tide og utide, blir selvfølgelig mannen overrasket når det faktisk står en ulv der.

Jeg mener løsningen er at kvinner i større grad må lære seg å holde kjeft når det ikke er reelle problemer. Lev med det, få tankene over på konstruktive ting i stedet. Tilfredsstill spenningstrangen via jobb eller hobby. Gjør noe kreativt! I verste fall, skriv småtingene ned eller få det ut anonymt på et slikt forum som dette. Men ikke kvel forholdet eller spre det utover til venner og familie.

aha, så alt hadde vært løst, dersom kvinner slutter å være slik de er, og blir som menn?

jeg kan forstå at menn har problemer med å forstå når en kvinne bare trenger å lufte tanker, og når hun faktisk ønsker å ta opp noe.

en liten pekepinn, kan være at hun sier noe alla "Dette må vi snakke om!" eller "dersom vi ikke klarer å finne en løsning på dette, så vet jeg ikke hvordan forholdet skal fungere!" Det er to relativt tydelige tegn på at det er noe som må gjøres.

selv tror jeg det er viktig at vi prøver å se hverandres måter å være på, og istedenfor å mene bastant at den andre skal tilpasse seg ens egen måte å fungere på, så bør man prøve å tilpasse så godt man kan. BEGGE TO.

den der tankegangen til flere menn om at kvinnen bare bør slutte å prate så mye..... er en av tingene som gjør at jeg er glad jeg er singel, og som gjør meg klar på at jeg kommer ti å forbli singel frem til jeg møter en som er interessert i samarbeid, ikke bare finne ei som føyer seg etter mannens måte.

[aline]

Choose your battles, helt klart et godt poeng.

men hun får jo ikke lov til å lufte tankene sine med venninder heller, for da klager hun over mannfolket sitt..... og siden da mange kvinner avreagerer ved å snakke, så vil det jo bli helt feil. Ikke kan hun snakke med mannen sin om ting hun blir frustrert over, fordi hun må velge sine kamper og ikke snakke særlig mye med ham, om det ikke er veldig avgjørende for forholdets overlevelsesmulighet. Og ikke får hun lov til å snakke med venner eller på anonyme nettforum, for da klager hun til venninder om partnere...

vi skal vel bare bli menn da.....