Utroskap igjen!

[Mann 40]

Hei alle sammen.

Vil bare si til alle dere som er så moralsk høyverdige at dere "aldri kommer til å være utro fordi dere klarer å ta et valg", at jeg ler av dere...

Har ALLTID fordømt utroskap. Har også opplevd å bli bedratt, og sverget for meg selv og alle andre at jeg ALDRI ville gjøre noe sånt mot noen. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg er i ferd med å gjøre det?

Kanskje noen av dere bedrevitere kan forklare meg det?

Du bør være storsinnet nok til å ikke le av dem som har de samme holdningene du engang hadde.

[labboline]

Når man lever i et langvarig forhold til et annet menneske skal det mye til at man ALDRI møter et annet menneske som interesserer, betar, opphisser, spiller på strenger man ikke visste man hadde eller som rett og slett slår føttene under på deg..

Og i alle forhold som varer lenge er det opp og nedturer. Treffer man et av disse menneskene som bare "har" et eller annet på en av nedturene; det er da det blir farlig...

Jeg har aldri vært utro. Har ingen planer om å være det heller, men det å fordømme noen som har vært det kunne aldri falle meg inn. Voksne mennesker tar egne valg og må eventuelt ta støyten for det i ettertid. Noe de fleste som er utro er klar over.

Man vet ikke hva som kan skje, og man vet ikke hva livet bringer..

[OppNed]

Dette er et fryktelig vanskelig tema å lage en eneste konklusjon ut av...

Umulig. Jeg har stor tro på idealer. Idealer er en fin ting å ha, rett og slett av den enkle grunn at det gir oss en plattform av holdninger som gir oss et grunnlag for hvordan vi ønsker å leve livene våre. Og for hvordan vi ønsker å bli behandlet/behandle andre.

Jeg skiller på idealer og bombastiske holdninger. Våger å påstå at dette er to forskjellige ting.

Idealer er noe vi tror på, noe som kjennes riktig ut der og da. For oss selv. Mer eller mindre uavhengig av hvordan andre mennesker velger å leve sine liv, mer eller mindre uavhengig av hvordan andre prøver og feiler.

Bombastiske holdninger kan fort fremstå som en beskyttende hinne av ugjennomtrengelige påstander som på mange måter kan virke som et resultat av et sterkt, sterkt ønske om at verden ikke skal være så virkelig som den kan fremstå. Fordi at verden ikke virker like enkel bestandig. Bombastiske holdninger kan for meg fremstå som en virkelighetsflukt, en ønskedrøm om at egne holdninger, egne vinklinger MÅ være det riktige. Ikke bare for en selv, men også for alle andre.

Og...et resultat av bombastiske holdninger kan gi seg utslag i fordømmelse av andres handlinger når disse ikke stemmer overens med ens eget virkelighetsbilde.

Bombastiske holdninger kan også gi en nifs fallhøyde den dagen virkeligheten ikke lengre er slik man trodde.

Utroskap...utroskap...smatter på ordet.

Utroskap er et stygt ord. Kantete og stygt.

Fort gjort å fordømme, fort gjort å ta avstand ifra. Fort gjort å hevde at dette aldri vil skje. Hverken av en selv, eller sin partner.

Det å ha et ideal om at man tar avstand fra utroskap er viktig, tror jeg. Det er et godt utgangspunkt.

Det å ha et ideal om at ting ikke bestandig vil være slik de er i dag er også et godt utgangspunkt, tror jeg.

Jeg...tror at fallhøyden for eventuelle realiteter blir mindre hvis man velger å ha en idealistisk holdning til samlivet, kombinert med en erkjennelse av at man kan forandre seg. Både en selv, og partneren. Det betyr ikke nødvendigvis at man skal ta høyde for at en selv/partner vil komme til å være utro. Men det betyr at man stiller med et åpent sinn for den andres og sine egne endringer hva behov angår, endringer i holdninger angår, utvikling angår. Det betyr også, tror jeg, at man enklere aksepterer at andre mennesker bare er mennesker, på godt og vondt. Personlig synes jeg ikke en slik holdning vitner om en laber holdning.

Utroskap...det skjer. Det skjer hyppig. Folk "rammes" hele tiden, blant alle mulige lag, blant alle mulige slags mennesker. Folk gjør det i fylla, folk treffes i jobbsammenhenger, folk møtes på både den ene og den andre måten, og tiltrekkes. Mentalt eller fysisk. I et sant virvar. Jeg tror ikke alle utro mennesker er dårlige mennesker.

Tvert imot, så tror jeg, mer og mer, på at mennesker er mennesker på godt og vondt. Innerst inne så tror jeg heller ikke, som en over her nevnte, at et evig troskapsløfte betyr noe som helst når det kommer til stykket.

Det jeg derimot tror, er at tanken og selve ideen bak det at to mennesker møtes, forelsker seg, starter et samliv sammen ville vært vanskelig å sette ut i praksis hvis man gikk inn i det med et dønn realistisk mål for øyet; snakker da om realisme i form av påvirkelighet av andre enn en selv satt i forhold til partner. Jeg tror ikke mange ville ha satset på parforholdet som livsvarig boform hvis de gikk inn i det med det mål for øyet at utroskap vil forekomme. Fordi at bare tanken på at en partner har vært intim med en annen, delt tanker, smil, latter, kroppslig nærhet, intimitet med en annen kan være så kvalmende fornedrende at det på mange måter bedre å ikke utsette seg selv for det, enn å gå inn i et system hvor dette kan skje.

Jeg tror heller ikke at all utroskap er tarvelig...

Faktisk så tror jeg at mange tilfeller av utroskap kan oppleves som en berusende, livsgnistrende sterk impuls som kan berike enkelte. Ikke partneren, selvsagt Men enkeltpersonen som får oppleve det. Egoistisk, ja.

Parforhold er ikke lagt opp, hverken praktisk eller på andre måter, til at egoisme i en slik form skal være tillatt. Vi skal elske ett menneske, berøre ett menneske, begjære ett menneske, være intim i tanker og ord med ett menneske.

Det å gi etter for ovenstående blir det samme som å bryte løfter, være svak, være drittsekk, være egoistisk...

Dette er en umulig ting å debattere, egentlig. Fordi at det å oppleve utroskap på skinnet og sinnet kan for mange oppleves som det ultimate stikket i hjertet. Fordi det er så nærliggende å tro at det er en selv det er noe galt med.

Jeg vet nok om dette...til å vite at det ikke er slik disse mekanismene fungerer. Og tør påstå at det fint går an å elske ett menneske, og være glad i et annet. Man kan være glad i ett menneske og begjære et annet. Jeg tror sågar på at det er mulig å elske mer enn ett menneske. Men...samtidig så skjønner jeg at dette er en fryktelig vanskelig kombinasjon, satt ut i livet. Det går an å være i et livskraftig parforhold og samtidig være egoistisk nok til å tillate seg å leve ut sider i seg selv som ikke innbefatter den andre.

Men det er jo ikke ideelt, ifølge boka. Ifølge boka så møter kvinne mann, man stifter familie, får barn. Man opplever opp-og-nedturer, men består. Og i den grad man kjenner for å leve ut egne sider i relasjon med andre av det andre kjønn, som ikke involverer partner, så skal man utslette disse raskt som faen. Og skamme seg inderlig for å overhodet ha kjent på dem. Sånn fungerer disse mekanismene i stor grad.

Og sånn må det kanskje være, hvis kjernefamilien skal være det som bringer dette samfunnet videre.

Vanskelig tema. Og igjen, umulig å dra en konklusjon ut av. Jeg er nok av den formeningen at hvis mange ante konsekvensene av sin egen utroskap, så ville mange ha unngått å gjøre det.

Samtidig så går det an å forstå hvordan enkelte mennesker kommer til et punkt i livet hvor man ikke greier å la være å leve ut sider i seg selv som man inntil da hadde stengt ute. Og synes vi skal være uhyre forsiktig med å dømme dette nedenom og hjem.

Har vært der selv. På fordømme-siden.Men har tenkt uhyggelig mye på dette.

Det å leve er ikke svart-hvitt. Det å leve er en mix av nevnelige og unevnelige stemninger. Enkelte av disse kan rett og slett være mindre flatterende. Derfor er de umulige å synliggjøre uten å skremme vettet av partner og mennesker rundt seg.

Parforhold, i en slik form som det stort sett fungerer, kan være vanskelig. Fordi man ikke bestandig kan være seg selv 100%. Man kan ende opp med å skjule sider i seg selv. Noe som nok ikke er enkelt.

Fordi at alle sidene i oss selv er tross alt en del av det som utgjør oss.

Vanskelig, rett og slett.

Hvorfor skal forresten en person som har vært utro måtte stå til ansvar for andre enn seg selv og sin partner? Som om vi elsker å kaste stener på dem til de dukker under og innrømmer at de ikke er verd mer enn en kakkerlakk...

Jeg tror mye av denne kaste-sten-holdningen bunner ut i frykten for at dette skal kunne skje oss selv.

Maiken

[Gjest Cruella]

Applaus til Maiken!

Bedre går det ikke an å beskrive det.

End of discussion, for min del.

[Bertha]

Maiken - du sa det. Takk for et virkelig velfundert og dypt innlegg.

[Gjest Anonymous]

I lørdagsvg var det gjengitt en undersøkelse om utroskap. Husker ikke ordrett, men tallene forbauset meg. Aha tenkte jeg, det var jo dette jeg har ment i utallige innlegg på Kg.

Undersøkelsen viste at det er veldig mange som er utro. Mest menn. I låpet av ekteskapet var det 64 % som hadde vert/eller vert inne på tanken

Kvinnene til disse menn var veldig lykkelig og sa at det skjer/vil ikke skje i deres forhold.

Jeg har påstått, de som er mest fordømmende er de som blir rammet først. Kvinner er ganske naive overfor sine menn. De har en holdning " vi er så lykkelig og forelsket" han vil aldri gjøre noe slikt. utroskap har ingen ting med hvor lykkelig du er. Mye vil ha mer og F ..vil ha fler, heter det.

Kjenner en del jenter som sitter i den troen. De er så naive at det går ikke an.

Mulig du som skriver du skal gifte deg snart tror at du aldri blir rammet av disse tanker. En dag kan det bli din tur.

Jeg var veldig fordømmende overfor utroskap. Jeg ble selv rammet.

I yngre dager var jeg så naiv at jeg så kke skogen for bare tre.

jeg var så forelska at dere vil ikke tro det. MIn exs hadde sex med andre. Ikke en gang, men masse av ganger. Selv da jeg fikk fakta på bordet godtok jeg forklaringer som bortforklarte det.

Jenter, åpne øya før dere blir bedratt.

[Gjest Anonymous]

Jeg er mann - og i noenlunde samme situasjon som hun som startet tråden.

Inntil nylig blåste jeg av folk som ikke klarte å "holde seg i skinnet". Det er jo så enkelt: bare å holde seg unna alle mulige risiko-situasjoner. Selvsagt. Så enkelt er det jo, ikke sant? Man er jo fornuftig, voksen, oppegående, med 2 barn, et godt og stabilt ekteskap, et godt seksualliv, alt, alt...

De små bagatellene som manglet i livet ... vel, man kan jo ikke forvente å få _alt_ akkurat som man vil - ikke sant? Så som ansvarlig ektefelle oppfører man seg ordentlig. Selvsagt. Så enkelt er det jo. Det er bare å bestemme seg, og så stå for det. Om ikke annet så for sin egen selvrespekt.

Men så... et tilfeldig møte med en helt spesiell person - som har utviklet seg over tid...

Jeg vil ikke gå nærmere inn på omstendighetene, men på samme måte som "singel damen" ovenfor, så var det ikke noe "innfall". Ikke noe tilfeldig møte som endte med sex. Jeg hadde god tid til å tenke, tid til å backe ut. Men gjorde det ikke. Og "sviktet" således også meg selv. Det rare er at det også for meg... ikke føles "galt".

Dette høres kanskje flåsete ut for dere andre, men kanskje du som startet tråden og andre som har v

Er inne i en prosess med meg selv nå, hvor jeg på en måte "redefinerer meg selv" i lys av dette som har skjedd. Det er ingen enkel prossess, nettopp fordi jeg ikke angrer på det som skjedde, selv om jeg vet at jeg burde.

Så nå klarer jeg ikke lengre være fordømmende.

ært i lignenede situasjon forstår meg når jeg sier:

Jeg tror det er umulig å være forberedt på å møte krefter med en slik styrke at man ikke engang ante de kunne finnes - og da snakker jeg ikke om et kort øyeblikks overstadige kåtskap, men noe mye "større". Før man står overfor noe slikt, vet man faktisk ikke hva man snakker om.

Hilsen

Ex-bedreviter

[Gjest Anonymous]

Til Nå er også jeg gjest!

Kjenner vi hverandre? Har vi snakket sammen om dette?

Hvor i landet skjedde det?

Tør du svare?

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde gjort det samme på nytt om jeg hadde hatt muligheten!

[Arnie]

Spennende tråd dette - fordi den tar opp et "gråsone-spørsmål". Og er det ikke ofte slik, dere - at de mest vanskelige og samtidig mest interessante diskusjoner oftest omhandler temaer i slike "gråsoner", hvor man tillater seg å innse at livet faktisk ikke alltid er sort / hvitt. Hvor en forbryter faktisk ikke nødvendigvis har begått en forbrytelse, hvor en morder faktisk kan gå fri, fordi juryen innser at dersom det var de som var i samme situasjon ville de måttet gjøre akkurat det samme...

Personlig har jeg stor tro på idealer og holdninger. Men idealer og holdninger skal ikke forhindre meg fra å gå inn i situasjoner, diskutere gråsoner, ta stilling til ting på individuell basis. Jeg tør ikke tenke på hva slags menneske jeg sa ville være dersom jeg skulle gå inn i enhver diskusjon, ethvert problem med en fastlagt holdning, pasert på et ferdig sett mer eller mindre velfunderte sort-hvitt-løsninger.

Jeg har f.eks. en klar holdning om at abort er noe man bør unngå så langt mulig. Men ikke for alt i verden om jeg fordømmer eller ser ned på en person som i en vanskelig situasjon har valgt denne løsningen som det minste av flere onder - dersom vedkommende virkelig har slitt seg fram til dette, og ikke "bare gjort det". Her blir en likegyldig handling på en måte det værste.

Og når det gjelder utroskap er vel holdningen min mye av det samme. Som et ideal, som en grunnholdning er det opplagt - ja, endog essensielt - at man går inn i et parforhold med en klar holdning til troskap mot partneren.

Men... så kan det kanskje i enkelte samliv etter hvert dukke opp et annet troskaps-spørsmål: troskap mot seg selv. Og da ser jeg kimen til en konflikt som, i en gitt situasjon, faktisk kan bli ganske vanskelig: Hva er viktigst: Å akseptere seg selv nok til å innse at man har en del sider ved seg selv som *er* der, og som ikke kan inbefatte livsledsageren - og å faktisk gjøre noe utav disse? Eller være selv-utslettende tro mot det løftet man tross alt har gitt, klore seg fast til det med nebb og klør selv om det i siste instans kanskje vil etterlate "huller" og uforløste lengsler inni deg?

Når valget står mellom troskap mot seg selv eller troskap mot partneren - hva da...??

Jeg snakker altså ikke om "dumme innfall i fylla" eller tilfeldige ONS'er. Slike episoder er greie å sortere ut som "dumheter" slik jeg ser det.

Jeg snakker om en tenkt situasjon hvor en nær mental /intim kontakt med en annen enn livsledsageren faktisk kan være med på å berike deg som person. Kan det ikke da faktisk tenkes at dette i enkelte situasjoner er det "riktige" å gjøre - for å beholde... "gnisten", faktisk også i forhold til samlivet med din livsledsager?

OK, ok... jeg *vet* hva dere vil si, de fleste av dere. Men samtidig er jeg altså istand til å se at dette faktisk kan være et temaet hvor svaret ikke er så opplagt som det kunne se ut for i første omgang.

Maiken kaster ut en brannfakkel i sitt innlegg: Er det kanskje mulig å faktisk elske mer enn èn person...? Jeg mener... virkelig elske? Og i så fall - endrer det konklusjonene/svarene?

Gruble, gruble...

[Vimseguri]

Jeg syns dette diktet av Andre Bjerke er ganske beskrivende for hva jeg føler

Du skal være tro...

Du skal være tro.

men ikke mot mennesker

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt....

når var du tro ?

var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder ? var du tro

når dine handlinger overdøvet

lyden av ditt hjertesalg?

var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket ?

var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet ?

nei.

men når det som rører ved deg

gav tone.

når din egen puls

gav rytme til handling.

når du var ett med det

som sitret i deg

da var du tro !

[Arnie]

:o

Vimseguri!

N-Y-D-E-L-I-G !!!

Tuusen takk!

Fikk skikkelig gåsehud-god-grøss på ryggen nå...

[Suzy]

*ståpels*

Det var flott Vimseguri!

Suz :D

[OppNed]

:o

Fy flate...dette diktet var uhyggelig tankevekkende...

Ny vri på oppleste og vedtatte "sannheter". Takk til Vimseguri...for et nydelig bidrag til tråden.

Maiken

[Gjest Anonymous]

Meget bra! :-)

Kanskje vi skal bli flinkere til å tenke litt mer på oss selv i hverdagen, være tro mot en selv..

Til ettertanke...