Fornuft + følelser = usant

[Rexina]

Blir så forvirret og oppgitt av meg selv. Har vært singel en god stund og det er ganske deilig. Har blitt betatt endel ganger, hvor bare følelsene regjerer og fornuften blokkes ut. Det som ofte skjer er at jeg faller for uoppnåelige menn som før eller siden sårer meg. Eller så faller jeg for helt feil type menn som jeg vet jeg ikke passer med. Faller som oftest med en gang om det virkelig er kjemi..

Nå har jeg vært på en date og har endel kontakt med en mann som fornuften sier er det beste som har skjedd meg. Han er helt fantastisk: Smart, hyggelig, høflig, kjekk, morsom og en som kan gjøre meg lykkeligere, og som jeg føler at jeg passer bra med. I tillegg har vi god kjemi og prater lett. Det eneste som er så trist, er at følelsene mine ikke er enig.. Har bare vennskapelige følelser for han. Håper jo at det andre kommer siden, men kan jo ikke bare tvinge det frem heller.. Har kjent ham i 3 mnd og møttes for nesten 2 uker siden. Skal se hverandre på nyåret også.

Noen andre som har hatt det sånn? Er det mulig å få følelser etterhvert selv om ikke følelsene er der nå?

[fuerza]

Jeg var i samme situasjon tidligere i år.. En hyggelig mann, lett å prate med, jeg visste at jeg ville hatt det fint med han, men fikk aldri romantiske følelser for han. Nå har han fått seg kjæreste, og jeg ble ikke sjalu eller noe.. så for min del var det ingenting å hente der, selv om han likte meg og vi hadde veldig god kjemi.

[Cata]

Noen andre som har hatt det sånn? Er det mulig å få følelser etterhvert selv om ikke følelsene er der nå?

Jada, det går fint. Jeg var venn med en mann i 4-5 år før det oppsto noe mer enn vennskapelige følelser.

[Rexina]

4-5 år ja.. Da er det bare å vente da:P Hehe..

Er dere sammen enda eller?

Det som virkelig er sært er at når jeg ser han, merker jeg ingenting, men om han sender koselige meldinger så kan jeg begynne å drømme og fantasere om oss to.. Og kjenne i kroppen at han virkelig er en jeg vil oppleve livet med. Uheldigvis for meg er han ikke så veldig glad i å sende meldinger:(

[Cata]

4-5 år ja.. Da er det bare å vente da:P Hehe..

Er dere sammen enda eller?

Det som virkelig er sært er at når jeg ser han, merker jeg ingenting, men om han sender koselige meldinger så kan jeg begynne å drømme og fantasere om oss to.. Og kjenne i kroppen at han virkelig er en jeg vil oppleve livet med. Uheldigvis for meg er han ikke så veldig glad i å sende meldinger:(

Nei, det er vi ikke, men det var bra så lenge det varte.

[Gjest Hilde K S]

Åh. Sånn har jeg hatt det mange ganger. Jeg liker utseendet deres, de har omløp i hodet, de er hyggelige, romantiske, de er interesserte, oppmerksomme og ja, full pakke. Bortsett fra den j**la kjemien, eller x-faktoren. Jeg klarer bare rett og slett ikke å føle noe annet enn vennskap, selv om jeg liker dem utrolig godt.

Det er sånn at jeg virkelig ønsker å falle for en slik mann. Jeg har ofte undret meg over hva det er som gjør at man faller for feil menn.

Selv pleier jeg å falle for menn som bor langt borte. Selvsagt med akkurat de samme egenskapene som mennene jeg ikke faller for. Jeg tror kanskje det har med det uoppnåelige å gjøre? For meg i alle fall.

[Gjest Gjest]

Uffa, dette er så typisk meg at det nesten kunne vært meg som skrev det.. Har et supert dillemma nå!

Vært ordentlig følelsesforelska noen ganger siden sist jeg var i et forhold, og blitt helt knust når det ikke var noe i det fra den andre kanten. Nå har jeg møtt den mest perfekte mann som verden har sett, han er det jeg kan kalle en fantastisk match for meg. Han er råkjekk og har en utrolig bra kropp, men det stopper ikke ved det ytre. Humoren passe kjempegodt til min, jeg føler meg veldig trygg med han(er vanligvis tilbakeholden), vi deler en veldig viktig interesse, har samme holdninger til det som er viktig for meg og han er kjempesmart, omtenksom, jordnær, og jeg kunne fortsatt lenge. Sist, men ikke minst, føler jeg at han faktisk er interessert i meg!

Problemet? Ja, for det er jo alltid et problem, nå var det dette med fornuft og følelser. I dette tilfelle er jeg ikke ordentlig forelsket. Likevel sier fornuften at denne gutten må bli min, og jeg tenker på han hele tiden! Dette med at jeg tenker så mye på han er kanskje litt rart, siden jeg sier at jeg ikke er forelsket, men jeg er det vel kanskje litt likevel men er redd for å bli såret igjen.

Huff, er det noen som forsto noe av dette? Kort oppdatert er jeg iallefall fornuftsmessig bettatt av en fyr som jeg tror at jeg kan også kan bli følelsesmessig forelsket i, MEN om jeg går inn for dette er faren der for at jeg tar feil i at han er interessert i meg. Er det verdt det?

Vet ikke om du syns min situasjon er den samme som din, ts, men denna kjærligheten er så komplisert at det aldri vil finnes gode råd som dekker alle tilfeller..

[Gjest Gjest]

Det MÅ være kjemi, uten i hvertfall fysisk kjemi er det dømt.

[Gjest mMann]

Dette er en klassisk feil mannen gjør ved å gjøre seg til en venninne. Har han først gjort dette er det (som regel) for sent til å gå videre. Dette er ikke mannens feil da han er uansett klar til å ta vennskapet videre til partnerskap (ellers hadde han ikke giddet å bli kjent med dere).

Jeg vil foreslå at dere ikke drar det så langt ut i tid neste gang med "å bli kjent med hverandre" før dere drar ham inn i rå uhemmet sex.

Btw. Hvordar går det med disse "vennene" deres da. Har dere fremdeles god kontakt med dem, eller er de blitt en mer perifer kontakt ?

[Gjest Hilde K S]

Jeg har god kontakt med tre av dem.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det kan være et godt utgangspunkt for varmere følelser at man bare er venner til å begynne med.

Sånn skjedde det for mine foreldre, og de har vært gift i 25 år, still going strong.

[Rexina]

..

Problemet? Ja, for det er jo alltid et problem, nå var det dette med fornuft og følelser. I dette tilfelle er jeg ikke ordentlig forelsket. Likevel sier fornuften at denne gutten må bli min, og jeg tenker på han hele tiden! Dette med at jeg tenker så mye på han er kanskje litt rart, siden jeg sier at jeg ikke er forelsket, men jeg er det vel kanskje litt likevel men er redd for å bli såret igjen.

..

Ja, ser den lett:) Det er ikke lett altså.

Om jeg fortsatt har kontakt? Joda, men det går ikke VIDERE på en måte. Egentlig så tror jeg vi er følelsesmessig dømt, siden kjemien som kan gjøre vennskap om til kjærlighet mangler.. Sånn fysisk gjør den ikke det, men vi prater jo bare på meldinger og det ødelegger litt.

Og noe som jeg hele tiden gjør feil, er å (uten å mene det) avviser han litt smått.. Tror jeg driver han bort med hint om at det ikke kan bli oss, selv om jeg egentlig vil det motsatte. Er så redd for å bli såret og han har en kritisk vurderingsevne (dette har han sagt rett ut) som setter en liten brems for alt.

Men som Mann over her sier, så hadde han jo ikke giddet å tatt kontakt om han ikke vil noe. Men vet ikke helt hvordan jeg skal redde det inn igjen. Han er dårlig på å ta telefonen og nå er han med familien og vennene sine i hjembyen, så da er han litt ekstra vanskelig å få tak i. Han sender veldig normale hyggelige meldinger, ofte også, men aldri noe mer.. Og jeg vil ikke mase på han eller legge press på han ved å skrive søte ting tilbake.

Alle tips og råd mottas med takk:) Hehe

[Gjest Gjest_mMann_*]

Kontakt via meldinger er ikke akkurat grunnlag for å kalle ham en venn. I ditt tilfelle så virker det som om du er den som gjør arbeidet her og han bare svarer deg høflig tilbake,hehe. Du er vel ikke blitt desperat ?

Hvis du virkelig ønsker å gå videre med ham må du nok jobbe litt for å bli kjent med ham igjen. Kanskje invitere ham med på spasertur, kino etc og stiller han opp er steget videre romantisk middag,fest etc. Gidder han ikke stille opp på noe som helst er nok toget gått og det er kanskje på tide å gå videre i livet.

[Rexina]

.

Endret 28. desember 2008 av Rexina

[Rexina]

Ja, men vi bor ca 1 1/2 time fra hverandre. Er liksom ikke bare å si: Hei, bli med ut:)". Og jo, jeg stresser. mer enn nødvendig, men vet ikke hav jeg skal gjøre. Han er rolig av natur og tar alt som det kommer. Vi har avtalt å møtes etter nyttår da. Og han skriver meldinger uten at jeg har skrevet til han.

Men skal prøve å bli kjent med han igjen. Er bare så synd at vi aldri snakkes på tlf:(

[mMann]

Ja, men vi bor ca 1 1/2 time fra hverandre.

Unektelig litt komplisert med slike avstandsforhold. Kanskje du skulle hoppe uti det og prøve å invitere ham opp til deg og finne på noe gøy først og senere romantisk. Sier han ja, så vet du ihvertfall at han ikke har lagt deg død helt enda. Det koster deg veldig lite å slenge ut et snøre og se om du får napp. Spørsmålet er om du har mot og vilje til å gjøre noe slikt, hehe

[Rexina]

Nei, du har veldig rett:)

Kan jo hende han sier ja til å komme og være her en dag.

Skal prøve det når han kommer hjem igjen etter nyttår.

Jeg bor med foreldrene mine, så å overnatte osv er uaktuelt:P

[Rexina]

Oppdatering:

Jeg skal love meg selv å aldri stresse igjen!

Har overanalysert alt tydeligvis.

Da jeg trodde alt håp var ute og at vi ikke kom framover, så får jeg plutselig en melding hvor han spør om han kan ringe meg. Vi prater i nesten 2 og en halv time og han virker tydelig interessert! Uten tvil!

Har aldri opplevd en som er så tydelig på hva han vil før.. Nå skjønner jeg hva alle venninnene mine mener med: "Hvis han er interessert, så skjønner du det. Det er ikke noe tvil!":D

[mMann]

Det var ikke verst. Det er visst flere som har tenkt endel i jula og bestemt seg for å gjøre noe med det. Rart å tenke på hvor enkelt/vanskelig det er å ta en telefon og så kaste seg uti. Egentlig burde det være så enkelt

Godt nyttår.

[Rexina]

Takk:) Nei, bør ikke være så vanskelig. Det er bare å våge å satse!

Godt nyttår til deg også