"Det gaar bra..."

[Nicky B]

Hallo…

Vet ikke om dette passer her eller ikke, soerger jo ikke som ved ett doedsfall, men en slags sorg blir det vel kalt…

I paasken fikk vi beskjeden om at pappa har lymfekreft. Til og begynne med var det snakk om en mild type, men ettersom han ble raskt daarligere, kunne legene og vi konstatere at det nok var snakk om en hardere type…Det ble mye frem og tilbake mellom radium hospitalet og det lokale sykehuset, mange samtaler med diverse leger, proeve aa holde motet oppe paa besoek, graate bak lukkede doerer der ingen ser…

“Saa hvordan gaar det da?” Telefonen sto roed, meldingene tikket inn. Lyden av min egen stemme som forteller gang paa gang I ett innoevd tonefall at det gaar saa bra som det kan faa gaatt omstendighetene tatt I betraktning. Saa forteller man litt loest og fast ifra dagens besoek og proever aa overbevise seg selv om at det gaar bra. Unngaa aa snakke I dybden om det med mamma og soesteren min. Bare vaere saa sterk som mulig. Unngaa beroering for enhver pris for I det man tar imot omfavnelsen ville alle forsvarsverker briste.

Bekymrede venner som lurer paa hvordan det egentlig gaar, ikke helt istand til aa svare, jeg vet det jo ikke selv engang. Tror det gaar greit. Men verken I hjertet mitt sier noe annet.

Naa ligger pappa I en form for isolat. Frakk, hatt og munnbind maa tas paa ved besoek. Sterke medisiner gjoer det nesten umulig aa foere en vanlig samtale med ham. Neste cellegift kur er litt over en uke unna og her sitter jeg, I utlandet, vaert tilbake I noen faa timer naermest.

Proeve aa ha ett slags form for liv, proeve aa lese til eksamen, ta fatt paa all jobbinga jeg maa gjennom foer enn jeg kan komme hjem igjen. Skjoenner ikke hva jeg gjoer her engang…

Er visst ingen fare for liv enda…blir spist opp av daarlig samvittighet.

Venter paa telefonen som forteller meg at jeg maa komme hjem…

12

[Gjest gjest1]

Huffda! Det er så urettferdig dette her. Sykdom rammer som oftest de som minst fortjener det!

Det er helt klart du føler deg maktesløs ovenfor situasjonen. Du sitter der i utlandet med den dårlige samvittiheten du ikke skal ha! Du har jo vært der. Du bidrar så godt du kan.

Det er lett å si at det går bra. Jeg gjør det selv. Folk regner ikke med at man skal si "Nei, egentlig har jeg det ganske dårlig". Da sitter folk der og undres over hva de skal si, uten å finne på noe fornuftig. Folk er så opptatt av å ha det bra hele tiden. Men det går virkelig ikke an å være glad heeele tiden. Og i hvert fall ikke i den situasjonen du er i nå.

Du har lov til å være lei deg. Du har lov til å gråte så andre ser det. Du har lov til å føler sinne, urettferdighet og sorg. Men du får ikke lov til å ha dårlig samvittighet! Det får du rett og slett ikke lov til av meg!

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Du viser at du bryr deg, og det er det som er det viktigste. Finn noen du kan snakke med om dette. Faren din kommer helt sikkert til å bli frisk igjen! Du er nødt til å tenke på det.

Jeg vet selv hvordan det er å leve med sykdom rundt seg. Jeg har så mange i min slekt og familie som er syke. Mange sliter veldig, andre er glade de lever og har det så bra som de klarer. Håpet kan ingen ta fra noen, og heller ikke fra deg. Jeg har opplevd nok sykdom og elendighet i mitt 17 år gamle liv. Men jeg sitter her, med alle disse vakre menneskene rundt meg.

Gråt du. Skrik om du vil. Si at du ikke har det noe bra i det hele tatt akkurat nå. Fortelle alle at du er kjemperedd. I slike situasjoner vil jeg helst ha et fang å krype opp i. Finn dette fanget du også!

Ikke ha dårlig samvittighet, vennen. Du prøver så godt du kan. Og du skal heller ikke gå rundt og være den sterke. Du skal være deg selv i den situasjonen du er i akkurat nå. Du har like stor rett som alle andre til å være trist og frustrert. Og du har kjærlighet!

Lykke til!

Klemmer fra

12

[Litago]

Kjære deg.

Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste innlegget ditt. Jeg er så lei meg på dine vegne. Selv om faren din sikkert kan bli friskt av denne sykdommen er det veldig tøft mens det står på. Ikke minst for deg.

Jeg skulle ønske du kunne ta imot berøringen, omfavnelsen. Når noen nær oss blir alvorlig syke så mister vi kontrollen. Og er det noe vi ikke vil så er det akkurat å miste kontrollen. Derfor tør vi ikke klemme hverandre og masken settes korrekt på hver gang man har grått i smug bak den lukkede døren.

For å komme igjennom dette så trenger du å legge vekk masken en gang i blant, selvsagt i trygge omgivelser. Håper du har en god venn/kjæreste som kan være din trygge klippe nå. Slipp deg løs, - gråt, vær sint, vær redd.

Da er det mye lettere å være omsorgsfull og hjelpsom ovenfor din far og andre som også har det vondt nå.

En varm omfavnelse og en klem fra Litago1212[ Dette Innlegg er endret av: Litago den 2002-04-16 17:39 ]

[Nicky B]

Kjaere Hope og Litago…

Takker for kjempefine ord og for at dere tok dere bryet aa svare paa innlegget mitt. Forventet meg egentlig ikke at noen kom til aa svare, var bare deilig aa faa ut noen av tankene som for tiden ser ut til aa komme snikende I stille oeyeblikk…

Ble veldig roert over responsen fra dere, dere har noen virkelig varme og store hjerter!

Jeg er virkelig heldig, midt oppe I alt dette. Jeg har fantastiske venner jeg kan ringe til midt paa natta om det saa skulle vaere, eneste som stopper meg er meg selv. Har alltid vaert den som alle har kommet til med smaa og store problemer, mens mine egne bekymringer har jeg alltid holdt tett inntil mitt eget hjerte. Vil at de fortsatt skal se meg som sterk, samtidig som jeg vet det ligger styrke I aa vise svakhet…

Men, jeg opplevde en gang I yngre dager aa bli fullstendig sviktet av noen som sto meg veldig naer og enda I dag holder det meg fra aa aapne meg og stole paa de jeg har rundt meg.

Kjenner meg godt igjen I det du skrev, Hope, at du ville hatt ett fang aa soeke tilflukt i. Ingenting jeg heller vil, foeler at hele meg er ett vandrende skrik med ett pent, om enn noe stivt smil klistret paa utsida.

Jeg vet ikke jeg…kaotisk er det I hvertfall!

Takk enda en gang for at dere svarte!

* varme klemmer til dere begge!! *

12