Er jeg utro?

[Gjest ts]

Jeg tror på kjærlighet, men jeg tror ikke dette er kjærlighet.

Kjærligheten kommer etter forelskelse og begjær. Og jeg tror ikke dere har kommet så langt som til kjærlighet, med at dere er forelsket, ja.

Det var en annen her inne som beskrev forskjellen på forelskelse og kjærlighet så fint, hun sammenlignet forelskelse med en bekk som renner lystig og fort nedover, og kjærligheten med en stor elv som flyter rolig, men som er mye sterkere enn bekken, og som har sterke understrømmer.

Kjærlighet har styrke, forelskelsen er flyktig.

Rart. Elv er akkurat det jeg også har brukt som metafor i denne sammenhengen i min dagbok, at det føles som om elvene våre har rent sammen... Huff, det er jo bare tåpelige ord, men det føles sånn.

[Nabodama]

Jeg er klar over denne fellen. Ja, jeg har prøvd hele høsten å glemme ham og har "lyktes" flere ganger før følelsene mine innhenter meg igjen. I begynnelsen visste jeg ikke engang at det var kjærlighet, lurte bare på hva i helvete som skjer med meg. Jeg tror det er ekte kjærlighet og både liker og hater det.

Og jeg tror du overromantiserer dette. For hvordan kan du si at dette er kjærkighet? Dere har pratet sammen over nettet i noen mnd. Du vet ikke hvordan han er å bo sammen med, hvordan han oppfører seg overfor deg når den første forelskelsen har bleknet. Du vet ikke om det er ting ved ham som vil irritere vettet av deg, og om du vil godta disse tingene fordi du elsker ham, eller om du vil hate dem fordi han ikke var helt som du trodde.

Ikke tro at dette er kjærlighet, for det er det mest sannsynlig ikke. Dere har ikke kommet dit ennå, det kreves mer enn fine ord på nettet for å vite om det er kjærlighet.

Du har sikkert mange gode følelser for han, og det er lett å forveksle dem med kjærlighet.

[medium]

Hva legger du i å være utro? Om det er å tenke om andre menn, tror jeg alle kvinner i verden er utro.

Jeg mener utroskap er når du foretrekker å være sammen med en annen enn din mann, at elskeren får det beste av deg og dere har et seksuelt forhold. Er det utroskap å elske flere, men kun holde seg til den ene, både seksuelt og i dagliglivet?

Ser at du er opptatt av begreper, men ingenting av dette vil utgjøre noen forskjell i sakens kjerne. Utro betyr at man ikke er tro mot sin mann. Føler du at du er tro mot han, når det eksisterer ting i livet ditt som du ikke kan fortelle til mannen din? Er man da hva man kan kalle tro mot sin kjære?

Eller er det kanskje slik at man er mer tro, når det eksisterer ting man fritt kan fortelle til sin partner? Det er ingen her som sier at du er fysisk utro (utenom at jeg kom med antydninger, fordi jeg i konkrete tilfeller ikke klarer å la være).

Hvorfor er du så opptatt av begreper? Nok en gang: I ditt hode er du tydeligvis ikke utro. Men det betyr ikke at man behøver å være enig med deg. Alle mennesker har en egenskap i å forsvare sine handlinger i hodet (slik at det virker rasjonelt for dem). Selv mordere gjør dette, før de begår en handling. Psykopater for eksempel - kan være eksperter i å få en annen part til å tro at det er de andre det er noe galt med.

Første steg på veien er da å kunne forsvare moralske spørsmål, ved å enten være enig med seg selv eller (prakke på) andre meninger om at handlingene man gjør er rett.

Mennesker som føler at de gjør noe rett, stiller IKKE spørsmål til ting (slik du gjør). Men du forsøker å forsvare det inni deg. Du lurer på om du er utro. Og alle ser utfra det du skriver at du ikke er fysisk utro. Argumentene dine er også logiske. Men dette gjelder dog kun den fysiske biten. Når det gjelder det mentale, så synes jeg at du har fått gode svar fra andre her inne.

[Gjest ts]

Og jeg tror du overromantiserer dette. For hvordan kan du si at dette er kjærkighet? Dere har pratet sammen over nettet i noen mnd. Du vet ikke hvordan han er å bo sammen med, hvordan han oppfører seg overfor deg når den første forelskelsen har bleknet. Du vet ikke om det er ting ved ham som vil irritere vettet av deg, og om du vil godta disse tingene fordi du elsker ham, eller om du vil hate dem fordi han ikke var helt som du trodde.

Ikke tro at dette er kjærlighet, for det er det mest sannsynlig ikke. Dere har ikke kommet dit ennå, det kreves mer enn fine ord på nettet for å vite om det er kjærlighet.

Du har sikkert mange gode følelser for han, og det er lett å forveksle dem med kjærlighet.

Mulig jeg overromantiserer, isåfall er det en helt ny side ved meg. Jeg er best kjent for å være den realistiske og rolige i omgangskretsen vår. Tror ikke venner og familie hadde kjent meg igjen i den rollen som overromantisk. Vi bodde på samme skole tre uker i høst og jobbet sammen natt og dag. Vi ble gode venner, men nei du har rett, jeg kjenner ham jo ikke egentlig. men jeg drømmer heller ikke om å reise til ham eller ha et forhold til ham. Jeg har jo sagt at jeg vet ikke hvilken kjærlighet det er, om det er den mellom mann og kvinne eller noe annet.... nei, dette er vanskelig, ikke rart om noen blir forvirret her. Ser sjøl hvor rotete dette er når jeg skriver det ned.

[Gjest Ludovie]

Men samtidig er det så fantastisk å ha ham, vite at han er der og elsker meg helt uten krav. Hadde jeg kunne valgt, ville jeg selvsagt unngått dette. men han er blitt så verdifull for meg og jeg er slett ikke sikker på hva slags kjærlighet det er snakk om fra min side.

Jeg reagerte veldig på dette. Jeg synes det er veldig respektløst å bruke andre mennesker for egenbekreftelse på denne måten. Det er ganske så egoistisk. Ville du selv syntes at det var OK å være noens ego-booster på den måten? Tror du at han er komfortabel med situasjonen?

Ellers er jeg enig med de fleste andre her. Det du driver med er overhodet ikke greit overfor mannen din. Du skylder ham såpass at du enten velger ham fullt og helt, noe som innebærer at du kutter all kontakt med denne facebook-fyren, eller at du legger kortene på bordet og sier at du er betatt av noen andre. Situasjonen slik den er nå er ikke akseptabel, verken overfor mannen din eller overfor flørten din. Dessuten er det jo slik at du holder mannen din for narr, mens flørten din er informert om situasjonen. Det synes jeg det er verdt å tenke over.

[Gjest ts]

Ser at du er opptatt av begreper, men ingenting av dette vil utgjøre noen forskjell i sakens kjerne. Utro betyr at man ikke er tro mot sin mann. Føler du at du er tro mot han, når det eksisterer ting i livet ditt som du ikke kan fortelle til mannen din? Er man da hva man kan kalle tro mot sin kjære?

Eller er det kanskje slik at man er mer tro, når det eksisterer ting man fritt kan fortelle til sin partner? Det er ingen her som sier at du er fysisk utro (utenom at jeg kom med antydninger, fordi jeg i konkrete tilfeller ikke klarer å la være).

Hvorfor er du så opptatt av begreper? Nok en gang: I ditt hode er du tydeligvis ikke utro. Men det betyr ikke at man behøver å være enig med deg. Alle mennesker har en egenskap i å forsvare sine handlinger i hodet (slik at det virker rasjonelt for dem). Selv mordere gjør dette, før de begår en handling. Psykopater for eksempel - kan være eksperter i å få en annen part til å tro at det er de andre det er noe galt med.

Første steg på veien er da å kunne forsvare moralske spørsmål, ved å enten være enig med seg selv eller (prakke på) andre meninger om at handlingene man gjør er rett.

Mennesker som føler at de gjør noe rett, stiller IKKE spørsmål til ting (slik du gjør). Men du forsøker å forsvare det inni deg. Du lurer på om du er utro. Og alle ser utfra det du skriver at du ikke er fysisk utro. Argumentene dine er også logiske. Men dette gjelder dog kun den fysiske biten. Når det gjelder det mentale, så synes jeg at du har fått gode svar fra andre her inne.

Jeg har da ikke påstått at jeg verken er tro eller utro, jeg stiller spørsmål til dere fordi jeg ikke vet. Og da er det naturlig å komme med argumenter for å se saken fra flere sider. Kan jo ikke bare godta et jeg er utro fordi du sier og mener det. Skjønner ikke hva du mener med opptatt av begreper. Jeg prøver å si saken som jeg ser den og prøver ikke å forsvare meg. Du kan heller ikke prakke på meg dine meninger, hva om jeg synes du er trangsynt? Se, da er vi like langt.

[Nabodama]

Mulig jeg overromantiserer, isåfall er det en helt ny side ved meg. Jeg er best kjent for å være den realistiske og rolige i omgangskretsen vår. Tror ikke venner og familie hadde kjent meg igjen i den rollen som overromantisk. Vi bodde på samme skole tre uker i høst og jobbet sammen natt og dag. Vi ble gode venner, men nei du har rett, jeg kjenner ham jo ikke egentlig. men jeg drømmer heller ikke om å reise til ham eller ha et forhold til ham. Jeg har jo sagt at jeg vet ikke hvilken kjærlighet det er, om det er den mellom mann og kvinne eller noe annet.... nei, dette er vanskelig, ikke rart om noen blir forvirret her. Ser sjøl hvor rotete dette er når jeg skriver det ned.

Uff, nå føler jeg meg som en bedreviter, og det var ikke meningen...

Jeg vet ikke, jeg tror du har mange gode følelser for ham som person, og at det er noe ekstra i tillegg.

Men ved å kalle det kjærlighet, gjør du det også mer alvorlig i ditt hode.

Samtidig gjør det vel også at du føler det blir litt rettere å føle en slags kjærlighet enn å rett og slett være forelsket?

For det å være forelsket i en annen enn den man er gift med, det er ike bra. Men å føle en slags kjærlighet, det er "renere" på en måte.

Er enig med medium i at en som regel forsvarer ting for seg selv for at det ikke skal være så ille. Eller vrir litt på virkeligheten, slik at det virker bedre.

Det har vi vel alle gjort av og til, tror jeg

Endret 20. desember 2008 av Nabodama

[medium]

Jeg er klar over denne fellen. Ja, jeg har prøvd hele høsten å glemme ham og har "lyktes" flere ganger før følelsene mine innhenter meg igjen. I begynnelsen visste jeg ikke engang at det var kjærlighet, lurte bare på hva i helvete som skjer med meg. Jeg tror det er ekte kjærlighet og både liker og hater det.

Jeg skjønner den. Og skal jeg fortelle deg noe? Jeg hadde noe tilsvarende gående med en fyr fra nettet i 9 år! Jeg traff han aldri (de to første årene hadde jeg kjæreste). Men det tok meg syv ytterligere nye år før jeg traff han for første gang (vi hadde null kontakt mellom det 5 og 7 året- men så en dag tok han kontakt atter en gang...)

Etterpå visste jeg at han ikke var noe for meg, men i to nye år klarte jeg ikke å la være å ha kontakt.Enda jeg egentlig ikke ville ha han. Etter så mange år, var det nødt til å være kjærlighet. Ikke sant?

Men neeeeida. Jeg var rett og slett blitt avhengig av det bildet jeg hadde oppi hodet. Alt det negative (som jeg også visste om) overså jeg glatt. Jeg var avhengig av å ha jevnlig kontakt med han. Vi snakket med hverandre i telefonen og på nett hver eneste dag. Og dette hindret meg også i å være på utkikk etter andre gutter.

Alt ble en grusom sirkel jeg ikke klarte å avslutte. Og jeg kan love deg at det ikke blir bedre. Med tid og stunder vil du angre på at du ikke kuttet han tidligere. Alt sitter i hodet. Det blir som med røyking. Man blir avhengig, misliker ting (fordi man vet det er usunt og galt) og vil slutte. Men så er man såpass hektet at det føles ut som om man aldri i verden vil klare å slutte.

Det er i bunn og grunn via tankene dine at ting ligger. Du må rett og slett snu din mentale innstilling, for å klare å bryte med hell. Slik du driver på nå (ved å forsvare ting), gjør du ting bare verre.

Endret 20. desember 2008 av medium

[Gjest ts]

Jeg reagerte veldig på dette. Jeg synes det er veldig respektløst å bruke andre mennesker for egenbekreftelse på denne måten. Det er ganske så egoistisk. Ville du selv syntes at det var OK å være noens ego-booster på den måten? Tror du at han er komfortabel med situasjonen?

Ellers er jeg enig med de fleste andre her. Det du driver med er overhodet ikke greit overfor mannen din. Du skylder ham såpass at du enten velger ham fullt og helt, noe som innebærer at du kutter all kontakt med denne facebook-fyren, eller at du legger kortene på bordet og sier at du er betatt av noen andre. Situasjonen slik den er nå er ikke akseptabel, verken overfor mannen din eller overfor flørten din. Dessuten er det jo slik at du holder mannen din for narr, mens flørten din er informert om situasjonen. Det synes jeg det er verdt å tenke over.

Isåfall er vi to :-). Han er helt komfortabel med det. Men du har rett i en ting, at den andre vet om mannen min men mannen min vet ikke om den andre. Ja, det føles feil... Men ikke kall ham for facebook- fyren. Det er så nedsettende om en venn. FB er bare et sted vi kan møtes og kan hete hva det vil for meg. Forresten så chatter vi ikke ofte. Sender meldinger kanskje en gang i uka, og chatter enda sjeldnere. Prøver å holde det nede. men jeg er glad for at dere engasjerer dere så jeg får sett saken utenfra. Kanskje det hjelper...

[Jade]

Jeg vet ikke om det er utroskap. Det kan kun mannen din svare på. Jeg vet ikke om mannen din synes slike ting er greitt. Jeg vet ikke om mannen din ville følt seg sveket hvis han hadde visst om dette. Hvis du ikke kan si han sannheten, så vet du vel gjerne svaret selv.

[Nabodama]

Jeg skjønner den. Og skal jeg fortelle deg noe? Jeg hadde noe tilsvarende gående med en fyr fra nettet i 9 år! Jeg traff han aldri (de to første årene hadde jeg kjæreste). Men det tok meg syv ytterligere nye år før jeg traff han for første gang (vi hadde null kontakt mellom det 5 og 7 året- men så en dag tok han kontakt atter en gang...)

Etterpå visste jeg at han ikke var noe for meg, men i to nye år klarte jeg ikke å la være å ha kontakt.Enda jeg egentlig ikke ville ha han. Etter så mange år, var det nødt til å være kjærlighet. Ikke sant?

Men neeeeida. Jeg var rett og slett blitt avhengig av det bildet jeg hadde oppi hodet. Alt det negative (som jeg også visste om) overså jeg glatt. Jeg var avhengig av å ha jevnlig kontakt med han. Vi snakket med hverandre i telefonen og på nett hver eneste dag. Og dette hindret meg også i å være på utkikk etter andre gutter.

Alt ble en grusom sirkel jeg ikke klarte å avslutte. Og jeg kan love deg at det ikke blir bedre. Med tid og stunder vil du angre på at du ikke kuttet han tidligere. Alt sitter i hodet. Det blir som med røyking. Man blir avhengig, misliker ting (fordi man vet det er usunt og galt) og vil slutte. Men så er man såpass hektet at det føles ut som om man aldri i verden vil klare å slutte.

Det er i bunn og grunn via tankene dine at ting ligger. Du må rett og slett snu din mentale innstilling, for å klare å bryte med hell. Slik du driver på nå (ved å forsvare ting), gjør du ting bare verre.

God beskrivelse av hva som skjer dette ja. Fint av deg å dele det:)

Jeg har også en lignende erfaring, og kjenner meg igjen i det du sier om dette.

[Gjest ts]

Jeg vet ikke om det er utroskap. Det kan kun mannen din svare på. Jeg vet ikke om mannen din synes slike ting er greitt. Jeg vet ikke om mannen din ville følt seg sveket hvis han hadde visst om dette. Hvis du ikke kan si han sannheten, så vet du vel gjerne svaret selv.

Dette var gode poeng. Saken er at jeg vet heller ikke hva han hadde følt om jeg fortalte det. Noen ganger har jeg vært på nippet til det, men ikke visst hva jeg virkelig føler, om det bare er en dum virkelighetsflukt eller ikke. Isåfall hadde det vært dumt å lage noe nummer ut av det og skape usikkerhet i forholdet. Ser nå når jeg skriver at jeg skulle ha skrevet alt med en gang.... Vanskelig å nøste opp i ting. Men dere hjelper meg til å se ting klarere. Det er jeg glad for.

[medium]

Du kan heller ikke prakke på meg dine meninger, hva om jeg synes du er trangsynt? Se, da er vi like langt.

Har ikke forsøkt å prakke på noen noe som helst, jeg Mulig jeg enten er blind, misforstår eller trangsynt, men du spør da vitterligen i tråden (meg direkte) etter meninger. Og da svarer jeg etter beste evne. Synes det er høflig å svare når mennesker spør meg direkte om noe (slik som: Tror du ikke på kjærlighet?" Bla,bla, bla

Og da har jeg (som de fleste andre) en lei tendens til å svare utfra egne meninger (og ikke ut fra ønske-meninger). Beklager hvis dette føles som påprakk av meningene mine. Og ja, jeg er trangsynt. Så trangsynt at jeg ikke gidder å bruke tid og krefter på mennesker som ikke vil hjelpes/ eller som bare kverulerer fordi de ser glatt forbi selve budskapet i det som ønskes å formidles.

Får faktisk litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke så denne setningen før jeg skrev nok et turbo-innlegg til deg (lenger opp her). For å unngå mer påprakk er denne tråden lukket for min sin del Synd, for jeg syntes den var interessant.

Vi er faktisk like langt. Men hey! Det er ikke mitt problem! God natt og sov godt. Jeg ønsker deg uansett lykke til. Føler med deg i situasjonen, selv om jeg har andre meninger + et heeeeelt annet ståsted å se ting fra. Takk for at du ville dele ting med oss..

[medium]

God beskrivelse av hva som skjer dette ja. Fint av deg å dele det:)

Jeg har også en lignende erfaring, og kjenner meg igjen i det du sier om dette.

Deilig å vite at det er andre som har vært i tilsvarende situasjon. slike merkelige relasjoner som dette er nemlig vanskelig å formidle til andre. Man føler seg på sett og vis hjernevasket (vanskelig å forklare dette også). men til syvende og sist oppdager man at man har "hjernevasket" seg selv.

Innrømmer at jeg ikke er helt ute av det enda. Har mange unnskyldninger for at han er kjekk å ha som venn...Det eneste som "reddet" meg vekk fra det "mentale avhengighets-helvetet" var at jeg fikk kjæreste.

Men etter bruddet med kjæresten,så fortsetter min "venn" å ta kontakt. Men heldigvis veldig sjeldent, for etter at jeg våget å si ifra (om ting jeg visste han gjorde, som jeg på "normal" måte- ikke skal vite noe om... Husker at alt sammen begynte med (for en del år tilbake) at jeg var redd min telefon/nettvenn. Long story...Han hadde skikkelig taket på meg. Nå er det faktisk han som er redd meg istedet....Men vi får se hvor lenge det varer...

Endret 20. desember 2008 av medium

[Gjest ts]

Hvorfor er du så opptatt av begreper? Nok en gang: I ditt hode er du tydeligvis ikke utro. Men det betyr ikke at man behøver å være enig med deg. Alle mennesker har en egenskap i å forsvare sine handlinger i hodet (slik at det virker rasjonelt for dem). Selv mordere gjør dette, før de begår en handling. Psykopater for eksempel - kan være eksperter i å få en annen part til å tro at det er de andre det er noe galt med.

Første steg på veien er da å kunne forsvare moralske spørsmål, ved å enten være enig med seg selv eller (prakke på) andre meninger om at handlingene man gjør er rett.

Mennesker som føler at de gjør noe rett, stiller IKKE spørsmål til ting (slik du gjør). Men du forsøker å forsvare det inni deg. Du lurer på om du er utro. Og alle ser utfra det du skriver at du ikke er fysisk utro. Argumentene dine er også logiske. Men dette gjelder dog kun den fysiske biten. Når det gjelder det mentale, så synes jeg at du har fått gode svar fra andre her inne.

Jeg tror du misforstår meg litt nå. Hvor har jeg skrevet at dere skal være enig med meg? Jeg forvarer heller ikke mine handlinger, bare prøver å belyse problemet mitt fra aller kanter, og da må det argumenter til. Ellers vil det bare bli å overta noens meninger. som sagt, jeg vet ikke hva du mener med "opptatt av begreper". Kan du forklare det?

Du sier at jeg ikke skal påprakke andre mine meninger om hvorvidt handlingene mine er rette eller ikke. Det gjør jeg heller ikke. Men det gjør du som ikke liker at jeg ikke er enig med deg fra første setning. Dessuten er det litt drastisk å sammenligne meg med mordere og psykopater. Det er fornærmende, synes jeg.

[medium]

Jeg vet ikke om det er utroskap. Det kan kun mannen din svare på. Jeg vet ikke om mannen din synes slike ting er greitt. Jeg vet ikke om mannen din ville følt seg sveket hvis han hadde visst om dette. Hvis du ikke kan si han sannheten, så vet du vel gjerne svaret selv.

...Gosh... du burde ha vært min sekretær (noe i den dur) Du klarte på en himla grei (og imponerende måte) å formidle nøyaktig det jeg ønsket å fortelle i et annet innlegg jeg skrev. Fantastisk bra skrevet.

[medium]

Jeg tror du misforstår meg litt nå. Hvor har jeg skrevet at dere skal være enig med meg? Jeg forvarer heller ikke mine handlinger, bare prøver å belyse problemet mitt fra aller kanter, og da må det argumenter til. Ellers vil det bare bli å overta noens meninger. som sagt, jeg vet ikke hva du mener med "opptatt av begreper". Kan du forklare det?

Du sier at jeg ikke skal påprakke andre mine meninger om hvorvidt handlingene mine er rette eller ikke. Det gjør jeg heller ikke. Men det gjør du som ikke liker at jeg ikke er enig med deg fra første setning. Dessuten er det litt drastisk å sammenligne meg med mordere og psykopater. Det er fornærmende, synes jeg.

Jeg sammenlignet deg ikke med mordere og psykopater Vil du vennligst lese innlegget en gang til? Jeg brukte det bare som et eksempel på hvordan den menneskelige psyke fungerer. Du derimot (som jeg også skrev) stiller spørsmål ved ting (og der ligger det en stoooooooor forskjell). Det er fint at du stiller spørsmål til ting Er sikkert bare jeg som er erke-teit på å skrive såpass sent på kvelden.

Og duh? Om du er enig med meg eller ikke, har ikke noe å si Mitt liv ramler ikke sammen om du ikke er enig med meg. Vær så uenig du bare vil. Jeg er mer opptatt av å finne senga mi.

[Store My]

JEG synes du er utro. Om mannen min hadde gjort det samme som deg hadde jeg blitt knust. Jeg mener IKKE du er utro fordi du er forelska/har følelser for noen andre, men fordi du har kontakt med vedkommende. Jeg mener man ikke kan noe for det om man blir forelska. Det man derimot kan noe for er at man fortsetter å ha kontakt. Det ville jeg ha regna som utroskap. Blir man forelska i noen andre enn partneren skal man holde seg LANGT unna vedkommende dersom man vil fortsette å være tro mot partneren sin. mener jeg..

[Gjest ts]

Jeg sammenlignet deg ikke med mordere og psykopater Vil du vennligst lese innlegget en gang til? Jeg brukte det bare som et eksempel på hvordan den menneskelige psyke fungerer. Du derimot (som jeg også skrev) stiller spørsmål ved ting (og der ligger det en stoooooooor forskjell). Det er fint at du stiller spørsmål til ting Er sikkert bare jeg som er erke-teit på å skrive såpass sent på kvelden.

Og duh? Om du er enig med meg eller ikke, har ikke noe å si Mitt liv ramler ikke sammen om du ikke er enig med meg. Vær så uenig du bare vil. Jeg er mer opptatt av å finne senga mi.

trodde du gikk isted, jeg. godnatt

[Gjest ts]

JEG synes du er utro. Om mannen min hadde gjort det samme som deg hadde jeg blitt knust. Jeg mener IKKE du er utro fordi du er forelska/har følelser for noen andre, men fordi du har kontakt med vedkommende. Jeg mener man ikke kan noe for det om man blir forelska. Det man derimot kan noe for er at man fortsetter å ha kontakt. Det ville jeg ha regna som utroskap. Blir man forelska i noen andre enn partneren skal man holde seg LANGT unna vedkommende dersom man vil fortsette å være tro mot partneren sin. mener jeg..

Er eng med deg. Har virkelig prøvd å holde meg langt unna, men så er det tilbake igjen. Det ligner overhodet ikke meg! Vi har vært gift i veldig mane år og jeg har aldri drømt om noen andre enn min mann! Litt forbanna på meg sjøl nå.