Spiseforstyrrelser

[Gjest Gjest]

Jeg lider av spiseforstyrrelser, og har gjort det i ca. 3 år nå. En kombinasjon av anoreksia og overspising. Jeg har dager der jeg spiser lite, og er "flink". Andre dager fråtser jeg, og spiser alt jeg kommer over, uten å egentlig registrere hva jeg får i meg. Til slutt blir jeg mett og kvalm, og den dårlige samvittigheten kan ikke sammenlignes med noe annet. Jeg er 167 cm., og veier 47 kg. Jeg blir aldri fornøyd.

Julen er en spesielt vanskelig tid, særlig når ingen av mine nærmeste vet at jeg lider av spiseforstyrrelser. De har spurt meg, men jeg har avkreftet, og det er et "ikke-tema" nå. Jeg vil ikke skape bekymringer, og sykdommen er såpass komplisert at til og med jeg har problemer med å forstå hva det egentlig dreier seg om. Spiseforstyrrelsen kan deles opp i to deler. Du har meg, som er den jeg alltid har vært..... Som har følelser, tanker, samvittighet, empati osv. Også er den andre parten, spiseforstyrrelsen. Det er den delen av meg som lyver, isolerer meg, avbryter avtaler osv. Uansett er den rundt meg 24/7.

Det er vanskelig, for spiseforstyrrelser er hva som står meg nærmest, selv om jeg har en god og snill kjæreste som jeg elsker.

Jeg venter nå på å komme inn på en ny og oppdatert avdelig for spiseforstyrrelser på sykehuset. Venter på brevet i posten hver dag, men må nok belage meg på litt ventetid. I mellomtiden går jeg til psykolog, men han har ikke nok kunnskap og kompetanse til å gi meg råd.

Følte bare for å lufte tankene mine litt. Er lei av å ikke bli forstått.

Noen som er i samme situasjon? Noen som vil dele erfaringer?

[angeleyes]

Jeg kjente meg igjen i veldig mye av det du skriver og følte for å gi deg en

Jeg har lidd av anoreksi i over 4 år nå, men begynner sakte, men sikkert å bli bedre. Kjempebra at du har søkt om plass på en avdeling for spiseforstyrrelser! Jeg var på en slik en stund og det hjalp faktisk mye for meg. Det er godt å være rundt noen som forstår hva som herjer inne i deg og som er der for å hjelpe deg ut av dette.

Vet kjæresten din om dette?

Jeg vil ikke utlevere altfor mye om meg selv her, men hvis du vil så send meg gjerne en PM:)

[Gjest Gjest]

Takk for klemmen, angeleyes. Oppløftende å høre at du følte det hjalp med terapi, det gir meg håp. Jeg har egentlig bare en stort behov for å bli sett og hørt, og snakke med fagfolk og andre som er i min situasjon. Muligens for å bekrefte at jeg ikke er helt gal.

Kjæresten min vet ikke hvor mye jeg sliter, selv om han har mistanker. Har sagt at jeg har slitt med anoreksia før, men at jeg er helt frisk nå. Det er tungt å komme med slike løgner, men jeg føler det er nødvendig. Vil ikke blande andre inn i dette enn de som har kunnskaper om hva sykdommen dreier seg om.

[Gjest Gjest]

Skal være enig i at man ikke bør si for mye til de som ikke "forstår". Det er en grunn for at jeg aldri går i t-skjorte o.l. blant folk jeg ikke kjenner, som kan lure på hva alle arrene på armene mine er.. Og hva de tenker og sier bak ryggen min. Da er det bedre å ikke vise det synes jeg! Og man risikerer også at folk prøver å "hjelpe", men hjelper på helt feil vis.

MEN du trenger helt klart noen som VET alt og som kan høre på deg når du trenger å prate. Der er jo internett en fantastisk plass. Finn deg forumer for spiseforstyrrelser eller start en blogg eller hva som helst. Slik kan du komme i kontakt med andre med spiseforstyrrelser, som du ikke trenger å lyve for, de skjønner jo fort ut om du lyver eller ei. De er jo så vant med å lyve selv!

Da slipper du å få "feil hjelp", du slipper å måtte fortelle altfor mye om deg selv, man skjønner jo en del om hvordan en annen med spiseforstyrrelser har det når man har det selv. Og de har "kompetanse" nok til å fortelle deg hva som fungerte for dem, kanskje det samme hjelper for deg? Osv osv, mye hjelp å få på sånne steder. Du slipper også at alle rundt deg tror du er helt frisk, og gjerne blir sure om du får et tilbakefall. På forumet vet de jo at det KAN skje, og at du absolutt ikke er svak om det skjer. De fleste får vel et tilbakefall eller to før det holder seg..

Bare finn deg et sted hvor fokuset er Å BLI FRISK, å ikke holde sykdommen i sjakk. Trenger vel ikke å utdype hva jeg tenker på her..

Håper du får en ok jul, det er vanskelig. Føler mange er skikkelig "absolutt ingenting som er galt og ingen er syke og ingenting skal klages på!" i jula. Er ikke lov å være sliten og syk. Ikke bry deg om sånne folk.