Multikulturelle

[Gjest Gjest]

Det er et spennende liv, et spennende liv...

Føler folk få bakover sveis når jeg begynner å ramse opp alle etnisitetene mine (de 3), jeg som ikke liker å sjokkere:-P Det hadde nok vært litt lettere om jeg var halvt om halvt et eller annet.

Men saken er at det som jeg er kvart av, har jeg mer kulturell innslag av, mens det som jeg er halvt av var det veldig lite innslag av i min barndom + jeg kan ikke det språket heller og ingen av dem tror på at jeg er halvt fra det landet engang!

Og det andre er at alle gjetter hvor jeg opprinnelig er fra som er alt fra Sør-Amerikansk, Sør Europeisk og Øst Europeisk for det meste. Enkelte ganger kan noen fremmedspråkelige bare komme bort til meg og snakke på et eller annet språk, forskjellig hver gang.

Så da har jeg ingen nasjonalitet egentlig? Ihvertfall ikke følelsen av det:-)

[Hamster]

Hvis man har bodd i Norge lenge nok, og mener at man er det selv, så vil jeg si at man er norsk.

For eksempel, jeg har to venner, han ene fra Afghanistan og han andres foreldre er fra Vietnam.

Han med Vietnamesiske foreldre er født i Norge, og har bodd her hele livet. Han ville jeg ikke nøle med å kalle norsk. Foreldrene hans har bodd her i 20 år, og jeg har ingen problemer med å kalle dem norske heller, men hvis de ikke mener de er norske så ville jeg ikke ansett dem som norske.

Den andre fra Afghanistan hadde vært her i Norge i 4 år når jeg først møtte han, da har han vel vært her i 7 år nå. Det synes jeg kanskje er litt lite, så han er ikke norsk i mine øyne.

Men det er mine personlige preferanser, høres sikkert litt snålt ut og det er sikkert mange hull i teorien, men det er ikke basert på logikk heller.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har bodd i Norge hele mitt liv, og har en halvt norsk mor som har bodd i Norge hele sitt liv. Likevel nøler jeg!

Jeg er sikkert mer Norsk i oppførselen og mye holdninger osv, men det er noe som ikke helt stemmer.... Virker som de som er adopterte og eller to innvadrede foreldre føler seg mer Norsk enn meg. Kan jo være noe med at jeg har for mye nasjonaliteter i min bakgrunn (over 2) og kjenner så mange fra andre land at jeg har bare gitt opp hele nasjonalfølelser.

Noen jeg kjenner fra Russland forstår ikke hvorfor jeg ikke bare sier at jeg er Norsk, men jeg føler at jeg lyger på en måte. Må bare ramse opp alle sammen....Sier jeg det ene så MÅ jeg si de to andre.

[Gjest Gjest]

Morsomt å lese denne diskusjonen, og se at enkelte enda har tendenser til fornorskning.... en tid jeg trodde vi var forbi.

Man er ikke ENTEN/ELLER, man er som oftest BÅDE/OG. F.eks. er jeg same, jeg er norsk, jeg er nordlending, jeg er byjente, jeg er odelsjente. Alt dette i én og samme forpakning - meg!

[Gjest Gjest]

Jeg tror at det varierer så mye at det nesten må bli opp til vedkommende å bestemme hva man føler at man er. Som oftest, finner man ut at de som er flerkulturelle, føler seg nettopp slik. Flerkulturelle.

Jeg har ei venninne som har en mor fra Ghana, og en far som er norsk-amerikansk. Når jeg ble kjent med henne og spurte hvor hun var fra, så sa hun at hun var norsk. Men så nølte hun, for jeg er ikke norsk selv. Så hun følte vel at hun løy til meg. Da sa hun at hun var mulatt, ghanesisk mor og norsk-amerikansk far. Født og oppvokst i USA, bodd de siste årene i Norge.

Jeg er fra ett land men har norsk statsborgerskap, følger norsk kultur, men har flest utenlandske venner. Jeg føler meg ikke norsk i det hele tatt.

En kamerat av meg er adoptert fra Vietnam. Han er mørk i huden og klart asiatisk, men spør du han hva han er, så sier han norsk.

Afrikanere føler seg generelt afrikanske. Det er ingen afrikaner jeg kjenner (kjenner mange, fra sentral-og vestafrika samt nordafrika) som sier at de er norske selvom de er født og oppvokst her og foreldrene deres har bodd her i 40 år. Har det noe med at de er mørkhudet og kan umulig gå for å være norske?

[Pjukset]

Afrikanere føler seg generelt afrikanske. Det er ingen afrikaner jeg kjenner (kjenner mange, fra sentral-og vestafrika samt nordafrika) som sier at de er norske selvom de er født og oppvokst her og foreldrene deres har bodd her i 40 år. Har det noe med at de er mørkhudet og kan umulig gå for å være norske?

Absolutt ikke, jeg tror de kjenner for sterkt for røttene sine.

[Purple Basil]

Begge foreldrene mine er fra et annet land enn Norge, selv om jeg har bodd her hele livet mitt ser jeg ikke på meg selv som norsk. Jeg har vokst opp i den norske kulturen, men er ikke norsk, folk ser litt rart på meg da

Jeg synes det blir feil å si at man er norsk når man ikke har norske røtter her, men det er bare mitt synspunkt, folk får se selv hva de føler seg som:P

[Pjukset]

Jeg synes det blir feil å si at man er norsk når man ikke har norske røtter her, men det er bare mitt synspunkt, folk får se selv hva de føler seg som:P

Jeg er født i Trøndelag og har absolutt hele slekta mi derfra/boende der oppe. Selv er jeg vokst opp i Oslo og jeg anser meg selv som Oslo-jente. Føler absolutt ingen tilknyttning til trøndelag, selv om jeg har bodd der en periode.

En annen slektning har samme historie, født der oppe, bodd her nede mesteparten av livet, men hun føler seg 100% trøndersk.

Nå ble dette definert ut fra deler i Norge og ikke hvilket land man er fra, men konklusjonen blir jo den samme - det er veldig individuellt hva man føler

[Purple Basil]

Jeg er født i Trøndelag og har absolutt hele slekta mi derfra/boende der oppe. Selv er jeg vokst opp i Oslo og jeg anser meg selv som Oslo-jente. Føler absolutt ingen tilknyttning til trøndelag, selv om jeg har bodd der en periode.

En annen slektning har samme historie, født der oppe, bodd her nede mesteparten av livet, men hun føler seg 100% trøndersk.

Nå ble dette definert ut fra deler i Norge og ikke hvilket land man er fra, men konklusjonen blir jo den samme - det er veldig individuellt hva man føler

Ja, folk får føle hva de selv vil

Men for meg selv blir det feil å si at jeg er norsk.

edit: skrivefeeeeil!:O

Endret 23. desember 2008 av josefin88

[Gjest Gjest_gjest_*]

Morsomt å lese denne diskusjonen, og se at enkelte enda har tendenser til fornorskning.... en tid jeg trodde vi var forbi.

Man er ikke ENTEN/ELLER, man er som oftest BÅDE/OG. F.eks. er jeg same, jeg er norsk, jeg er nordlending, jeg er byjente, jeg er odelsjente. Alt dette i én og samme forpakning - meg!

Tror det er dels hvordan andre ser på meg eller hvordan de formulerer spørsmål om min identitet tilsammen med hvordan jeg tolker meg selv, som får meg til å føle meg på denne måten.

Virker som andre nordmenn tenker: Enten er du norsk eller ikke? Så hva er du? Altså at en mellomting ikke er mulig i deres øyne. Snålt å tenke på.