Barn er ikke alt

[Gjest Gjest]

www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2820608.ece

[Gjest Gjest]

Oi, ikke så flink til dette, noen som kan legge ut artikkelen he he

[Dizzy]

Artikkelen

[Gjest Gjest]

en jeg kjente fikk barn på det grunnlag at det var noe han aldri kunne miste. dama han fikk barnet med følte det slik også. begge var dessverre veldig psykisk ustabile, og innen barnet var 4 år, havnet det på fosterhjem. og der har det vært de siste 5 årene. spør etter mamma, og pappa, som begge bare angrer for mye, og vil ikke se barnet. alle burde tenke seg om før de får barn, de kan angre, og noen viser det til og med ved å sette vekk barnet. det er en god løsning, barnevernet kan virkelig hjelpe, men dere gambler med ett lite liv folkens......

[Busy Lizzie]

Synes forfatteren her burde ha tenkte seg om før hun fikk barn. Det forventes at folk skal få barn, men dett er er et valg opp til en selv så for meg bilr det helt feil å angre på dette siden. Det er vel ingen hemlighet at man mister den friheten man hadde før man fikk barn.

Angrer man slik som henne skal man i hvertfall ALDRI fortelle barna sine dette. Hva for skader vil det gjøre et barn da? Stakkars barn.

[Gjest Elfrida]

Hun skriver ikke at hun angrer, hun skriver faktisk det motsatte.

Endret 12. desember 2008 av Elfrida

[Rødtoppen86]

Skjønner forfatteren godt jeg. Enten kunne hun gått barnløs og hørt hele tiden "skal du ikke få barn snart" eller så kunne hun få barn og slippe slike kommentarer.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke skal ha lov til å være litt egoistisk. Det er faktisk like egoistisk å få barn som å ikke få.

Når dette er sagt, så er jeg enig i at denne moren ikke må vise barnet sitt hvordan hun følte det da hun ble mamma.

Det er ikke sunt for et barn å føle seg uønsket, så det er noe man får holde for seg selv. Det var derimot et god ide å skrive om følelsene sine, slik at hun har fått luftet ut litt

[Gjest Wolfmoon]

Hva slags reaksjon man får etter å ha fått barn vet man neppe før man har gjort det, uansett hvor gjennomtenkt dette valget er. Kanskje ble ikke livet som man hadde forestilt seg på forhånd, og da må det være lov å føle anger.

Og om man angrer på valget og gjerne skulle ha hatt friheten, så betyr ikke det at man ikke elsker barnet og vil gjøre sitt beste for at det skal ha det bra. Alt er ikke svart/hvitt her i verden.

[Wildy]

Synes følesene rundt svangerskap, fødsel og det å bli mor var flott beskrevet i denne artikkelen. For det er ikke alltid lykke og gammen, og jeg tror det er mange kvinner som føler som denne gjør, men som ikke tørr\kan si det høyt.

[Gjest Gjest]

en jeg kjente fikk barn på det grunnlag at det var noe han aldri kunne miste. dama han fikk barnet med følte det slik også. begge var dessverre veldig psykisk ustabile, og innen barnet var 4 år, havnet det på fosterhjem. og der har det vært de siste 5 årene. spør etter mamma, og pappa, som begge bare angrer for mye, og vil ikke se barnet. alle burde tenke seg om før de får barn, de kan angre, og noen viser det til og med ved å sette vekk barnet. det er en god løsning, barnevernet kan virkelig hjelpe, men dere gambler med ett lite liv folkens......

Nå er vi jo en del som faktisk tenker oss om og bestemmer oss for at vi ikke er kompetente nok til å sette barn til verden, men selv da er vi egoistiske og får nærmest skylden for at Norge lider av befolkningsmangel (jmf: tråden om frivillige barnløse).....kan vel ikke gjøre alle til lags.

[Gjest helt utrolig]

Jeg mener det er toppen av selvmedlidenhet å ønske og fortelle sitt barn at egentlig angrer man på hele unnfangelsen fordi man med det har blitt frarøvet sin frihet.

Hvem har vel ikke savnet friheten etter å ha fått barn? Livet er ikke en dans på roser. Bli voksen og legg ikke skylden på ungen for at du savner å være fri.

[Gjest Gjest]

Jeg mener det er toppen av selvmedlidenhet å ønske og fortelle sitt barn at egentlig angrer man på hele unnfangelsen fordi man med det har blitt frarøvet sin frihet.

Hvem har vel ikke savnet friheten etter å ha fått barn? Livet er ikke en dans på roser. Bli voksen og legg ikke skylden på ungen for at du savner å være fri.

Må være flott og gå rundt og tro man er fasiten på selvoppofrelse.....

[Gjest oida]

Synes det er flott at man kan belyse at det å få barn ikke bare er fryd og gammen. Hvis det faktisk er noen som fortsatt har inntrykk av det er kun glede og ingen slit. Følelser som å være lei, sliten og å savne singellivet er nok hun ikke alene om. Ei heller å ha tøffe fødsler.

Men hun har null sympati for at vi som foreldre skal snakke og forklare disse følelsene til barna våre! Hva i all verden skal det være godt for? Jeg mener... hvem i all verden tror det kommer noe godt ut av å snakke med dette til sine barn! *sjokkert*

Jeg mener... har man ingen forståelse om barn? Barns følelsesliv? Jeg mener... har man ingen empati overhode? *fortsatt sjokkert*

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg synes kronikken var sytete. Det er helt greit og forståelig at man opplever problemer i forbindelse med å få barn, med det får være grenser for klaging. I en verden der mange mennesker tross alt opplever ting som er betraktlig vanskeligere enn dette synes jeg man kan være litt mindre drama queen.

[Gjest Wolfmoon]

Tanken bak innlegget er vel å vise at alle ikke synes at det å få barn bare er fryd og gammen, for det er et inntrykk som er lett å få i dagens samfunn.

Og selv om dette kanskje ikke er et stort problem i "den store sammenhengen" fordi mange mennesker har det værre, så er dette selvfølgelig en utrolig nær problemstilling.

Men det er klart, gjesten over klager vel aldri over noe i sitt eget liv, for det er jo garantert det er noen som har det værre :himle:

[rangi]

Jeg syns også artikkelen er litt sytete. Det burde jo ikke være en stor overraskelse at man mister endel av den friheten man hadde før man fikk barn. Selv kan jeg da godt savne den friheten, den gang jeg kunne sove til langt ut på ettermiddagen, gå på cafe hele lørdagen, være ute på byen til langt på natt, kort sagt; gjøre akkurat som det passet meg akkurat når det passet meg. Men, angrer jeg på at jeg fikk barn? Nei, slett ikke. Følte jeg en enorm lykkefølelse da jeg fikk babyen opp på brystet mitt etter fødselen? Nei, det gjorde jeg ikke. Det var mer "hei, hvem er du" og "ups, nå er det visst for sent å angre"og "jøss, det er en baby..." Men, det går deg til etterhvert:) Ikke er jeg den typiske dillletypen heller, jeg kunne aldri tenkt meg å gå hjemme med barna i åresvis, da ville jeg kjedet meg. Jeg har en jobb jeg er veldig glad i, jeg har hobbyer jeg elsker å holde på med, og jeg har snart to barn som jeg elsker. ville ikke byttet bort noen ting i den friheten jeg hadde før.

[Gjest WildRider]

Ett barn er det største ansvaret man kan ta på seg, men likevel virker det ikke som om alle er klar over det... Ei bekjent av meg er 23 år gammel, og har 3 barn med 3 forskjellige menn, første barnet ble født når hun var 17. Etter den første fødselen fikk jeg hele tiden høre at jeg måtte ikke finne på å skaffe meg barn før jeg var minst så og så gammel, for det var ett strev jeg ikke kunne forestille meg, klart var jo noen lyspunkt i mellom, men for det meste klaget hun veldig og savnet sin "tapte" ungdom og tapte frihet for resten av livet. Og slik var det egentlig med de andre barna også, spurte henne en gang om hun ikke hadde vurdert prevansjon, da var svaret at kondom var kjedelig og hun hadde ikke hatt tid å gå til legen for å få p-piller. Vet ikke helt hvordan det går med henne nå, vi snakker ikke så ofte, men jeg håper hun har vendt om tankene sine og prøver å se det positive i situasjonen sin. Hun har tross alt blitt velsignet med 3 friske og herlige unger, og ikke opplevd noen komplikasjoner underveis. Uansett, alle er vel klar over hva for en stor omveltning det er å få barn? At resten av livet vil aldri bli det samme igjen, på godt og til tider også litt vondt? Jeg har egentlig bestemt meg å aldri få barn, rett og slett fordi jeg ikke har noen følelse for unger. Likevel hender det at jeg tenker at jeg kanskje likevel får ett barn en dag, og ser for meg navn og slikt. Ellers tror jeg at jeg rett og slett er for "egoistisk" og for avhengig av friheten min til å pålegge meg selv ett så stort ansvar som ett barn. Jeg tror ikke jeg vil klare å gi det alt det trenger, ta vare på det og passe på at det har det bra. Kanskje det er litt dårlig selvtillit inn i bildet, men heller la være enn å prøve og feile.

[Dalila]

Jeg registrerer at mange her skriver at de synes det er godt at noen "endelig" uttrykker at det å få barn ikke er bare fryd og gammen. Men finnes det virkelig noen i hele verden som mener at graviditet, fødsel og småbarnstid (hun har jo ikke kommet lenger) er bare fryd og gammen????? Det har jeg aldri hørt noen foreldre si.

Mener dere at vi som er foreldre fremstiller det som en paradisisk drømmeverden? Det er det jo overhodet ikke. Men det er utrolig berikende. Jeg synes ikke at denne artikkelen fortjener særlig honnør for noe. Javel, hun hadde et tøft svangerskap (det har mange av oss hatt), en tøff fødsel (jeg gjentar...) og har tydeligvis hatt ei slitsom småbarnstid. Jeg tipper også at hun har hatt en svangerskaps-/fødselsdepresjon.

Får liksom et visst behov for å be henne "snap out of it" kjenner jeg... Virker så utrolig selvopptatt og navlebeskuende.

Må bare legge til: Du som mente at det var lurt og riktig av henne å få barn av den grunn at man da slipper maset fra folk rundt seg, du burde få undersøkt hodet ditt.

Endret 12. desember 2008 av Dalila

[Caramba]

Innlegget til damen sjokkerer meg ikke i det hele tatt. Det som sjokkerer meg er kommentatorfeltet til aftenposten. Makan til typer som skriver kommentarer. Bitre, hatske og selvrettferdige typer...

Endret 12. desember 2008 av Caramba

[Nigo-san]

Jeg lurer litt på hva som er poenget hennes her?

Bortsett fra å fortelle datteren sin at barn ikke er alt her i verden, noe som tross alt burde være selvsagt så lenge du er glad i ungen din?

Jeg har prøvd flere ganger, og jeg klarer ikke lese kronikken på noen annen måte enn sutring. Dessverre. Når en voksen, etablert kvinne får et planlagt barn, og griner over tapt frihet og felte tårer, så skurrer det litt for meg. Graviditet er ikke morsomt, fødsel er forferdelig, spedbarnstiden kan være slitsom, men sånn er det jo for mange?

Jeg klarer ikke helt å få sympati her, men allikevel er jeg glad for at jeg ikke fikk opp kommentarene i min nettleser... jeg kan tenke meg at det fantes mye grovkornet fordømmelse. Jeg vil ikke bruke sterke ord, og jeg vil ikke fordømme, men jeg klarer ikke å utløse særlig sympati heller.

I beg your pardon, I never promised you a rose garden...