Ubehagelig studiesituasjon.

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Jeg begynte på et bachelorstudie ifjor på høyskolen, og er nå halvveis. Det første året trivdes jeg kjempe godt på skolen. Jeg hang sammen med en fast gjeng på fire jenter, og vi hadde det veldig gøy sammen både faglig og utenomfaglige aktiviteter.

I år forandret det meste seg. Hun jeg ble best kjent med sluttet på studiet. Jeg fortsette å henge sammen med resten av gjengen, inntil en dag jeg og hun ene kom i uoverenstemmelse. Før jeg visste ordet av det begynte de andre i gjengen å oppføre seg annereledes mot meg. De skviset meg ut sakte, men sikkert av gruppen ved å være kald og likegyldig overfor meg. Jeg bestemte meg for å være den voksne, og spørre dem rett ut om grunnen til deres endrede oppførsel. Men jeg fikk aldri et ordentlig svar, kun unnskyldninger. Samtidig som de fortsatte å ignorere meg. Til slutt bestemte jeg meg også for å ta total avstand til dem.

Jeg tenkte jeg kan sikkert finne noen andre å samarbeide med i klassen. Men det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. I klassen vår er det nå faste klikker, d.v.s det er faste folk som henger sammen. De er ikke særlig imøtekommende overfor nye medlemmer. Selv om vi har gått i samme klasse i 1,5 år. Har mistet mye av studiemotivasjonen min p.g.a dette. Vet at det egentlig er barnslig av meg. Men jeg føler meg så alene i klassen, selv om jeg har venner utenom. Samtidig føler jeg meg som en looser, fordi jeg sikkert er det i deres øyne. Har faktisk begynt å føle meg som den store stygge ulven, selv om jeg bestemt mener at jeg ikke er skyldig. Den gjengen pleier å flire litt ondskapsfullt, og peke når de går forbi meg.

Noen til har råd til en som faktisk har vurdert å hoppe av studiet p.g.a denne situasjonen??

[sleazejenta]

Skjønner at dette er vanskelig. Vet godt hvordan det er å bli skviset ut av venninnegjengen.

Du sier det er barnslig av deg å miste motivasjonen pga dette. Helt ærlig så synes hvertfall ikke jeg det. Klart det er lett å miste motivasjon når ting ikke går helt som det burde, og skoledagene kan bli lange uten det sosiale samværet.

synes heller det høres ut som disse i klassen din er barnslige. På andre året på høyskolen burde man være gammel nok til å klare å være litt mer fleksible sånn sosialt sett. Det er hvertfall min mening.

Håper du klarer å fullføre, og at klassen din kanskje blir litt mer åpne for deg.

Bare stå på, og vær hyggelig med de, så kanskje det årner seg etterhvert

Og når det gjelder selve studiene, bare tenk på at du hvertfall får en utdannelse

[Morgause]

Tja. Dette her med at "det ordner seg" stemmer ikke nødvendigvis. Jeg har opplevd det samme som deg, at det er umulig å nærme seg noen etter at de har formet disse klikkene. Da er det bedre å bli kjent med enkeltpersoner som kanskje ikke passer helt inn noe sted, de heller. Hvis ikke, så må du kanskje behage deg på å ikke få masse kjempegode venner fra studietiden.

Du får absolutt ikke lov til å hoppe av studiet fordi du ikke passer inn i noen av gjengene. Dette er tross alt ikke videregående lenger, og utdannelsen din er viktigere enn populæritet og venner sammenlagt.

Hva kan man si? Mennesker er noen idioter til tider og livet er langt ifra enkelt..

[Gjest Gjest]

Finnes ingen muligheter for å ta f.eks siste året ved en annen høyskole da?

[Gjest Gjest]

Har skolen din en forening av et eller annet slag du kan engasjere deg i? Det pleier jo være endel forskjellig å velge i på en typisk høyskole.

[Gjest Gjest]

^ Da treffer du kanskje mer sosiale og inkluderende folk også.

[Gjest Gjest]

Jeg begynte på et bachelorstudie ifjor på høyskolen, og er nå halvveis. Det første året trivdes jeg kjempe godt på skolen. Jeg hang sammen med en fast gjeng på fire jenter, og vi hadde det veldig gøy sammen både faglig og utenomfaglige aktiviteter.

I år forandret det meste seg. Hun jeg ble best kjent med sluttet på studiet. Jeg fortsette å henge sammen med resten av gjengen, inntil en dag jeg og hun ene kom i uoverenstemmelse. Før jeg visste ordet av det begynte de andre i gjengen å oppføre seg annereledes mot meg. De skviset meg ut sakte, men sikkert av gruppen ved å være kald og likegyldig overfor meg. Jeg bestemte meg for å være den voksne, og spørre dem rett ut om grunnen til deres endrede oppførsel. Men jeg fikk aldri et ordentlig svar, kun unnskyldninger. Samtidig som de fortsatte å ignorere meg. Til slutt bestemte jeg meg også for å ta total avstand til dem.

Jeg tenkte jeg kan sikkert finne noen andre å samarbeide med i klassen. Men det viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. I klassen vår er det nå faste klikker, d.v.s det er faste folk som henger sammen. De er ikke særlig imøtekommende overfor nye medlemmer. Selv om vi har gått i samme klasse i 1,5 år. Har mistet mye av studiemotivasjonen min p.g.a dette. Vet at det egentlig er barnslig av meg. Men jeg føler meg så alene i klassen, selv om jeg har venner utenom. Samtidig føler jeg meg som en looser, fordi jeg sikkert er det i deres øyne. Har faktisk begynt å føle meg som den store stygge ulven, selv om jeg bestemt mener at jeg ikke er skyldig. Den gjengen pleier å flire litt ondskapsfullt, og peke når de går forbi meg.

Noen til har råd til en som faktisk har vurdert å hoppe av studiet p.g.a denne situasjonen??

Føler med deg TS. Det samme skjedde meg på videregående, det var delvis min skyld at folk holdt seg unna meg (ble deprimert og klagde mye). Men jeg ble behandlet så dårlig at jeg til slutt sluttet på skolen og tok opp fagene som privatist istedenfor. Det var utrolig deilig å slippe å bli kalt stygg på nærmest daglig basis (fikk spiseforstyrrelse pga. depresjonene, så ikke ut), jeg slapp å måtte være med i krangler jeg ikke ville starte, jeg slapp å måtte se folk flire av emg når jeg gikk forbi i gangene.

Dette var de samme folkene som var bekjente og som jeg ikke hadde noe dårlig forhold til, andre var gamle venner som begynte å se på meg som om jeg var bikkjedritt.

Spol noen år fremover og jeg er blitt mye sunnere, jeg ser mye sunnere ut, jeg er ikke deprimert lenger og jeg får flere og flere henvendelser fra det motsatte kjønn for hver måned som går. Men arrene sitter fortsatt der, og jeg har valgt å ikke ha noe sosialliv.

Du trenger nødvendigvis ikke isolere deg helt som jeg har valgt å gjøre, men du kan alltids isolere deg fra de i klassen, som virker svært usympatiske i mine øyne. Må du ikke på forelesninger, la være, også leser du hjemme. Du slipper å huske på at de "vennene" dine ikke liker deg lenger, og du kan konsentere deg om dine ting. Samtidig kan du bruke noe av tiden på å finne deg nye venner fra andre klasser. Om du må i timer og på forelesninger så gjør du det, men hold deg unna folka. Du trenger ikke være sosial på skolen, du er der for å lære. Med tiden vil du kanskje finne deg en ny venn eller to, særlig med tanke på at det er 3 semestre igjen av studiet ditt.

Ikke la noen av de folka herse med deg, og ikke vis dem at du er svakere, da vil de bare tråkke på deg enda oftere. Ta det som et råd fra en som gikk gjennom det samme.