Så fortvilende...

[Gjest Anonymous]

...å ikke få til kjærligheten uten knirker!

Samboeren min får hjelp av leger og psykologer for angst og depresjon. Etter hans valg, som jeg fullt ut respekterer, er dette en hemmelighet som bare vi to vet om.

Livet vårt har blitt helt vanvittig! Før begjærte han meg daglig, ofte mange mange ganger daglig. Nå: aldri. Det er vanvittig frustrerende. Han som var så sosial og festglad, har nå buret seg inne i stuen, og jeg tørr ikke forlate ham her alene om kveldene. Det er så vanskelig å ikke ha noen å snakke med, ingen å dele mine frustrasjoner med. Men det vanskeligste av alt, det er at jeg ikke kan være meg selv lenger. Jeg må være sterk for kjæresten min. Jeg må være "jevn", altså jeg må gjøre alt jeg kan for at han skal ha det stabilt utenom angstanfallene. Så nå gråter jeg alene, når han ikke er hjemme. Jeg ligger våken halve natten og titter i taket. Jeg får "trøst" og "omtanke" når redselen min blir for sterk, ved å chatte!!!!!!!!! Livet er blitt vanvittig. Kortene er snudd. Før passet han på meg, nå passer jeg på ham.

Det føles ikke som om vi er kjærester lenger. Vi elsker aldri. Han kysser meg så sjeldent. Vi flørter ikke lenger. Han blir ikke med ut i helgene. Han vil være sammen med meg, men pusle alene. Jeg blir sprø av å sitte og se på at han sitter foran datamaskinen i timesvis og pusle med en lay-out på hjemmesiden....... Jeg forstår at han har det tungt. Vanskelig. At han skjemmes innimellom og ser på seg selv som svak. Jeg vet jeg elsker ham......jeg elsket den han var....ihvertfall.......og jeg håper han blir slik igjen.....Men tenk om han ikke blir bedre igjen? Tenk om dette er hans nye seg? Hva skal jeg gjøre da? Jeg er i ferd med å bryte sammen.

[Tusenfryd]

Det er grusomt å leve i et forhold hvor den ene parten har en kronisk sykdom. Han har det sikkert også forferdelig, for du må regne med han har fryktelig dårlig samvittighet.

Hvis du skal fortsette å leve med ham, synes jeg du skal få ham til å åpne seg for omverdenen. Å forlange at dette skal være en hemmelighet er helt feil. For da vil aldri du få den støtten du trenger dersom du skal være en støtte for ham! Det er ikke han som skal bestemme at dette skal være ne hemmelighet. Få det ut. Dessuten er det mange troll som sprekker i dagslys.

En helt annen ting er om du faktisk fortsatt skal leve med ham. Hvis kjæresteforholdet er slutt, skal det ikke mye til før det blir et pasient/pleier-forhold - kjappere måte å kverke kjærligheten på, finnes neppe.

Uansett - tøft og vanskelig. Lykke til hva du enn velger å gjøre for å takle dette!12

[Gjest Pus]

Hei!

Det høres ikke lett ut. Men jeg syns det er så rart at du også ikke får hjelp til det psykiske, det er jo en stor omveltning for deg også. Det å føle smerten over å miste sin friske kjæreste til sykdom. Jeg skjønner at han ikke vil at det skal komme ut, men familie og gode venner vil ikke fordømme, men gi dere begge styrke til å leve et godt liv. Jeg sier ikke at de vil omfavne dere og oppføre seg eksemplariske som støttespillere med en gang, alle trenger tid og mulighet til å bearbeide slik info. Det gjelder også deg. Men dere trenger begge ekstra støtte og omsorg for å kunne klare dette. Så jeg vil råde deg til å søke hjelp, støtteforeninger for pårørende, lege, osv. Men familie og venner gir en varme som "profesjonelle" ikke gir

Ønsker deg lykke til og håper at livet blir bedre for dere begge.

[Ada=)]

Hei!

Jeg kan på mange måter skjønne at kjæresten din ikke vil at du skal si dette til noen siden psykiske lidelser er et stort tabuområde. Personlig synes jeg ikke, som andre svar su har fått, at du har noen rett til å presse kjæresten din til å si dette til noen. Det er hans lidelse® -hans valg. Men det er jo også dine lidelser, og du trenger også hjelp og støtte -og siden du ikke kan gå til dine venner, kan du gå til profesjonelle (psykolog, støtteforeninger/foreninger for pårørende, alternativ behandling). Dette er noe jeg absolutt ville gjort dersom jeg var deg. Har selv vært pårørende til en deppresiv person, og det slet meg nesten ut. Men jeg oppsøkte hjelp hos kinesolog -og det funket veldig bra for meg. Nå er vedkommende frisk, og jeg er utrolig glad i denne personen, glad for at jeg ikke brøt tilliten og snakket med noen andre om dette, og jeg er også glad for det jeg har gjennomgått -det har gjort meg sterkere, og mindre svneversynt.

En forutsetning for at kjæresten din skal bli frisk er at han får behandling, og det får han jo nå. Det er antakelig håp for at han blir frisk, og sitt gamle jeg -med en del ekstra visdom på kjøpet. Jeg går ut fra at dere snakker om hans problemer (til en viss grad), og det er ingenting i veien for at du kan uttrykke din bekymring for han og be om å få snakke med hans leger/psykiatere (etter at han har snakket med dem om det) Dette gjorde jeg, og det var fryktelig ekkelt/skummelt/konkret/håndfast/oppløftende- som du skjønner: Skummelt fordi alt kom svart på hvitt -og det var så alvorlig og så mange skumle ord at hjertet mitt holdt på å briste, det var også godt å ha noe konkret å konsentrere min egen frykt om, og ikke minst -jeg fikk vite at det var håp.

Håper at mine erfaringer kunne være til hjelp for deg

[Gjest Anonymous]

Hei,

Tusen takk for respons. Det setter jeg kjempe stor pris på. Føler meg på en måte mindre alene om det, når jeg har sagt det til noen, selv om det bare er her, og anonymt.

I går kveld, delvis etter råd og oppmuntring fra de tre svarene jeg fikk, tok jeg mot til meg, og fortalte kjæresten min at det er vanskelig for meg å takle hans reduserte "seg". En stund var jeg redd jeg gjorde vondt verre, men initiativet mitt ble starten på en lang nattlig samtale. Helt ærlig, ren og velmenende fra oss begge. For første gang på lenge hadde han lyst på meg, og vi sovnet tett omslynget. Jeg har ikke sovet så godt på flere måneder. Og ikke fått så mange susser og klemmer om morgenen heller.

Det eneste som skremte meg, var hans holdning til kjærligheten: jeg har inntrykk av at den har endret seg etter sykdommen. Nå er det trygghet han setter i fokus. For ham er kjærlighet, det å ha det "fint". "Jevnt". STABILT. Mens jeg, i en ung alder av 22, fremdeles ønsker å flørte, erte, overraske - i t_i_l_l_e_g_g til å ha det fint sammen. Kjæresten min har forandret seg helt enormt. Tusenfryd nevnte at jeg kanskje må vurdere om jeg skal bli hos ham. Den vurderingen vil jeg ikke engang tenke på - ikke enda ihvertfall. Jeg vet at prognosen på å bli frisk er meget god ved riktig behandling. Åååååååå så godt det skal bli når han blir seg selv igjen!

Hilsen meg

[Gjest Pus]

Herlig å lese at du fikk snakket ut med han, godt at det har blitt litt bedre å være dere. Koooz dere.

[loretta]

Ikke enig med Tusenfryd i at det ikke er han som velger om dette skal fortelles videre eller holdes skjult.

Det er han og KUN han, som avgjør om dette er noe å fortelle andre, eller om han vil holde det mellom dere.

Å leve med en psykisk sykdom er VANSKELIG for alle involverte.

INGEN har KRAV på å få vite det, og du må for all del IKKE gå bak ryggen på han og fortelle det videre uten hans samtykke.

Da må du heller få det ut på annen måte, snakk med legen din eller en psykolog, det er en stor psykisk påkjenning også for de pårørende og de har alltid behov for å snakke om det.12

[ElleVille]

Tusenfryd, mente du det slik det kom ut?

"Få det ut, det er ikke han som kan bestemme om det skal holdes hemmelig"??

Veldig enig med Loretta, dette er så absolutt en privatsak om han føler for det.

Det ideelle er nok å være mest mulig åpen, men aldri mot hans vilje.12