Alzheimer

[Gjest Lilleulv]

Min mormor har fått alzheimer... Hun er bare 68 år, og har vært surrete i flere år allerede. Men nå i det siste har jeg begynt å merke det skikkelig, kjenner nesten ikke dama igjen. Er så lei meg. Mormor og jeg har alltid hatt et nært forhold Er det noe man kan gjøre? Kjøpe til henne? Hva som helst... Føler meg så hjelpesløs...

[Gjest Gjest]

Det er veldig trist:( Det er ikke noe man kan gjøre med sykdommen, og det kommer til å bli verre, dessverre...det eneste du kan gjøre er å være hos henne så ofte som du orker og har lyst til. Selv om hun ikke kjenner deg igjen bestandig kan hun se at det er et kjent fjes, og hun kan føle seg glad og trygg når hun ser deg. Det kan også være mye glede og minner i gamle bilder og ting hun har vært glad i før. Unngå å fokusere på det hun ikke mestrer og husker,og spørsmål av typen "husker du ikke det?" Anbefaler å lese litt om alzheimer og hvordan man kommuniserer, det er veldig viktig.

klem

[Gjest Lilleulv]

Jeg har fra før av en farfar med alzheimer. han har kommet ganske langt nå, men kjenner meg fortsatt igjen. Men han vet ikke at han har blitt oldefar, vet ikke hvor gammel jeg er og tror ting fortsatt er som det var for 10 år siden. Men han klarer seg overhode ikke alene.

Min mormor er på et tidlig stadie. Jeg merket det for mange år siden jeg, og har prøvd å prate med familien om det. Men de har ikke merket noe før de siste 2-3 årene. Og først i det siste kan hun ikke lenger handle og lage mat alene. Men hun gjorde det helt frem til i høst altså. Så hun er altså ikke kommet så langt enda. Hun ringer meg og husker liksom alt enda. Men merker at korttidshukommelsen er dårlig, må gjenta alt hele tiden. men det er kun ting som akkurat er blitt sagt altså. Men merker nå at personligheten hennes er annerledes. Vi pleide å ha de bra samtalene før, det går ikke nå. Og jeg har jo sett hva som har sett med farfar, og kjenner bare at jeg ikke orker en til :(

[Gjest Gjest]

Jeg har fra før av en farfar med alzheimer. han har kommet ganske langt nå, men kjenner meg fortsatt igjen. Men han vet ikke at han har blitt oldefar, vet ikke hvor gammel jeg er og tror ting fortsatt er som det var for 10 år siden. Men han klarer seg overhode ikke alene.

Min mormor er på et tidlig stadie. Jeg merket det for mange år siden jeg, og har prøvd å prate med familien om det. Men de har ikke merket noe før de siste 2-3 årene. Og først i det siste kan hun ikke lenger handle og lage mat alene. Men hun gjorde det helt frem til i høst altså. Så hun er altså ikke kommet så langt enda. Hun ringer meg og husker liksom alt enda. Men merker at korttidshukommelsen er dårlig, må gjenta alt hele tiden. men det er kun ting som akkurat er blitt sagt altså. Men merker nå at personligheten hennes er annerledes. Vi pleide å ha de bra samtalene før, det går ikke nå. Og jeg har jo sett hva som har sett med farfar, og kjenner bare at jeg ikke orker en til :(

Forstår at det er veldig vanskelig og trist personlighetsforandringer er jo endel av sykdommen, og man kan ikke forvente at dere skal kunne prate sammen på samme måte som før.Du skal ikke ha dårlig samvittighet om du ikke orker å forholde deg til det en stund, for det er vondt, det er jo som å miste en du er glad i selv om hun ikke er død. Anbefaler likevel å lese litt om alzheimer når du orker.Finnes mange bra bøker om det.