Adopsjon

[Gjest Celina]

Barnefar er notorisk kriminell, rusmisbruker og har alvorlige dommer bak seg som han har sonet for. Han er ikke i stand til å ha samvær med barnet.

Min samboer og jeg vil at han skal adoptere henne, vi skal gifte oss og har planer om familieforøkelse om ett par år. Hvordan skal vi få gjennom adopsjon når barnefaren på trass ikke vil signere papirene? Og hvor lenge må vi evnt. ha vært samboere/gift for samboeren min kan adoptere henne? Er det andre ting som spiller inn når det gjelder å få innvilget adopsjon? Hva vektlegges? Hvordan går dette til? Alle detalher omkring dette mottas med stor takk.

Blir veldig takknemlig for om noen kan svare meg på dette, da jeg overhodet ikke vil at barnefar skal få omsorgen dersom jeg skulle falle ifra. Han har aldri hatt samvær, og min datter vet såvidt hvem han er. Hans familie har hun heller aldri hatt kontakt med.

Med vennlig hilsen Celina.

[Gjest Gjest_Gina_*]

Jeg syns det er helt horribelt at du vil frata biologisk far mulighten for (en gang) å bli en god pappa for sitt barn!

Heldigvis er det ikke slik at din mann kan adoptere bare dere bor lenge nok sammen, bio far er nødt å si ja. Selv om du syns han er en udugelig dust nå og ikke i stand til å ta ansvar, så kan det være han en gang blir det, det er faktisk en del mennesker i denne verden som klarer å komme inn på et bedre spor ettersom årene går.

Jeg er ikke for at barn skal tvinges til å tilbringe tid sammen med kriminelle rusmisbrukere, men jeg er absolutt for at far skal være nødt å si seg enig før han mister "farsretten" til sitt barn! Og som sagt, jeg syns tankegangen din om å overkjøre ham på denne måten er aldeles uhørt. Tydeligvis har du en gang syns mye om han (og det kan ikke ha vært så lenge siden, så da var han vel også kriminell), og syns du ikke han var et farsemne burde du latt være å pule fyren i det hele tatt.

[Myrthel]

Barnefar er notorisk kriminell, rusmisbruker og har alvorlige dommer bak seg som han har sonet for. Han er ikke i stand til å ha samvær med barnet.

Min samboer og jeg vil at han skal adoptere henne, vi skal gifte oss og har planer om familieforøkelse om ett par år. Hvordan skal vi få gjennom adopsjon når barnefaren på trass ikke vil signere papirene? Og hvor lenge må vi evnt. ha vært samboere/gift for samboeren min kan adoptere henne? Er det andre ting som spiller inn når det gjelder å få innvilget adopsjon? Hva vektlegges? Hvordan går dette til? Alle detalher omkring dette mottas med stor takk.

Blir veldig takknemlig for om noen kan svare meg på dette, da jeg overhodet ikke vil at barnefar skal få omsorgen dersom jeg skulle falle ifra. Han har aldri hatt samvær, og min datter vet såvidt hvem han er. Hans familie har hun heller aldri hatt kontakt med.

Med vennlig hilsen Celina.

Jeg er ikke helt sikker her, men jeg tror så absolutt at barnefaren MÅ undertegne papirene og godkjenne det. (hvis han ikke skulle være så "syk" at han blir umyndiggjort - altså et tenkt tilfelle)

Itilfelle du skulle falle fra, kan du opprette et "testamente" - hvor du skriver DITT ønske om hvem som skal overta din datter hvis du evt skulle falle fra..

Dette ønsket skal det tas hensyn til, men det kommer itillegg da synspunkter fra barnefaren som skal vurderes...

(min venninne fikk dette rådet av en familierådgiver for et år siden)

[lulle]

Jeg syns det er helt horribelt at du vil frata biologisk far mulighten for (en gang) å bli en god pappa for sitt barn!

Heldigvis er det ikke slik at din mann kan adoptere bare dere bor lenge nok sammen, bio far er nødt å si ja. Selv om du syns han er en udugelig dust nå og ikke i stand til å ta ansvar, så kan det være han en gang blir det, det er faktisk en del mennesker i denne verden som klarer å komme inn på et bedre spor ettersom årene går.

Jeg er ikke for at barn skal tvinges til å tilbringe tid sammen med kriminelle rusmisbrukere, men jeg er absolutt for at far skal være nødt å si seg enig før han mister "farsretten" til sitt barn! Og som sagt, jeg syns tankegangen din om å overkjøre ham på denne måten er aldeles uhørt. Tydeligvis har du en gang syns mye om han (og det kan ikke ha vært så lenge siden, så da var han vel også kriminell), og syns du ikke han var et farsemne burde du latt være å pule fyren i det hele tatt.

Hva veier tyngst her, hensynet til barnefaren eller barnet? Horribelt at hun vil frata en mannen å kunne være far(som aldri har hatt kontakt med barnet), eller flott at hun tilbyr barnet sitt en far som er tilstede?

Jeg er ganske sikker på at adopsjon kan finne sted dersom den ene forelderen aldri har hatt kontkat med barnet, og er ugenget som forelder. Mener jeg har hørt at noen fikk det gjennom uten at far måtte samtykke. Lykke til. Støtter tankegangen din jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er helt horribelt at du vil frata biologisk far mulighten for (en gang) å bli en god pappa for sitt barn!

Heldigvis er det ikke slik at din mann kan adoptere bare dere bor lenge nok sammen, bio far er nødt å si ja. Selv om du syns han er en udugelig dust nå og ikke i stand til å ta ansvar, så kan det være han en gang blir det, det er faktisk en del mennesker i denne verden som klarer å komme inn på et bedre spor ettersom årene går.

Jeg er ikke for at barn skal tvinges til å tilbringe tid sammen med kriminelle rusmisbrukere, men jeg er absolutt for at far skal være nødt å si seg enig før han mister "farsretten" til sitt barn! Og som sagt, jeg syns tankegangen din om å overkjøre ham på denne måten er aldeles uhørt. Tydeligvis har du en gang syns mye om han (og det kan ikke ha vært så lenge siden, så da var han vel også kriminell), og syns du ikke han var et farsemne burde du latt være å pule fyren i det hele tatt.

Jeg skjønner tankegangen din. Til mitt forsvar var jeg veldig ung den gang, og min datter er i dag 9 år, vi var ikke sammen etter jeg ble gravid pga hans utagerende liv også dengang. Men det har bare blitt verre med årene. Han er torpedo, våpenentusiast og vanker i miljø hvor mennesker har blitt drept. Han har også hatt bombeteknikere på besøk mer enn en gang hvor mye farligt har blitt beslaglagt. Og jeg vil ikke gamble på at han en gang skulle skjerpe seg. Barnefar er godt over 30, og jeg har prøvd utallige ganger å hjelpe han på rett vei mtp min datter uten at det har nyttet. Jeg kan ikke stå for hans valg. Men jeg står for mine valg, som du sier så pulte jeg han, og jeg har gjort det beste ut av konsekvensene av det. Konsekvenser som jeg er evig takknemlig for. Jeg vil det beste for min datter, og min samboer er en uerstattelig farsfigur for henne, og der er kjærligheten mellom "far" og "datter" gjensidig og oppriktig. Og jeg vet at dersom jeg falt ifra ville hun hatt det godt og hatt gode utsikter for en flott fremtid sammen med han.

Noen som har linker til om det er mulig å adoptere uten barnefars godkjenning?

Tusen takk for svar

[Gjest Gjest]

Biologiske foreldre KAN bli fradømt foreldreskapet sånn at barnet kan bli adoptert bort mot deres vilje. Da skal det sterke grunner til (høres jo ut som det er det her, men jeg vet ikke hvor ille ting må være).

Fra barnevernloven http://www.lovdata.no/all/hl-19920717-100.html#4-20 :

§ 4-20. Fratakelse av foreldreansvar. Adopsjon.

Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene. Blir foreldreansvaret fratatt foreldrene slik at barnet blir uten verge, skal fylkesnemnda snarest ta skritt til å få oppnevnt ny verge for barnet.

Når det er fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted.

Samtykke kan gis dersom

a) det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet og

b) adopsjon vil være til barnets beste og

c) adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget og

d) vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.

Når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon skal departementet utstede adopsjonsbevillingen.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er helt horribelt at du vil frata biologisk far mulighten for (en gang) å bli en god pappa for sitt barn!

Heldigvis er det ikke slik at din mann kan adoptere bare dere bor lenge nok sammen, bio far er nødt å si ja. Selv om du syns han er en udugelig dust nå og ikke i stand til å ta ansvar, så kan det være han en gang blir det, det er faktisk en del mennesker i denne verden som klarer å komme inn på et bedre spor ettersom årene går.

Jeg er ikke for at barn skal tvinges til å tilbringe tid sammen med kriminelle rusmisbrukere, men jeg er absolutt for at far skal være nødt å si seg enig før han mister "farsretten" til sitt barn! Og som sagt, jeg syns tankegangen din om å overkjøre ham på denne måten er aldeles uhørt. Tydeligvis har du en gang syns mye om han (og det kan ikke ha vært så lenge siden, så da var han vel også kriminell), og syns du ikke han var et farsemne burde du latt være å pule fyren i det hele tatt.

For det første har du lite peiling på temaet du uttaler deg så bastant om. Som du ser i linken fra barnevernloven er det i enkelte tilfeller mulig å adoptere selv om den biologiske faren sier nei.

For det andre så er det vel hensynet til barnet som skal veie tyngst, ikke hensynet til en forelder som oppfører seg som alt annet enn en forelder.

[Gjest Gjest_Gina_*]

1. dersom anvendelsen av det overstående lovutsnittet skal komme til anvendelse, må foreldrene (altså begge de biologiske foreldrene) ha mistet omsorgen for barnet. Det er ikke tilfelle her, mor har den daglige omsorgen.

2. Barnets beste. Det jeg lurer på er da, blir barnet dårligere behandlet av mors nye mann om han ikke adopterer henne? Hvis ja, da bør han vel strengt tatt ikke bli hennes far, han bør behandle jenten likt enten han er hennes stefar eller nylig ervervede adoptivfar. Ikke hopper over i rollen som god far når hun evt på papiret bli hennes. Hvis nei, da er det ikke noe stress, da kan barnet selv velge hvem hun vil oppfatte som far, og evt gi tillatelse til adopsjon når hun blir eldre.

3. hvis mor og hennes nye mann blir skilt, hvordan skal barnet og adoptivfaren da forholde seg til hverandre? lett å si her og nå at det vil bli som ethvert annet foreldre-barn forhold, men det er det ikke. Kanskje mister han følelsen av tilhøringhet til barnet, eller kanskje ønsker mor at han ikke skal være forelder for datteren, og hva da? Man kan ikke oppheve en adopsjon fordi man angrer. Og selv om ts i dag er lykkelig gift, så ender faktisk 50% av alle ekteskap med skillsmisse.

4. Det er faktisk mange her i dette landet som har slitt med store problemer, og kommet seg ut av det. Det være, rus, kriminalitet, ekstremt politisk syn, psykiatri, ønonomisk uføre osv. Jeg syns derfor det er galt å frata barnet muligheten for å bli kjent med sin far dersom han blir en trivelig mann om noen år. Ofte vil en stor motiveringsfaktor være barnet man tross alt har vært med på å skape, og ønsker å stille opp for og bli kjent med.

[Gjest Gjest]

2. Barnets beste. Det jeg lurer på er da, blir barnet dårligere behandlet av mors nye mann om han ikke adopterer henne? Hvis ja, da bør han vel strengt tatt ikke bli hennes far, han bør behandle jenten likt enten han er hennes stefar eller nylig ervervede adoptivfar. Ikke hopper over i rollen som god far når hun evt på papiret bli hennes. Hvis nei, da er det ikke noe stress, da kan barnet selv velge hvem hun vil oppfatte som far, og evt gi tillatelse til adopsjon når hun blir eldre.

Jeg tror ikke det vil ha noe å si for hvor glad mannen er i sin stedatter/adoptivdatter. Men det vil ha mye å si i hverdagens mange avgjørelser. I en del saker må begge foreldre skrive under på papirer som angår barnet. Dessuten er det snakk om arv også. Jenta har ingen arverett fra en stefar, men full arverett fra en adoptivfar, det kan komme jenta til gode. Det kan også gi jenta en trygghetsfølelse å vite at stefar blir en "ordentlig pappa". Som du selv skriver så kan man ikke angre på en adopsjon, så hvis mor og adoptivfar skilles så vil adoptivfar ha rett på samvær. Er han bare stefar har han ingen rettigheter og kan risikere å aldri se jenta igjen. Igjen vil jeg tro det er til jentas fordel å ha en adoptivfar sånn at hun i større grad er sikret varig kontakt med han uansett hva som skjer mellom han og mor.

[Gjest Gjest_Silje_*]

Det å adoptere har mest praktiske fordeler.

Selv er jeg adoptert av min (ste)far. Min egen far døde da jeg var liten. Mor giftet seg på nytt og jeg fikk søsken. Min (ste)far adopterte meg fordi det gjør at jeg kan arve ham på lik linje med mine søsken. Vi har jo ikke samme far så om han ikke hadde adoptert meg så ville det jo kun vært de som hadde arvet. Det syntes ikke far var riktig så han ville adoptere meg. Jeg ville også det. Ikke pga arven men fordi det alltid har vært han som har vært faren min!

Forøvrig så har han hatt like mye medbestemmelse i livet mitt som moren min har hatt - også før han adopterte meg. Jeg tror vel at en som vil adoptere i utgangspunktet er en god far og at man ikke trenger selve adopsjonen for å få til et godt og omsorgsfullt forhold.

Det har mest praktisk betydning. Jeg har alltid kalt min adoptivfar for pappa og har navnet hans. Jeg brukte etternavnet før jeg ble adoptert også. Alle i familien hadde samme etternavn. Det ble aldri gjort noen forskjell på meg og min søsken, selv om jeg ikke var pappas biologiske barn.

Min biologiske far var som sagt død.

Har man en biologisk far så skal man huske på at man i det adopsjonen er gjennomført også er fraskrevet all rett til arv fra den biologiske faren, besteforeldre osv. Da er alle bånd kuttet.

Hvis det er av hensyn til hva som kan skje med barnet i tilfelle mor faller fra så kan mor skrive et testament hvor hun presiserer ønsket om hvem som skal ta seg av barnet. At stefaren er mest skikket til det foran enn kriminell biologisk far er det vel ikke tvil om. Og om familien rundt også er enig i dette så bør det vel ikke bli noe problem.

[Gjest pasta]

Ikke sneballs sjanse i h med mindre faren sees på som en reell trussel for sitt barn. Og det skal noe til når ungen nå er ni år gammel uten at han har gjort henne noe.

Så det der hadde jeg lagt på is. Det handler ikke om ungens beste er mine tanker om saken...i så fall kan hun selv be om adopsjon etter fylte 18. Jeg gjorde det for noen år siden, selv da kom det papirer på at vi måtte dokumentere at jeg hadde vært under min adoptivfars omsorg hele barndommen.

[Gjest Gjest]

Tenker jo også på at når vi får barn sammen så vil vi at hun skal ha samme rettigheter som de, samt at om jeg faller fra så skal han ha henne og hennes fremtidige søsken. Barnefar har ikke fysisk mishandlet henne, men de få gangene han har truffet henne har han vært ruset. Vil bare det beste for jenta mi, og om barnefar hadde hatt utsikter for bedring så hadde det vært fantastisk. Men sånn er det ikke, tro mine ord. Det er ikke alle det er håp for. han har fått diagnoser som går på hans psykiske helse som er skadelig for barn å måtte forholde seg til.

Celina.

[Lotten]

Dersom du har delt foreldreansvar med far, må han samtykke i adopsjonen. Dersom du har foreldreansvaret alene har han rett til å få uttale seg før beslutning om adopsjon treffes. Se sitat under fra adopsjonsloven

§ 7. Den som er under 18 år kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Er en av dem forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet, kreves samtykke fra verge.

Far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal såvidt mulig få uttale seg før vedtak blir gjort. Er noen annen enn far eller mor oppnevnt som verge for den som ønskes adoptert, skal også vergen få adgang til å uttale seg.

[Gjest Gjest]

§ 7. Den som er under 18 år kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Er en av dem forsvunnet, sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet, er samtykke fra den andre tilstrekkelig.

Hvordan går man evt frem for å finne ut om det er stilt noen diagnose på sinnslidelse om personen det gjelder selv ikke er åpen om det?

[Lotten]

Hvordan går man evt frem for å finne ut om det er stilt noen diagnose på sinnslidelse om personen det gjelder selv ikke er åpen om det?

Det vil jeg tro at man har liten mulighet for finne ut av. Dersom man skal bygge søknaden på et slik grunnlag, blir det vel den instansen som skal behandle søknaden som må ta stilling til om vilkårene for å unnlate samtykke er oppfylt.

Ser forøvrig av startinnlegget at TS er samboer. Kan en samboer i det hele tatt adoptere stebarn? Trodde man måtte være gift jeg.

[Gjest LeneV]

Tenker jo også på at når vi får barn sammen så vil vi at hun skal ha samme rettigheter som de, samt at om jeg faller fra så skal han ha henne og hennes fremtidige søsken. Barnefar har ikke fysisk mishandlet henne, men de få gangene han har truffet henne har han vært ruset. Vil bare det beste for jenta mi, og om barnefar hadde hatt utsikter for bedring så hadde det vært fantastisk. Men sånn er det ikke, tro mine ord. Det er ikke alle det er håp for. han har fått diagnoser som går på hans psykiske helse som er skadelig for barn å måtte forholde seg til.

Celina.

Da går jeg ut ifra at han kun har samvær under tilsyn også?

Synes det høres rart ut at han kan ha samvær og være ruset.

Du må i så fall melde fra om det. Har faren en psykisk diagnose, ruser seg under samævr og har et kriminelt rulleblad så vil nok veien ligge litt åpen for at jenta kan bli adoptert av en stefar som er en stabil og ordentlig mann.

Forøvrig så må nok du gifte deg med samboeren din for at han skal kunne adoptere jenta di.

[Gjest Gjest]

Men hvis du har vært aleine med henne hele tida, har han foreldreansvar? Hvis ikke er jo saken en ganske annen. Her stakk barnefaren når jeg blei gravid, og har vist lite interesse siden (er han det har stått på, ikke meg). Og siden jeg og han ikke var samboere blei det automatisk at jeg fikk foreldreansvaret alene.

[CeeCee]

Personlig ville jeg vært svært skeptisk til å legge meg ut med en som....

....er notorisk kriminell, rusmisbruker og har alvorlige dommer bak seg som han har sonet for.

....er torpedo, våpenentusiast og vanker i miljø hvor mennesker har blitt drept. Han har også hatt bombeteknikere på besøk mer enn en gang hvor mye farligt har blitt beslaglagt.......

Man vet jo aldri hva slike mennesker kan finne på når følelser blir trigget... Tør du virkelig det? Har du tenkt over hvilke konsekvenser dette kan få for både deg, din tilkommende mann og resten av familien?

Endret 7. desember 2008 av CeeCee

[Gjest Gjest]

Da går jeg ut ifra at han kun har samvær under tilsyn også?

Synes det høres rart ut at han kan ha samvær og være ruset.

Du må i så fall melde fra om det. Har faren en psykisk diagnose, ruser seg under samævr og har et kriminelt rulleblad så vil nok veien ligge litt åpen for at jenta kan bli adoptert av en stefar som er en stabil og ordentlig mann.

Forøvrig så må nok du gifte deg med samboeren din for at han skal kunne adoptere jenta di.

Det står jo at far aldri har hatt samvær. Men han har møtt jenta noen ganger og vært ruset hver gang. (Et møte er langt fra det samme som samvær i denne sammenhengen)

[Vera Vinge]

4. Det er faktisk mange her i dette landet som har slitt med store problemer, og kommet seg ut av det. Det være, rus, kriminalitet, ekstremt politisk syn, psykiatri, ønonomisk uføre osv. Jeg syns derfor det er galt å frata barnet muligheten for å bli kjent med sin far dersom han blir en trivelig mann om noen år. Ofte vil en stor motiveringsfaktor være barnet man tross alt har vært med på å skape, og ønsker å stille opp for og bli kjent med.

Er det virkelig riktig at barnet skal fungere som en motivasjonsfaktor for at forelderen skal komme seg ut av rusen og det kriminelle livet? Det vesentlige her må være om det tjener barnet å ha kontakt med denne faren. Om denne kontakten også er positivt for far, så får det komme som en bonus, og ikke noe som i seg selv bør vektlegges. Dette handler om barnets beste, og ikke den voksnes. Selv om det i utgangspunktet er positivt at det biologiske prinsipp står sterkt i Norge, tenker jeg at det i en del tilfeller står så sterkt at barnet blir skadelidende.

Når det gjelder stebarnsadopsjon, så er det jo ikke slik at barnet fratas muligheten til å bli kjent med sin biologiske far. Men barnet vil få en stabilitet i tillegg, dersom det har en far som ikke klarer å stille opp. Gjest under sier i grunnen det jeg tenker om det:

Jeg tror ikke det vil ha noe å si for hvor glad mannen er i sin stedatter/adoptivdatter. Men det vil ha mye å si i hverdagens mange avgjørelser. I en del saker må begge foreldre skrive under på papirer som angår barnet. Dessuten er det snakk om arv også. Jenta har ingen arverett fra en stefar, men full arverett fra en adoptivfar, det kan komme jenta til gode. Det kan også gi jenta en trygghetsfølelse å vite at stefar blir en "ordentlig pappa". Som du selv skriver så kan man ikke angre på en adopsjon, så hvis mor og adoptivfar skilles så vil adoptivfar ha rett på samvær. Er han bare stefar har han ingen rettigheter og kan risikere å aldri se jenta igjen. Igjen vil jeg tro det er til jentas fordel å ha en adoptivfar sånn at hun i større grad er sikret varig kontakt med han uansett hva som skjer mellom han og mor.