Gaver fra barn til foreldre

[Gjest nextlife]

Vi har fått gaver fra barna siden de var bittesmå. Først gaver som ble lagd i barnehagen, siden gaver som de etter egen evne har kjøpt eller laget til oss.

Nå er de de store, 25, 20 og snart 13, men alle tre spør om hva vi ønsker oss, og gir flotte gaver som viser at de har tenkt på hva som kan passe for oss.

[Gjest Gjest_Anne_*]

Hvorfor det? Jeg syns da det er en selvfølge at barn, etter evne, kjøper gave til foreldrene sine.

Jeg har "alltid" fått gave av barnet mitt, helt fra h*n ble født. De første årene fikk h*n hjelp til å kjøpe, så klart, men de siste årene har h*n kjøpt, betalt og pakket inn selv.

Jeg hadde blitt skuffet hvis jeg ikke fikk gave, ja, det er helt sikkert, men jeg ville ikke latt være å gi!

Hvorfor skal man få gaver av dem før de klarer å kjøpe det selv? Det blir bare for dumt i mine øyne.

Da de var små og gikk i barnehagen så lagde de masse gaver til oss .. 22-åringens engel til mamma henges i vinduet hver jul .. og små selvlagde nisser på treet .. Det er jo kjempekoselig - riktig deilig - jeg gledet meg til hver jul for å se hva de hadde laget til oss.

Men hva er gleden ved at pappa tar med ungene for å "lære" å kjøpe gaver til mamma?

Når min yngste ble gammel nok til å komme på det selv så kjøpte han gaver til oss - jul og noen ganger på bursdager. Jeg fikk et nydelig lite skrin av ham en gang .. og ifjor fikk jeg en liten bamse-genser hvor det står "Verdens beste mamma" ... han hadde ikke råd til å kjøpe bamsen, sa han . Eldstemann jobber og kjøper gaver til oss - men jeg må alltid minne ham på å ikke bruke så mye penger på det ... spar de heller til deg selv, sier jeg ..

[Kraistin]

Jeg ser det sol en selvfølge å kjøpe gave til foreldrene sine! Alvorlig talt, når man er 15 år er man gammel nok til å skjønne at man kan verdestte foreldrene sineved jul og bursdag. Personlig synes jeg at med foreldre som alltid har tatt vare på meg, gitt meg det jeg trenger og mer til og alltid har stilt opp for meg, kan jeg da i det minste avse 100-200 kr to ganger i årene. Det er selvfølgelig ikke pengene det kommer an på, men at man har ordnet en gave man tror vedkommende vil sette pris på.

Jeg kan ikke huske at jeg har blitt oppdratt til å gi gave, det har bare alltid vært en selvfølge. Når det vi laget i sløyden ble litt for barnslig, gikk jeg automatisk over til å kjøpe gaver. Men hvis jeg lager noe nå som jeg synes er ordentlig fint, kan jeg gi det bort. For meg er det viktig å tenke gjennom hva foreldrene vil ha, ikke bare vennene. Det er da det minste de fortjener (i mitt tilfelle i hvert fall)

[Gjest Gjest_Anne_*]

Jeg ser det sol en selvfølge å kjøpe gave til foreldrene sine! Alvorlig talt, når man er 15 år er man gammel nok til å skjønne at man kan verdestte foreldrene sineved jul og bursdag. Personlig synes jeg at med foreldre som alltid har tatt vare på meg, gitt meg det jeg trenger og mer til og alltid har stilt opp for meg, kan jeg da i det minste avse 100-200 kr to ganger i årene. Det er selvfølgelig ikke pengene det kommer an på, men at man har ordnet en gave man tror vedkommende vil sette pris på.

Jeg kan ikke huske at jeg har blitt oppdratt til å gi gave, det har bare alltid vært en selvfølge. Når det vi laget i sløyden ble litt for barnslig, gikk jeg automatisk over til å kjøpe gaver. Men hvis jeg lager noe nå som jeg synes er ordentlig fint, kan jeg gi det bort. For meg er det viktig å tenke gjennom hva foreldrene vil ha, ikke bare vennene. Det er da det minste de fortjener (i mitt tilfelle i hvert fall)

Jo - det er greit nok når de tjener penger selv og kommer på det av seg selv .. Noe helt annet når mamma og pappa betaler gavene til seg selv fra barna.

En venninne av meg hadde et svært styr hver jul .. når jeg gikk og kjøpte en bitteliten ting til mine foreldre måtte hun grave skikkelig i lommeboken for å finne noe som foreldrene hennes ville ha .. Er det mulig?

[Fortunatus]

mine brødre har vært kjempedårlige på å gi gaver helt for noen år siden.. Jeg tror de bare synes er kjempekjedelig å gi gaver og mamma og pappa har aldri vært særlig skuffet..

Men et år fikk de 500 kr for å kjøpe julegaver til alle sammen. Endte opp med at de kjøpte seg et headset for 450 (til seg selv) og 50 kr for å kjøpe pappa en hip-hop singel.

Ingen av familien ble sure, men vi mobbet de ganske heftig den julen og satte på hiphopsingelen (som sikkert kostet 19 kr) hele tiden.. Så fra den gang har vi alltid fått julegaver.. haha..

Nå er verken jeg eller brødrene mine bortskjemte som bruker masse penger på oss selv.. De bare synes det er sånn tiltak å kjøpe gaver

[Brunhilde]

Heldige du.

Kanskje er det nettopp det at h*n fikk hjelp av andre de første årene til å kjøpe gave, sånn at det sitter, liksom? Jeg er alene, og har foreslått for besteforeldrene at de kunne gjøre det med min sønn, men det ble aldri slik.

Eller tok du han med på shopping selv - "nå skal du kjøpe gave til mamma"?

Jeg er også alene, og ja, det var besteforeldrene som hjalp til - uten at jeg spurte, de gjorde det på eget initiativ. Nei, jeg har aldri sagt at barnet skal kjøpe gave til meg, men jeg må - som enkelte andre - mane til måteholdenhet, for h*n har en tendens til å kjøpe dyre gaver til meg. H*n tjener egne penger, og det er lenge siden jeg har gitt penger til julegavekjøp til noen. Jeg er heldig sånn.

Jo - det er greit nok når de tjener penger selv og kommer på det av seg selv .. Noe helt annet når mamma og pappa betaler gavene til seg selv fra barna.

En venninne av meg hadde et svært styr hver jul .. når jeg gikk og kjøpte en bitteliten ting til mine foreldre måtte hun grave skikkelig i lommeboken for å finne noe som foreldrene hennes ville ha .. Er det mulig?

H*n betaler selv - og egentlig spiller det liten rolle hvem barnet får pengene av, poenget er hvordan de velger å disponere pengene de får.

Til dere som ikke venter, ønsker, vil ha gave - har dere tenkt på hvilke signaler dere sender barna deres? Jeg syns dere oppdrar egoister, er det det dere vil? :klø:

[Gjest kona]

Til dere som ikke venter, ønsker, vil ha gave - har dere tenkt på hvilke signaler dere sender barna deres? Jeg syns dere oppdrar egoister, er det det dere vil? :klø:

Den tenkte jeg også på, og prøver å være bevisst på å lære ungene at det ikke er kun de som har fødselsdager eller kun de som feirer jul med gaver. De må derfor innhente ønsker fra oss foreldre til jul og bursdager. Vi velger ikke det dyreste men vi ønsker oss noe vi har bruk for til et beløp de klarer, og som vi sier så er det lov til å gå sammen om gaver. De må også kjøpe noe til sine søsken.

Gavepenger kommer fra oss og egne sparepenger, og en beskjed om at det ikke er meningen å kjøpe så billig som mulig til oss andre for at de selv skal sitte igjen med mest mulig.

Det er mye som må læres som barn, humor, empati, ansvarlighet og gavmildhet. Og det er vel opp til oss foreldre å oppdra et empatisk og gavmildt menneske med humoristisk sans, sånn at vi slipper å sitte og ergre oss over våre bortskjemte egoistiske barn senere i livet. Jeg vet ikke om jeg lykkes men jeg prøver i hvert fall.

[Nigo-san]

Til dere som ikke venter, ønsker, vil ha gave - har dere tenkt på hvilke signaler dere sender barna deres? Jeg syns dere oppdrar egoister, er det det dere vil? :klø:

Godt poeng.

Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i masse gaver, synes det er så mye kjøpepress rundt jul, så min første innskytelse når barna spurte hva jeg ønsket meg var selvsagt "Ikke tenk på det, jeg trenger ikke noe jeg, mamma ønsker seg snille barn og snø. Kanskje en fin tegning."

Men så gikk det opp for meg at jeg fratok ungene gleden ved å gi mamma noe. Det forsto jeg etter at eldstemann usponset hadde kjøpt en bok med "Verdens beste mamma" for sine egne sparepenger (da var h*n ganske så liten). Der og da følte jeg meg som verdens verste mamma, men det var en annen sak

Barn er forskjellige, det ikke alle som har empatien like lett tilgjengelig. Eller enda verre, kanskje de har hatt det, men den blir regelrett avlært av foreldre som konsekvent setter barna i mottaker-rollen og aldri krever det spøtt av sine barn. Selv fremstår de som serviceytere og pengemaskiner som verken trenger hjelp, forståelse, tid eller gaver. Og oppdrar man et barn på den måten, så er det ikke så rart at vedkommende blir 15 og blåser en lang marsj i å kjøpe julegave til mamma og pappa, for de har jo selv tydelig demonstrert at de ikke trenger noe...

[Gjest regine ii]

Syns også det høres merkelig ut at tenåringen ikke gir foreldrene gaver! Til og med uoppfordret.

Her i huset fikk ungen hjelp til gavekjøp når h*n var yngre, men i dag gjøres det helt selv. Og h*n tenker på alle rundt seg. Selv om jeg irriterer meg fordi jeg sponser julegaver til far/fars familie (som aldri har betalt bidrag eller bidratt på annet vis),er jeg likevel glad for at ungen faktisk er omtenksom. Jeg har tydeligvis gjort noe riktig i oppdragelsen....

Jeg syns - som også andre har sagt - at man gjør barna en bjørnetjeneste ved å nekte de å gi gaver til foreldrene. Selv om en kan veilede ifht pris - så trenger man ikke å frata ungene gleden over å gi.

[Gjest Tulletussa]

Syns også det høres merkelig ut at tenåringen ikke gir foreldrene gaver! Til og med uoppfordret.

Her i huset fikk ungen hjelp til gavekjøp når h*n var yngre, men i dag gjøres det helt selv. Og h*n tenker på alle rundt seg. Selv om jeg irriterer meg fordi jeg sponser julegaver til far/fars familie (som aldri har betalt bidrag eller bidratt på annet vis),er jeg likevel glad for at ungen faktisk er omtenksom. Jeg har tydeligvis gjort noe riktig i oppdragelsen....

Jeg syns - som også andre har sagt - at man gjør barna en bjørnetjeneste ved å nekte de å gi gaver til foreldrene. Selv om en kan veilede ifht pris - så trenger man ikke å frata ungene gleden over å gi.

Okei?

Foreldrene mine sier hvert år at de ikke trenger noe annet enn "snille barn" til jul. (nå har de bare meg da, jeg er snart 22 år) Men likevel har de da oppdratt meg slik at jeg har skjønt at det er en glede ved det å gi og å glede andre. Så ja, de får gave av meg. Tidligere da jeg var for ung til å jobbe fikk jeg ofte penger av mamma for å kjøpe noe til hun og pappa, men jeg valgte det ut.

Det at foreldre ikke kommer med spesifikke ønsker mener jeg heller lærer barna at man ikke skal ta det for gitt å skulle ønske seg noe og "forlange" å få det. At det faktisk ikke er gaver som er det sentrale i jula, men det at vi har hverandre.

Nå hender det at mine kommer med spesifikke ønsker om jeg maser litt på de og de vet at det f.eks. nettopp har kommet ut en cd de ønsker seg, eller noe da, men da går gjerne jeg og f.eks. mamma og kjøper den tingen sammen til pappa eller omvendt.

[Gjest Gjest_sol_*]

Jeg har prøvd å gi gaver til foreldrene mine de fleste år. Jeg er 18 nå(for øyeblikket har jeg veldig lite penger) og fikk beskjed av min mor om å ikke kjøpe så dyrt til alle.. Jeg har 7 søsken, yngre, som alle krever sitt. De minste er ufattelig bortskjemt. Får gaver for flere tusen på en kveld(bursdag og julaften) allikevel vil de alltid ha mer.

Min bror på 6 fikk nintento ds til bursdagen. De er ikke akkuratt billige og det første han sa når vi var i butikken "jeg trenger flere spill, de andre er kjedelige". Bare spillene koster nesten 500 kr. Han fikk det ...

Jeg gir gaver til alle, både søsken og ste/foreldre, men en gave ligger ikke på mer enn rundt 200-300 kr pr person.

Jeg er ikke så kravstor(lenger kan man vel si) på hva jeg skal få. Jeg blir glad for omtanken. I år er mitt største ønske en rød lue Fryser sånn ute, men har ikke råd selv (litt fattig i disse dager..)

[Gjest Gjest]

Til dere som ikke venter, ønsker, vil ha gave - har dere tenkt på hvilke signaler dere sender barna deres? Jeg syns dere oppdrar egoister, er det det dere vil? :klø:

Jeg og broren min måtte fra tidlig alder være med mamma for å kjøpe julegave til den hverandre, altså jeg var med når vi skulle kjøpe gave til bror, og bror måtte være med når de skulle kjøpe gave til meg. Da ble vi oppmuntret til å tenke hardt etter hva den andre ønsket seg eller trengte. På den måten fikk vi begge en god lekse om at julen ikke bare handlet om pakker til oss selv. Hos oss var det alltid mamma som styrte med gaver og slikt, pappa hadde ikke noe peil på sånt (det merker jeg godt nå som de er skilt, og han MÅ kjøpe julegavene selv *hihi*).

Men både jeg og bror har gitt en gave til mamma og pappa så lenge jeg kan huske. Begynte med ting vi laget i barnehagen (mamma ble såååå henrykt over den utrolig stygge trekanta filtnissen til å henge på juletreet ). Etterhvert som vi hadde noen kroner å rutte med før jul, ønsket de seg ting som marsipangris, ting som billig og enkelt å få tak i. Ved tiårsalder hadde jeg også mormor med på julegavelista. Jeg syns det var så morsomt å ha noe å pakke inn og gi bort til jul, som var fra bare meg, så jeg er helt for å lære barna gleden av dette ved tidlig alder. Men å sende med ungen penger og forlange at nå kommer du hjem med gave til meg.... det skurrer litt. Lærer man ikke at det bare er å forlange da?

[Jade]

Vi har alltid gitt presang til foreldrene våre. Og vi har funnet på de selv. Vi har ikke fått noe ønskeliste (kanskje noen hint for å gjøre det lettere). Og så har vi sittet spent for å se ansiktsuttrykkene deres når de åpnet opp, for å se om de ble glad.

Når vi var små, lagde vi gavene selv.

Når vi ble eldre, kjøpte vi noe (ikke dyrt). F.eks. så samlet mamma på engler, og da var det veldig kjekt å kunne kjøpe en nydelig engel og tenke på hvor glad hun ville bli. Uansett om den bare kostet 29,-. Hvis den kostet mer enn vi hadde råd til, spleiset vi gjerne.

Nå når vi jobber og har bedre råd, så bruker vi mer penger på gavene til foreldrene, men målet er uansett å glede de. Vise at vi setter pris på de, og er takknemlig for alt de har gjort for oss.

[Dåsa]

Nå har jeg stort sett gitt gaver til foreldrene mine fra jeg gikk i barnehagen til jeg ble voksen, men jeg hadde vel et år eller to som jeg ikke ga noe, hjalp dem heller med noe. Barnevakt eller liknende. Jeg hadde jo ingen penger, og jeg synes det ble for dumt å skulle spørre dem om penger til deres egen gave. Jeg er veldig glad i å gi, så det var ikke det som var problemet. Men i familien min så er de heller ikke så glad i å sitte hele julaften og åpne gaver, noe vi alltid gjorde før. Dermed sa de at de godt kunne være foruten en presang et år eller to og så kunne vi heller finne på noe morsomt etc.

[Gjest gjest j21]

Sånt har jeg aldri vært borti. Synes det høres veldig bortskjemt ut...

I vår familie har det vært gaver fra mamma til pappa, fra meg til mamma, fra meg til pappa, fra hundene til hver og en av oss, TIL alle hundene, og så videre og så videre. Mamma kjøper gaver fra hundene til pappa, så jeg regner med han fikk fra meg også allerede da jeg var tre måneder gammel... Så snart jeg var stor nok til å snakke var jeg med i butikker mens mamma kjøpte gaver, og vi snakket om gavene og hun spurte hva jeg hadde lyst å gi til pappa i år, hva jeg trodde tante hadde lyst på i julegave fra meg, og så videre...det var alltid en selvfølge at jula handlet like mye om å more seg med å finne julegaver til andre som å skrive ønskeliste selv.

Det var altså aldri sånn at mamma ga meg en penge for å kjøpe gaver til henne selv, jeg fikk penger og/eller hjelp av pappa for å kjøpe til mamma, og omvendt. Også hadde jeg jo alltid noen småpenger selv jeg kunne kjøpe en marsipangris eller lignende for. Jo eldre jeg ble, jo mer tid før jul brukte jeg på å vaske kjøkkenskap og rydde garasje og lignende, for å tjene penger til å kjøpe gaver selv. Alle de timene jeg brukte på å sortere kjøkkenskapene er gode minner!

Jeg vil likevel påstå jeg har blitt litt bortskjemt etterhvert, mamma er altfor raus med å lage middag og rydde etter meg når jeg er på besøk en helg, og hjelpe til med alt mulig rart

Men jeg tar det i det minste ikke for gitt, jeg ser det som en selvfølge at jeg skal prøve å gjøre opp for meg i løpet av livet, og jeg har da aldri vurdert ikke å kjøpe julegaver til dem.

[Gjest imli]

Da vi var små, gav vi alltid hjemmelagde gaver til mamma og pappa. Da vi ble litt eldre og fikk penger mellom hendene, begynte vi å kjøpe ting. Men det har alltid kommet en eller annen form for gave fra oss, så lenge jeg kan huske.

Vår unge kommer nok ikke til å kjøpe gave til oss i år Synes det er en selvfølge at unger gir foreldrene gaver, fra de er store nok til å skjønne hva det innebærer. Ser ikke poenget med å kjøpe gaver "fra" små barn, da ville jeg som forelder satt mer pris på en hjemmelaga gave.

[Gjest imli]

Godt poeng.

Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i masse gaver, synes det er så mye kjøpepress rundt jul, så min første innskytelse når barna spurte hva jeg ønsket meg var selvsagt "Ikke tenk på det, jeg trenger ikke noe jeg, mamma ønsker seg snille barn og snø. Kanskje en fin tegning."

Men så gikk det opp for meg at jeg fratok ungene gleden ved å gi mamma noe. Det forsto jeg etter at eldstemann usponset hadde kjøpt en bok med "Verdens beste mamma" for sine egne sparepenger (da var h*n ganske så liten). Der og da følte jeg meg som verdens verste mamma, men det var en annen sak

Barn er forskjellige, det ikke alle som har empatien like lett tilgjengelig. Eller enda verre, kanskje de har hatt det, men den blir regelrett avlært av foreldre som konsekvent setter barna i mottaker-rollen og aldri krever det spøtt av sine barn. Selv fremstår de som serviceytere og pengemaskiner som verken trenger hjelp, forståelse, tid eller gaver. Og oppdrar man et barn på den måten, så er det ikke så rart at vedkommende blir 15 og blåser en lang marsj i å kjøpe julegave til mamma og pappa, for de har jo selv tydelig demonstrert at de ikke trenger noe...

Bra innlegg, jeg er helt enig.