Psykiske lidelser og medisinbruk.

[Gjest pilla]

Har i perioder av livet slitt med angst og depresjoner, noen ganger har det vært svært tungt og alvorlig. Men jeg har kommet igjennom det, ved hjelp av samtaler med psykolog og/eller gode venner som har støttet meg. Har prøvd ulike medisiner, bl.a antidepressiva, men har opplevd å få sterke bi-virkninger, som bare gjorde situasjonen hundre ganger verre, ja jeg fikk til og med seriøse selvmordstanker. Vet at bi-virkninger er vanlig i starten, men jeg erfarte at slike medisiner ikke hjelper noe i lengden heller, tvert om. Jeg har prøvd mange forskjellige typer medisiner, med samme resultat. Så jeg har etterhvert blitt svært skeptisk til denne typen medisiner. Jeg har snakket med flere som har opplevd det samme, så jeg er tydeligvis ikke unik i denne sammenhengen. Vi har kommet oss i gjennom problemene uten medisiner. Men jeg kjenner også flere som har stått på slike medisiner i årevis, som går i terapi osv, men som likevel sliter hardt i hverdagen og som ikke kommer videre. Det er utrolig hvor mye medisiner de tar hver dag. De tar medisiner mot angst og depresjon, de tar stemningsstabiliserende medisin , antipsykotika og sovetabletter, med det resultat at de blir mer ustabile og sover like dårlig som før. Jeg har selv sett hvor mye de tar, det er snakk om en 6-10 piller hver dag. Mener ikke å kritisere folk som går på slike medisiner generellt, for noen trenger det sikkert, og noen har sikkert nytte av de i en periode. Det er forståelig at man vil forsøke medisiner i kritiske faser av livet, og for noen er det til hjelp for å komme seg videre. Men mange bruker det år etter år, og må stadig øke dosen fordi de blir immune/avhengige. Og noe særlig bedre blir de heller ikke, tvert i mot. De medisinspisende vennene mine er de som er mest ustabile....Og deres sykehistorie er ganske lik min egen, så det er ikke snakk om tunge psykriatriske pasienter som har schizofreni eller er psykotiske. Burde ikke målet heller være å trappe ned og slutte når ting har roet seg? Noen har jo gått så lenge på disse medisinene, at de nesten har glemt hvordan det var å leve uten. Vil gjerne høre andres synspukter på dette. Er folk for ukritiske i forhold til medisiner mot depresjon og angst?

[Gjest Gjest_Amy_*]

Jo, er helt enig med deg.

Jeg har hatt ptsd siden jeg var barn, nå er jeg 20 år. Jeg fikk medisiner før jeg i det hele tatt fikk en psykologtime. Nå er jeg avhengig av medisinene, og legene tror også medisinene er årsaken til at jeg er så syk nå, med pusteproblemer, besvimelser, søvnproblemer, og spisevegring. Men likevel kan jeg ikke slutte. Så medisinene har blitt en byrde. Jeg var på sykehus, der var det mange unge som meg som var blitt avhengig av medisinen. Du så det på øynene deres, de bad hele tiden om å få mer medisin.

Antidepressiva har hjulpet meg til en viss grad, men når jeg da har blitt bedre, så har jeg hatt store problemer med å slutte, og har enda ikke greid det selv om det har gått lang tid. Venninnen min brukte flere år. En lav dose av antipsykotika har derimot hjulpet meg mye, det har stabilisert humøret mitt, så jeg har hatt følelser som vanlige folk, jeg kan være glad, lei meg hvis noe er galt, nervøs, alt sånn. Men ikke unormalt mye, pluss det holder meg ute av negative spiraler. De har jeg heller ikke hatt noe problemer med å slutte med, bare dagen etterpå er jeg litt urolig, men ikke noe mer. Men jeg har hørt andre ha problemer med det.

AD kan sikkert hjelpe der og da, men det kan bli en byrde også, jeg skulle ihvertfall ønske jeg ikke hadde begynt, og da heller begynt på antipsykotika, som er den rette medisinen for meg, og i tillegg en jeg kan slutte på. Hadde bare noen snakket med meg, hadde de spurt hva som har gjort jeg var lei meg, så kunne de bearbeidet det fremfor å dope meg ned. Men det var det ingen som gjorde.

[Gjest pilla]

Jo, er helt enig med deg.

Jeg har hatt ptsd siden jeg var barn, nå er jeg 20 år. Jeg fikk medisiner før jeg i det hele tatt fikk en psykologtime. Nå er jeg avhengig av medisinene, og legene tror også medisinene er årsaken til at jeg er så syk nå, med pusteproblemer, besvimelser, søvnproblemer, og spisevegring. Men likevel kan jeg ikke slutte. Så medisinene har blitt en byrde. Jeg var på sykehus, der var det mange unge som meg som var blitt avhengig av medisinen. Du så det på øynene deres, de bad hele tiden om å få mer medisin.

Antidepressiva har hjulpet meg til en viss grad, men når jeg da har blitt bedre, så har jeg hatt store problemer med å slutte, og har enda ikke greid det selv om det har gått lang tid. Venninnen min brukte flere år. En lav dose av antipsykotika har derimot hjulpet meg mye, det har stabilisert humøret mitt, så jeg har hatt følelser som vanlige folk, jeg kan være glad, lei meg hvis noe er galt, nervøs, alt sånn. Men ikke unormalt mye, pluss det holder meg ute av negative spiraler. De har jeg heller ikke hatt noe problemer med å slutte med, bare dagen etterpå er jeg litt urolig, men ikke noe mer. Men jeg har hørt andre ha problemer med det.

AD kan sikkert hjelpe der og da, men det kan bli en byrde også, jeg skulle ihvertfall ønske jeg ikke hadde begynt, og da heller begynt på antipsykotika, som er den rette medisinen for meg, og i tillegg en jeg kan slutte på. Hadde bare noen snakket med meg, hadde de spurt hva som har gjort jeg var lei meg, så kunne de bearbeidet det fremfor å dope meg ned. Men det var det ingen som gjorde.

Et kjempefint innlegg dette, som beskriver så godt det som er problemet med medisiner. Ja, først og fremst anti-depressiva. Det er jo de som blir mest brukt, og de som har gitt meg og andre jeg kjenner flest bi-virkninger. Det utrolige er jo at man gir slike medisiner til veldig unge pasienter som deg, uten å prøve samtaleterapi først. Det er bare helt forferdelig, synes jeg. Jeg kjenner til ungdom som har brukt slike medisiner siden 15 års alderen. Det som følrst og fremst har hjulpet meg i tunge stunder, er omsorg og forståelse fra andre, ikke det å bli dopa ned på anti-depressiva og andre ulumskheter. Omsorg og forståelse er den beste medisin! Den eneste medisinen som har virket positivt på meg, er beroligende tabletter når ansten har vært på det verste. Men legene er veldig restriktive med å gi slike, fordi man blir avhengig. Men det blir man jo av anti-depressiva også. Og som du sier, man må bruke år og dag på å slutte med de. Jeg har tatt en beroligende tablett bare når det var absolutt nødvendig, og har ikke blitt avhengig av det siden. Men anti-depressiva gir de nærmest til gud og hvermann.... og de påstår at de ikke er avhengighetsskapende.....Men det verste er vel denne mixen av forskjellige medisiner samtidig. Hvordan kan man da vite hvilke medisiner som virker? De sykeste av mine venner, er nettopp de som tar masse medisiner. Det skulle jo ha vært motsatt om det var slik at medisinene holdt hva de lovet? Da skulle vi som ikke bruker medisiner ha vært de sykeste, mens de som tar medisiner skulle ha vært de friskeste. Men slik er det jo ikke, selv om vi har nogenlunde samme sykdom i utgangspunktet Ønsker deg lykke til, og håper at du nå får den hjelpen du trenger.