Å skille barna fra hverandre

[Sofia]

Som alenemor til 2 barn, gutt 9 år og jente 5 henvender jeg meg nå til dere kloke kvinner/jenter/damer her på KG.

Er det noen av dere som har hørt om, eller som vet om, har erfaring med, eller fra, om hvordan det er å skille barna fra hverandre. Å la gutten få bo hos far og jenta hos mor.

Jeg har det så tøft med min sønn for tiden at tanken på å skille ungene har streifet meg. Vi krangler som to voksne, og det er ikke et bra miljø hjemme nå, for noen av oss. Han har, siden jeg og pappaen flyttet fra hverandre for 3 1/2 år siden, savnet pappaen sin masse, og har et sinne mot meg som er veldig slitsomt. Det går til tider utover søsteren som har blitt slått og sparket ganske så mye, dessverre. Jeg kan fortsatt ikke engang ta en dusj når begge er våkne. Da fyker de i tottene på hverandre og det er hyling og skriking.

Jeg har virkelig prøvd med han, har bla. a. deltatt på 12 ukers familieveiledningskurs for foreldre med barn med adferds"problemer". Jeg har latt søsteren overnatte hos foreldrene mine for å få tid alene med han, jeg deltar aktiv i fritiden hans, som foreldrerepresentant på skolen, med div. arrangementer, og kjøring, henting til idrett.

Men nå er det slutt. Jeg klarer ikke mere. Det går utover nattesøvn og hjemmeliv, jeg har da vitterlig et barn til som også trenger sin del av oppmerksomheten fra meg.

Det er egentlig en laang historie dette, men jeg ønsker bare å høre om noen av dere har noen erfaring med hvordan det er å dele barna, for en periode. Jeg tror bestemt at han vil få det bedre hos pappaen sin slik som det er nå. Jeg er mye sliten og blir lettere sint merker jeg, og vi har det ikke bra sammen nå, min sønn og jeg.

Anyone??...

[Gjest Mayamor]

En nabo av en venninne har det slik.

Jenten på 8 år bor hos moren og gutten på 7 år bor hos faren.

Barna ser hverandre hver helg.

På den måten har mor et barn i uken og fri annenhver helg...

Samme for far...

Dette fungerer greit for dem iallefall.

Lykke til

Mayamor

[ellapille]

Tror det beste for gutten er om han kommer til faren. Og det er også det beste for deg og datteren din.

Han klarer å tenke litt for seg selv når han kommer vekk litt,og det er så sant som du sier at jenta de trenger deg også,du har et barn til å ta deg av.

Ikke få dårlig samvittighet.

Å ikke dele dem vil kanskje gjøre enda mer skade.

Så for det beste for alle så er det en allright løsning tror jeg.

Ungene vil jo fortsatt treffe hverandre i helgene og ferier.

Jenta de trenger også et rolig hjem.

Også er det ofte sånn at barn med adferdsproblemer trenger en fast hånd og det er fedre veldig flinke til. Fedre er mer bestemte og mer konsekvente og det er det ungen din trenger. Jeg har hatt en gutt med adferdsproblemer og han er som ny i dag.Det tok noen år her da,men gutten har blitt så flott.

Så la ham flytte til faren og du vil se at gutten blir som ny etter noen måneder.

[Gjest Anonymous]

så lenge faren er et snilt menneske som du er helt sikker på ikke vil skape problemer for dere, så vil dette være en god løsning.

[Kristian (71)]

Hvis sønnen din vil bo hos pappa og pappan også er innstilt på dette, så ser jeg ingen grunn til hvorfor det ikke skulle gå bra.

Å skille to søsken som fungerer godt sammen, og som vil bo sammen med hverandre, er nok en helt annen sak. I deres tilfelle vil det høyst sannsynlig være best for alle parter.

Og du, om du i det hele tatt holder igjen fordi du føler at du er en dårlig mor som gir opp, så dropp den tanken. Du beviser nemlig det motsatt ved å vurdere en slik løsning. :blunke:

[Joplaya]

Jeg bodde hos pappa, min søster hos mamma. Det var mitt eget valg. Vi så hverandre hver helg + en dag i uken og hver dag på skolen. Jeg har ikke synes det har vært negativt. Tror ikke min søster har tatt skade av det heller, men hun var litt lei seg da jeg bestemte jeg ville bo hos pappa.

[Sofia]

Tusen takk for svar alle sammen, også til deg Kristian, som til tross for innledningen min,

Som alenemor til 2 barn, gutt 9 år og jente 5 henvender jeg meg nå til dere kloke kvinner/jenter/damer her på KG.

også tok deg tid til å svare.

Jeg tenker og grubler, og skal ha en lengere samtale med pappaen en av de nærmeste dagene. Han er ikke helt inneforstått med at det er blitt et slikt stort problem for meg, les: han forstår ikke hvorfor. Men jeg håper han kan være villig til å hjelpe meg, det er jo for guttens beste jeg ønsker dette. Og nei, faktisk, jeg har ikke dårlig samvittighet, jeg har gjort mere arbeid med gutten enn normalt er, og har full støtte fra venner og familie som har fulgt meg denne siste tiden. Jeg ønsker at han skal huske barndommen som noe annet enn krangling med mamma.

Men enkelt er det jo allikavel ikke...

[Gjest Mayamor]

Jeg synes du virker gjennomtenkt på hele situasjonen.

Du setter guttens ønsker og barnas beste foran deg selv.

Og som du selv skriver:

jenten trenger ro hun også...

All ros til deg.

Så får heller fremtiden vise hvordan det går...

Bor du og far langt fra hverandre?

Mayamor

[Sofia]

Nei Mayamor, vi bor tvert imot veldig nært hverandre. Det har vi valgt med vilje pga skolen og klassekamerater. Så det tar 3 minutter å sykle, 7-8 minutter å gå. Skolen er midt imellom oss. Vi samarbeider normalt godt med barna og har et avslappet forhold til hverandre. Det har tatt tid, men nå er vi der. Og det er bra.

Nå står sommeren for tur, og jeg skal bruke ferien til å gjøre mest mulig hyggelige ting med barna, jeg har foreldre som støtter og hjelper, så en ferietur skal vi alltids klare å få til, selv med en småbroket økonomi.

Vi bor "midt i naturen" med fjellturer og strandturer lett tilgjengelig. Det er ikke alt som trenger å koste noe...

Ferie er godt for alle...

[Gjest Anonymous]

Jeg var i samme situasjon som deg der sønnen min og jeg ikke klarte å komunisere på et normalt nivå. Han flyttet til faren da han var 10 år gammel, og koser seg som bare det.

Det du må tenke over er:

- det kan være han føler ved senere tidspunkt at du har "kastet" han ut, og det må du forsikre han om at det er ikke det som er tilfelle før han eventuelt flytter.

- sett deg ned å snakk med gutten, ikke diskutere dette når dere begge er sint, men vær rolig når flyttingen skal diskuteres.

- Spør barnet selv når dere begge er rolig om det er det han virkelig vil, det kan være det er noe han vil når han er sint på deg, barn er nå en gang slik.

- hvordan tror du selv du vil takle en slik situasjon? Det kan være tøft til tider der en føler at en har gitt opp barnet sitt, og som mor er ikke dette en god følelse

- Ha alltid døren åpen om han skulle forandre mening underveis, det er ikke alltid grønnere på den andre siden, selv om en mange ganger skulle trod et

- Snakk med søsteren om hva hun synes, er lurt at hun føler hun kan bli inkludert hun også selv om hun ikke er så gammel.

- hvordan vil samarbeidet mellom dere foreldre bli? Kan du få dette brukt i mot deg ved senere anledning? Eller har dere et godt samarbeid?

- Hvordan tror du faren vil takle dette? Vil ha stå på selv om gutten blir hissig på han også? regner med at det kommer der også, når gutten føler seg skikkelig hjemme.

- Barnet må aldri noensinne få følelsen av at du gjør dette fordi du ikke vil og orker han mer.

Alt dette må tenkes over før du tar en slik beslutning, det er ikke bare bare å skille søsken, for den som blir igjen kan få problemer senere, det har min mellomste fått, men vi skal komme oss igjennom det også, emn han bærer litt nag til emg akkurat for øyeblikket fordi jeg lot broren flytte til faren. Hos dere er det en gutt og jente og det kan kanskje være litt annerledes, men en må ha søsknene i tankene også og ikke glemme dem i det hele.

Ønsker dere lykke til med valget enten det blir si eller så

[Gjest Vega]

Synes ikke søsteren på fem år skal gi noen uttalelse i denne saken.

Sier hun at broren må flytte, så vil broren ta det som et svik fra henne. Og forholdet vil bli ytterligere forverret.

Tror jeg ville sagt til gutten at dersom han ikke trives, og heller vil bo hos pappa, så kan han velge det. Men velger han å bo hjemme (hos deg) - så får han oppføre seg som folk. Men dette siste ville jeg ikke sagt - det ville høres ut som en trussel...

Det høres ut som han er sjalu på søsteren. Skilsmissen og en ny søster kom på samme tid omtrent..?

Jeg ville snakket med ham. Om følelsene han har. Spurt om han mislikte at søsteren ble født, sagt at mange har det slik - men at det er normalt, og at han må prøve å forandre seg. Kjeft nytter ikke.

Jeg ville bl.a. spurt om han ville likt om jeg slo og sparket ham - i og med at søsteren er mye mindre, blir det samme styrkeforholdet. Har en følelse at han ikke er så lett å snakke med, dvs. at han furter og ikke svarer - men da kan du likevel snakke rundt problematikken, for han lytter, i alle fall.

Vet om tilfeller der sønner i akkurat samme alder har flyttet til faren, fordi mor ikke taklet mer. Vær klar over at han er inne i en slags trassalder. (Noen er det hele livet...)

Jeg ville også unngått å gjøre masse jenteting en lang stund, ikke pynte, sette opp hår, osv. på jentungen. Ikke leke med barbie med henne (det gjør du kanskje ikke - men jeg gjorde det med nabojenta, og jeg hadde glede av det, og jeg var voksen...). I stedet ville jeg gjort gutteting, der jentungen var med. Fisketurer. Go-kart. Dart. Spilt fotball. Plukket stein til en steinsamling, og kanskje kjøpt noen. (Til hans samling, eller de kunne hatt hver sin). Kjøpt drage til begge og dratt til et egnet sted.

I det hele tatt.

Dårlig samvittighet må du i alle fall ikke ha.

Og husk å ikke gå inn på en krangel - som om han er en voksen. Ikke lett. Men vær klar og tydelig. Husarrest på rommet - er passe kjedelig. Inndragelse av lommepenger. Men det beste er å premiere god oppførsel i stedet for å straffe dårlig.

Sett en belønning fram i tid.

Heng opp en lapp på kjøkkenskapet - der han får stjerne for hver dag han ikke går løs på andre - og inndragelse av stjerne om han trår over streken.

Når han har fått x antall stjerner, får han premien.

Kanskje ikke verdens smarteste ide, men et forslag.

Da unngår du den verste krangelen, kanskje.

Ikke lett å gi råd.

Håper det ordner seg. Det virker ikke som han har det så lett inni seg. Men han er kanskje typen som har vanskeligheter for å snu, dvs. når han først er sint, vet han ikke åssen han skal takle å komme tilbake til normalen igjen. Dette gjør ham ennå mer frustrert og ennå mer sinna.

En vond spiral.

En måte er å selv bli ferdig med saken, la han være på rommet sitt en stund, og så invitere ham ut igjen - en kopp sjokolade, etc. - og ikke nevne siste episode med ett ord. Heller prate om andre ting, ting dere skal gjøre, noe hverdagslig. Ikke før alt har roet seg, og da i ro og mak, og uten søsteren som tilhører.

[Murvel]

Jeg kjenner flere familier der ungene er splittet av forskjellige årsaker, men det fungerer bra.

Tror nok det er verd å prøve, før du sliter deg helt ut, og konflikten tar over styringen på livene deres.