For første gang,vil ikke datteren min si hva som er galt....

[Trebarnsmor]

Har lagt denne ut på et annet forum,men jeg legger den ut her også.

Eldste min satt på gangen,på gulvet,og gråt.

Jeg tok henne på fanget og spurte hva det var.Hun sa:Ingenting.

Jeg prøvde å gjette meg fram,men det eneste hun sa var:Mamma,jeg er bare redd.

Jeg spurte om hva hun var redd for.Hun svarte:Vil ikke si det.

Jeg er beskymret..........for hun klamrer seg fast her på fanget.Hun pleier ikke å ha så mye tid til kosing til vanlig men nå var det voldsomt.

Hva skal jeg si til henne?

Jeg mener.......skal jeg spørre henne mere ?

Hun satt på fanget og jeg bare holdt henne,spurte ikke videre om hva som var galt.

Dette er helt nytt for meg og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gå fram her

Kan dette være pga. mobbingen?Hva i helv*** skal jeg gjøre?

Blir helt tullete av denne mobbe-episoden.

Har hun fått en knekk i selvtilliten?Er hun deppa?

Trenger virkelig å komme oss vekk vi,før jeg blir alvorlig tullete i hodet.

[Gjest Mayamor]

Det er dumt at det er bare 3 skoledager igjen nå.

For det beste ville vært at datteren din fikk ta ferie uten å bruke 2 mnd på å grue seg til første skoledag.

Føler med dere. :cry:

Bare fortsett å prate med henne - så løsner det forhåpentligvis.

Lykke til.

Klem fra Mayamor

[Gjest salma]

Det kan jo absolutt ha noe med den rabiate ungen du har fortalt om før, og mobbing. Det er skikkelig ekkelt når de blir så store at man ikke kan lese tankene deres lenger...

Hvis hun er redd, bør du selvfølgelig snakke med henne om det. Stakkars, ingen barn skal trenge å gå rundt og være redde.... :-?

Lykke til, i alle fall!

Salma

[Twigi]

Da ungen min ble plaget, klarte han ikke å fortelle hva som skjedde. Det endte opp med at jeg fikk lov til å spørre, og han skulle svare ja eller nei, slik at jeg kunne komme inn på hva det handlet om.

Eks: Er det noe som har skjedd, eller noe du tenker? Noe med skolen eller hjemme? Noe med noen du kjenner godt eller ikke - bare slike ja/nei alternativer. Da klarte han å snakke, og etterhvert (jeg snakker mange timer/uker tilsammen) klarte vi å finne ut av det.

Det beste er at det fæle året ga ham en kjempemessig sosial intelligens, og han har etterpå sagt at ungdomsskolen villle blitt mye vanskeligere hvis han ikke hadde vært gjennom hele den runden på barneskolen.

God trøst nå, men det var hardt da det sto på! Han er 17, har 3 bestekompiser (gjennom minst 4 år) og fungerer kjempebra sosialt! De som mobbet ham har "forsvunnet" i vår bevissthet - ingen hører om dem lenger, de utmerker seg ikke på noen måte!

Bygg opp selvtilliten til ungen din, fortell henne at hun er flott og sterk og kommer til å klare seg bra, og at du skal hjelpe henne over dette! Lykke til!

[Gjest Tex]

Ikke gi deg, vis at du er der for henne, men ikke press henne heller....