Gå til innhold

Konfrontasjon eller tålmodighet?


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Har vært inne på dette forumet noen ganger, og ser det finnes noen kloke hoder her. Har en liten nøtt dere kan hjelpe meg å reflektere litt over.

Situasjon: Jeg samboer med mann med fire barn. Vi har vært samboere i 2 år, kjærester i 4. To av barna har vi samvær med (7 og 10 år). To er "voksne" gutter (19 og 22). Begge guttene bor sammen med mor. Samlivsbruddet mellom mor og far kom delvis som et resultat av at far ville dele livet med meg (dere som vil diskutere min umoral kan opprette en ny tråd :D ).

Sak: Alle - unntatt mor og eldste sønn - har akseptert situasjonen for lengst. Selvsagt blåste det mens det stod på, også for meg, men nå er alt "fryd og gammen". At mor ikke liker meg er en sak. Samarbeidet mellom henne og far er utmerket og da holder gjerne jeg meg i bakgrunnen. Dette resulterer blant annet i at jeg aldri er med når barna har skoleoppvisning ol. - selv om det er vi som har dem da.

Problemet mitt er sønnen. Han vil ikke ha kontakt med sin far så fremt det ikke er på nøytral grunn. Han kommer hjem til oss så lenge jeg ikke er der. Han vil ikke være med på noen aktiviteter så lenge jeg er der. Jeg tror han føler det slik at hvis han aksepterer meg, aksepterer han "sviket" mot mor. Jeg tror også mor brukte eldste sønnen til "betroelser" mens det stod på som verst. Sønnen er følsom og veldig lojal. Alt dette er OK, jeg forstår han føler seg sveket, jeg forstår det ikke er personlig (har ingenting med meg som person å gjøre, men den rollen jeg har). Men samtidig vil han svært gjerne ha de goder jeg er med på å fremskaffe:

- låner huset vårt når vi er på reise (uten å bry seg så mye om hvordan det ser ut etterpå - "straffe" far/meg?)

- låne båten vår - uten å fylle bensin etterpå

- låner bilen vår, men følger ikke opp de avtaler vi har inngått

++++ mange slike ting

Jeg opplever at jeg har to alternativer her:

1) La ham får den tiden han trenger, før eller siden går det seg til

2) Konfrontere ham med at han ikke er en liten unge, og skal han "låne" ting av meg, bør han også være såpass til gutt/mann at han oppfører seg, rydder etter seg eller på andre måter gjør opp for seg.

Velger jeg 1) skal han da få fortsette med med å bruke godene våre på denne måten? Velger jeg 2) hva gjør jeg hvis situasjonen forverrer seg?

Anybody :-?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Huff, dette var en lei situasjon. Jeg er kanskje ikke den rette til å svare (22 år, ingen barn og fortsatt gifte foreldre), men jeg svarer likevel. Jeg synes ikke du skal akseptere eldsteguttens oppførsel. Han kan ikke få godene uten å "jobbe" for de (det vil si rydde, fylle på bensin). Du skrev ikke noe om hvordan pappan reagerer, men det er kanskje hans jobb å si fra, slik at det blir på mer nøytralt grunnlag. Dermed blir det ikke fler konflikter mellom deg og han + eventuelt moren. Dette ble rotete, men jeg mener at han ikke kan velge situasjoner hvor du er akseptert, noe han gjør ved lån av hjem,båt..., og de situasjonene hvor du ikke er akseptert. Det er et bevisst valg fra hans side. Skjønner problemstillingen hans, om å støtte moren osv, men da bør han gjøre det hele tiden, og ikke bare når det passer han selv. Håper du skjønte hva jeg mente, og lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Glemte å si at om situasjonen forverrer seg, er det bare å ta tiden til hjelp. Dersom han blir konfrontert med dette på en ok måte, bør det ikke bli flere problemer. Han er voksen nok til å forstå, og slår han seg vrang er det bare tegn på usikkerhet. Kanskje faren da bør ta det opp med moren, slik at hun kan hjelpe til. Virker jo som hun er samarbeidsvillig i forhold til barna og interessert i det beste for dem. Lykke til igjen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner godt at denne "ungen" kan reagere sånn...

Mine foreldre ble skilt da jeg var 20 år, og min oppførsel mot mamma sin nye venn (som hun hadde vært utro med før bruddet) var ganske utagerende :sjarmor: kan du si... Jeg hatet han over alt på jord, og la all skyld på "elskeren"! Men de bodde ikke sammen, og forholdet tok snart slutt.... Vil bare nevne dette for å få fram at uansett hvor gammel "ungen" er, så kan et brudd mellom foreldrene være enormt tungt å bære....

Men det er jo litt dumt av han å utnytte godene... Kanskje du må si til han at han straffer dere enda mer om han takker nei til låning å sånn :hoho: Gutter er vel ikke like kloke som oss jenter til å føre en vendetta....

Kan han ikke få en sjangse til, samtidig som dere gjør oppmerksom på at om avtalen ikke blir overholdt, blir dette siste gang? Holder han avtalen, får han en sjangse til... Helt til han blir voksen nok til å forstå hvordan man skal behandle andre mennesker, og til bitterheten hans har stilnet litt... Tror ikke du kommer noen vei med å være furie, så kanskje dette må bli en sak mellom far og sønn?

Lykke til da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såvidt jeg skjønner var han myndig allerede da du ble kjæreste med pappan hans. Etter fire år er det rimelig at du stiller litt krav. Hvis han vil "hate" deg fortsatt, og ikke ha noe med deg å gjøre - da får han være tøff nok mot seg selv til å ta konsekvensen av det (dvs miste muligheten til å låne/få ting). Hvis han fortsatt vil ha goder som en sønn, får han oppføre seg som en! Høflighet og normal folkeskikk er det minste dere kan forlange, du og pappan!

Synes du skal være tøff jeg. Hva kan egentlig bli verre? Han prater vel ikke med deg i utide slik situasjonen er, så mer utfrysing kan det vel ikke bli?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Anonymous
HVORFOR har denne 'ungen' noe imot deg in the first place??

Det var den andre tråden man kunne opprette... :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest salma
jeg mener at han ikke kan velge situasjoner hvor du er akseptert, noe han gjør ved lån av hjem,båt..., og de situasjonene hvor du ikke er akseptert. Det er et bevisst valg fra hans side.

Her tror jeg du har gått glipp av litt av poenget. Gutten ser antakelig på dette som lån av farens hjem, båt etc. Det at han låner ting av sin far, betyr ikke at han aksepterer fars elskerinne, vel?

Tror far bør sette seg ned og ta en prat med denne gutten. Han har jo allerede bevitnet at mor ble kastet ut av familien, kanskje han er usikker på hvor "sikker" hans posisjon er hos far? Kanskje han derfor tester grenser? Far bør gjøre to ting klart; 1. sønnens posisjon i familien er IKKE truet, og 2. far forventer fremdeles at sønn forholder seg til de grenser som gjelder.

Du bør kanskje ligge med hodet lavt mens far og sønn får ordnet opp litt seg imellom. Skjønner at du er utålmodig, fire år føles sikkert som ganske lang tid, men det er ikke særlig lang tid når det gjelder å lege sår hos en familie som brutalt er revet opp... Slik jeg ser det, bør far og sønn ordne opp seg imellom først, SÅ kan du begynne å igangsette en dialog med sønnen.

Uansett håper jeg dere får ordnet opp i dette. Sikkert slitsom for deg, mannen din, eksen og - ikke minst - for gutten.

Lykke til!

Salma

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kloke svar her,

jeg tror at sønnen med sin oppførsel har gått og grunnet lenge, og nå ønsker en konfrontasjon. Han oppfører seg dårlig bevisst, og håper at noen skal vise at de bryr seg kanskje, nok til å be ham oppføre seg? Så får han lov og rase litt også i en konfrontasjon, fortelle at han synes det var utrolig dårlig gjort å splitte familien på den måten. Og det er greit at han føler det slik, men han må kanskje bli fortalt at slik var ting før, og slik er ting nå. Mor og far er voksne mennesker som er mer enn foreldre, de har rett til å velge selv hvordan de vil leve. Men at han fortsatt hører til hos begge. Og at far forteller ham at han forventer en forbedring i oppførsel, huset skal være rent etter lån, båten skal fylles med drivstoff etc. ellers blir det siste gang det lånes. Sønnen er voksen nå, og må oppføre seg ordentlig til fars nye samboer. Han kan være sint på far, men ikke på fars samboer, det var far som dro.

Jeg synes far skal først prate med ham. Men samtidig synes jeg senere at du har lov å sette ned foten, det er dine ting også. Forresten er det veldig omtenksomt av deg å droppe skoleting hvor mor og far møter opp. Omtenksomt overfor mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La faren ordne opp.

Liten vits i at du fyrer opp under bålet.

Han er ennå en ungdom - da blir det gjerne litt smårot, og de tar ting for gitt, slik som bensin osv. Særlig om de studerer. Han ser det vel som naturlig - kanskje han slapp å fylle bensin osv. da han var yngre også, før du kom inn i bildet?

Men uansett, er dette fars domene, ikke ditt - særlig siden du er upopulær fra før.

Hva sier faren i denne saken da?

Og hva er rot? Gutter ser gjerne ikke smårot på samme måte som oss.

Fire år er ikke så lang tid.

Ta tiden til hjelp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Siv Lillian

Jeg må også si at det har vært en del gode råd som allerede er gitt. men jeg vil prøve å komme med noe vi gjorde i en situajson som stemmer godt overrens med deres.

Først og fremst du er ikke lenger en elskerinne, men en person som faren faktisk lever sammen med, og dette må sønnen få vite. Du bør ikke gå så stille i dørene lengre som du faktisk gjør, for på den ene siden vil du være en del av familien, men på den andre siden er du det ikke, med at du ikke er med på skoleaktiviteter til barna ol. Dere viser sterkt at det dere gjorde var feil og det er fortsatt feil, men 4 år etter er det på tide å rydde opp i livet. Det er på tide at alle i familien begynner å akseptere at dere faktisk lever i et forhold og da må du forholde deg til alle barna også og ikke bare de som aksepterer deg. At faren skal ordne opp med sønnen kan være greit nok, men du må også vise at du er en del av dette livet også. det er ikke bare faren sitt hus, båt ol, men ditt også. Du har like stor rett til å kreve noe fra sønnen hans som han har når det er snakk om å låne noe av DERE. At du hele tiden skal stå på sidelinjen viser at dere har ikke selv akseptert situasjonen dere en gang var i, og selv om det kanskje er for å skåne visse personer, så er det på tide at du blir plassert inn i denne familien, og ikke må stå utenfor på grunn av omstendighetene rundt deres møte.

Min stesønn aksepterte heller ikke meg, og jeg lot han få oppføre seg slik en god stund ca 1 1/2 år, han lånte også hus, bil ol av oss. jeg satt meg ned med han en dag og fortalte hvor feil det var av oss å gjøre det vi hadde gjort, men vi kan ikke gjøre noe med det i dag. Vi lever sammen i dag og det er ingenting som kan forandre på det. Vi er veldig glad i hverandre og vi er glad i alle barna, og jeg har på ingen måte tenkt å ta din far i fra deg, men håper at jeg kan være en ressurs i ditt liv. Det er bare du som kan gjøre noe med det. Vil du ikke på grunn av det vi har gjort så er det ingenting jeg kan gjøre med det i dag, foruten å fortelle at jeg er veldig lei meg for den situsjonen dere har kommet opp i, men vi må for alle sin del prøve å løse det på best mulig måte.

Så spurte jeg han om syntes det var riktig å spørre oss om å låne tingene våre hele tiden, og samtidig være så sur og gretten mot meg? Og det syntes han selv var feil, men han var skuffet og det var lettere å skylle på meg enn på faren. I dag 3 år etter samtalen vår nærmer vi oss et fint forhold, vi snakker sammen om det oppstår uenigheter og prøver å løse det som kommer. jeeg har det bedre i dag og det har han også. De andre barna ( 2 stykker) trives også bedre. Jeg er med på skoleavslutninger og slike ting der jeg vet at barna selv setter pris på å ha meg tilstede. De har alle sammen i dag akseptert meg som faren sin nye samboer og til høsten blir det giftemål og det gleder vi oss alle til.

Det er ikke dermed sagt at du vil få det like "lett" som jeg fikk det, men hadde jeg vært deg så ville jeg snakket med gutten, og prøvd å få han til å reflektere over det selv. han kan ikke gå rundt resten av livet og straffe deg, for det vil han selv tape mye på.

Ønsker deg lykke til, og prøv for alle sin del å bli en del av familien og ikke stå utenfor, for det har ingen godt av

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Først vil jeg takke for mange fine refleksjoner. Ubevisst er jeg nok interessert i å få støtte, uten at jeg har tenkt å agere. I det minste er det godt å vite at det er lov å bli irritert. Alle slike situasjoner er veldig komplekse.

Et par ting jeg har lyst til å kommentere:

Vega skrev: Han ser det vel som naturlig - kanskje han slapp å fylle bensin osv. da han var yngre også, før du kom inn i bildet?

Når det gjelder båten er situasjonen klar. Jeg har tatt opp lån som jeg betaler på, slik at VI kan ha båt. På papiret er båten 100 % min, den ene bilen er 100 % hans (jeg har egen bil), mens huset er 50/50. Alt er anskaffet etter bruddet, sønnen har derfor ingen gamle vaner på dette.

Siv Lillian skrev: At du hele tiden skal stå på sidelinjen viser at dere har ikke selv akseptert situasjonen dere en gang var i, og selv om det kanskje er for å skåne visse personer, så er det på tide at du blir plassert inn i denne familien, og ikke må stå utenfor på grunn av omstendighetene rundt deres møte.

Huff, dette er nok rett. På en måte "soner" jeg fremdeles. La oss bare ta julen. Mor er opprinnelig fra et annet land, har ingen nær familie her i Norge, foruten hans familie. Hun har bodd her i 25 år. Jeg flyttet til hans hjembygd, langt fra min familie, på grunn av hans barn. Mor/far/barn har alltid feiret jul sammen med fars foreldre og søster. Hva nå?

1) Vi kan feire jul sammen med mine foreldre - barna blir skuffet over at far er borte

2) Vi kan feire jul sammen med hans to minste barn (annenhverjul og påske, ikke sant). Sønnen(e) vil helt sikkert da feire sammen med mor (som ellers blir sittende helt alene). For hvor skal hans foreldre og søster være? Hos oss og 2 av sine barnebarn? Hos mor og 2 av sine barnebarn? Dere ser sikkert det umulige i dette. Og hvem er det som ikke "passer inn"? Det er MEG, og jeg tar martyrrollen, ubevisst eller ikke....

Hittil har jeg reist hjem til mine foreldre, mens far har feiret julen som før, sammen med mor, barn, foreldre og søster. Dette har vært mitt valg. Vi har nå kommet frem til at ting må endres. Mest sannsynlig reiser både jeg og samboeren min til mine foreldre og har barna i romjulen.

Jeg tenker ikke å videreføre denne diskusjonen med dette tema (så fremt dere ikke synes dette er interessant, da), men ville bare vise at noen ganger finnes det ikke enkle svar.

Jeg har bestemt meg for at far får takle sønnen (og han lider nok av dårlig samvitithet og handler deretter...), så får sønnen komme når han er klar. Jeg skal begynne å se på meg som en "fullverdig" del av min familie, og "kreve min rett" der det er naturlig.

Igjen - takk for mange fine refleksjoner :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Anonymous

Dette var fortsatt barn da du kom inn i bildet, men gutter og særlig dem kan reagere slik. en 19 åring gutt er mindre moden enn jenter på samme alder.

Du sier det er "dine ting" bor du ikke sammen med deres far? Du skaper et kunstig skille med at det er DINE goder de låner.

Har vert borti tilsvarende ungdommer. Ting tar tid, men vent til de er voksne. Om noen år ser de selv hvordan det er.

Min 19 åring rydder ikke sitt rom engang. Lat, men det er tiden for det. Blir nok folk av han og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Til gjest: Du har et godt poeng ang "late" tenåringer, og dette er jeg klar over. Min eneste referanseramme er meg selv da jeg var 19-22. Flyttet hjemmefra tidlig, gikk skole og jobbet ved siden av. At sønnen på 22 bor hjemme hos mor, betaler ingeting og har jobb, er noe jeg har få forutsetninger for å forstå. Med min bakgrunn er det nok sannsynlig at jeg vil stille andre betingelser for mine barn når de er så gamle.

Jeg ønsker ikke å lage et unaturlig skille mellom mine, dine og våre ting. Mitt poeng er at dette er våre ting, og at da har jeg like mye å si om saken som far. Jeg vet at de to små jentene ikke er like ryddige hjemme hos mor. Det respekterer jeg. Men det betyr ikke at vi skal ha de samme reglene. Og de respekterer de. Den største har til og med begynt å ta etter meg. Lillejenta på 7 har noen uvaner med å "gjemme rot". Hvis jeg spør hvem som har gjort det kikker begge bort og sier "det var ikke meg". Mitt svar er alltid, " vel, det er ikke så nøye hvem som har gjort det, men slik vil vi ikke ha det hjemme hos oss". For en stund tilbake hadde noen klippet i papir. Restene var pent stukket under gulvteppet på stua (?!). Jeg spurte hvem det var, samme svaret som alltid, og da jeg begynte min velpolerte setning, avsluttet den største på 10 at "slik vil vi ikke ha det hjemme hos oss" :)

Det store spørsmålet er nok kanskje, uten at jeg trenger å dra flere eksempler: Skal fars nye kjæreste legge seg flat/opptre "unaturlig snill" pga dårlig samvittighet, eller er dette med på å bekrefte forholdets manglende rett?

Det koster å se andres synspunkt, ikke minst ta andres synspunkt. Derfor er det så deilig å forbeholde seg retten til å utbasunere sine egne behov på nettet og heller forholde seg til de andre i virkeligheten. Jeg ser hvor vanskelig dette er for far, for mor, for sønnene og for døtrene. For ikke å snakke om besteforeldrene, søsken og min egen familie.

Igjen - reflekterte svar som viser forståelse for de ulike livssituasjoner man kommer opp i, gir styrke til å fortsette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...