Sutrer jeg?

[Gjest Gjest_Anna_*]

...og det er nesten så jeg har lyst til å få det bekreftet.

Poenget er at jeg ikke ser noe lys i tunnelen, men av de jeg har betrodd meg til får jeg beskjed om å slutte å sutre og "ta meg sammen".

Jeg vet bare ikke hvor jeg i såfall skal begynne.

Det hører med til dette at jeg har vanskelig for å åpne meg, og å "klage", så når jeg nå først har gjort dette..så føler jeg meg nesten skuffet over hvor lite det hjalp å "prate med noen".

Jeg er ei ung jente, som alltid har vært den "snille og flinke". Dette er jo kanskje fine egenskaper i seg selv, men jeg føler at dette jobber mot meg.

På den måten at jeg aldri tør "si fra", og jeg er rett og slett konfliktsky, og har aldri i mitt liv tort å "stå på kravene".

Dette er nok også et resultat av at jeg har vokst opp i en ekstremt perfeksjonistisk familie, hvor ingenting noengang er bra nok.

Familien har vært preget av krangling osv., og jeg fant tidlig ut at det var både trygt og behagelig å "trekke meg vekk", da jeg ikke er noen kranglefant og heller ikke var kilden til kranglingen.

Jeg møtte mitt livs stor kjærlighet, vi holdt sammen i årevis, men jeg mistet han. Jeg har alvorlig kjærlighetssorg. Han var (er) min sjelevenn, og jeg elsker han så høyt. Som følge av at jeg aldri har følt trygghet noen andre steder, ble jeg ekstremt knyttet til han. Som at når han forsvant, så mistet jeg "grunnen under føttene".

Jeg har hele livet skulle levd opp til forventningene fra min familie, men har hele tiden gått på akkord med meg selv. For meg er ikke karriere, penger og status av noen betydning. Jeg ønsker egentlig bare kjærlighet, trygghet, og at familien min har det godt.

Har følt meg ensom og deprimert gjennom hele utdanningen, da jeg prøvde å si fra om dette hjemme, ble jeg "straffet" med taushet i flere dager osv.

På slutten av utdanningen var jeg så sliten at jeg omtrent ikke klarte å stå oppreist, sov ikke på evigheter, rådet jeg fikk av familien var å dope meg ned på sovemedisin.

Nå når jeg ønsker å gjøre noe annet, fikk jeg høre hjemme at de ikke fortjente at jeg "straffet" de slik.

Jeg mener selv at jeg har mange gode sider, men disse har aldri blitt "verdsatt" på den måten, det eneste som har betydd noe er hva man fremstår som utad, og hvilken posisjon man kan få i samfunnet.

Nå er familien gått i oppløsning, og de fleste sitter deprimerte på hver sin kant. Jeg har vondt med alle sammen, men kan samtidig ikke lenger ta innover meg alt, det blir bare vondere. Men å vise utad at man ikke har det bra, er selvfølgelig uhørt i familien, det er kun for "svake" mennesker.

Samtidig er det ikke "lov" til å ha det bra uansett..det er vanskelig å forklare, men man skal ikke kose seg og ha det fint på den måten, livet er en kamp og et jag om anerkjennelse fra andre.

Kort fortalt, jeg har i allefall aldri blitt møtt med varme og forståelse hjemme, aldri, heller ikke de gangene jeg direkte har gitt uttrykk for dette, og fortalt at jeg har det vondt.

Jeg innser også nå at jeg har "lov" til å gjøre som jeg vil, men det er vanskelig å ikke skulle "leve opp til" andres forventninger. Enda jeg egentlig ikke vil det uansett.

Dette er egentlig bare grove trekk, det hører med til dette at jeg har blitt såret og tråkket på uendelig mange ganger i mitt liv, antakelig pga. min manglende evne til å "bli hørt", eller ta egne valg. Det er nesten så jeg har sluttet å forvente at noen respekterer meg.

Han som var mitt trygge holdepunkt i livet har sveket meg på det groveste, jeg er ensom, og antakelig alvorlig deprimert. Jeg sover ikke, eier ikke matlyst, ser ut som en skygge av meg selv, har dundrende hodepine døgnet rundt, og begynner å grine bare noen ser hardt på meg.

Så, jeg skjønner de som forteller meg at jeg må ta meg sammen, på den måten at jeg må begynne å leve mitt eget liv, uavhengig av både familien og andre. Men jeg føler jeg mangler noen å "støtte" meg på.

Men jeg er uenig i at jeg "sutrer" - eller er det slik man skal føle det inne i seg? Jeg synes ikke det.

Men det er kanskje sånn at man ikke skal trenge det, ideelt skal man vel støtte seg på seg selv?

Hva gjør andre for å lufte tankene? Eller for å bare ha det bra? Jeg har så lyst til å ha det fint, selv om jeg må "gå veien alene." Huff, jeg er sliten nå.

[Silmarill]

Nei du sutrer ikke.

Du har opplevd motstand hele livet også av de nærmeste som faktisk er de som skal gi deg trygghet, støtte, kjærlighet og selvtillit!

Jeg forstår veldig godt at du er deprimert, da du føler deg lite verdsatt uansett hva du har prøvd på eller prøver på, så får du ingen ros for dette, bare likegyldighet eller straff som du skriver!

Det er du som har rett kjære deg!

Det å hele tiden gjøre ting for å gjøre utenforstående til lags er veldig feil.

Man blir ikke dyktig og lykkelig av det!

Det er du som har riktig innstilling til livet da du setter kjærligheten høyest framfor alt det materialistiske og alt det egentlig unødvendige som finns i livet.

Foreldrene dine har hverken vist deg støtte, kjærlighet eller forståelse slik jeg leser det.

Du hadde engang en "livbåt" (kjæreste) som ikke lenger er der for deg, men du fortsetter å klamre deg fast i denne engang "livbåten" Du må slippe taket!

Du skriver jo at også han tilslutt sviktet deg på det groveste.

Noe av det vanskeligste i livet er å velge hvilken bro en skal brenne og hvilken en skal gå over...

Du skriver ikke hvor gammel du er og heller ikke om du bor sammen med dine foreldre eller om du bor for deg selv!

Ta dine egne valg, gjør det DU vil og ikke la deg styre av hva foreldrene dine mener er best for dem og alle andre enn deg selv!

Om du velger å bli gatefeier er dette ditt valg og dine foreldre skal elske deg like mye som om du ble direktør i eget firma - om du skjønner hva jeg mener.

Gjør dem ikke det og bare straffer deg, så får det være dems problem og ikke ditt!

Du trenger styrke til å bygge opp selvtilitten og da er det IKKE dine foreldre du skal gå til- det er nå helt klart!

Du trenger noen å snakke med, en utenforstående som forstår deg og som er villig til å lytte på deg!

Hva med fastlegen din, kan du snakke med h*n? H*n kan hjelpe deg til også evt. å skaffe deg en psykolog!

Du må nesten få snakket med noen om dette så du får det ut av systemet, få noen til å la deg våkne opp å se at livet ditt er hele tiden blitt styrt av andre.

Du må få noe annet å gruble på, komme deg ut, bli glad, få deg til å føle at du er et enestående menneske - for det er du jo

Mange av livets fiaskoer er mennesker som ikke forsto hvor nære de var ved å lykkes da de ga opp

Ønsker deg lykke til i livet og ikke glem å stol på dine EGNE beslutninger - drit i hva andre mener og tenker!

Endret 22. november 2008 av Silmarill

[Gjest Gjest_Anna_*]

Nei du sutrer ikke.

Du har opplevd motstand hele livet også av de nærmeste som faktisk er de som skal gi deg trygghet, støtte, kjærlighet og selvtillit!

Jeg forstår veldig godt at du er deprimert, da du føler deg lite verdsatt uansett hva du har prøvd på eller prøver på, så får du ingen ros for dette, bare likegyldighet eller straff som du skriver!

Det er du som har rett kjære deg!

Det å hele tiden gjøre ting for å gjøre utenforstående til lags er veldig feil.

Man blir ikke dyktig og lykkelig av det!

Det er du som har riktig innstilling til livet da du setter kjærligheten høyest framfor alt det materialistiske og alt det egentlig unødvendige som finns i livet.

Foreldrene dine har hverken vist deg støtte, kjærlighet eller forståelse slik jeg leser det.

Tusen takk for et kjempefint svar, det var så utrolig godt å lese det. Det er så jeg føler "lettelse" når jeg kan få et slikt svar fra en helt fremmed. Jeg var redd jeg ikke skulle få fram den røde tråden i situasjonen min, men svaret ditt gjør at jeg skjønner at du har forstått hvordan jeg prøver å forklare at jeg har det.

Jeg ser verden på min måte, og respekter at andre ser verden på sin. Men samtidig synes jeg det er "urettferdig" at jeg ikke har skjønt tidligere at de ikke sitter på fasiten.

Jeg tror f.eks. foreldrene mine oppriktig mener at de har vist meg støtte og forståelse med sine "råd", som jo er basert på deres verdenssyn, om du forstår.

Da jeg f.eks. gråtende ringte hjem for å få støtte, og i stedet fikk råd om å ta sovetabletter, var på et vis dette nok et "godt råd" fra de, ut fra hvordan de ser på verden.

Men jeg skulle så ønske at de hadde sagt "kom hjem lille venn, dette her er overhodet ikke verdt det, du trenger ikke gjøre dette her".

Du hadde engang en "livbåt" (kjæreste) som ikke lenger er der for deg, men du fortsetter å klamre deg fast i denne engang "livbåten" Du må slippe taket!

Du skriver jo at også han tilslutt sviktet deg på det groveste.

Noe av det vanskeligste i livet er å velge hvilken bro en skal brenne og hvilken en skal gå over...

Det er så fælt at det vakreste jeg noengang har opplevd i livet, snudde seg til å bli det verste jeg har kjent på. Kommer aldri til å glemme det vi hadde, men jeg jobber hardt for å prøve å komme videre når det gjelder han.

Det er skummelt å skulle slippe taket, men noe annet går jo ikke. Det var også så godt å ha støtte hos en som (dengang) ville meg vel, han var jo min nærmeste. Nå er mine "nærmeste" familien, de jeg har vendt meg til når det stormer som verst.

Du skriver ikke hvor gammel du er og heller ikke om du bor sammen med dine foreldre eller om du bor for deg selv!

Ta dine egne valg, gjør det DU vil og ikke la deg styre av hva foreldrene dine mener er best for dem og alle andre enn deg selv!

Om du velger å bli gatefeier er dette ditt valg og dine foreldre skal elske deg like mye som om du ble direktør i eget firma - om du skjønner hva jeg mener.

Gjør dem ikke det og bare straffer deg, så får det være dems problem og ikke ditt!

Jeg bor for meg selv, og skal nå bygge opp mitt voksne liv - og det er først NÅ jeg virkelig ser klart galskapen i dette her. Jeg er enda ung, så mange av valgene mine kan gjøres om på med hardt arbeid. Jeg gruer meg til å ta fatt på dette her, men gleder meg nesten litt også, med tanke på at jeg har bestemt meg for å begynne å følge hjertet mitt.

Det er også noe med det at man skal ære sin far og sin mor, og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har hatt alt jeg trenger osv..og jeg har slitt med det at jeg føler meg utakknemlig hvis jeg bare "svikter", og gjør som jeg selv vil. På den andre siden, må det jo være noe som heter at man skal "ære sine barn"?

Det er også så jeg får dårlig samvittighet med tanke på at jeg har bestemt meg for å få det så bra som mulig. Jeg vil jo ha det godt.

For det er, som jeg skrev, egentlig ikke lov til å ha det bra hos oss. Man skal være sånn passe gravalvorlig, og stort sett tenke på hva andre mener, skaffe seg en fin posisjon osv.

Og så er det vondt uansett at flere i familien slett ikke har det bra. Så, jeg mener..har lyst til å gi meg lov til å ha det bra selv om ting er slik.

Du trenger styrke til å bygge opp selvtilitten og da er det IKKE dine foreldre du skal gå til- det er nå helt klart!

Du trenger noen å snakke med, en utenforstående som forstår deg og som er villig til å lytte på deg!

Hva med fastlegen din, kan du snakke med h*n? H*n kan hjelpe deg til også evt. å skaffe deg en psykolog!

Du må nesten få snakket med noen om dette så du får det ut av systemet, få noen til å la deg våkne opp å se at livet ditt er hele tiden blitt styrt av andre.

Du må få noe annet å gruble på, komme deg ut, bli glad, få deg til å føle at du er et enestående menneske - for det er du jo

Dette er den største feilen jeg gjør - jeg vender meg til mennesker jeg vet at ikke vil gi meg de rådene jeg trenger og "vil ha". Noe som hele tiden har fått meg til å føle at det er jeg som tar feil.

Det er jo noe veldig selvdestruktivt over det. Akkurat som man pusser opp og ommøblerer hus, føler jeg at jeg akkkurat har begynt på et enormt ommøbleringsprosjekt inne i meg selv. Det er ikke gjort over natten, men jeg er villig til å hente hjelp der jeg kan. Og jeg kunne gjerne tenke meg å snakke med en helt utenforstående.

Dette har også vært en av de tingene jeg har måttet komme fram til "selv" - å skjønne at man ikke er et svakt menneske selv om har det vanskelig, slik jeg har blitt lært til å tro.

Jeg tror det kan være en stor styrke i å vise at man er svak! Bare det å innse dette, og vite at det står JEG for, er en av de tingene som har gjort meg glad i det siste, ikke minst fordi dette er noe jeg selv har bestemt meg for å tro på. Som i "hurra, jeg har fortsatt egne meninger i behold her".

Mange av livets fiaskoer er mennesker som ikke forsto hvor nære de var ved å lykkes da de ga opp

Denne lille setningen her fikk meg faktisk til å gråte...jeg fikk bare en skikkelig god følelse i magen.

Ønsker deg lykke til i livet og ikke glem å stol på dine EGNE beslutninger - drit i hva andre mener og tenker!

Jeg lover, jeg skal gjøre alt jeg kan for å begynne å stole på meg selv.

Tusen takk for svaret, jeg ønsker deg også lykke til

Stor klem

[Avalon]

Hei kjære deg!

jeg er veldig enig med Silmarill her. Du sutrer ikke!

På en del ting kan jeg kjenne meg igjen.

Jeg er enig med det å snakke med en utenforstående er bra, en psykolog. Psykologer dømmer ikke. Jeg har selv gått til psykolog i snart 2år, og er kjempe fornøyd.

Hvis du ennå har problemer med å sove, innsovning, kvalitet av søvn e.l, eller får det igjen. Så vil jeg anbefale deg å spørre legen om å få Melatonin, og ikke ty til B-preparter som de fleste (sovepiller og innsovningspiller). B-preparater er fulle av ekkle bivirkninger, og mange av dem er også avhengighetsskapende.

Melatonin er et "sove hormonet" i hjernen.

Det har iallefall gjort underverker for meg i mine insomniske perioder.

Det som også har hjulpet meg, er å gå til Healer faktisk. Ja, det finnes mange som bare lurer deg der, men du vil merke det fort om de er "ekte" eller ikke.

Konsentrer deg om deg selv nå, hva du vil, dine behov.

Ønsker deg masse lykke til!

Amat Victoria Curam (victory favors those who take pains)

[stjernekyss]

:klem:

Jeg synes du er sterk som tør å være svak og som kjemper for det du tror på! Synes du skal være stolt av deg selv

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vokst opp i samme type familie som deg. Alt skulle være perfekt utad. Prestasjonene skulle alltid være på topp, og var det ikke det ble man stemplet som svak.

Prøvde man å få fram sin side av saken var man utakknemlig.

Jeg fikk god hjelp av psykolog. Legen min var også til god hjelp, men for min del var det lettere å åpne seg for en fullstendig fremmed person.

Uansett. Jeg var ganske langt oppi årene før jeg innså at jeg måtte leve mitt liv slik JEG ville det, ikke slik andre ville jeg skulle leve. Er det noen som har problemer med det, vel så dem om det. Det blir ikke min sak.

Man må ganske enkelt begynne å drite litt i andre og heller tenke på seg selv.

[Silmarill]

Hei du Anna gjest:)

Jeg har svart deg med det som står skrevet i rødt (det i sort er det du skrev )

--------------

Tusen takk for et kjempefint svar, det var så utrolig godt å lese det. Det er så jeg føler "lettelse" når jeg kan få et slikt svar fra en helt fremmed. Jeg var redd jeg ikke skulle få fram den røde tråden i situasjonen min, men svaret ditt gjør at jeg skjønner at du har forstått hvordan jeg prøver å forklare at jeg har det.

Hei Anna, det gleder meg enormt at du satte pris på svaret mitt! Jeg ble oppriktig lei meg da jeg leste det du skrev i det første innlegget ditt.

Du kan ikke ha hatt det lett forstår jeg!

Å, jo da du fikk frem ”den røde tråden din” i det du fortalte her. Forstår at det er masse mye mer enn det du skrev selvsagt…..

Jeg ser verden på min måte, og respekter at andre ser verden på sin. Men samtidig synes jeg det er "urettferdig" at jeg ikke har skjønt tidligere at de ikke sitter på fasiten.

Livet har ingen fasit! Oppskriften på livet ditt, det livet DU skal leve for at DU skal ha det bra, står du for selv faktisk.Ikke la andres meninger hindre deg i det!

Da du var liten skulle, som jeg har nevnt tidligere, foreldrene dine ha gitt deg støtte, veiledning og trøst når du var nedfor! Dette skjedde ikke! For å si det slik så mener jeg dine foreldre har hakket på deg for alt du har foretatt deg og du har blitt straffet for saker du selv mener du burde hatt ros for!

IKKE bra!!!

Jeg tror f.eks. foreldrene mine oppriktig mener at de har vist meg støtte og forståelse med sine "råd", som jo er basert på deres verdenssyn, om du forstår.

Jeg forstår godt hva du mener når du skriver at foreldrene dine i god tro, har gitt deg "råd"som er basert på deres verdenssyn… Det er jo kun det dem har gjort! De har ikke latt deg komme med dine meninger, og når du har forsøkt har du blitt avfeid tvert!!!!

Jeg også antar at dine foreldre har gjort og sagt saker til deg i beste velmenende, men har nok ikke tenkt på at de faktisk har trykket deg ned og bare avfeid hva du mener!

Da jeg f.eks. gråtende ringte hjem for å få støtte, og i stedet fikk råd om å ta sovetabletter, var på et vis dette nok et "godt råd" fra de, ut fra hvordan de ser på verden.

At rådet fra foreldrene dine var sovetabletter mener jeg er forferdelig! En lettvint og dum løsning som ikke virker på sikt!

Sovetabletter hjelper kanske der og da, men fikser ikke på årsaken til soveproblemene dine!

Det sier seg selv at sovetabletter i det lange løp for søvnvansker ikke er løsningen!

Det at du ikke har fått sove er fordi du har følt deg missforstått, motarbeidet og hjelpesløs! Du har ikke fått den støtten og den forståelsen du så sårt trengte/trenger.

Det eneste som hjelper er en total forandring for deg selv, og at du klarer å si i fra til dine foreldre at dem tar feil! De innser det sikkert ikke at de har gjort feil, men dt har dem. De vil at du skal bli noe som gjør dem stolte og som får andre utad til å bli misunnelige - dette er bare så FEIL at jeg blir sint når jeg tenker på det!

Slik du forteller så finns det svært få muligheter for dine foreldre til å innse at de har handlet feil mot deg – da dem ikke forstår det selv engang, og de nok mest sannsynlig har blitt behandlet slik av sine foreldre og sikkert tror at det er rett! Desverre!!!!

Men jeg skulle så ønske at de hadde sagt "kom hjem lille venn, dette her er overhodet ikke verdt det, du trenger ikke gjøre dette her".

Huff, det er det eneste riktige av dem å si det du håper og ønsker: Siterer fra deg:"kom hjem lille venn, dette her er overhodet ikke verdt det, du trenger ikke gjøre dette her".

Det hadde vært det eneste rette kjære deg, det ville jeg ha gjort og de fleste andre også! Ikke strev for noe du ikke vil selv!

Hadde du vært min bekjent hadde jeg sagt dette til deg, og du skal vite at jeg ikke er den eneste som mener det!! Det sier seg selv det!

Det er så fælt at det vakreste jeg noengang har opplevd i livet, snudde seg til å bli det verste jeg har kjent på. Kommer aldri til å glemme det vi hadde, men jeg jobber hardt for å prøve å komme videre når det gjelder han.

Grusomt at nettopp du skulle oppleve dette med tap av kjæresten din, med svik fra en du mente at forstod deg helt!

Ble det nylig slutt eller har du slitt kjempelenge med å komme over han?

Det er skummelt å skulle slippe taket, men noe annet går jo ikke. Det var også så godt å ha støtte hos en som (dengang) ville meg vel, han var jo min nærmeste. Nå er mine "nærmeste" familien, de jeg har vendt meg til når det stormer som verst.

Jeg må jo nevne for deg at det å henvende deg til foreldrene dine når du har det som vondest ikke er noen god ide slik du beskriver dem! Altså, slik jeg leser av deres væremåte og tankegang er det en veldig dårlig ide!

Det er viktig å få ut vonde tanker, men dersom svarene bare blir negative så virker det mot sin hensikt!

Jeg bor for meg selv, og skal nå bygge opp mitt voksne liv - og det er først NÅ jeg virkelig ser klart galskapen i dette her. Jeg er enda ung, så mange av valgene mine kan gjøres om på med hardt arbeid. Jeg gruer meg til å ta fatt på dette her, men gleder meg nesten litt også, med tanke på at jeg har bestemt meg for å begynne å følge hjertet mitt.

Kjempebra at du nå ser galskapen i det hele, fordi det er det det er!

Ja, du skal følge hjertet ditt! Gled deg over at du nå har startet en ny epoke i livet ditt der du gjør det du ønsker og ”driiiiter i” hva foreldrene dine måtte mene om dine valg her i livet!

Dette sier jeg kun fordi jeg forstår at du er et meget fornuftig menneske

Det er også noe med det at man skal ære sin far og sin mor, og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har hatt alt jeg trenger osv..og jeg har slitt med det at jeg føler meg utakknemlig hvis jeg bare "svikter", og gjør som jeg selv vil.

Du skriver at du skal ære din far og din mor.

Det er riktig innstilling det du skriver, men sånn skal det ikke være for enhver pris må du huske på!

Du har vært snill, flink og pliktoppfyllende du – hva mer skal dem forvente seg!

At du har egne meninger og tar egne valg skal de være glad for! Du er ingen robot heller!

Det er ingen som kan klare å følge hvert ord en forelder sier, bortsett fra de som blir hjernevasket da

På den andre siden, må det jo være noe som heter at man skal "ære sine barn"?

Foreldre skal, støtte, elske og respekter barna sine, ikke trykke dem ned i gjørma!!

Det er også så jeg får dårlig samvittighet med tanke på at jeg har bestemt meg for å få det så bra som mulig. Jeg vil jo ha det godt.

For det er, som jeg skrev, egentlig ikke lov til å ha det bra hos oss. Man skal være sånn passe gravalvorlig, og stort sett tenke på hva andre mener, skaffe seg en fin posisjon osv.

Og så er det vondt uansett at flere i familien slett ikke har det bra. Så, jeg mener..har lyst til å gi meg lov til å ha det bra selv om ting er slik.

Dette er den største feilen jeg gjør - jeg vender meg til mennesker jeg vet at ikke vil gi meg de rådene jeg trenger og "vil ha". Noe som hele tiden har fått meg til å føle at det er jeg som tar feil.

Hør her! Nei, du tar ikke feil!

Vet ikke hvorfor de du forteller dette til sier dette, men det må ha sine grunner.

1)Du har snakket med dem om dette x antall ganger, de har gitt deg råd som du ikke har fulgt!

2)De du forteller det til har ikke empati nok til å forstå hva du mener og føler!

Det at du vil ha et godt liv er ingenting du skal ha dårlig samvittighet for, dette skjønner du jo innerst inne selv også!Alle vil jo ha det bra, ingenting unikt ved det!

Det er også viktig at du holder fast ved dette at du mener at kjærlighet og vennskap er bedre enn materielle goder og status utad!

Det er jo noe veldig selvdestruktivt over det. Akkurat som man pusser opp og ommøblerer hus, føler jeg at jeg akkkurat har begynt på et enormt ommøbleringsprosjekt inne i meg selv. Det er ikke gjort over natten, men jeg er villig til å hente hjelp der jeg kan.

Fortsett med det ”ommøbleringsprosjektet” inni deg selv – fint utrykk på det du er midt oppi forresten

Og jeg kunne gjerne tenke meg å snakke med en helt utenforstående.

Du er på god vei nå, bare det å lufte dine problemer her inne er en god start det:)

Dette har også vært en av de tingene jeg har måttet komme fram til "selv" - å skjønne at man ikke er et svakt menneske selv om har det vanskelig, slik jeg har blitt lært til å tro.

Du er nok mye sterkere enn du tror skal jeg si deg!

Tenk på hvor mange som ville ha lagt seg ned og bare ”skreket”, mens du står oppreist å klar for ”new fight”

Ikke alle som klarer det skjønner du!

Jeg tror det kan være en stor styrke i å vise at man er svak! Bare det å innse dette, og vite at det står JEG for, er en av de tingene som har gjort meg glad i det siste, ikke minst fordi dette er noe jeg selv har bestemt meg for å tro på. Som i "hurra, jeg har fortsatt egne meninger i behold her".

Nettopp den svake må kunne være sterk og gå sin vei, når den sterke er for svak til å kunne såre den svake. Tenk litt på det du Anna

Det er stort å være stor, men det er større å være menneskelig- det kan du si til dine foreldre om dem mottarbeider deg igjen

Denne lille setningen her fikk meg faktisk til å gråte...jeg fikk bare en skikkelig god følelse i magen.

Jeg lover, jeg skal gjøre alt jeg kan for å begynne å stole på meg selv.

Kjempefint, og ikke glem at du er et unikt menneske med mange ubrukte ressurser.

Tusen takk for svaret, jeg ønsker deg også lykke til

Stor klem

Klem til deg og virkelig lykke til du din sterke flotte, snille og unike person!

Du fortjener en

Endret 23. november 2008 av Silmarill

[Gjest Gjest]

Du er sterk og du sutrer ikke