Gå til innhold

Ble plutselig så trist


S85

Anbefalte innlegg

Jeg leste litt rundt på forskjellige tråder og ble plutselig så trist. Hvorfor er det så mange der ute som har problemer med å finne seg noen? Jeg synes av en eller annen merkelig grunn at det er mer deprimerene at jeg ikke er alene om det enn når jeg trodde det bare var/er meg som sliter med sånt.

Kjenner meg i gjen i så mange av trådene:

- Kommer jeg til å være singel for alltid?

- Er han interessert?

- Hvorfor er ikke gutter flinke til å svare på sms/msn?

- Er jeg for desperat?

- Hvordan skal jeg bli bedre kjent med ham når vi ikke møtes ansikt til ansikt?

- Jeg har ikke noen erfaringer, tidligere kjærester, sex en gang i fylla teller ikke

- Han logget seg akkurat på msn, jeg har lyst til å prate med ham, men vil ikke mase

- Jeg vil så gjerne snakke med ham, men kommer ikke på noen bra temaer

- Jeg har forpliktelsesangst

- Hvorfor er det alltid de feil guttene som er interessert i meg? (ikke at det er mange som er det)

- Liker de ikke personligheten min?

- Blir folk fort lei av meg?

- Hvorfor føler jeg meg så trist og avvist bare fordi han ikke alltid svarer på meldinger?

Uff, jeg føler meg tragisk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

:klem: Dette samfunnet har altfor overdrevet fokus på at man må være supersosial, poplær og ha en søt, idyllisk kjernefamilie for å være lykkelig og vellykket.

Det er nok ingenting galt med deg. :) Det er bare ikke lett å finne noen man virkelig passer sammen med!

Kjærligheten kommer nok til deg også, bare du er tålmodig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lei meg og singel jeg også... Men det er slik det er, bare. De flotte vellykkede menneskene, med selvtilliten på topp og alt det der, det er de som skal føre menneskeheten videre. Det er de genene som er gode å ha.

Derfor sitter vi "svake" igjen, uten kjæreste eller noe. Jeg kommer ikke på noen annen grunn til hvorfor jeg ALLTID skal være den som er singel, må jo være noe genetisk dette her... :snurt:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slenger meg på her.

Fant noen gamle mail fra eksen, var teit nok til å lese litt av den ene før jeg sletta resten. Vi var på forskjellig sted i livet ifølge henne, som jeg forsåvidt skjønner. Jeg har noen deler av livet mitt jeg må fikse før jeg kan ha ett forhold til noen :/

Har tro på at ting vil ordne seg, men det kan nok ta noen år. 25 nå, 27-28 før jeg kan gå inn i et forhold uten å vite at det vil være dødsdømt på forhånd?

Er en bra nok fyr til at jeg vil få ett ordentlig forhold etterhvert, men har nok noen ensomme år foran meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra å sette ord på det man føler. Jeg tror også det er helt ok å ikke være helt fornøyd.

Bruk derfor den energien til kostruktiv leting etter den "rette". Finn ut hvilke faktorer som hindrer deg i å finne han. (for lite sosial, for mye sosial, dårlig selvtillit, for høye krav, for store forventninger, lite initiativ, leter en som er lik eksen, brent barn, forplikningsangt, etc..) Å kartlegge slike ting kan hjelpe litt.l

Vi lever i et samfunn med mange mange muligheter til å finne noen. Å være skeptisk til nettdating er (i min mening) bare tull. 80 prosent av mine single venner har profil (er) ute. Det krever selvsagt noen pinlige dater, noen rare historier, og noen mennesker man absolutt ikke vil møte igjen. Men en aktiv søk blandt ledige menn er ikke å forrakte.

Der er også så mange fritidsaktivieter man kan involvere seg i (turistforeningne, røde kors, idrettslag) hvor man kan utvide både sosial sirkel og finne aktuelle partnere. Uansett oppnår man mening i singeltilværelsen!

Istedetfor å bruke tiden på å være trist, så skal man være konstruktiv.

Jeg fant min kjæreste (jada, jeg er nyforelsket, og derfor så forbannet positiv) på nettet. Før det hadde jeg lagt bak meg minst 6 mislykkede treff (noen varte over noen uker) og stolte på magefølelsen min når det ikke føltes rett. Min nåværende kjæreste var absolutt ikke det jeg letet etter. Han var bl annet lavere enn meg, og det var mitt absolutte krav (kjæresten må være høyere).. likevel, han "vokste" på meg og nå tenker jeg ikke på det lengere!!!!!!!!!

Lykke til, det spennende med jakten er tanken på at "han er der et sted, men akkurat nå vet jeg ikke helt hvor!!"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjest_maren_*
Lei meg og singel jeg også... Men det er slik det er, bare. De flotte vellykkede menneskene, med selvtilliten på topp og alt det der, det er de som skal føre menneskeheten videre. Det er de genene som er gode å ha.

Derfor sitter vi "svake" igjen, uten kjæreste eller noe. Jeg kommer ikke på noen annen grunn til hvorfor jeg ALLTID skal være den som er singel, må jo være noe genetisk dette her... :snurt:

Er selv singel og man kan fort tenkte sånn som deg, men nå har jeg blitt eldre, 30 årene, og når jeg ser meg rundt er det faktisk ikke bare vellykkede som er i forhold. Det er mange menn som er i et forhold som jeg ikke kunne tenkte meg engang hvis de var single. Og mange damer er ikke akkurat prakteksemplar av arten de heller, selv om de er i forhold. Vet om de som utad skal virke så sinnsykt lykkelige, men innefor husets fire vegger går det jammen meg en kule varmt, rart noen forhold varer. Ja jeg kan bli minnusennlig innimellom jeg også, men prøver da å tenke rasjonelt, og når jeg ser enkelte parforhold så vet jeg at jeg ikke kunne tenkt meg et forhold bygd på det de har. Er mange forhold som ikke er bra i det hele tatt. Å tenke sånn hjelper meg litt hvertfall.

Vi er da for pokker mange flotte single kvinner der ute, vellykkede kvinner!! Er bare så synd at lykke skal måles etter mann og barn-faktoren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at menn og kvinner har samme "problemene"... Er selv singel og når jeg tenker på at jeg er på 25år og enda jomfru (ONS er ikke noe jeg vil ha), så blir jeg bare skremt. Men, jeg ser så ofte enkelte parforhold som jeg ikke kunne tenke meg å bygge et forhold på det de har, så og da blir jeg enda mer skremt. Og det er også mange kvinner som er i et forhold som jeg ikke kunne tenkte meg engang hvis de var single. Jeg er veldig beskjeden og prøver alltid å føle meg heldig med deg jeg har og er. Har begynnt med å bare være den jeg er (fordi det er lov) og å være fornøyd med livet mitt. Jeg prøver å være alltid snill, beskjeden og glad og ha litt tid for meg selv hver eneste dag. Men, jeg er utrolig forelsket i ei kvinne siden et år, selv om hun (enda) ikke er det i meg, men vil "bare" være venner. Dette gjør meg noen ganger utrolig trist og jeg ser da ikke en mening i livet lenger, men så prøver jeg igjen å være fornøyd med det jeg har og er. Dette er selvfølgelig meget vanskelig, men jammen jeg klarer ikke å glemme henne, kanskje fordi jeg aldri har fått et klart og definitivt svar fra henne ennå...

Synes dere at det er dumt å elske og å tilpasse sitt liv til et menneske man elsker selv om man ikke vet om denne personen kommer til å elske en også en gang og for tiden bare vil være venner? (Jeg mener at det er vi mennesker som teller i denne verden, og ikke materiell, teknologi, penger, luxus osv.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PS: Kjenner meg igjen i disse trådene jeg også:

- Kommer jeg til å være singel for alltid?

- Er hun interessert?

- Hvorfor er ikke jenter flinke til å svare på sms/msn?

- Er jeg for desperat?

- Hvordan skal jeg bli bedre kjent med henne når vi ikke møtes ansikt til ansikt?

- Jeg har ikke noen erfaringer, tidligere kjærester, aldri hatt sex ennå

- Hun logget seg akkurat på msn, jeg har lyst til å prate med henne, men vil ikke mase

- Jeg vil så gjerne snakke med henne, men kommer ikke på noen bra temaer

- Jeg har forpliktelsesangst

- Det er svært sjelden ei jente interessert i meg

- Liker de ikke personligheten min?

- Blir folk fort lei av meg?

- Hvorfor føler jeg meg så trist og avvist bare fordi hun ikke alltid svarer på meldinger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sukk! Ikke evig singel jeg da. Ender bare alltid opp som det - igjen! Er jeg så dårlig selskap altså? At mannfolk ikke gidder å tilbringe mer enn noen få timer med meg i uka, hvorav flesteparten er nattetimer. Jeg er også trist:-( Veldig trist og lei:-(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lonesome Sweetheart

Kan godt kjenne meg igjen i mye av det som står på forumet her, både om det å være alene, og det å føle en mangel av muligheter til å flørte - siden liksom alt for tiden skjer på byen eller på nettet..

Det er så mange 'singel klubber' på nettet, facebook o.l

Hvorfor kan ikke disse fungere fysisk også ? Hatt en singel klubb hvor man gikk ut sammen en god gjeng - som egentlig ikke kjenner hverandre noe særlig. Kunne ikke det vært en start da kansje ? :jepp:

Når det er sagt - så bringer jo denne mørke og kalde tiden med seg litt flere av disse ensomme følelsene enn vanlig også da. HVa skal du gjøre når alle venninene dine benker seg sammen med kjærestene sine foran peisen liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, ja! Vet nesten ikke hvordan jeg skal overleve til mars! Kanskje ikke rart at gutta synes jeg er dårlig selskap. Trives jo ikke med det jeg heller!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Har hatt en liten bra periode, han jeg for øyeblikket er interessert i viste seg å også være litt interessert (iallefall på fest). Men nå er jeg deppa igjen, jeg blir så usikker og humørsvingningene mine er ganske kraftige selv om det for det meste er bare gradheten av tristhet det svinger i.

Hvorfor er man så uavhengige at man avhenger hele lykken sin av om noen svarer deg tilbake/viser interesse? Er man virkelig så desperate etter erkjennelse?

Og jeg blir liksom aldri fornøyd, denne fyren viste interesse for meg (via melding på vei hjem fra festen vi hadde vært på) natt til lørdag og allerede lørdag kveld begynte jeg å tvile og i går ble jeg bare kjempe deprimert, og nå i kveld har jeg bare lyst til å krølle meg sammen under dynen, gå i vinterdvale og bare gråte. Og jeg kan ikke engang klage over at han ikke har snakket med meg siden da, vi har snakket hver dag på msn sammen, men som sagt så er ingenting bra nok, jeg spør meg selv hvorfor det er jeg som hele tiden leder samtalen, hvorfor snakker vi ikke mer flytende som ansikt til ansikt på fredag?

Og så det latterligste av alt, et bittelite "nattinatt" på msn løfter humøret mer enn alle de snille venninnene mine som har forbarmet seg over meg og må høre på all sutringen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Mhm, jeg kjenner meg igjen veldig godt fra den gang jeg var singel, so jo faktisk ikke er så lenge siden. Jeg gikk rundt og tenkte sånn jeg også, uten at jeg tror det til så stor trøst for deg.

Men jeg vil si det finnes håp der ute. Jeg trodde aldri i verden at det var håp for meg, og hadde vel nesten gitt opp da den jeg er sammen med nå dukket opp - helt tilfeldig. Faktisk er det litt skremmende å tenke på hvor mange tilfeldigheter som førte oss sammen, men samtidig er det litt herlig og tenke på også.

Mvh Yvonne :heiajente:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_mia_*

Uff, lei meg jeg også.. Har hatt noe på gang de siste ukene med det jeg trodde var en kjempebra fyr.. Plutselig hørte jeg ikke noe på en uke, og tidligere i dag så jeg han hånd i hånd med en annen jente.. Skikkelig slag i trynet :( Kunne i alle fall sagt i fra på en ordentlig måte...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde aldri i verden at det var håp for meg, og hadde vel nesten gitt opp da den jeg er sammen med nå dukket opp - helt tilfeldig. Faktisk er det litt skremmende å tenke på hvor mange tilfeldigheter som førte oss sammen, men samtidig er det litt herlig og tenke på også.

Noe jeg har funnet ut etterhvert er at selv om det er mye som kan gå galt, og det ser jeg lett, er det ofte også mye som kan slå til. Det går an å ha flaks, og det går an å satse på at man har flaks.

Med det mener jeg at man utsetter seg for positive muligheter. Der det kansje er 90% sannsynlig for at ingenting skjer, men 10% for at noe bra skjer. Og at man gjør dette igjen. Og igjen. Og så, en dag ...

Dette tenker jeg gjelder på mange livsfelt.

Edit: Dette er jo blitt en skikkelig sutretråd! Og sutring kan være greit i små mengder. Men snart bør dere droppe slike tenkemåter og prøve å snu dette i mer konstruktive positive retninger!

Endret av Cognizance
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Noe jeg har funnet ut etterhvert er at selv om det er mye som kan gå galt, og det ser jeg lett, er det ofte også mye som kan slå til. Det går an å ha flaks, og det går an å satse på at man har flaks.

Med det mener jeg at man utsetter seg for positive muligheter. Der det kansje er 90% sannsynlig for at ingenting skjer, men 10% for at noe bra skjer. Og at man gjør dette igjen. Og igjen. Og så, en dag ...

Dette tenker jeg gjelder på mange livsfelt.

Edit: Dette er jo blitt en skikkelig sutretråd! Og sutring kan være greit i små mengder. Men snart bør dere droppe slike tenkemåter og prøve å snu dette i mer konstruktive positive retninger!

Jo, jo, forsåvidt, i grunn enig med deg i det. Men allikevel, det var absolutt ikke gitt at det skulle bli oss, det er vel det jeg vil fram til. Vi hadde kontakt i to år, som gikk fram og tilbake, til tider ganske sporadisk. Han var ikke en kandidat i mine øyne, fordi han virket opptatt på sin kant, og han oppfattet meg som uinteressert.

Hva som kom over han aner jeg ikke, han bare bestemte seg for å snakke mer med meg en dag. Men tanken slår meg jo: hva om vi begge hadde slettet hverandre fra msn? Hva om han aldri hadde tatt kontakt utover det vi hadde hatt fram til da? Og hva om han aldri hadde sendt meg den rosen på døren en dag? For det var ikke før da at jeg skjønte hvilken flott fyr han var, som faktisk tok seg bryet. Da fikk jeg samtidig øynene opp for han.

Mvh Yvonne :heiajente:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære vene, dere som er i begynnelsen av 20-årene... Slapp av! Dere skal etter all sannsynlighet være av og på og av og på når det gjelder forhold i mange år enda. Å gå singel i et år eller fire er ingen krise! "Skal jeg være alene for alltid??" - hva er det for tankegang når man er treogtyve??

Kom heller og sutre når dere er førti og skilt!! :forvirret:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest pastablasta
Lei meg og singel jeg også... Men det er slik det er, bare. De flotte vellykkede menneskene, med selvtilliten på topp og alt det der, det er de som skal føre menneskeheten videre. Det er de genene som er gode å ha.

Derfor sitter vi "svake" igjen, uten kjæreste eller noe. Jeg kommer ikke på noen annen grunn til hvorfor jeg ALLTID skal være den som er singel, må jo være noe genetisk dette her... :snurt:

Hvis du tenker deg om, så KAN det ikke være genetiske grunner til at nettopp du, ikke skal føre menneskeheten videre. Du er født, dermed er du genetisk betinget for nettopp å føre menneskeheten videre. (Du arvet denne egenskapen fra foreldrene dine)

Det skyldes andre ting, at vi sliter med disse tankene. Det mye pga statusjag vil jeg tro.

Det er status å ha pent hus, pen kjæreste/samboer/ektefelle, pene og ordentlige barn, ha en god og pen utdannelse, ha en interessant og pen jobb, pene og interessante venner, og sist men ikke minst være interessant og.. pen.

Det er ikke så viktig å leve midt oppi dette her lissom.

Livet er noe overfladisk dritt igrunn, men det er fullt opp til deg selv å fylle det med noe interessant!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...