Vinterdepresjoner?

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Hei. Jeg er en jente på 17 år.

Jeg har vært mye deppa i det siste. De siste 6 ukene har vært ganske ille. Jeg er sliten, og jeg får ofte lyst til å bare legge meg og gråte. Jeg har flere ganger droppet å være med venner, og har istedenfor bare ligget hjemme. Når jeg kommer hjem fra skolen har jeg bare lyst til å sove. Når jeg våkner har jeg bare lyst til å grine, og legge meg under dynen igjen. Andre ganger har jeg bare lyst til å dø.

Kan dette være vinterdepresjoner? Jeg hadde det ikke sånn i sommer.

Dette går jo litt utover skolen. Jeg orker nesten ikke å gjøre lekser, men jeg føler at folk forventer at jeg ikke får noe dårligere karakterer enn 4, og at jeg som oftest skal få 5. Da føler jeg meg ekstra dårlig hvis jeg ikke har gjort leksene mine.

Noen dager har jeg måttet "skulke" skolen, for jeg har rett og slett ikke orket tanken på å det. Jeg har begynnt å gråte om morningen, og lagt meg til å sove igjen. Jeg har da sagt på skolen at jeg er syk. Dersom man har depresjoner, tar de det da alvorlig på skolen? Jeg prøver jo å være ganske blir på skolen, så hvis jeg plutselig sier jeg er deppa er jeg nesten ikke sikker på om de vil tro meg. Det er jo mye letttere å merke at de som har brukket en arm er skadet, eller at de som er veldig forkjølet er syke. Tenk så ille det må være å ikke bli trodd!

[Gullfia]

Kan høres ut som vinterdepresjon ja. Sliter litt med det samme, har alltid vært i dårlig humør om vinteren, gråter masse og alt er stort sett et ork. Ute blandt folk kan jeg være så blid som bare det, man tar liksom på seg en maske..

Jeg har kjøpt meg en dagslyslampe som jeg bruker hver dag, må gjerne stå opp litt tidligere, men det er verdt det. I tillegg så prøver jeg så godt jeg kan å tvinge meg til å leve så normalt som mulig. Noen ganger er tanken på å skulle bevege seg utenfor døren helt grusom, men jeg har lært meg at bare jeg kommer meg ut så går det stort sett bra (ikke alltid jeg kommer meg ut fordetom). Å ligge hjemme i senga fører bare til at man graver seg dypere ned. Å komme seg på trening gjør også underverker. Selv om man er aldri så sliten i utgangspunktet så fungerer trening som en trigger for hjernen til å lage naturlig "lykkepille".

Har du noen du kan snakke med om dette? Hjelper så utrolig mye å ha noen å dele dette med, noen som kan støtte og trøste. Tror ikke du trenger være redd for at ingen skal tro deg

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Ja, å ta på seg en maske var en god beskrivelse på hvordan jeg føler det.

En dagslyslape kunne kanskje være noe, ja. Bare synd de er så dyre :/

Jeg får dessverre ikke trent så mye, men jeg går ca 45 min med rask gange hver dag. Jeg har liksom ikke tid til å trene utenom dette, for jeg har jo alltid en del lekser (som jeg bruker kjempelang tid på, for jeg orker nesten ikke å gjøre dem). Kanskje jeg skal tvinge meg selv til å trene, for da orker jeg kanskje å gjøre lekser etterpå?

Jeg ingen å snakke med, nei. Jeg orker ikke å plage mamma med problemene mine. En gang prøve jeg å nevne det, men hun mente det var fordi jeg spiser så lite, og at det ville bli bedre hvis jeg spiser mer. Mulig dette stemmer, men det er ikke så enkelt.

[Gullfia]

45 min med rask gange høres jo bra ut da. Dersom man ikke har råd til dagslyslampe kan det hjelpe å være ute i dagslys minst én time hver dag, men kan jo være litt vanskelig noen steder i landet.

Kan ikke garantere deg at det er vinterdepresjon du har. Har du hatt det slik tidligere vintere også? Eller har det skjedd noe

Å spise er selvfølgelig viktig for å holde blodsukkeret jevnt og dermed humøret oppe. Men vet selv at det ikke nødvendigvis er så fryktelig godt med mat når man ikke har det bra.

Kan ikke garantere deg at det er vinterdepresjon du har. Har du hatt det slik tidligere vintere også? Eller har det skjedd noe i livet ditt som kan være en utløsende faktor?

Antar at du går på videregående skole, og der vil jeg tro det finnes en slags helsetjeneste du kan ta kontakt med for å få hjelp. Som enten er gratis eller i det minste nesten gratis.

Jeg ble for en tid siden "tvunget" til å gå til psykolog, mente selv at jeg ikke hadde "store nok problemer" til å gå til psykolog, at jeg skulle ordne opp selv. Men etter første timen skjønte jeg fort at det var det riktige å gjøre. Sier ikke at psykolog nødvendigvis er løsningen for deg, men det er viktig å kunne prate med noen! At du skriver her og

Jeg pleier lete etter små lyspunkter som kan fungere som milepæler igjennom vinteren. Nå er det snart jul og jeg skal kose meg med julegavehandel, bake pepperkakehus , lage julepynt +++.

Hva er det du gleder deg til og kan se frem til? Prøv å lete etter slike små lyspunkt og plutselig er våren der, fuglene kvitrer igjen og solen begynner og varme.

En annen ting jeg prøver å gjøre når ting er vanskelig er å sette meg ned og virkelig tenke igjennom hva som er bra i livet mitt. Ikke alltid det hjelper noe som helst, men ofte så finner jeg ut at verden ikke er så ille allikevel.

til deg

[Gjest Gjest_kristine_*]

Jeg bor i Oslo, så det burde ikke være så vanskelig å være mye ute i dagslys. Det er bare det at jeg da må gjøre det etter skolen, og det er bare på fredager jeg slutter tidlig nok, og ikke har noe annet jeg må gjøre (driver med en firitds'aktivitet' to ganger i uken).

Jeg kan faktisk ikke huske om jeg hadde det sånn i fjor. Jeg tror ikke det. Jeg har hatt et "anstrengt forholdt til mat og kropp" i ca 1.5 år, er det mulig dette er grunnen? Kanskje jeg blir deppa av det, og så får jeg bare enda mindre lyst på mat? Isåfall er det jo nesten litt komisk

Joda vi har en helsesøster på skolen, men hun er bare der en gang i uken, og hun er litt skummel, så jeg tviler på at jeg greier å snakke med henne. Jeg føler også at problemene mine ikke er store nok til å ta kontakt med lege (leger er uansett litt skumle). Jeg føler at det liksom er litt "luksusproblemer" forhold til hva mange andre har.

Tusen takk for de gode tipsene, jeg skal virkelig prøve å finne noen lyspunkter

[Gullfia]

Når du forteller hvordan du har det så vil jeg ikke påstå at det er "luksusproblemer". Du har det vondt og det er et meget reelt problem for deg. Jeg tenkte akkurat det samme som deg, "Hvorfor skal jeg syte og klage sånn når det er så mange som opplever grusomme ting hver dag og allikevel klarer å leve videre?".

Angående det du forteller om ditt forhold til mat så vil jeg si at det er nok en grunn til å snakke med noen. Her har du noen flere forslag.

http://www.unginfo.oslo.no/helse-og-sosial...-prate-med.html

Jeg vet at terskelen for å ta den telefonen som trengs kanskje kan være litt drøy. Men det er absolutt verdt det, jeg for min del angret på at jeg ikke gjorde noe med problemene mine før.

Håper virkelig det ordner seg for deg:)

[Gjest Gjest]

Jeg ville begynt å gå til akkupunktur. Det hjelper mot depresjon, gir energi og balanserer psyken.

Jeg ville også vurdert å kjøpe denne boken her eller noe liknende, eventuelt prøve å låne den på biblioteket:

http://butikk.tapirforlag.no/no/node/944

Trening er veldig bra hvis du får tid til det. Spesielt yoga

En ting du kan prøve er dette: Sitt eller ligg avslappet og pust rolig en liten stund. Begynn så å smile forsiktig (et konstruet smil det må ikke være naturlig), ikke alt for bredt bare et lite smil. Bring oppmerksomheten til området rundt munnen og kjenn etter hva du føler der. Anntageligivs vil du føle en liten annelse av "smileenergi". Gå mere inn i den følelsen, konsentrer deg mykt om den, spen av i området rundt og la den forsiktig spre seg litt utover i annsiktet. Kanskje merker du også at du assosierer visse farger med denne følelsen. At du for ditt indre øye ser en form for gyllent lys i forbindelse med smilefølelsen. La dette lyset spre seg ut over annsiktet og hodet og kanskje sakte ut over resten av kroppen. Prøv forsiktig å sende det varme gylne smileenergien til ulike deler av kroppen. Dette kan du gjøre flere ganger om dagen. Hvis du synes det fungerer bra kan du søke på inner smile på nettet og skaffe en dvd eller bok som forklarer mere detaljert hvordan man gjør denne meditasjonen.

[venus_]

Du må ta kontakt med helsesøster! Ikke nødvendigvis hun som er på skolen din. Tror feks det er et helsesenter for unge på Sofienberg(?).

Ei jeg kjenner fikk låne en dagslyslampe gjennom en pyskolog. Og dette hjalp virkelig for henne!