Single på over 30

[Gjest mr small]

Hvorfor synes du det er rart?

Flere og flere kvinner fokuserer på å få en god utdannelse og en god jobb noe som tar opp en god del tid, og det finnes også en god deg kresne kvinner som leter etter den rette, og det er da ingenting galt i å ville vente med å sette et barn til livs før man vet om man har funnet den man virkelig vil holde sammen med for resten av livet?

Riktig. Jeg tror det ikke heller nødvendigvis er kvinners skyld at det er blitt slik.

Det er heller et produkt av at likestillingen er kommet såpass langt at den tradisjonelle familiestrukturen etterhvert forsvinner. Det er stadig flere som lever som single/enslige. Tar jeg ikke helt feil fødes det også færre barn.

En annen drivkraft som sjelden nevnes er reklame og markedsføring - som profiterer stort på at folk forblir single. Single er langt større forbrukere enn de som lever i stabile parforhold. Se på serier som sex&singelliv. Livet som singel omtales i rosenrøde vendinger - iblandet en god dose produktplassering og snikreklame.

Dette er markedsførernes våte drøm - en generasjon kravstore individer, som søker å fylle livet med det som føles viktig(sko og vesker?) for å gjøre seg attraktive for den riktige(mr big?).

[Gjest Gjest_Gobi_*]

Uff, vet ikke om jeg skal le elle gråte. Jeg er 49, singel og uten barn. Altså etter noens mening moden for avskilting tydligvis.

Det er vel mange grunner for at livet utvikler seg til noe annet enn det en har drømt om. Noen velger singel tilværelsen uten barn selv og andre ender der ufrivillig.

I mitt tilfelle er min store sorg nettopp det å ikke ha fått egne barn. Var gift i 10 år og i 5 av disse fikk vi behandling for barnløshet. Uten resultat. Dette var en så stor påkjenning på ekteskapet at det til slutt skar seg for oss. Vi gikk i fra hverandre som gode venner.

Jeg har ikkenoe ønske om fortsatt å være singel men jeg prøver så godt jeg kan å glede meg over det livet jeg har. Innimellom gjør det forferdelig vondt å være alene. Ingen å spise sammen med, ingen armkrok å krype inntil, ingen å dulle med...... Jeg tror ikke jeg er en kresen type når det gjelder menn men jeg er ikke sammen med noen bare for å ha noen der. Har inntrykk av at menn på min alder ofte er så opptatt av at de er så brente og såret eller at de skal leve livet som single så de ikke er ute etter noe mere enn ONS. (Lurer noen ganger på hva enkelte kvinner gjør mot sine menn.....)

Jeg er glad i menn, men jeg vil ikke ha en ONS eller en gift en. Blir litt oppgitt hvis dette betyr at det er noe galt med meg. Ikke døm folk utifra hva du tror du ser, virkeligheten kan være helt anderledes................

Gobi

[PeeWee]

I mitt tilfelle er min store sorg nettopp det å ikke ha fått egne barn. Var gift i 10 år og i 5 av disse fikk vi behandling for barnløshet. Uten resultat. Dette var en så stor påkjenning på ekteskapet at det til slutt skar seg for oss. Vi gikk i fra hverandre som gode venner.

Gobi

Dette er nok noe annet enn det man snakker om i denne tråden.

[Gjest Gjest_gobi_*]

Det er nok mulig, men ute på "sjekkemarkedet" er jeg en singel, barnløs kvinne. Har også hørt den påstanden før om at det må jo være noe galt eller rart med barnløse, singel kvinner over en viss alder.

Det jeg prøvde å få fram er at alle mennesker har sin historie derfor er det veldig farlig å stemmple en gruppe med at det er noe galt med dem.

Gobi

[Gjest Gjest_kine_*]

Jeg synes det er rart når jeg er et sted hvor alle 30åringer er gifte og har barn!

Men som noen andre nevnte så har det vel med hvor man kommer fra, jeg har bare bodd i universitetsbyer hvor jeg har tatt lang utdannelse og skapt karriere og kvinnene i mitt nettverk er like gjerne single som gift/samboer og de som har barn er i mindretall.

Tar man en tur ut i distriktene derimot, så har jo flertallet rukket å få seg 3 unger og vært gift i 5 år.

Forvørig - hvis man skal generalisere litt - så er det nok mer riktig at de er kravstore enn stygge/feite/dårlige kjæreste-emner. Noen av de vakreste, smarteste og mest populære kvinnene jeg vet om er enslige, imens alle de som ikke sto først i køen når Gud delte ut diverse kvaliteter er gift.

[PeeWee]

Forvørig - hvis man skal generalisere litt - så er det nok mer riktig at de er kravstore enn stygge/feite/dårlige kjæreste-emner. Noen av de vakreste, smarteste og mest populære kvinnene jeg vet om er enslige, imens alle de som ikke sto først i køen når Gud delte ut diverse kvaliteter er gift.

Man kan jo være litt stygg og spekulere i hvordan det vil gå med folk i den vestlige verden og Øst Asia om dette fortsetter. Om det helt konsekvent er de pene, smarte men kravstore kvinnene som ikke får barn mens de stygge, feite og dumme popper ut barn etter barn....

Dette er ikke bare generalisering. Det er slik det er rent statistisk. En ressursterk kvinne har langt større sannsynlighet for å forbli barnløs og enslig enn en ressursvak kvinne.

[Gjest Stjernedryss]

En annen drivkraft som sjelden nevnes er reklame og markedsføring - som profiterer stort på at folk forblir single. Single er langt større forbrukere enn de som lever i stabile parforhold. Se på serier som sex&singelliv. Livet som singel omtales i rosenrøde vendinger - iblandet en god dose produktplassering og snikreklame.

Dette er markedsførernes våte drøm - en generasjon kravstore individer, som søker å fylle livet med det som føles viktig(sko og vesker?) for å gjøre seg attraktive for den riktige(mr big?).

Heller et liv med karriere, sko, vesker, party og restaurantliv en å være hjemme med en halvkjip gubbe som helst skal ha kjøttkaker til middag og har sport på TV som dagens høydepunkt

[Gjest Gjest]

Heller et liv med karriere, sko, vesker, party og restaurantliv en å være hjemme med en halvkjip gubbe som helst skal ha kjøttkaker til middag og har sport på TV som dagens høydepunkt

Heller et liv med en mann som jeg elsker, og som elsker meg. Heller en arm å krype inntil, og ha deilig god sex når jeg vil. Godt å ha en å diskutere med, og en å være glad i. Heller dette enn et resturant liv og partyliv om jeg må velge. Bare det at jeg har begge deler:)

De single damene jeg har møtt som er over 35 er som oftest veldig desperate, bittre og veldig usjarmerende

[Gjest fshy]

Jeg syns det er altfor enkelt å si at årsaken til at voksne damer er single, er at de er for kresne. De færreste ønsker vel egentlig å forbli single hele livet, og jeg tror ikke damer på 30+ er så dumme at de tror at de skal finne noen som er perfekt. Ei heller at de bare skal sitte på rumpa mens han tar initiativet.

Jeg har faktisk tenkt en del på dette, og på de damene jeg kjenner som har vært single veldig lenge og som aldri har giftet seg og fått barn. Nesten uten unntak har de en trøblete historie med menn. F.eks en voldelig eller utro far, eller de har brent seg i tidligere forhold og har problemer med å stole på noen igjen. Slike ting er faktisk veldig vanskelige og tidkrevende å komme over, selv om man ønsker det aldri så mye. Det har ikke bare med å være "kresen" å gjøre, vi har alle innlærte mønstre vi reagerer og handler etter, og ofte ikke til vårt eget beste.

På samme måte er det sikkert mange menn som har et komplisert forhold til det motsatte kjønn. (Tipper at f.eks gjest_mann sitt kjærlighetsliv ikke har vært en dans på roser... Dessverre er han ikke mer bevisst enn at han forklarer det hele med at det er noe galt med de alle kvinner.)

[aline]

Det er heller et produkt av at likestillingen er kommet såpass langt at den tradisjonelle familiestrukturen etterhvert forsvinner. Det er stadig flere som lever som single/enslige.

Du er nok inne på noe her tror jeg, verken menn eller kvinner "trenger" en partner idag, ikke på samme måte som får noen tiår siden.

Vi klarer oss alene både økonomisk og praktisk sett, og det begynner å bli mer vanlig, så man blir ikke lenger sett på som en gammel jomfru som alle snakker om.

Det er enklere å være kresen idag, en det var før. Og det er vel egentlig også positivt i mine øyne.

Er selv 34 og singel, har aldri vært gift og har ingen barn, men har ett ødeleggende samboerskap bak meg sammen med endel forsøk på å finne en livspartner. Om noen tusler rundt og mener jeg er rar siden jeg er singel, eller kresen, så er det igrunnen helt greit. Det man KAN tenke på, er at noen av oss har det faktisk såpass fint som singel, at dersom det skal være en mann der, så må han også passe inn.

Selvsagt håper jeg også at jeg møter en på ett tidspunkt, en som gir meg mer av å være sammen med ham en jeg føler jeg vil ha uten ham. Men jeg er kravstor nok til å vente til jeg treffer denne, og finnes ikke interessert i å ta til takke med en jeg føler er mindre rett for meg bare for å ha en der. Jeg har venner jeg kan sitte i armkroken til, osm jeg vet er glad i meg. Jeg har venninder og andre som jeg kan diskutere med og gjøre ting sammen med. Og, det er så mye mer i livet som gir meg glede en bare en partner. Jeg har aldri hatt det så bra I ett forhold, som jeg idag har det som singel, så hvorfor skal jeg velge å få det dårligere i hverdagen? Fordi noen der ute synes jeg og andre som meg er rare som velger annerledes?

Kjenner faktisk ganske mange single kvinner og menn å både 30 og 40-åra, som er både oppegående, smarte, vakre, flinke, snille og som jeg tenker vil være en super partner den dagen de treffer den rette. Men det har seg vel gjerne slik at man kjenner flest av de som er i samme situasjon. Så om man ikke er i tredveåra, singel og barnløs, OG har en innstilling som ts og andre her, så er det vel ikke akkurat sannsynelig at de omgåes veldig mange av de de omtaler?

[PeeWee]

Det er enklere å være kresen idag, en det var før. Og det er vel egentlig også positivt i mine øyne.

Hvorfor det egentlig? Begynner å få inntrykk at at endel kvinner rett og slett ser det å være kresen som en slags dyd i seg selv?

[aline]

Hvorfor det egentlig? Begynner å få inntrykk at at endel kvinner rett og slett ser det å være kresen som en slags dyd i seg selv?

hvorfor det er enklere, eller hvorfor jeg synes det er positivt?

Jeg synes det er positivt fordi jeg ikke ser gamledagers forhold, der man MÅTTE bli i ett forhold, uansett om det var skikkelig dritt eller ikke, som ett liv jeg ønsker for meg selv eller mine kjære.

Dersom jeg MÅTTE bli sammen med min eks-samboer, fordi samfunnet krevde det og fordi jeg ikke klarte meg uten ham, så hadde jeg antagelig ikke levd idag.

At kvinner idag synes det er helt greit å være kresne, kan så være. Kanskje fordi vi har det så bra at vi ikke ønsker å ta til takke med noe mindre en vi ønsker oss?

Det kan også være at dagens samfunn ikke akkurat består av livslange forhold der man finner sin kjære som ungdom og forblir sammen til man blir gammel. Det er skilsmisser og brudd overalt, så hvorfor velge ett forhold som man føler ikke vil fungere? Er det ikke da bedre for alle parter å heller forbli singel til man finner noen man føler det kan fungere med?

De aller fleste finner seg jo en partner på ett eller annet tidspunkt, forskjellene er vel i hvor lenge man leter/venter før man finner noen, og hvor mange man treffer på sin ferd frem til man treffer den man forblir sammen med.

[Gjest Gjest]

Man kan jo være litt stygg og spekulere i hvordan det vil gå med folk i den vestlige verden og Øst Asia om dette fortsetter. Om det helt konsekvent er de pene, smarte men kravstore kvinnene som ikke får barn mens de stygge, feite og dumme popper ut barn etter barn....

Dette er ikke bare generalisering. Det er slik det er rent statistisk. En ressursterk kvinne har langt større sannsynlighet for å forbli barnløs og enslig enn en ressursvak kvinne.

Huff - det tror jeg faktisk du kan ha litt rett i. Men det er viktig å ikke generalisere for negativt: Kvinner eller menn uten utdanning eller med yrkesfaglig utdanning er ikke nødvendigvis dummere eller noe særlig mindre ressurssvake enn de med utdanning. Og det er andre egenskaper enn kulturell og økonomisk kapital som teller når man skal oppdra "bra unger".

Men det er jo et poeng. Mange av mine venninner og bekjente med lengre utdanning har ikke fått barn før de er over eller rundt 30, noen av oss venter fortsatt, og da øker jo risikoen for å forbli uten barn. Det er jo et valg man tar, mer eller mindre frivillig; man vurderer om forholdene man er i er gode nok til at man vil få barn i dem, om omstendighetene med utdanning, økonomi og jobb er bra nok osv. Og jeg tror også endel tenker at det ikke er SÅ viktig å få barn om det nå blir sånn at det ikke ordner seg, det er nok ikke slik at alle barnløse over 35 er ufrivillig barnløse, gale eller desperate etter å møte noen å formere seg med...

Ellers er det jo mange grunner til at noen er single på et gitt tidspunkt i livet. Jeg er 31, samboer og uten barn. Om det blir slutt mellom samboern min og meg, er det ikke sikkert jeg møter noen andre før jeg er over 35, men jeg har jo fortsatt et langt forhold bak meg - som ville gjort meg mindre sær om jeg hadde blitt i det/samboern ikke hadde gått fra meg, for ikke å snakke om hvis vi fikk barn :klø: Ærlig talt tror jeg ikke et forhold til eller fra, eller om jeg er singel når jeg er 34, 35 eller 36, påvirker særheten min så veldig, bortsett fra at jeg antar jeg hadde vært hakket særere om jeg aldri hadde vært i et forhold.

[PeeWee]

Jeg synes det er positivt fordi jeg ikke ser gamledagers forhold, der man MÅTTE bli i ett forhold, uansett om det var skikkelig dritt eller ikke, som ett liv jeg ønsker for meg selv eller mine kjære. Dersom jeg MÅTTE bli sammen med min eks-samboer, fordi samfunnet krevde det og fordi jeg ikke klarte meg uten ham, så hadde jeg antagelig ikke levd idag.

Selvfølgelig, det var ikke bra slik det var i gamledager heller. Mange klager jo over at familien har brutt sammen de siste tiårene, og at det fører til mange sosiale problemer. Det stemmer nok, men det var ikke nødvendigvis bedre før. Det var tross alt barn av slike ulykkelige ektenskap som sto bak holocaust, kommunismen i østblokken og masse annen elendighet. Jeg tror faktisk at de ekstra rusproblemene, psykiske lidelsene og kriminaliteten som følger splittete familier faktisk er bedre enn de autoritære og aggressive holdningene som ble skapt av ulykkelige samhold. Mange av historiens store tyranner ble jo misshandlet av voldelige fedre i slike ulykkelige ektenskap.

At kvinner idag synes det er helt greit å være kresne, kan så være. Kanskje fordi vi har det så bra at vi ikke ønsker å ta til takke med noe mindre en vi ønsker oss?

Det kan også være at dagens samfunn ikke akkurat består av livslange forhold der man finner sin kjære som ungdom og forblir sammen til man blir gammel. Det er skilsmisser og brudd overalt, så hvorfor velge ett forhold som man føler ikke vil fungere? Er det ikke da bedre for alle parter å heller forbli singel til man finner noen man føler det kan fungere med?

Det er en ting og ikke leve i forferdelige forhold, men jeg har inntrykk av at mange, ikke bare kvinner, tar den alt for langt ut den andre veien. At man har en urealistisk drøm om et fantastisk liv, hvor en perfekt partner kun er enda en byggekloss sammen med den perfekte jobben, den perfekte kroppen, det perfekte huset og alt det andre.

Siden forhold uansett går dukken, så kanskje det er like greit å leve i seriemonogami i mellomtiden til man finner det perfekte? Går man singel veldig lenge blir jo forventninger bare mer og mer urealistiske og man blir bare særere og særere?

Ser man større på det, så spørs det vel om dagens holdninger rett og slett er bærekraftige. Det ser jo ut som om man føder færre barn dess mer kresne kvinnene er. Siden det også er de mest ressursterke kvinnene som er mest kresne, så kan man spørre seg hvordan befolkningen vil se ut evnemessig om et par hundre år? Så lenge visse andre kulturer bare spyr ut barn i hopetall, så kan man jo spørre seg om evolusjonen over tid til ta knekken på folks kresenhet i valg av partner?

[aline]

Det er en ting og ikke leve i forferdelige forhold, men jeg har inntrykk av at mange, ikke bare kvinner, tar den alt for langt ut den andre veien. At man har en urealistisk drøm om et fantastisk liv, hvor en perfekt partner kun er enda en byggekloss sammen med den perfekte jobben, den perfekte kroppen, det perfekte huset og alt det andre.

Siden forhold uansett går dukken, så kanskje det er like greit å leve i seriemonogami i mellomtiden til man finner det perfekte? Går man singel veldig lenge blir jo forventninger bare mer og mer urealistiske og man blir bare særere og særere?

Men hva er galt i det?

Dersom man føler at man har bygget seg opp en karriære som gir en "den perfekte jobben", man storkoser seg både på jobb og i de fritidssysler man føler gir livet hva man trenger, hvorfor skal man da ikke også kreve/ønske det samme av en partner?

vil det være godt for en partner å vite at kjæresten føler han/hun har drømmejobben, drømmefritiden og drømmelivet, at det kun er ham/henne som ikke er akkurat slik han/hun skulle vært?

JEG ville ihvertfall ikke likt å føle det, da ville jeg heller at han lot være å bli sammen med meg.

Jeg er nok en av disse single kvinnene som ønsker meg en partner som faktisk gir meg like mye eller mer en det å være singel gjør. Jeg krever at han føles rett, og jeg har ikke noe ønske om å være i ett forhold bare for å være i ett forhold. For hvorfor skal jeg det? Om jeg ikke føler jeg trenger det?

Seriemonogame er vi vel likevel, mange av oss.

Både jeg og de fleste av mine single venner, er jo i forhold fra tid til annen. Ikke konstant nei, vi har alle perioder der vi er lengre single en andre ganger, men vi er alle åpne for å bli kjent med nye og se om det kan være rett. Ergo er man av og til i forhold, og av og til ikke.

Det å være singel, over 30 og barnløs, betyr IKKE at man er konstant singel i mange år.

Ser man større på det, så spørs det vel om dagens holdninger rett og slett er bærekraftige. Det ser jo ut som om man føder færre barn dess mer kresne kvinnene er. Siden det også er de mest ressursterke kvinnene som er mest kresne, så kan man spørre seg hvordan befolkningen vil se ut evnemessig om et par hundre år? Så lenge visse andre kulturer bare spyr ut barn i hopetall, så kan man jo spørre seg om evolusjonen over tid til ta knekken på folks kresenhet i valg av partner?

Jeg ser ikke helt den store faren, verken med at vi norske, kresne føder noe færre barn, eller ved at andre kulturer bare spyr ut barn i hopetall.

Vi norske, kresne har vel alltid vært i mindretall, sett i verdenssammenheng, og det har ikke tatt knekken på oss enda. Vi har vel eksistert noen år, selv om vi altså ikke er de som føder flest barn.

og at andre føder mange, vel, det er vel også fordi både barnedødeligheten i di landene er stor, og at de trenger det på helt annet vis en hva vi gjør. Levealderen er vel også høyest hos oss hvite, kresne, forfåbarn-fødende, så jeg vet ikke jeg.

[Gjest Stjernedryss]

For meg er det i grun revnende likegyldig hvordan det ser ut på jorden om 200 år. Dersom min kresenhet er med på å bryte ned samfunnet på noen måte, får det så være. Dersom jeg ikke har barn har jeg jo eller ikke etterfølgere å tenke på. Har tenkt til å få barn da, men ikke med hvem som helst...

[PeeWee]

Men hva er galt i det?

Dersom man føler at man har bygget seg opp en karriære som gir en "den perfekte jobben", man storkoser seg både på jobb og i de fritidssysler man føler gir livet hva man trenger, hvorfor skal man da ikke også kreve/ønske det samme av en partner?

vil det være godt for en partner å vite at kjæresten føler han/hun har drømmejobben, drømmefritiden og drømmelivet, at det kun er ham/henne som ikke er akkurat slik han/hun skulle vært?

JEG ville ihvertfall ikke likt å føle det, da ville jeg heller at han lot være å bli sammen med meg.

Det er jo greit nok for dem som faktisk har det slik, men det er jo ikke så mange. Det som er et større problem er alle de som i bunn og grunn har rimelig middelmådige jobber, slik som f.eks. selgere, revisorer, lærere og masse annet rart som ser opp til disse overkresne prinsene og prinsessene, og derfor velger å være kresne for å holde følge med sine idoler. Det er disse som gjerne ender opp som mer eller mindre kronisk single.

Et annet moment er jo at man setter det perfekte som målestokk, mens kun en liten andel vil få det perfekte livet. Dette fører etter min mening til dopmissbruk, kriminalitet og psykiske problemer da alle de som ønsker det perfekte uten å ha noen realistisk mulighet til å oppnå det må avreagere på andre måter.

Hva er egentlig poenget med å ønske seg et perfekt liv på den måten? Er det ikke bedre å lære seg til å være lykkelig med det man har? Det forskerne har oppdaget er jo at når et land når et visst nivå av velstand, så blir ikke folk lykkeligere lenger. I Norge har f.eks. ikke lykken økt siden mitten av syttitallet og i USA slutten av femtitallet. Jeg tror dine typer holdninger er den underliggende årsaken. At dess mer man får dess mer krever man, slik at man i bunn og grunn står på stedet hvil. Denne meningsløse søken etter det perfekte blir da den konkrete årsaken til at samfunnet ikke blir bedre å leve i, og kan derfor betegnes som et samfunnsproblem.

Jeg har jo heller ikke inntrykk av at det er følelsene det går på. Det er vel mer snakk om at potensielle partnere ikke lever opp til en ferdig oppsatt smørbrødliste over utseende, sosial status, penger, eiendeler og alt det andre?

Det å være singel, over 30 og barnløs, betyr IKKE at man er konstant singel i mange år.

Jeg ser ikke helt den store faren, verken med at vi norske, kresne føder noe færre barn, eller ved at andre kulturer bare spyr ut barn i hopetall.

Vi norske, kresne har vel alltid vært i mindretall, sett i verdenssammenheng, og det har ikke tatt knekken på oss enda. Vi har vel eksistert noen år, selv om vi altså ikke er de som føder flest barn.

og at andre føder mange, vel, det er vel også fordi både barnedødeligheten i di landene er stor, og at de trenger det på helt annet vis en hva vi gjør. Levealderen er vel også høyest hos oss hvite, kresne, forfåbarn-fødende, så jeg vet ikke jeg.

Nå er jo ikke Norge det værste landet. De mest kresne kvinnene finnes i land som Japan og Singapore, og der er det virkelig krise. Der fødes det kun rundt 1 barn per kvinne, noe som betyr at befolkningen snart vil begynne å krympe med ganske dramatisk hastighet. Dette har jo flere følger. Dette skaper jo en eldrebølge som i fremtiden vil bil vanskelig å finansiere, uavhengig av hvilket pensjonssystem man måtte velge. Slik sett blir det bare værre av at de kresne barnløse lever lenger, fordi de blir en enda større byrde for de andre å forsørge.

Problemene med at de kresne og velstående får få barn ser man jo alt. Nesten alle vestlige land har en situasjon hvor andelen etnisk hvite synker og andelen muslimer øker. Man kan jo bare spørre seg hvilke konsekvenser dette vil få for Norge i fremtiden? Denne kresenheten er slettes ikke et nytt fenomen. Den har kun eksistert i noen få tiår, og eksisterte så å si ikke i den vestlige verden på femtitallet. Jeg vil si den har fått ganske drastiske konsekvenser på kort tid. Frem til femtitallet sank jo kriminaliteten noe, men mens kresenheten har økt har også kriminaliteten, de psykiske problemene, antall uføre og rusmissbruket økt igjen.

Man kan jo spørre seg om vi egentlig hadde råd til likestillingen? Kanskje man burde reversere den, da samfunn med en viss likestilling mellom menn og kvinner ikke har livet rett på sikt? Kanskje det eneste som står igjen av den europeiske kulturen om noen hundre år er et fjernt minne. Et minne som muslimske menn bruker for å holde sine kvinner i sjakk, da de kan bruke vår undergang som et skrekkesempel på hvor lite levedyktig og dekadent en sivilisasjon hvor kvinner får for mye makt og frihet blir?

[aline]

Det er jo greit nok for dem som faktisk har det slik, men det er jo ikke så mange. Det som er et større problem er alle de som i bunn og grunn har rimelig middelmådige jobber, slik som f.eks. selgere, revisorer, lærere og masse annet rart som ser opp til disse overkresne prinsene og prinsessene, og derfor velger å være kresne for å holde følge med sine idoler. Det er disse som gjerne ender opp som mer eller mindre kronisk single.

nei nei nei, her missforstår du heeelt!!

Å ha det supert i livet sitt, har ikke noe med å ha en statusjobb, man kan fint ha lærer eller selger som ett drømmeyrke og synes at det er jobben som gir en mening med livet.

Det å være fornøyd med livet, både jobb og fritid og ellers, har ikke for meg NOE med statusjag, penger og prinsesseholdninger å gjøre. Det dreier seg om å finne ut hva som gir EN SELV noe, og gjøre det som gir eget liv verdi.

Om det er å være selger, reviser, lærer eller masse annet som du tydeligvis ser på som kun middelmådige jobber, så spiller ikke det noen rolle. Hva som er middelmådig for deg, kan være drømmen for andre. Kanskje er du en av disse overkresne prinsene selv?

Et annet moment er jo at man setter det perfekte som målestokk, mens kun en liten andel vil få det perfekte livet. Dette fører etter min mening til dopmissbruk, kriminalitet og psykiske problemer da alle de som ønsker det perfekte uten å ha noen realistisk mulighet til å oppnå det må avreagere på andre måter.

Når jeg snakker om å ha det livet man selv ønsker, snakker jeg fremdeles ikke om hva DU eller samfunnet ser på som perfekt, jeg snakker om å finne sin rolle i livet, å finne det som gir en selv mening. DA kan man faktisk oppleve å ha det såpass bra at en partner må være ett pluss, fordi man har det så bra ellers.

og, det å ha det bra, trives i livet sitt og dermed også ønske å finne dette i en partner, dreier seg ikke om perfekt. Ingenting er perfekt, og jeg tror heller ikke folk er ute etter perfekt.

Jeg digger livet mitt, det er beinhardt til tider, noen dager er jeg så nede at jeg ikke klarer å se på andre mennesker, men andre dager igjen, er jeg så langt oppe at jeg har mest lyst til å stille meg på den høyeste toppen jeg kan se og rope ut hvor mye ejg elsker livet mitt. Begge disse sidene av livet, gjør at jeg lever ett liv som gir meg masse!

En partner vil også gi alt dette, eller bør det! Han trenger heller ikke være perfekt, men han må være RETT.

Hva er egentlig poenget med å ønske seg et perfekt liv på den måten? Er det ikke bedre å lære seg til å være lykkelig med det man har? Det forskerne har oppdaget er jo at når et land når et visst nivå av velstand, så blir ikke folk lykkeligere lenger. I Norge har f.eks. ikke lykken økt siden mitten av syttitallet og i USA slutten av femtitallet. Jeg tror dine typer holdninger er den underliggende årsaken. At dess mer man får dess mer krever man, slik at man i bunn og grunn står på stedet hvil. Denne meningsløse søken etter det perfekte blir da den konkrete årsaken til at samfunnet ikke blir bedre å leve i, og kan derfor betegnes som et samfunnsproblem.

Det tror jeg du skal være litt forsiktig med å si, for jeg tror ikke egentlig du skjønner mine holdninger i forhold til dette.

jeg søker på ingen måte etter det perfekte, jeg jobber for å ha ett liv jeg trives med, også nå som singel. Og jeg lykkes, jeg er fornøyd med det jeg har, både i forhold til jobb og fritid, ikke fordi jeg har en statusjobb med skyhøye lønninger, laaangtifra!! Ikke fordi jeg er stor og har masse ting, men fordi jeg gjør det som er rett for meg, fordi jeg har masse lidenskaper i livet som gir livet mitt mening slik jeg lever nå! Singel!

Så dersom jeg skal treffe en mann, så må han tilføre livet mitt mer, og en mann som ikke egentlig passer, vil trekke energi, ikke gi. Ett forhold som bare er såder, vil også bare stjele energi, ikke gi. DET ser jeg ikke noe poeng i, derfor vil jeg aldri være sammen med noen bare for å være sammen med noen.

som du selv sier, det er viktig å være fornøyd med det man har, og det er jo nettop det jeg er og det er nettop den holdningen jeg har! Jeg er fornøyd med det jeg har, selv om det ikke innebærer en mann akkurat for tiden! Og om det skal komme inn en mann, må det være en jeg kan være fornøyd med slik vi er sammen, noe annet er ikke interessant.

Jeg har jo heller ikke inntrykk av at det er følelsene det går på. Det er vel mer snakk om at potensielle partnere ikke lever opp til en ferdig oppsatt smørbrødliste over utseende, sosial status, penger, eiendeler og alt det andre?

Ok, det er slik jeg oppfatter deg, jeg for min del er meget lite interessert i sosial status, penger, eiendeler og alt den slags. At han skal ha ett utseende jeg liker, ja! Hva det innebærer, er faktisk veldig varierende.

[Gjest Stjernedryss]

BTW jeg har selger som drømmeyrke og er fornøyd med det. En partner trenger ikke å være ekstremt rik eller noe sånt, men jeg gidder da ikke å bli sammen med en gutt dersom det krever at jeg må gå ned på levestandard. Det som er viktig for meg er å finne en som har samme humoren, samme holdningene osv som meg selv.

Jeg vil finne en jeg kan føle meg lykkelig med, ikke en som er "ok å leve med".

[aline]

BTW jeg har selger som drømmeyrke og er fornøyd med det. En partner trenger ikke å være ekstremt rik eller noe sånt, men jeg gidder da ikke å bli sammen med en gutt dersom det krever at jeg må gå ned på levestandard. Det som er viktig for meg er å finne en som har samme humoren, samme holdningene osv som meg selv.

Jeg vil finne en jeg kan føle meg lykkelig med, ikke en som er "ok å leve med".

helt enig.

For meg er kunstner drømmeyrket, ikke akkurat noe høytlønnet valg, men det er nå slik det er da.. Og ikke vet jeg om jeg kommer til å klare å leve som det heller, men jeg jobber hardt med saken, og det gir meg mening å holde på med uansett om det ikke er noe særlig penger i det.

Og jeg har dans som lidenskap, dansen gir meg mer en jeg kan beskrive med ord, den gjør meg lykkelig og fyller noe i meg som ingen mann noengang har klart å fylle.

Det er uaktuellt å velge en partner som ikke har lidenskap eller forstå/aksepterer lidenskap. Det dreier seg overhode ikke om penger, men om hvem han ER, hva slags verdier han har og hva han ønsker med livet sitt. Alt det må passe overens med mitt liv, mine verdier og hva jeg ønsker å gjøre.

En som har som mål å få den mest fancy jobbe, ikke fordi det er drømmejobben hans, men fordi det er status, få seg kone, barn og stasjonsvogn slik alle rundt ham har, passer svært dårlig, fordi jeg ikke er slik. Har da prøvd, men det skjærer seg alltid, da jeg ikke klarer å velge tv-titting i sofakroken sammen med kjæresten hver kveld, fremfor dans, kunst og fysisk aktivitet.

At det å ønske såpass, kan føre til at det blir vanskeligere å finne en partner? helt klart!! Plager det meg? av og til, stort sett så finner jeg meg i det og fortsetter å gjøre mitt samtidig som jeg håper og leter etter den som passer.

"Ok å leve med" er nok ikke nok for meg heller, jeg trenger en som føles rett.