Oppgitt over meg selv!

[Gjest Gjest]

Jeg har klart det igjen - blitt bettatt av en jeg ikke kjenner før jeg har fått sjansen til å la han bli kjent med meg.

Har en tendens til å bli lett betatt av menn som gir mye av seg selv og som innehar de egenskapene jeg ser etter (og som jeg får en sterk følelse av at jeg hadde passet godt sammen med), men så fort jeg er betatt blir jeg nervøs i vedkommendes nærvær og klarer ikke være meg selv. Dermed ender det opp med at han er long gone før jeg i det hele tatt har fått sjansen til å gi ham et inntrykk av hvordan jeg er.

Noen som kjenner seg igjen eller som har tips til hvordan man kan komme seg ut av en sånn ond sirkel?

[Gjest lei]

Jeg har klart det igjen - blitt bettatt av en jeg ikke kjenner før jeg har fått sjansen til å la han bli kjent med meg.

Har en tendens til å bli lett betatt av menn som gir mye av seg selv og som innehar de egenskapene jeg ser etter (og som jeg får en sterk følelse av at jeg hadde passet godt sammen med), men så fort jeg er betatt blir jeg nervøs i vedkommendes nærvær og klarer ikke være meg selv. Dermed ender det opp med at han er long gone før jeg i det hele tatt har fått sjansen til å gi ham et inntrykk av hvordan jeg er.

Noen som kjenner seg igjen eller som har tips til hvordan man kan komme seg ut av en sånn ond sirkel?

Har akkurat det samme problemet.Jeg blir stiv og kunstig i nærværet til mannen jeg forelsker meg i.Dermed ender hele greia i avstandsforelskelser som aldri blir til noe mer.

[Gjest Gjest_ida_*]

uff jaa... vet så inderlig godt hvordan du føler

[ty_pennington]

Har en tendens til det selv, men har isåfall bare sagt det til jenta. At jeg blir litt glemsom rundt henne, rett og slett. Det må hun bare tolke som hun vil.

Du kunne jo også prøve å ha litt kontakt på facebook eller epost? Da er det lettere å ikke fremstå som nervøs, og det går kanskje bedre neste gang dere møtes...

[Gjest Gjest]

Har en tendens til det selv, men har isåfall bare sagt det til jenta. At jeg blir litt glemsom rundt henne, rett og slett. Det må hun bare tolke som hun vil.

Du kunne jo også prøve å ha litt kontakt på facebook eller epost? Da er det lettere å ikke fremstå som nervøs, og det går kanskje bedre neste gang dere møtes...

Vel, noe som gjør terskelen enda høyere for å ta kontakt er at han er seminarlederen min. Ergo ville jeg bare med all sannsynlighet fremstått som en patetisk 14tis dersom jeg la ham til på facebook el.l. :dåne:

[Gjest Gjest_ida_*]

du sier han er seminarleder? Hva med å prøve å få litt kontakt med han i en pause? Spørre om noe av det dere tar opp på seminaret, og prøve å lage en samtale utav det?

seminaret er vel kanskje over nå uansett...

[Gjest Gjest]

Vel, noe som gjør terskelen enda høyere for å ta kontakt er at han er seminarlederen min. Ergo ville jeg bare med all sannsynlighet fremstått som en patetisk 14tis dersom jeg la ham til på facebook el.l. :dåne:

Grøss ja.Saken blir bare verre dersom den man er forelsket i står i en proffesjonell rolle i forhold til en.Forelsker man seg i gruppelederen,læreren,tannlegen,psykologen,whatever så bør man nok klokelig holde kjeft om det ellers får man nok raskt stempelet "umoden" på seg ja.

[Gjest Gjest]

Eksempel på en forelsket dame som sykeliggjøres:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...356374&st=0

Her er det masse kvinner i tråden som stempler dama som gal.

[Gjest inkbeenthere]

er der selv:(

trodde det bare var jeg som klarte å bli slik. hehe

har skremt bort personen for lengst over alt det dumme jeg sier og gjør når jeg er med han. Ikke ER, men VAR, mente jeg. Nå hører jeg ikke noe fra han lenger.

[S85]

Jeg har en tendens til å være stille rundt personen når jeg er i nærheten, trekker meg litt unna, vil ikke være for obvious eller forstyrre. for så å angre på at jeg ikke gjorde noe og mase litt for mye på personen på msn, sms eller facebook. *sukk*

klarer aldri å finne en grei balanse, så det ender ofte med at de jeg liker synes jeg er sær (i det ene øyeblikket sjenert og det neste desperat og masete) og at gutter som jeg ser på som kamerater hinter om at de er interesserte for jeg er så avslappet rundt dem at de tar hyggeligheten som flørting.

[Gjest andungen]

Jeg har klart det igjen - blitt bettatt av en jeg ikke kjenner før jeg har fått sjansen til å la han bli kjent med meg.

Har en tendens til å bli lett betatt av menn som gir mye av seg selv og som innehar de egenskapene jeg ser etter (og som jeg får en sterk følelse av at jeg hadde passet godt sammen med), men så fort jeg er betatt blir jeg nervøs i vedkommendes nærvær og klarer ikke være meg selv. Dermed ender det opp med at han er long gone før jeg i det hele tatt har fått sjansen til å gi ham et inntrykk av hvordan jeg er.

Noen som kjenner seg igjen eller som har tips til hvordan man kan komme seg ut av en sånn ond sirkel?

Vet så inderlig godt hvordan du har det! Går rundt og er betatt av en jeg så vidt vet navnet på... Ser han flere ganger i uka, sier hei og forsøker å smile.. Men så ser jeg bort, og får noen nykker som ikke er meg i det hele tatt! Jeg ønsker jo at han skal se at jeg har noen bra sider, men viser jo bare en hel masse annet... Argh!

[Gjest Gjest]

Jeg har en tendens til å være stille rundt personen når jeg er i nærheten, trekker meg litt unna, vil ikke være for obvious eller forstyrre. for så å angre på at jeg ikke gjorde noe og mase litt for mye på personen på msn, sms eller facebook. *sukk*

klarer aldri å finne en grei balanse, så det ender ofte med at de jeg liker synes jeg er sær (i det ene øyeblikket sjenert og det neste desperat og masete) og at gutter som jeg ser på som kamerater hinter om at de er interesserte for jeg er så avslappet rundt dem at de tar hyggeligheten som flørting.

Jeg er også stille rundt jenta jeg er så glad i. Hun sier ikkje mye heller og jeg klarer ikke å avslappe helt, men er litt nervøs. Vil gjerne snakke med henne, men vet aldri hva jeg skulle snakke om med henne. Jeg trives så godt i hennes nærhet og føler meg trygd når jeg er sammen med henne. Har blitt kjent med henne for snart et år sida. Pga studiet mitt har vi hatt et avstandsvenneforhold i ca. ti måneder. Jeg er så glad i henne og mener fremdeles at hun er min jente. For noen måneder siden sa hun at hun enda ikkje er forelska i meg, dog likevel har vi kontakt hver annen eller tredje dag. Har nå flytta i nærheten av henne og føler litt at jeg offrer mitt liv for henne fordi jeg enda ikkje har funnet jobb her. Men, jeg er såpass forelsket og føler at hun er den rette at jeg ikkje klarer å glemme henne. Jeg vil ikkje gi opp med å kjempe, men vil jo ikkje sjenere henne eller mase og være innpåsliten heller. Kanksje noen som har en god råd her for meg?

[_Mayhem_]

Er det ikke bare å fortelle om det til den personen, att du er nervøs..?

[Gjest Gjest]

Er det ikke bare å fortelle om det til den personen, att du er nervøs..?

Ja, det ville nok være det beste, men da kjenner hun jo at jeg er fremdeles kjempeglad i henne og jeg vet ikkje om hun vil at jeg er det, men "bare" vil være gode venner. Det vil jeg gjerne også hvis jeg ikkje hadde vært sååååå forelsket i henne...