Jeg trenger en klem, vanskelig forhold til mamma, og det gjør vondt

[stjernekyss]

Jeg har fått et så dårlig forhold til mamma, og det gjør meg så lei meg.

Hun har alltid hatt veldig mange, veldig store følelser som hun har delt hjertelig på godt og på vondt, ofte vondt. Det var mye krangling da jeg vokste opp, og tiden etter også.

Hun er typisk martyr, sliter seg alltid ut for alle andre, for så å klage over at hun ikke har noenting igjen til seg selv. Har ikke orden på noe, men trekker veldig mange slutninger basert på ingenting. Feks begynte hun i stad å snakke om økonomi (hun eier ikke peiling), og jeg rådet henne til å få en god rådgiver i banken. Hun fortalte at hun hadde en tidligere, og da henne sluttet gav hun henne et råd som gikk på tvers av noe hun hadde sagt tidligere. Ironisk sier jeg at "ja, da er det vel best å ikke stole på noen av dem", hvorpå hun svarer at "ja, det er egentlig det hun også har funnet ut". At hun ikke har økonomisk sans og ikke stoler på omverdenen hadde ikke betydd noe særlig, hadde det ikke vært for at hun i veldig stor grad uttaler seg om disse tingene, som om det var fakta uten å ha noe grunnlag for det.

Hun tar også ALT personlig. ALT. Hun føler seg alltid tråkket på, eller som hår i suppen. Og når hun gjør det, finnes det ikke grenser for hva hun tillater seg å si og gjøre.

For et par måneder siden lagde hun drama på jobben min. Jeg var helt sjokkert over at hun ikke hadde det minste respekt for jobben jeg gjør (som krever at jeg må være hundre prosent mentalt tilstede til enhver tid). Hun på sin side hadde ingenting å beklage, for hun hadde ikke blitt sånn, hadde ikke jeg vært avvisende og kald. Det er nemlig alltid noen andres skyld at hun gjør som hun gjør.

Etter en uke med isfront, var jeg helt utslitt og ringte henne, noe som resulterte i en mange timerslang telefonkrangel, som utrolig nok endte med at vi skværet opp.

Jeg prøvde å la ting gli tilbake igjen til normalen, men jeg merket at det hadde en dårlig bismak. Fredag for to uker siden spurte jeg om vi skulle gå på kino. Det ville hun. Fra vi avtalte å møtes til vi møttes, ringte hun meg og sendt meldinger hvert femte minutt med en eller annen ny bekymring. Noe som gjorde meg ganske halv-irritert. Men jeg la det til siden.

Vi hadde en stund før kinoen startet hvor vi ruslet litt, hvor jeg fikk høre nye dommedagshistorier om ymse familiemedlemmer (alt er nemlig alltid katastrofe, unntakstilstand, forferdelig, you name it). Jeg svarte ikke noe særlig på disse tingene, for av erfaring vet jeg at å motsi henne = gridlock = uansett hva jeg sier eller gjør så er jeg fucked og må stå og ta i mot dritt til stormen har ridd av henne. Dritten er stort sett ting jeg har fortalt henne i fortrolighet som kommer i retur som at det ikke er det minste rart at disse tingene har hent med meg, når jeg er sånn som jeg er.

Vi hadde det egentlig veldig hyggelig på kino, og hun tilbød seg å kjøre meg hjem. På vei hjem forteller jeg henne at jeg er veldig lei meg om dagen (mannen min har forlatt meg uten et ord. Jeg visste ikke engang at han hadde gått fra meg før jeg hørte det fra noen andre). Tilbakemeldingen jeg får er at jeg må riste det av meg og ikke la meg synke ned. Og da klarte jeg ikke å holde meg på den smale stien lenger, hvor jeg bare nikker. Jeg sa til henne at å bli litt lei seg og felle noen tårer i en bil på vei hjem etter en hyggelig kveld, er ikke å la seg synke ned. Jeg går på jobb hver dag, har gode venner jeg er sammen med ofte og er langt fra å synke ned. Dette tar hun som et personlig angrep, og dermed har vi det gående.

Hun hyler og skriker og jeg føler meg som et lite barn igjen som er helt handlingslammet. Jeg sitter bare og gråter. Etter lang tid har jeg hørt så mye stygt, som gjør meg så vondt at jeg kaster snørrkluten min i ansiktet hennes. Hvorpå hun BITER meg og skriker til meg at hun kommer alltid til å ta igjen, og det må jeg bare vite. Når mamma er i dette lynne, endrer hun stemme og blir helt psycho. Det er som om hun har hundre ansikter, og det er ikke vits å si noe som helst. Stormen må bare gå sin gang. Etter at hun beit meg, løp jeg ut av bilen (som nå stod parkert) og drar hjem.

Kort tid etter får jeg en sms om at hun står utenfor døren min og vil skvære opp. Jeg vet at dette er meningsløst, men sender henne likevel en sms tilbake om at hun skal få komme inn dersom hun lover at hun går med en gang jeg ber henne om det (har nemlig hatt noen episoder hvor jeg har måttet sloss med henne for å dytte henne ut av døra, før jeg får låst den. Og jeg bor i blokk, så det er ikke akk noen hemmelighet når dette skjer...) Hun sier at det er greit.

Så jeg slipper henne inn. Hun kommer og prøver å gi meg en klem, men jeg trekker meg tilbake og sier at det er alt for tidlig, at jeg føler meg veldig utrygg på henne nå. Så har vi det gående igjen. Enden på sagaen er at hun drar i fire-tiden på morgenen (og som jeg fikk høre av broren min senere, kræsjet bilen fordi hun sovnet bak rattet, noe som også skjer innimellom).

Etter dette har hun prøvd å strekke seg mot meg veldig. Hun har sendt meldinger, mail som har vært veldig fine, og jeg ser at hun virkelig prøver. Jeg lot henne vite at jeg ser at hun prøver, men at jeg fortsatt trenger avstand.

Jeg sliter veldig med dette, det tar mye krefter. Vanskelig for meg å vite hvordan jeg nå skal forholde meg til henne, for det fungerer ikke lenger for meg sånn som det pleide å være.

Etter denne fredagen har jeg hanglet veldig, og denne uken brøt det ut i streptokokker, så nå er jeg på antibiotika (som fungerer veldig bra). Det er første gangen jeg er syk siden mannen min dro, og jeg sliter veldig med det. Jeg har savnet ham veldig nå som jeg har vært syk. Savnet at noen har gått i butikken, laget middag og bare høre lyder rundt om i huset. Har følt meg veldig alene. Så jeg ringte mamma. Vi snakket litt, selv om jeg var ganske tilbakeholden.

Dagen etter snakket vi, og dagen etter det også. Det begynte egentlig å føles litt for mye for meg, samtidig føler jeg meg så alene at det var litt godt også. Så i dag kom hun på sykebesøk. Og det var bare ikke hyggelig. Det var vondt for meg å se henne, og jeg klarte ikke å være hyggelig. Svarte kort og kaldt på alt hun sa. Ikke for å være jævlig, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til henne lenger. Jeg vil ikke gi henne noe hun kan kaste tilbake igjen på meg. Etter en stund med ubehagelig stillhet, sier hun at hun føler seg som hår i suppen. Jeg sier at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til henne, og så har vi det gående. Talestrømmen hennes begynner å gå, men denne gangen holder jeg meg for ørene, så jeg hørte ikke hva hun sa i det hele tatt. Jeg begynner å gråte. Når jeg slipper opp ørene har hun gått.

Jeg blir bare så utrolig lei meg! Dette er så strevsomt og tappende, og jeg orker det ikke på toppen av at mannen min har gått fra meg uten et ord. Jeg blir så forvirret og får så dårlig selvtillit av det, og føler meg så uendelig alene. Hun er ikke bare en fæl person, hun er god også, men den siden hennes er så fæl, og den har fått styre så mye. Jeg orker ikke mer. Jeg er så lei meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget egentlig, kanskje bare få en klem og noen vennlige råd. Bare føle at noen bryr seg, selv om jeg ikke kjenner noen av dere. For akkurat nå føler jeg meg bare så alene.

[Gjest _mellow_]

Tenkt på at hun kan ha adhd hun også, som deg? (mener å ha lest i et annet innlegg at du har adhd. Beklager om jeg tar feil) Første tanken som slo meg iallefall. Men så skumleste jeg bare. Det var så langt innlegg...

[Gjest _mellow_]

Glemte denne

[Gjest fluesnapper]

[Gjest _mellow_]

Glem det jeg skreiv om at du har adfhd.. Blanda brukernavnet ditt og Stjernedryss sitt....

[Gjest Gjest]

Huff, stakars deg. Du har det jammen ikke lett om dagen.

Moren din har helt tydelig en vanskelig personlighet. Hennes selvtillit er tydeligvis på bunnen. Hun kan heller ikke ha den minste peiling på hva hennes oppførsel gjør med deg.

Sjansen for at hun skal forstå det noen gang er i mine øyne liten. Det må i så fall mange år med psykologbehandling til, og det er hun neppe interessert i.

Så mitt råd til deg er å ha minst mulig med henne å gjøre. Egentlig bør du kutte henne ut helt for hun tapper energi fra deg, og gjør deg ingenting godt. Tvert i mot gjør hun deg vondt.

Jeg er klar over at det kan være tøfft, men man må ikke elske foreldrene sine når de bare bryter en ned.

Så kutt henne ut før det er for sent.

[Gjest Gjest_Kine_*]

[Jade]

Husk at du ikke trenger å finne deg i dette. Selv om hun er i familie med deg, trenger du ikke være med henne så lenge hun bare sliter deg ut.

Hun trenger sikkert hjelp, men det er ikke du som må ta byrden hennes, om hun ikke vil gjøre noe med problemet.

[Gjest Gjest]

Har du noen gang spurt deg selv hvorfor hun prøver å kontrollere deg, og hvorfor du lar henne gjøre det? Be henne komme tilbake når hun har fått orden på livet sitt. Hun har fått altfor mange sjanser!

Jeg hadde et liknende forhold til moren min frem til jeg var i begynnelsen av 20-årene. Da satte jeg foten ned, sa klart og tydelig fra at jeg IKKE ville ha noe mer med henne å gjøre. Det tok sin tid, men det gikk til slutt. Og jeg har ikke angret et sekund!

Hva skal man med energivampyrer?

[tingeling]

Hei

Moren min er en light-versjon av din. Det er utrolig slitsomt i perioder. Det jeg har lært meg er å hele tiden holde henne på en armlengs avstand eller mer. Jeg forteller aldri om personlige problemer, og lar henne rett og slett ikke herse med meg. Hvis hun begynner å klage over familiemedlemmer (som regel faren min) så sier jeg at jeg skjønner at dette er vanskelig for henne men at jeg ikke er riktig person å snakke med. Hvis hun ikke aksepterer det så avslutter jeg samtalen og går med en gang. Viker ikke en tomme for snørr og tårer.

Det høres sikkert utrolig hardt og kaldt ut, men slike mennesker kan tømme en for energi og livsglede.

Det er ikke din oppgave å gjøre moren din lykkelig. Hun høres veldig ustabil ut og hvis hun faktisk går til fysiske angrep så bekrefter det jo dette. Hadde jeg vært deg så hadde jeg enten bare begynt å forholde meg til henne så lite som mulig. Kun ta telefonen hvis jeg orket og unngått samvær hvis ikke andre var til stede.

Eller så hadde jeg sendt henne et kort brev hvor jeg sa at jeg er glad i henne men nå trenger jeg en lenger pause. Etter det hadde jeg sluttet å ta telefonen og ikke lukket opp for henne hvis hun kom på døren.

Husk: det er lov å legge på røret hvis telefonsamtaler tar helt av. Det er også lov å si at du ikke vil ha besøk nå, men at dere kan møtes om noen dager (ref episoden når hun kom for å "skvære opp". ) Ut fra det du beskriver kommer ikke moren din til å forandre seg. Da blir det, desverre, opp til deg å sette grenser for hva du orker. Ikke vær så raus med de grensene at det går ut over livskvaliteten din.

[Perhaps]

Hvorfor må du være så mye sammen med henne? Hvorfor gidde å gå på kino når dere forstår hverandre så dårlig? Hva med din far, er han grei å være sammen med, hvorfor ikke finne på noe med ham? Hvorfor tar du ikke noen grep og skaper større avstand med moren din? Høres slitsomt ut med så nære foreldre-relasjoner. Hvorfor ikke bare skape et liv uten din mor.

Endret 8. november 2008 av Perhaps

[stjernekyss]

Hei dere, og tusen takk for gode klemmer og ord

Vil gjerne ha litt råd fra dere som har tatt noen skritt tilbake fra noe av det samme. Jeg skjønner jo at det er det jeg må, det er bare veldig vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til henne når jeg ikke lenger kan forholde meg til henne som jeg har pleid.

Jeg har vært veldig vant til å støtte meg til henne i vanskelige situasjoner (til tross for at det har vært strings attached), og jeg ser nå at det må jeg slutte med. At det har vært alt for nært. Det er bare veldig vanskelig, for det føles som et nytt tap. Plutselig er alle mine nærmeste borte. Mannen min gikk fra meg uten et ord og jeg vet ikke hvorfor. Mamma "må" jeg trekke meg bort fra/skape en større avstand til. Pappa døde for to år siden. Jeg har en søster i utlandet. Broren min har jeg godt forhold til, men han har småbarnsfamilie, så det blir sjeldent muligheter for å snakke. Jeg er mye sammen med dem likevel, for vi kommer så godt overens. Jeg har veldig gode venner, som er gode mot meg og bryr seg om meg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Jeg skjønner at jeg må rette meg mer mot vennene mine, men jeg er redd for å bli en belastning for dem. At vennene mine skal oppleve meg sånn som jeg opplever mamma. Det er skrekken. Det tror jeg ikke at jeg klarer!

Jeg har tenkt å finne noen å snakke med, og har skaffet henvisning, det er bare så vanskelig å plukke et navn ut fra en liste. Noen her som vet om noen flinke?

Jeg synes energivampyr var et veldig fint ord! Det er faktisk akkurat sånn det føles. Mamma ringte i stad, men jeg tok ikke telefonen. Skrudde av lyden og la den til siden. Da jeg så på den igjen hadde jeg fått to meldinger. De var fine. Men det er noe av det som er så slitsomt. At det switcher sånn mellom høyt og lavt og stygt og fint. Jeg har bare latt være å svare, og kommer ikke til å svare med det første heller. Skjønner at jeg ikke må koble henne inn sånn som jeg er vant med. Det er bare veldig vanskelig.

Som sagt, så vil jeg gjerne høre deres erfaringer, som har vært gjennom denne prosessen, dersom det er noe dere vil dele. Føler jeg tråkker opp min egen sti i blinde her.

Igjen, tusen takk for gode ord og klemmer, det betyr veldig mye for meg

[Lissi]

Den dagen hun ikke har det taket hun har på deg nå så vil hun gi seg. Jeg hadde akkurat samme forhold til min mor, men har ikke kranglet med henne de 3 siste årene.

Jeg ble roligere, tålte kritikk bedre, satte henne skikkelig på plass når det var nødvendig. Jeg sa til henne at hun ikke bestemmer over meg mer og at jeg kommer til å gjøre som jeg vil uansett. Jeg har også fortalt henne i ettertid om ting hun har sagt som sårer. Feks, at jeg aldri ville få meg jobb fordi jeg var sykemeldt, at ingen ville ansette meg osv. Hun fikk meg til å tro at jeg hadde fucka til hele tilværelsen så til de grader at det var bare å gi opp. Spurte stadig om jeg hadde tenkt å uføretrygde meg. Jeg sa til henne at å si sånne ting, til noen som allerede ligger nede gjør ting bare mye verre. SLik at hun kunne reflektere litt på hva hun driver med.

Du må bygge opp selvtilliten din slik at du takler moren din. La ikke ting gå så inn på deg at hun knekker deg. Jeg vet det ikke er lett. Jeg hadde lange perioder uten kontakt med henne. Du må la henne skjønne at om dere ikke kan forholde dere til hverandre på en måte som er positiv for dere begge så er det kanskje bedre at dere ikke har kontakt. Kanskje dette vil gjøre at hun tenker litt på fremgangsmåten sin. Si også til henne at hun suger all energi ut av deg og at det hadde vært hyggelig om dere kunne la være å snakke om store problemer en stund fremover.

Terapi er en utmerket ide. Slik fikk jeg hjelp hvertfall

[tingeling]

Hei

Tror absolutt det kan være lurt å gå og snakke med noen.

I forhold til hvordan man går frem så tror jeg at du bør begynne med å lese igjennom det du selv skrev i ditt første innlegg. Der er det mange gode grunner til å kutte ned på kontakten. I en periode fremover er det sikkert også lurt å sørge for å ha en god del som skjer og mennesker rundt seg som forstår. Hvis du har gode venninner kan du sørge for å ha avtaler med dem så mye som mulig fremover. Ikke nødvendigvis for å snakke om relasjonen til moren din, men for å finne på hyggelige ting sammen med.

Og hvis du kommer i situasjoner hvor hun gråter/ lokker/ truer osv for å få tilbake den gamle relasjonen, så husk at tårer er også et maktmiddel i noen tilfeller. Du er ikke ansvarlig for å gjøre henne lykkelig.

Du kan fremdeles fortsette å møte henne, men gjør det feks sammen med broren din og hans familie. Ikke kjør hjem sammen, ikke vær alene med henne.

Det er litt vanskelig å forklare, men når moren min setter igang så forholder jeg meg som regel til henne som til et litt vanskelig/sutrete barn: "jeg skjønner at du synes dette er leit, men jeg kan desverre ikke hjelpe deg med det". Og jeg lar det ikke påvirke meg noe mer enn om det hadde vært et sutrete barn. På samme måte som med et barn man er konsekvent med har i hvertfall moren min etterhvert skjønt at tårer og selvmedlidenhet ikke fungerer på meg.

Håper at noen av mine erfaringer kan hjelpe deg!

[Gjest Gjest]

Enig i at psykolog er et godt tips. Der får du ut ALT og mer til, uten at det brukes mot deg senere. Genialt!

Om du kontakter psykolg nå, så tar det noen uker/måneder før du får time.

[camilla*]

[Gjest Gjest_Ina_*]

Ser at du har fått mange gode råd her, Stjernekyss. Tror nok du vil klare å holde moren din mer på avstand når du går inn for det og etterhvert får trening i det.

Jeg har selv en mor som er en lightversjon av din. Ifølge denne tråden kan det virke som det er en del mødre med slike tendenser. Lurer på om det er noe spesielt med den generasjonen mødre? De er kanskje typen som skal ofre seg for familien og ikke ha så mye liv utenfor. Mens morsrollen er vel litt forandret nå. Jeg forestiller meg ikke at det er så mange av oss damer i 20- og 30-årene som holder på med slike martyrroller og manipulerende spill. Tror ikke det ville blitt tolerert i like stor grad?

[Gjest Wind]

[Gjest Gjest]

Dersom du ønsker og tror at ting kan forandre deg, og ser at det tross alt er NOE positivt i forholdet til din mor (?), så kan det kanskje være et forsøk verdt å gå sammen et sted, til profesjonell veiledning og hjelp? Jeg vet at en del familievernkontor tilbyr denne typen samtaletimer. Jeg mener, hvis du tror det er noen vits i å prøve å reparere, endre og hele. Tross alt er det trist å kutte kontakten med sin egen mor.

Men for all del, må man, så må man. Du har det jo IKKE bra nå.

[Gjest strykebrett]

Først : KLEMMM!!!

Og så litt råd : du kan snakke med venner når du har det vanskelig uten at det gjør deg til din mor. Det er helt normalt at man ringer en venninne når ting blir vanskelig, slik som det du nevner med at mannen din har gått fra deg. En psykolog kan også være fint, og kan kanskje hjelpe deg til å forstå hvorfor moren din oppfører seg som hun gjør.

Har selv noen i min familie som ligner din mor. Snill og god mye at tiden, men kan plutselig bli ett monster nærmest, helt uten forvarsel. Jeg har noe kontakt med denne personen, men prøver og holde mest mulig avstand. Og jeg forventer meg aldri at nå er det blitt bra igjen mellom oss. Den tabben har jeg gjort alt for mange ganger, og jeg blir like skuffa og lei meg hver gang det klikker for vedkommende. Det er synd, vi er i veldig nær familie, men det er den eneste måten jeg kan berge meg selv på. Jeg har gitt opp å ha ett nært forhold til h*n, og det har hjulpet meg veldig. Kjenner meg igjen i det du sier med at det er veldig slitsomt å prøve å komme overens med slike ustabile folk.

Håper det ordner seg for deg, vil gjerne høre mer om hvordan det går med deg framover. Lykke til og god bedring!