Min oppvekst

[Gjest Gjest]

Dette kommer til å bli et langt innlegg... Men jeg må jo fortelle alt.

Jeg har en mor med et sinnsykt temperament. Alt irriterer henne, hun har en veldig kort lunte og kan eksplodere over en lav sko. Min far er helt annerledes, men han har fått en streng oppdragelse med en far som slo og er nok litt preget av dette. Han slo nemlig også sine barn som straff når de hadde gjort noe galt. Eller det vil si, kun en ene... storesøsteren...

Da jeg var liten og bodde hjemme hadde jeg det ganske tøft. Min mor kom hjem fra jobb hver dag, sliten og i dårlig humør. Det gikk utover meg fra det sekundet hun kom inn døra. Allerede på barneskolen hadde jeg mye plikter hjemme, og venninnene mine hjalp meg med å ta ut av oppvaskmaskinen og vaske badet og lufte hunden så jeg skulle rekke alt innen mamma kom hjem. Ellers var helvetet løs. Satt jeg og så på tv når hun kom hjem, eller det var noe som helst rot eksploderte hun fullstendig. Eksplodere kunne hun egentlig gjøre uansett, det var liksom alltid et eller annet som var galt... Om morgenen var hun sur, og ble skikkelig sinna på meg dersom jeg var på badet sammen med henne, eller kjøkkenet sammen med henne. Om morgenen fikk jeg høre hvordan jeg ødela dagen hennes bade jeg var i hennes synsfelt følte jeg. Jeg fikk aldri lov til å være noe annet enn blid og fornøyd, ellers ødela jeg livet hennes. Da var jeg ond og egoistisk og forpestet alles tilværelse. Jeg lærte meg snart å aldri gråte foran dem, og aldri være noe annet enn fornøyd. Mens vi søsknene undertrykte våre følelser konstant, hadde mamma vanvittige humørsvingninger, og det gikk alltid utover meg som var eldst. Hun kunne skrike og hyle til meg, skjelle meg ut og kalle meg ubrukelig, ond og slem og slå meg i ansiktet. Hun så helt gal ut i ansiktet når hun var sinna…

Ingen spurte meg noen sinne om hvordan jeg hadde det i oppveksten min. Jeg fikk liksom aldri lov til å ha det noe annet enn bra. Ellers var jeg utakknemlig og dum. Min mor angrep meg psykisk hver eneste dag, skjellsordene haglet og det gjorde også ørefikene. Min lillesøster slapp alltid unna. Det var ekstrem forskjellsbehandling på oss fra begynnelsen… Det har til og med besteforeldrene mine nevnt for meg etter at jeg ble voksen, at de synes det var fælt å se den forskjellsbehandlingen det var på oss 2. Dette skapte selvfølgelig et dårlig forhold mellom meg og lillesøster. Mens jeg hadde plikter fra jeg gikk på barneskolen, hadde lillesøster aldri plikter. Selv ikke da hun var 18 år krevde de at hun gjorde noe. Hun ble litt av en ”drittunge” ovenfor meg pga dette, og da jeg tryglet og ba henne om hun kunne ta ut av oppvaskmaskinen mens jeg luftet hunden og ryddet sånn at jeg skulle rekke det før mamma kom hjem bare fnøys hun av meg. Hun satt foran tv’en hver ettermiddag etter skolen, mens jeg hadde masse plikter. Vi kranglet masse, og jeg ble bare mer og mer sint på henne jo eldre jeg ble. Kranglingen ble slått hardt ned på, og uansett hva som var årsaken var det jeg som fikk straffen. Ofte fikk jeg først en skyllebøtte av mamma, og så måtte jeg vente på rommet mitt til pappa kom hjem. Jeg satt da og hørte på mamma som fortalte hvor fæl jeg hadde vært. Og pappa kom inn og informerte meg om at jeg skulle få bank. Han skulle bare ta seg en kopp kaffe først. Jeg lå inne på rommet og var livredd. Prøvde å tenke ut hvordan jeg kunne slippe unna… Og jeg prøvde selvfølgelig å snakke med han når han til slutt kom. Men det nyttet ikke. Jeg fikk ris på rompa uansett. Og det var vondt ja…  jeg fikk aldri forklare meg når det var noe. Pappa kunne komme inn når jeg og min søster kranglet, og tok meg med en gang. Uten å ane hva det var som hadde skjedd. Det samme var det når min mor hadde fortalt at jeg hadde vært slem. Ofte følte jeg det hele var en misforståelse, eller at jeg ikke hadde gjort noe galt. Men jeg fikk aldri sjansen til å forklare meg. Mamma var jo i dårlig humør og angrep meg med en gang hun kom hjem fra jobb. Og så trengte hun bare å si til pappa at jeg hadde vært slem, så fikk jeg bank når han kom hjem. Noen ganger hadde jeg ikke gjort noe som helst!

Hvis jeg gråt, kunne pappa holde meg foran speilet og tvinge meg til å se på meg selv og hvor patetisk jeg var.

Pappa og jeg hadde det som regel veldig bra. Jeg drev med idrett, og pappa var med på alt som skjedde. Når det var bare oss 2 så hadde vi det kjempebra! Vi kunne faktisk ha det veldig moro sammen, og vi er nok ganske like vi 2. Derfor ble jeg knust hver eneste gang han slo eller kjeftet på meg. Men jeg lærte meg å bli tøffere. Min mor… Vel, jeg likte henne egentlig ikke så godt til slutt. Så jeg ble egentlig bare mer og mer sint inni meg, og fylt av hat etter som dagene gikk.

Da jeg var 13 år spurte jeg Pappa forsiktig om de ikke skulle finne en annen måte å oppdra meg på, for jeg følte selv at jeg ble så forferdelig sint. Jeg ble bare sintere og sintere, og begynte å oppsøke konflikter med de. Pappa ble rasende, og mente jeg var respektløs. At jeg var respektløs fikk jeg høre til stadighet. En gang rakk jeg å låse meg inn på do før pappa fikk tak i meg. Han dundret på døra og skrek at jeg skulle komme ut. Jeg sto på andre siden og var livredd, spurte om vi ikke kunne snakke om det. Om jeg ikke kunne få en sjanse til. Jeg spurte veldig ofte om vi kunne snakke om det, men det kunne vi aldri. Jeg så bort på vinduet, og lurte på om jeg skulle prøve å stikke av. Men jeg turte ikke. Isteden åpnet jeg døra og kom ut… Pappa røsket tak i meg og slo meg i ansiktet før han kastet meg inn på rommet. Der fikk jeg ris på rompa og ble hivd i seng. Jeg gråt meg i søvn for sikkert 10. gang bare den måneden… Jeg husker at jeg opplevde mamma som fryktelig uforutsigbar. Noen ganger var ting greit, andre ganger var samme tingen helt uakseptabelt og medførte slag og skjellsord. Alt kom an på dagsformen hennes. Min søster og jeg lærte oss veldig og se an humøret hennes. Jeg tror aldri mamma gjorde husarbeid uten å være rasende. Derfor blir jeg fortsatt stressa den dag i dag hvis jeg er på besøk der og hun begynner å rydde eller støvsuge... Det jeg opplevde med pappa, var at det bare plutselig smalt. Søsteren min og jeg kunne sitte og leke, og så ble det krangling ut av det. Og så helt plutselig ble jeg løftet opp og kastet igjennom rommet før min far sto over meg og slo meg. Man blir jo nervevrak av mindre.

Etter som jeg ble eldre begynte jeg å spørre om hvorfor min søster ikke hadde noen plikter hjemme. Det svarte de aldri på, men det spørsmålet var et typisk spørsmål som skapte dårlig stemning. Når foreldrene mine kom hjem en dag og spurte hvorfor jeg ikke hadde tatt ut av oppvaskmaskinen, sa jeg at jeg ikke ville gjøre mer husarbeid før min søster også begynte å gjøre ting. Pappa kom løpende, holdt henda mine bak på ryggen og klinte til meg i ansiktet flere ganger til jeg så stjerner og planeter. Men jeg sluttet ikke å stille det spørsmålet. Jeg ble etter hvert veldig ulykkelig hjemme. Jeg kjente at jeg hatet alt og holdt på å spy av hele opplegget. Men så kunne det plutselig være 2 bra dager, før helvetet var løs igjen.

Jeg fikk stadig høre hvor flinke andres barn var. Mens jeg visste at de røyka og drakk, skulka skolen og kalte mora si hore og diverse annet, fortalte mamma meg om hvor flinke de var hjemme og hvor heldige foreldrene deres var. Jeg var verdens verste datter. Jeg turte aldri å si i mot, og jeg gjorde aldri noe galt. Mens de andre var på fest, var jeg hjemme. Jeg var livredd for hva de ville gjøre hvis de tok meg på fersken. Jeg kunne bli fylt av angst dersom jeg var litt for sein hjem, og tenkte som en gal på hva jeg kunne si. Pappa kunne fortelle vennene mine at de måtte gå hjem fordi jeg skulle få juling. Jeg husker jeg synes det var veldig flaut. Foreldrene til mine nærmeste venner snakket om at jeg nok ikke hadde det så lett hjemme, men de sa aldri noe. Jeg fikk nøkkel rundt halsen da jeg var 8 år, og jeg elsket å være alene hjemme. Jeg var tidlig veldig selvstendig og elsket dager da foreldrene mine kom seint hjem.

Min far sa til meg at jeg måtte forandre meg, jeg kunne ikke være sånn som jeg var for da ville jeg ikke få noen venner. Min mor begynte å spørre meg daglig om jeg ikke snart skulle begynne å betale for meg hjemme. Og når jeg gikk på videregående og hadde lekser, ble hun sur fordi jeg ikke kunne hjelpe til i huset.

En dag spurte jeg hvorfor min søster aldri fikk bank. Og da svarte pappa at hun var ikke så tøff. Jeg tålte det, men det gjorde ikke hun… Jeg husker at jeg var litt stolt. Over at han synes jeg var tøff. Da jeg var 18 år flyttet jeg hjemmefra. Jeg reiste til en annen kant av landet, og det var en sinnssyk opplevelse. Jeg følte meg så lett og fri, og enormt lykkelig. Det tok litt tid før jeg klarte å finne meg selv og min personlighet. I begynnelsen fikk jeg ofte helt angst når jeg hadde gjort noe, for jeg tenkte at dette hadde ikke pappa likt, eller at mamma hadde hatet meg for det. Men etter hvert ble de tankene mer og mer borte. Jeg kunne gå helt ned i kjelleren etter en telefonsamtale med de hjemme, husker jeg. Jeg kunne gråte helt ukontrollert og bli helt ødelagt. Men kom meg kjapt på beina igjen.

Jeg har alltid blitt kjent som en veldig glad og energisk person. Jeg er utadvendt, sprudlende og alltid i godt humør. I tillegg har jeg god selvtillit, og lar meg ikke pille på nesen. Da vi ble voksne var vår barndom et ikke-tema mellom meg og lillesøster. Hun ville aldri snakke om noe som helst. Frem til hun en dag nevnte for meg at dersom hun hadde fått den oppveksten som jeg hadde fått så hadde hun vært et ødelagt menneske. Jeg hadde vært ødelagt psykisk, sa hun. Litt seinere begynte hun å gå til psykolog. Hun fikk en depresjon, angst og hadde problemer med ting som skjedde da vi var små. Vi pratet om det, og hun sa hun følte en enorm skyldfølelse for at hun aldri sa noe når jeg fikk bank. For at hun ikke prøvde å stoppe det, og for at hun var en skikkelig drittunge som fikk meg i problemer. Jeg sa at hun skulle ikke trenge å ha den problemstillingen der som barn i det hele tatt, så det skulle hun ikke tenke på. Men hun måtte i tillegg jobbe med dette å si fra om ting. For hun hadde lært seg å holde helt kjeft for husfredens skyld. Når jeg ble 21-22 år begynte jeg etter hvert å få litt problemer også. Jeg hadde et voldsomt temperament. Følte jeg hadde så mye sinne inni meg. Jeg kunne bli helt kald og det kunne omtrent svartne for meg. I krangler med min kjæreste ble jeg helt kald og kynisk. Ingenting gikk innpå meg og jeg kunne bare kjøre over han med ord… Etter hvert havnet jeg også hos psykolog. Jeg fikk ikke så mye ut av det. Hun mente jeg skulle snakke med foreldrene mine om det, men det ville jeg aldri i verden. At de skulle få vite hvordan jeg egentlig hadde det som liten tror jeg ville knekt de begge to.

Men det ble et oppgjør allikevel, og det var min far som fikk all støyten. Dessverre  Jeg synes min mors psykiske terror og egoistiske fremtreden var mye verre å håndtere enn litt vold nå og da. Men sånn ble det… Pappa spurte nemlig hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Hvorfor blir du så utrolig sint? Hvorfor kan du ikke bare si hva du mener? Fordi hver gang det ble en konflikt endte det med at jeg satt som et skjelvende vrak på rommet og hadde lyst til å knuse alt som var rundt meg. Jeg sa aldri i mot, jeg bare ble sånn. Så da sa jeg det… Fordi ting var som de var da jeg vokste opp, sa jeg. Og så forklarte jeg hvordan det var. Pappa forsto ingenting. Han hadde da ikke slått meg?? Det hadde aldri skjedd! Jeg ble så overrasket over at han nektet for det… Noe som hadde skjedd flere ganger i uka hele livet mitt. Så jeg måtte dra frem historier. Til slutt ble han bare helt stille, og gikk inn på rommet og lukka døra. Mamma og lillesøster gikk også, og jeg ble sittende igjen. Ingen sa noe til meg. Dagen etter kom ikke pappa ut av soverommet før langt utpå ettermiddagen. Og da så han helt ødelagt ut. Han ba om unnskyldning, og sa at han skjønte det hvis jeg hata han. Jeg klarte ikke å se på han… Jeg hater deg ikke, var alt jeg klarte å si.

Etter dette har min var vært helt fantastisk. Han har stilt opp uansett hva det måtte være, og bare vært kjempesnill. Jeg forsto at han virkelig mente det han sa, og å få et unnskyld var veldig stort for meg. Mamma og pappa sa nemlig aldri unnskyld til meg. Og pappa godtok aldri mine unnskyldninger når jeg fikk kjeft. Etter dette forandret jeg meg helt. Jeg er nå en rolig og tålmodig person som sjelden hisser meg opp. Jeg er helt allergisk mot skriking og smelling i dører, og orker aldri å krangle om noe. Jeg føler ting går bra  Men allikevel så sliter jeg litt, spesielt med mamma. Hun har jo også de siste årene blitt ganske så snill og grei. Stiller opp, og er veldig snill mot meg. Da jeg ble syk og lagt inn på sykehuset tidligere i år, ville hun komme på besøk og hjelpe meg. Men jeg er ikke helt vant til at hun er der for meg når det er noe, så jeg synes det var litt rart. Jeg lot henne komme for at jeg ikke ville skuffe henne med å si at jeg ikke ville ha besøk. Men for min del hadde jeg ikke så veldig behov for å ha henne der… Jeg ser virkelig at hun prøver. Hun er en helt annen person nå. Men allikevel så tror jeg min oppvekst har ødelagt for mye. Jeg kommer aldri på besøk hvis det bare er hun som er hjemme, jeg ringer alltid til pappa og ikke til henne. Og jeg prater aldri om følelser eller ting som er kjipt.

Jeg tenker fortsatt litt på dette her. At det går an å ha så dårlig selvinnsikt som henne. Mens vi gikk stille i dørene i alle år, lot hun humøret sitt gå utover meg hver eneste dag. Men JEG ødela livet hennes. JEG forpestet hennes hverdag, og nåde meg hvis jeg var noe annet enn glad og fornøyd.

Jeg var nok litt rar da jeg flyttet hjemmefra og ble student. Jeg trakk meg unna alle gutter som var forelsket i meg, og hadde store problemer med å snakke om følelser eller vise følelser. Faktisk så tok det lang tid før jeg klarte å føle noe som helst, for en gutt. Når en gutt sa han var glad i meg stakk jeg av, og å se folk i øynene var vanskelig. Jeg har vel til dags dato aldri grått foran noen, og når en gutt slo meg i ansiktet på et utested for et par år siden tok jeg det med knusende ro. Jeg føler vel selv at jeg fikk en litt amputert barndom. Jeg skulle vel ikke ha så store problemer mens jeg gikk på barneskolen?? Jeg hadde så lyst til å bare leke og ikke tenke på ting etter skolen. Men jeg hadde mye angst inni meg, og dersom jeg glemte meg og lekte istedenfor å rydde når jeg kom hjem stressa jeg verre for å rekke alt før de kom hjem. Mamma og pappa sa jeg aldri gjorde noe hjemme. Når jeg var 15 år leste jeg opp fra dagboka mi ved frokostbordet. Jeg var 9 år og hadde skrevet: i dag vaska jeg badet og støvsugde huset. Familien min nektet for at det hadde skjedd, og det ble en vits som de holdt gående i månedsvis etterpå. ”hun vaska badet da hun var 6 år hun vet du!!” ”nei, hun var 4!!!” ”nei, jeg tror hun vaska badet når hun var TO år jeg” kunne de si, og holdt på å le seg i hjel.

Men jeg føler jeg har funnet meg selv nå. Jeg er åpen, gir masse av meg selv til alle, er veldig kjærlig med samboeren min og forteller han alt hva jeg føler. I tillegg er jeg en tålmodig jente som aldri orker å krangle. Men jeg tåler ikke at folk hever stemmen, kaster ting eller smeller i dører. Da blir jeg nærmest kvalm innvendig. Det skal ikke mer til en at min mor hever stemmen til min far før jeg stresser inni meg og adrenalinet går som bare det. Bare hun blir litt sint i stemmen så blir jeg skikkelig dårlig.

Nå kommer de stadig på besøk, er blide og hyggelige, har med gaver, ordner ting i huset, lufter hunden… Virkelig stiller opp. Og da jeg skulle kjøpe leilighet, betalte pappa 20%. Så egentlig har vi det bra nå, jeg har jo ingenting å klage over. Men jeg føler at jeg holder dem på avstand allikevel, at jeg ikke klarer annet. Jeg tror forholdet vårt har tatt varig skade, og de aner ingenting om hvordan jeg føler det. Når jeg er hos dem klarer jeg ikke å si ”jeg er glad i deg” til sønnen min. Ordene setter seg liksom fast i halsen… Mens ellers sier jeg det hele tiden.

[Perhaps]

Det er trist at det finnes så mange dumme voksne som i tilegg blir foreldre.

Det høres helt sinnsykt ut at dine foreldre "hadde glemt" at de var så slemme - for så plutselig å gå i tenkeboksen og komme på at de hadde oppført seg uakseptabelt. Det høres for utrolig ut.

Det høres merkelig ut at du vil ha kontakt med de i dag. Men kanskje man strekker seg til det ytterste for å ha kontakt med familien uavhengig av hvor fæle de har vært (og er)?

Det er vel en grunn til at folk ikke skiller seg på tross av dårlige ekteskap, og at barn ikke bryter kontakten med foreldre som har oppført seg forferdelig uakseptabelt.

[Gjest Gjest]

Vel, vi hadde det jo bra innimellom også. Og da hadde vi det veldig bra liksom. Jeg har vurdert å bryte kontakten med de mange ganger, men i dag har vi veldig mye kontakt. Jeg får stadig meldinger og mailer av de, og vi ser hverandre nesten ukentlig. Og vi har det faktisk koselig sammen. Min far trodde seriøst at han ikke hadde slått. Min mor vet jeg ikke, hun har en enorm stolthet og har aldri snakket med meg om noe som helst som har med det å gjøre. Dessuten er hun helt blotta for selvinsikt, så hun vet vel ikke hva som har skjedd. Jeg tror det at dersom mine foreldre hadde lest innlegget mitt her, så hadde de ikke kobla at det var meg som skrev... De mener kanskje at de har gjort det rette. Jeg vet ikke.

Da jeg var student fikk jeg ikke lov til å ta opp fullt studielån av mamma og pappa og jeg fikk ingen penger av de. Min søster tok opp fullt lån, og fikk i tillegg en del penger av mamma og pappa. Allikevel klagde de fælt hvis jeg var blakk og mente jeg var helt ubrukelig.

[Gjest Gjest_meg_*]

tror foreldre som driver på slikt legger det veldig fort i glemmeboken. Later som de aldri har gjort noe galt og tror at verden er slik de har den.

Jeg synes det er utrolig tøft av deg å klare å konfrontere faren din.

Jeg har opplevd mye av det samme som deg, og jeg har aldri konfrontert foreldrene mine.

Men jeg valgte å flytte et godt stykke vekk fra dem.

Kontakt har vi, men på et veldig overfladisk plan.

Mine foreldre er blitt eldere og vil gjerne hjelpe, Stiller mere opp nå enn noen gang før.

Selv har jeg og vært hos psykolog, men fikk ikke noe ut av det. Måtte jobbe med meg selv, gikk det og.

Du må ta vare på deg og dine. Sett grenser for hvor mye du vil ha dem inn på livet ditt. De vil forstå - og må godta. Vil du ikke ha moren sin der så si nei, jeg klarer meg selv godt.

Ting kan se så perfekt ut på utsiden men er grusomt på innsiden.

[Far til 2]

Det var vondt å lese innlegget til ts, og dessverre tror jeg at det finnes flere barn som har hatt det på liknende måte, om ikke fullt så ille.

Endret 8. november 2008 av Helen

[Gjest løvetannbarnet]

Vel, vi hadde det jo bra innimellom også. Og da hadde vi det veldig bra liksom. Jeg har vurdert å bryte kontakten med de mange ganger, men i dag har vi veldig mye kontakt. Jeg får stadig meldinger og mailer av de, og vi ser hverandre nesten ukentlig. Og vi har det faktisk koselig sammen. Min far trodde seriøst at han ikke hadde slått. Min mor vet jeg ikke, hun har en enorm stolthet og har aldri snakket med meg om noe som helst som har med det å gjøre. Dessuten er hun helt blotta for selvinsikt, så hun vet vel ikke hva som har skjedd. Jeg tror det at dersom mine foreldre hadde lest innlegget mitt her, så hadde de ikke kobla at det var meg som skrev... De mener kanskje at de har gjort det rette. Jeg vet ikke.

Da jeg var student fikk jeg ikke lov til å ta opp fullt studielån av mamma og pappa og jeg fikk ingen penger av de. Min søster tok opp fullt lån, og fikk i tillegg en del penger av mamma og pappa. Allikevel klagde de fælt hvis jeg var blakk og mente jeg var helt ubrukelig.

Du har hatt omtrent samme oppvekst som meg. Som mor selv så forstår jeg ikke at det er mulig å behandle barna sine på denne måten. Jeg har ikke lagt hånd på mine barn, det skal de slippe å oppleve. Men jeg har regler de skal forholde seg til, vi snakker sammen og kan diskutere ting uten at noen får seg en ørefik.

Jeg er eldst i en søskenflokk på tre, og som jente måtte jeg følge en del flere regler enn guttene. Min yngste bror er mye yngre enn meg og slapp unna den oppveksten jeg og min andre bror opplevde. Vi skulle alltid være blide, hadde ingen grunn til å være slitne for det var det kun voksne som var for de jobbet. Skulle ikke si imot men gjøre alt mine foreldre ba om. Hvis vi var ulydige så truet min mor med at det ble juling når pappa kom hjem fra jobb, noe det ble. Min mor var hjemmeværende, en passiv sjel som gjorde alt for å tilfredsstille min far. Han hadde et voldsomt temperament og gjorde vi noe han ikke likte så ble det ris på blanke messingen eller en omgang med ørefiker. Min mor unnskyldte alltid min far, det var ikke så greit å være han vet du, aldri ble jeg unnskyldt.

Jeg ble passiv, visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg og var hele tiden redd for å gjøre noe galt som utløste en omgang juling som både var smertefull og nedverdigende. Han var ikke redd for å gi meg juling mens andre så på, og det var nok at han trodde at jeg gjorde noe galt, at jeg f.eks. lo av han og da ble det juling. Jeg ble så hemmet for uansett hvor snill jeg var så gjorde jeg noe galt.

Jeg fikk heller ikke lov til å ha egne meninger, det var bare min far som hadde de riktige meningene. Så jeg lærte ikke å hevde meg selv og mine meninger, vi var jo bare idioter.

Jeg flyttet hjemmefra rett før jeg fylte 18 år, til en helt annen kant av landet. Har jeg skrevet dette tenkte jeg da jeg leste det første innlegget ditt for det var så likt, men min mor jobbet ikke og var ikke voldelig men tillot at min far lot temperamentet løpe av med seg. Det var så deilig å flytte hjemmefra, jeg elsket det fra første stund. Men jeg brukte lang tid på å bli trygg på meg selv, trygg på å kunne si mine meninger, at jeg har lov til å ha en egen vilje. I forhold til gutter ble det et problem for jeg var opplært til å sørge for at andre hadde det bra og ble derfor en kjæreste uten egen vilje. Ofte skjøv jeg dem unna sånn at det ikke ble noe forhold. Det gikk mange år før jeg kunne ha et normalt forhold til menn, har ikke hatt mange forhold.

Jeg har problemer med å gråte for jeg lærte meg å ikke vise følelser og gråte når jeg fikk juling, han skulle ikke få se at det gjorde meg noe selv om det resulterte i at julingen ble verre. Og den følelsesløse masken satte seg fast og jeg har måttet trene meg i å vise følelser, tårer sliter jeg fortsatt med å vise. Jeg gråter inni kroppen min, den blir helt ødelagt når jeg har det vondt. Heldigvis klarer jeg å vise følelser overfor mannen min og ungene mine, og jeg har med årene blitt et varmere menneske. Samtidig jeg er veldig rasjonell.

Jeg har forsøkt å ta opp hvordan jeg følte oppveksten et par ganger uten å lykkes, for min far har også glemt alt han har gjort. Han kan sitte å klage på sin bror om hvordan han oppdro sine barn og når jeg sier at han gjorde akkurat det samme så blir han sint og sier at det har han aldri gjort. Jeg har blitt den vanskelige personen som anklager dem for noe de ikke har gjort. Jeg konfronterte min mor med at jeg syntes hun var for passiv, at hun kunne stått mer opp for oss ungene. Og da ble hun sur og har siden vært en stakkars martyr som klager sin nød til min yngste bror, for hvordan kan jeg anklage en kvinne som har vært så mye syk. Men hun selv har beklaget seg mye til meg opp igjennom årene om hvordan min far oppfører seg mot henne, for det er visst veldig fælt. Hva som ble gjort mot oss barna var sånn det skulle være for barn skal oppdras til å ha respekt for foreldrene. De syntes det var en helt forsvarlig oppdragelsesmetode og mener det fortsatt, jeg vet at de har tatt hardt i noen av barnebarna. Ikke mine for de får aldri være alene med dem.

Men akkurat som hos deg var det ikke utelukkende dårlig hele tiden, vi har hatt mange fine stunder. Og det har jeg prøvd å fortelle dem også. Som barn var jeg hos min mormor, farmor eller en gammel tante i lengre perioder og fikk mye kjærlighet der og det tror jeg var til stor hjelp for meg senere i livet.

Jeg har skjønt at jeg ikke kommer noen vei og har vel på en måte gitt opp og lever mitt liv. Jeg bor fortsatt langt unna og har ikke mer kontakt med dem enn jeg må.

Så jeg forstår deg så godt, og ønsker deg lykke til videre i livet. Klem.

[Gjest Gjest]

Men jeg har ikke blitt ødelagt av det jeg har opplevd jeg altså. men jeg hadde mitt å slite med i tiden etter at jeg flyttet hjemmefra. Måtte bl.a. lære meg å slippe folk innpå meg, vise følelser, og bli kvitt sinnet mitt. Men jeg er en utadvendt, glad og sprudlende person. Jeg jobber som faglig leder, og har god selvtillit. Jeg tenkte hele tiden at det var foreldrene mine det var noe galt med, og ikke meg. Jeg tenkte at det var de som gjorde noe feil, og tok ikke ting til meg. Spesielt ikke skjellsordene til Mamma. De prellet av som vann på gåsa, men det er klart at det skapte mye sinne inni meg å bli skriki til hver dag. Og ikke minst sinne rettet mot min mor...

Grunnen til at vi har så mye kontakt er at vi har det kjempemoro sammen når ting er bra. Sånn har det alltid vært. Og jeg er veldig glad i dem. Jeg har prøvd å begrense kontakten tidligere, når ting ikke var helt bra, men det klarte jeg ikke. Og sånn som det er nå, så er de der for meg uansett hva det skal være. Vi har fått et helt nytt forhold. Og det er ingen som kan se på meg at jeg har hatt en vanskelig oppvekst. Eneste nå er at jeg stadig tenker over dette... Og at jeg takler konflikter dårlig. Kritikk takler jeg ikke i det hele tatt.

Endret 8. november 2008 av Helen

[Gjest *lucky*]

Jeg tror ofte en mors følelser(altså dine) smitter over på barna, noe å tenke på iom at du fortsatt tilbringer tid med dine foreldre. Kjenner du et ubehag kan det godt være at ungene dine merker dette.

Fint at du har det greit men jeg har ingen respekt for at du lar ungen din tilbringe tid med sånne mennesker.

Du trenger ikke svare eller ta det som kritikk, jeg bare føler for å yttre min mening om akkurat dette!

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest fisk]

Hei ts!

Vondt å lese historien din. Vil bare gi deg en .

[superkul]

Sterk historie. Jeg blir som flere andre her forundret over at det går ann å glemme hvordan en har oppført seg mot barna sine.

Jeg synes du er tøff som har tatt tak i oppveksten og de problemene det har gitt deg. Regner med at det var godt å få skrevet det ned også? Det hjelper som regel å prate om eller diskutere det som er vanskelig.

Min barndom var også vanskelig. Mye følelser, og særlig ble det spilt på dårlig samvittighet. Jeg har slitt med forholdet til mine foreldre, og i dag er det greit. Dvs at jeg stort sett har klart å legge bak meg det som har vært, og forholder meg på en overflatisk måte. Selv om jeg kan ha dårlig samvittighet fordi jeg oppfører meg litt kjipt (avvisende) overfor min mor, så tenker jeg at det er resultatet etter den oppdragelsen HUN ga meg. Og jeg er ikke ansvarlig for hennes lykke, selv om jeg kanskje trodde det som barn.

[Gjest løvetannbarn]

Men jeg har ikke blitt ødelagt av det jeg har opplevd jeg altså. men jeg hadde mitt å slite med i tiden etter at jeg flyttet hjemmefra. Måtte bl.a. lære meg å slippe folk innpå meg, vise følelser, og bli kvitt sinnet mitt. Men jeg er en utadvendt, glad og sprudlende person. Jeg jobber som faglig leder, og har god selvtillit. Jeg tenkte hele tiden at det var foreldrene mine det var noe galt med, og ikke meg. Jeg tenkte at det var de som gjorde noe feil, og tok ikke ting til meg. Spesielt ikke skjellsordene til Mamma. De prellet av som vann på gåsa, men det er klart at det skapte mye sinne inni meg å bli skriki til hver dag. Og ikke minst sinne rettet mot min mor...

Grunnen til at vi har så mye kontakt er at vi har det kjempemoro sammen når ting er bra. Sånn har det alltid vært. Og jeg er veldig glad i dem. Jeg har prøvd å begrense kontakten tidligere, når ting ikke var helt bra, men det klarte jeg ikke. Og sånn som det er nå, så er de der for meg uansett hva det skal være. Vi har fått et helt nytt forhold. Og det er ingen som kan se på meg at jeg har hatt en vanskelig oppvekst. Eneste nå er at jeg stadig tenker over dette... Og at jeg takler konflikter dårlig. Kritikk takler jeg ikke i det hele tatt.

Det er så rart å lese om noen som har hatt det så likt som meg selv. Jeg har hatt mye sinne mot min mor fordi hun var så passiv.

Men jeg har klart meg, er mellomleder og har god selvtillit faglig sett og med årene kom også selvtilliten sosialt sett. Kritikk har jeg lært meg å takle heldigvis, og som mellomleder må jeg kunne håndtere konflikter. Jeg har ikke mer kontakt med mine foreldre enn jeg ønsker, min mor syns det er sårt men man høster som man sår.

Som "superkul" så syns jeg også at det er rart at foreldre glemmer hvordan de har oppført seg mot barna sine. En forklaring kan være at de ser på denne oppdragelsesmetoden som helt naturlig, men da burde de kanskje også huske det og forsvare det de gjorde?! Min far har alltid vært mr. perfect og at han ikke husker det han har gjort galt er helt naturlig, for det vil skade hans egen image som Helgenen.