Panikkangst

[Dragsund]

Jeg fikk diagnosen panikkangst sist sommer, da jeg hadde hatt flere anfall (noen som varte i flere døgn). Jeg lurer på om dette er en vanlig lidelse, og om det er noen andre der ute som lider av dette?

[Gjest Anonymous]

Kan du beskrive anfallene.. hva du opplever som er ille?

Jeg foreksempel kan plutselig få panikk når jeg er i en butikk.. må gå fra hele handlevogna for jeg må kaste opp.. noe jeg aldri har gjort ennå men angsten og panikken kommer .

[jordbær]

Jeg tror jeg har hatt ett par slik anfall. Ikke bevisst... Men moren min mente det var det.

Første gang, var i kantinekøen. Kaldsvettet slik at det randt av hendene mine, hertebank, kvalm og vondt i magen.. i tillegg til at jeg var MEGAsvimmel. Jeg ble bedre etter en stund, men jeg var virkelig dårlig. andre gangen var i en t-banevogn, 17.-mai. Samme opplevelsen Kjempeekkelt fordi jeg ikke kunne gå noen plass, eller sitte ned. Kom meg så vidt dit jeg skulle.

Tror det hadde noe med at det var trangt og varmt. Mulig jeg er litt ubevist redd for masse folk..

Jeg skal alltid være behersket i nærheten av folk, sikkert derfor jeg ikke var bevisst på dette selv.

Det er ikke noe særlig, men jeg tror man må gradvis lære seg til å beherske situasjonene. Har aldri blitt så dårlig igjen... Heldigvis!

[Skusla]

Jeg fikk diagnosen for ett par uker siden. Angsten har dukket opp som en følge av sykdom jeg har slitt med i over ett år. Smertene jeg har har gjort til at jeg er blitt ganske usosial og bidro dermed til angsten

Hvordan anfallene er varierer fra person til person, og noen har det værre enn andre.

Hos meg føles det ut som jeg ikke får puste. Jeg har en feil på lungene så angsten øker bare følelsen.. Det er utrolig ekkelt. Føler jeg ikke får nok oksygen, og begynner å svette og skjelve..

Men en ting jeg er meget glad for, er at jeg ikke er redd for å gå ut/ være blandt mange.. Men det er skjelden jeg er det.. Når jeg går på fotballkamp og 6000 stykker sitter rundt meg, kan det bli vel mye i blandt...

Har begynt med angstdempende medisiner, som enda ikke har gitt noe virkning enda. Men det kommer vel.'

Det er litt godt å høre at man ikke er alene om å ha det sånn.

[Gjest Starya]

Min mor var mye plaget med dette før. Hun hadde avtale med butikker i lokalmiljøet, og kunne komme etter stengetid for å handle.

[Dragsund]

Samtidig som det er godt å høre at jeg ikke er alene, så gjør det meg vondt å tenke på at også andre må gjennomgå dette. Jeg aner ikke hvorfor jeg utviklet panikkangst. Har hatt alvorlig grad av spiseforstyrrelser og depresjon før...men da jeg fikk panikkangst i sommer, var det over ett år siden jeg hadde sluttet på medisinene mot depresjonen. Kanskje innestengte følelser, eller noe i underbevistheten gjør at jeg har fått det. Noen som har peiling på hva som gjør at man utvikler dette. Er 20 år, og har aldri vært plaget av angst før.

Til gjest: Symptomene som kommer når jeg får anfallet bygger seg opp og er kommet til det værste etter rundt 5 minutter- så har de vart fra 1 time opp til 5 dager. Når jeg kjenner anfallet bygger seg opp, så kommer det først en intens nervøsitet. Jeg begynner å bli kvalt- dvs. det kjennes ut som om jeg blir kvalt, og hodet mitt føles som det blir presset på. Jeg blir veldig tørst- inntørket i munnen, og drikker konstant. Får varme og kuldefølelser gjennom kroppen. Får en sinnsyk følelse av å være utenfor meg selv, enuvirkelighetsfølelse, hvor jeg ser verden "i et annet perspektiv". Det føles sånn ca. det samme som når man har røykt hasj (noe jeg ikke tåler, og får angst). Det blir også masse prikking i kroppen, spesielt i hender og fingre. Selv må jeg unngå mennesker på flekken. Jeg får meg fortest mulig hjem, ta angstdempende og sovemedisin, og prøver å sovne...noe som så og si er umulig.

Ved de første anfallene mine trodde jeg at jeg var i ferd med å bli alvorlig sinnsyk. Skjønte ikke hvorfor dette skjedde med meg, hva det var...om jeg skulle dø, om det skulle ta slutt. Jeg dro derfor til legevakten de første 3 gangene. Fikk øyeblikkelig hjelp, men beskjed om å skjerpe meg, fikk en valium (angstdempende og søvndyssende medisin) under tvil, og de sende meg hjem igjen. Synes de behandlet meg ræva, og fikk ikke noe tilbud om hjelp fremover. De trodde sikkert at jeg var på narkotiske stoffer eller noe slikt.

Så da jeg fikk anfallet igjen, dro jeg til lege og fikk time samme dagen. Fikk da diagnosen, medisiner, også sitter jeg nå her.

Kunne aldri levd om det ikke hadde vært for hjelpen jeg har fått i medisinen. Anfallene er ikke til å holde ut, så jeg hadde vært svak nok til å gi opp.

For dere som ikke har sykdommen, så kan jeg beskrive det som at du ved anfallet heller ønsker at du kunne vært lam fra halsen og ned, besvimt, dauet...hva som helst uten å være i hel****.

Medisinen som jeg bruker heter seroxat, og skal visstnok være fæl å slutte med. Om folk klarer å takle anfallene uten medisiner, så er dette absolutt å anbefale! Ingenting er bedre enn å ha kontroll over hjernen. Det er jo det som skjer ved panikkangst...hjernen har kontroll over deg, du har ingenting du skulle sagt- og mindre du kan gjøre.

[Suzy]

Har bare hatt mini-anfall (særlig i matbutikker) i en periode for noen år siden da jeg hadde det veldig vanskelig.

Det er en veldig vanlig "sykdom", men vanligst blant kvinner og derfor ikke noen respektert sykdom... Typisk

Suz

[Gjest Anonymous]

Uff det høres veldig tøft ut det du opplever/går igjennom.

Når jeg hadde det på det værste handlet jeg ikke - måttefå andre til og gjør det,orket ikke snakke med noen osv. og tenkte mey på at "uff er det sånn livet mitt skal være"?! Jeg har ikke noe fasit svar til deg annet enn et råd om og mase på legen om og gi deg behandling i form av f.eks. psykiskriatisk sykepleier .. jeg ble satt på zoloft og sovemedesin av legen min - og sitter egentlig igjen med litt bitterhet at leger avfeier oss så fort - gi oss piller så er problemet løst.

Jeg har hatt ett rolig halv år men tar ennå sånne forhåndsregeler når jeg skal noe.. bare det syns jeg er deprimerende når jeg kommer på at jeg faktisk garderer meg ubevisst.

Håper helgen gir noen lyspunkter go helg.

¤Sandra¤

[ivanka]

hei vennen. du er definitivt ikke den eneste. utviklet panikkangst for noen år siden. tror bl.a. hasjrøyking hadde noe med det å gjøre. anfallene tok helt over livet mitt en periode, de kom mange ganger om dagen, gikk nesten i ett. kan ikke beskrive den psykiske opplevelsen, men fysisk føltes det som jeg faktisk var lam, eneste jeg kunne gjøre var å klamre meg til stolen og telle pulsen (på rundt 120) for å prøve å tenke på noe annet.

skjønte ikke bæret av hva som skjedde, hadde vrangforestillinger, trodde jeg holdt på å dø etc.

fikk hjelp av forståelsesfull lege og zoloft.

har ikke hatt anfall på 2 1/2 år nå - det fins håp!

[Gjest AnonymBruker]

Samtidig som det er godt å høre at jeg ikke er alene, så gjør det meg vondt å tenke på at også andre må gjennomgå dette. Jeg aner ikke hvorfor jeg utviklet panikkangst. Har hatt alvorlig grad av spiseforstyrrelser og depresjon før...men da jeg fikk panikkangst i sommer, var det over ett år siden jeg hadde sluttet på medisinene mot depresjonen. Kanskje innestengte følelser, eller noe i underbevistheten gjør at jeg har fått det. Noen som har peiling på hva som gjør at man utvikler dette. Er 20 år, og har aldri vært plaget av angst før.

Til gjest: Symptomene som kommer når jeg får anfallet bygger seg opp og er kommet til det værste etter rundt 5 minutter- så har de vart fra 1 time opp til 5 dager. Når jeg kjenner anfallet bygger seg opp, så kommer det først en intens nervøsitet. Jeg begynner å bli kvalt- dvs. det kjennes ut som om jeg blir kvalt, og hodet mitt føles som det blir presset på. Jeg blir veldig tørst- inntørket i munnen, og drikker konstant. Får varme og kuldefølelser gjennom kroppen. Får en sinnsyk følelse av å være utenfor meg selv, enuvirkelighetsfølelse, hvor jeg ser verden "i et annet perspektiv". Det føles sånn ca. det samme som når man har røykt hasj (noe jeg ikke tåler, og får angst). Det blir også masse prikking i kroppen, spesielt i hender og fingre. Selv må jeg unngå mennesker på flekken. Jeg får meg fortest mulig hjem, ta angstdempende og sovemedisin, og prøver å sovne...noe som så og si er umulig.

Ved de første anfallene mine trodde jeg at jeg var i ferd med å bli alvorlig sinnsyk. Skjønte ikke hvorfor dette skjedde med meg, hva det var...om jeg skulle dø, om det skulle ta slutt. Jeg dro derfor til legevakten de første 3 gangene. Fikk øyeblikkelig hjelp, men beskjed om å skjerpe meg, fikk en valium (angstdempende og søvndyssende medisin) under tvil, og de sende meg hjem igjen. Synes de behandlet meg ræva, og fikk ikke noe tilbud om hjelp fremover. De trodde sikkert at jeg var på narkotiske stoffer eller noe slikt.

Så da jeg fikk anfallet igjen, dro jeg til lege og fikk time samme dagen. Fikk da diagnosen, medisiner, også sitter jeg nå her.

Kunne aldri levd om det ikke hadde vært for hjelpen jeg har fått i medisinen. Anfallene er ikke til å holde ut, så jeg hadde vært svak nok til å gi opp.

For dere som ikke har sykdommen, så kan jeg beskrive det som at du ved anfallet heller ønsker at du kunne vært lam fra halsen og ned, besvimt, dauet...hva som helst uten å være i hel****.

Medisinen som jeg bruker heter seroxat, og skal visstnok være fæl å slutte med. Om folk klarer å takle anfallene uten medisiner, så er dette absolutt å anbefale! Ingenting er bedre enn å ha kontroll over hjernen. Det er jo det som skjer ved panikkangst...hjernen har kontroll over deg, du har ingenting du skulle sagt- og mindre du kan gjøre.

Jeg opplevde det samme på en klassetur. Akkurat de symptomene du beskriver. De har og førekomt når jeg har tatt hasj. Uvirkelighetsfølelsen er den verste, siden hjernen kobler seg ut, og gradvis kommer tilbake. Bare hugs på at dette IKKE er farlig. Jeg vil anbefale deg Kognitiv samtaleterapi, det reddet meg! Jeg sliter aldri med panikkangst lengre, og er så utrolig glad for det! Du må bare være sterk, og ikke unngå situasjonene du er redde for, men utfordre dem..