Mamma

[Gjest the imp]

Er nettopp ferdig med å snakke med moren min på telefonen. Som vanlig var det ikke en veldig trivelig samtale. Etter at jeg ble tenåring har ikke moren min og jeg gått overens. Hver eneste gang vi har kranglet har det vært min skyld, det er jeg som er vanskelig, jeg som er sur og gretten og det er typisk tenåringer. Selvfølgelig tar jeg også etter faren min. De er skilt, men har et slags vennskapsforhold, det vil si, pappa stiller opp for mamma med bil også videre, og mamma behandler pappa som dritt og tåler ingenting fra han.

Nå ringte jeg henne altså, ettersom hun syntes det var så lenge siden vi hadde hatt kontakt. Hadde egentlig tenkt å spørre henne om å få låne litt penger også, har ikke fått sommerjobb enda, og er totalt blakk. Men da jeg nevnte at jeg var blakk så fikk jeg bare høre om de 2000 jeg lånte av henne i høst som hun enda ikke hadde fått tilbake og at hun skulle til Paris med min tante.

Pappa og jeg har et fint forhold, men han kan dessverre ikke hjelpe meg, hverken med penger eller i forhold til mamma. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Egentlig har jeg mest lyst til å bryte all kontakt med mamma, men det går jo ikke. Nytter ikke prate med henne om det heller. For da er det i så fall jeg som er vanskelig og virker sur og gretten og da blir jo selvfølgelig hun også litt gretten.

Jeg blir så lei, hver gang vi har kontakt er hun negativ og lite hyggelig. Nå har vel mamma og jeg egentlig aldri hatt noe godt forhold, mye på grunn av måten hun behandler pappa på, men også for måten hun behandler oss barna på. Vi har aldri rett, og hun tar aldri feil. Synes det er så synd at det skal være sånn. Hører om alle dem som har et godt forhold til mødrene sine, og misunner dem. Har også alltid hatt et bedre forhold til "svigerforeldrene" både til min ex og til min nåværende samboer enn jeg noen gang har hatt til min mor og det synes jeg er virkelig trist.

[Gjest Mayamor]

Kanskje du bør ta litt selvkritikk...

Dersom du lånte kr.2000,- av henne i høst...

Hvorfor i all verden har du ikke betalt henne tilbake da?

Du sier jo ikke kan du låne meg...

Du sier jo egentlig gi meg...

En venninne av meg lånte kr.8000,- til å kjøpe bil.

Da hun fikk igjen kr. 4000,- på skatten reiste hun rett opp til faren og gav ham alle pengene sine...

Resultat: faren ettergav resten av pengene fordi datteren tok konsekvensen av sitt lån - og betalte det hun kunne uten at han ba om det... Hun viste med andre ord betalingsvilje...

Så moralen blir vel egentlig at du kan ikke bare løpe til mamma hver gang du har økonomiske problemer og forvente at hun stiller opp...

Du skriver ikke hvor gammel du er - kanskje du ser annerledes på saken om noen år...

Det kommer jo ann på hvilken økonomisk situasjon din mor sitter i også da...

Du skrev at du vil bryte kontakten med henne...

Er noen skarve penger verd å miste kontakten med din mor over?

Sikkert ikke svaret du ønsket deg.

Men en sak har alltid to sider...

Prøv å se fra din mors synspunkt...

Kanskje ville hennes svar blitt annerledes dersom du hadde betalt gammel gjeld tidligere...

Selv ble jeg og min mor først gode venner i voksen alder og vi forstår hverandre bedre nå...

Håper dere også kommer dit...

Mayamor

[Gjest the imp]

mayamor: jeg sa slett ikke gi meg...jeg spurte henne ikke en gang. ingeiting i min oppførsel kunne tolkes som gi meg penger. jeg ga jo opp det. Jeg har ALDRI tidligere lånt penger av min mor. Hun har lånt av meg diverse ganger. Hvorfor jeg ikke har betalt tilbake? Fordi jeg har ikke penger. Jeg er student uten jobb, og ja jeg har søkt på jobber, men jeg får ikke jobb på tross av gode attester.

og grunnen til at jeg egentlig har mest lyst til å bryte kontakten med henne skrev jeg...fordi vi har et elendig forhold. Hun er veldig ofte sur og gretten mot meg, ingenting jeg gjør er bra nok. Jeg har prøvd å se saken fra min mors synspunkt...har aldri skyldt bare på henne når vi har kranglet. Hun derimot har bestandig lagt all skyld på meg. Jeg er den vanskelige, jeg er tenåring så selvfølgelig er det jeg som er vanskelig. Herregud, hvem er så overflatiske at de bryter kontakt med sin mor på grunn av noen skarve penger. Men nå har det seg altså sånn at jeg hadde håpet på å kunne spørre henne om å få låne litt penger. Hun har ikke dårlig råd lenger...de stadige ferieturene hennes vitner om det. Hun har som jeg skrev tidligere lånt MYE penger av meg, og gikk over et halvt år uten å betale tilbake.

Jeg har rett og slett ikke hatt mulighet til å betale tilbake det jeg skylder henne. Jeg har selvfølgelig tenkt å gjøre det til høsten, men akkurat nå har jeg ikke penger å leve for. Jeg er totalt blakk, enda jeg har forsøkt å sette av penger. Men det ble rett og slett ikke nok. Så det virker som du ikke heeelt har fått med deg hva jeg skrev.

Jeg blir bare så lei av at jeg aldri kan gå til mamma med problemene mine, og at hver gang jeg ringer henne så sitter jeg igjen med en vond følelse. Jeg synes det er forferdelig trist at jeg har et så dårlig forhold til moren min. Den eneste av oss barna som har noe godt forhold til mamma er søsteren min, men grunnen til det er at hun bodde ikke hjemme da forholdene hjemme var på det verste.

Ønsket mitt er naturlig nok egentlig ikke å bryte med henne heller....hun er moren min. Men det er vondt å ha det sånn jeg har det nå. Jeg gruer meg til hver gang vi skal treffes.

kan foresten legge til at jeg er 22 år, og alltid har stått på egne ben tidligere. Jeg har aldri fått mye penger av foreldrene mine bortsett fra de pengene jeg lånte i høst, ettersom jeg har hatt jobb, og hadde stipend mens jeg gikk på videregående. Så jeg er ikke en person som lever på foreldrene mine osv. Jeg har jo selvfølgelig ikke lyst til å låne en gang, men vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Ikke var det hovedpoenget å sutre over pengene heller, men å få ut litt frustrasjon og triste følelser over vårt dårlige forhold.

[:-) anna]

Hei.

Skjønner deg veldig godt jeg.

Det er ikke koselig å ha et dårlig forhold til sin mor. Man ønsker seg jo et godt forhold... og i det minste å kunne like den personen som moren din er. Men det er ikke alle mødre som er slik.

Jeg tror du trenger å endre forholdet ditt til din mor. Hun kommer nok ikke til å endre seg og bli en drømmemamma. Så da er det kanskje på tide å "kutte henne ut"-litt. Ikke i betydningen kutte kontakten - men i betydningen slutte å bry deg om hva hun sier og mener. Innse at dere er veldig ulike mennesker, og at hun ikke har rett til å være så negativ til deg. Du er en voksen person med rett til egne meninger og rett til å bli tatt alvorlig. Om ikke moren din greier å behandle deg slik trenger ikke du å ta henne på alvor lengre heller.

Det er kanskje på tide å kutte noen bånd. Det er vondt... men det er vondere å la seg bli såret gang på gang fordi man bryr seg om meningen til en person som trenger å ha noen nedenfor seg.